Informasjons- og hjelpetjenester for barn 9-12 år: Barns erfaringer med og ønsker for hjelpetjenester

Innledning

Barn og unge har behov for kvalitetssikret informasjon, veiledning, råd og hjelp. Barn som har behov for hjelp og informasjon ønsker tjenester som er lett tilgjengelige, der barna selv har kontroll på når og hvordan de tar kontakt, både gjennom digitale og ikke-digitale tjenester. Det er derfor avgjørende å få en dypere forståelse for disse tjenestene og hvem som bruker dem. Dette er tredje og siste delstudie i et tredelt forskningsprosjekt der vi med ulike metoder undersøker barn 9-12 år sin bruk av tjenester der de selv kan henvende seg for å få informasjon, veiledning eller hjelp. Dette er tjenester barn kan kontakte, enten fysisk eller digitalt på ulike plattformer.

Hensikt

Det overordnede målet med forskningsprosjektet var å frambringe et kunnskapsgrunnlag som skal inngå i det offentliges arbeid med å utvikle gode, kvalitetssikrede tjenester, med tilbud som kan informere, veilede og hjelpe barn i målgruppen. Prosjektet som FHI har gjennomført på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), var en del av et større oppdrag gitt til Bufdir og Helsedirektoratet (Hdir) i fellesskap fra Helse- og omsorgsdepartementet og Barne- og familiedepartementet. Forskningsprosjektet som FHI har gjennomført, har bestått av tre deler. Delstudie I var en flermetodisk systematisk oversikt som sammenstilte og analyserte norsk og internasjonal forskning om temaet. Delstudie II var en kartlegging av det eksisterende tjenestetilbudet og bruken i Norge slik det fremstår i dag. Delstudie III er en kvalitativ intervjustudie med barn i aldersgruppen og ungdommer om deres ønsker, tanker og erfaringer med tjenestetilbudet til barn 9-12 år.

Metode

Den primære målgruppen i denne studien var barn i alderen 9-12 år. Vi gjennomførte kvalitative fokusgruppeintervjuer med 92 skolebarn i alderen 9-12 år fra åtte forskjellige skoler rundt om i landet. For å sikre god bredde i utvalget lagde vi en liste over skoler ut fra skolens størrelse, plassering (by/bygd) samt, til en viss grad, sosioøkonomisk status i området, i de regionene vi planla å besøke. Vi lagde alderstilpassede, semistrukturerte intervjuguider for intervjuene med barna. Alle fokusgruppeintervjuene ble gjennomført ansikt til ansikt på skolen, i skoletiden.

Vi gjennomførte også intervjuer med ungdom som av ulike grunner hadde hatt hjelpebehov, på grunn av for eksempel mobbing, spiseforstyrrelser, angst eller problemer i familien, da de var i alderen 9-12 år. Vi utførte 15 individuelle intervjuer og to gruppeintervjuer med til sammen 20 ungdommer i alderen 16-19 år. Ungdommene hadde ulike erfaringer med hjelpetjenester og hjelpebehov av ulik alvorlighetsgrad da de var mellom 9 og 12 år. Hensikten med intervjuene var å få innsikt i hvilke tjenester de visste om, brukte og savnet da de var i alderen 9-12 år, og hvorvidt tjenestene ville gjort/gjorde en forskjell. Vi rekrutterte flest ungdommer gjennom ungdomshus ulike steder i Norge. Vi utformet en egen semistrukturert intervjuguide for intervjuene. Intervjuene med ungdom ble gjennomført enten ansikt til ansikt eller via Teams.

Vi gjorde lydopptak av alle intervjuene. Dette var for å sikre at vi fikk dokumentert all relevant informasjon. Alle samtykker, notater, lydopptak og transkripsjoner av lydopptakene, uavhengig av intervjuform, ble lagret i TSD (Universitet i Oslo sin sikre lagringstjeneste).  Prosjektet er godkjent av personvernombud ved Folkehelseinstituttet (eProtokollnr. 4613-4801).

Analysene er gjort etter modellen kollektiv tematisk analyse som består av seks steg. Trinnene er: 0) Forberedelse – alle leser gjennom egne intervjuer og gjør notater. Lese annen forskning og teori, 1) Presentere sine intervjuer for andre, helt kort og henge stikkordene opp på veggen, 2) Temakartlegging i fellesskap, 3) Temagruppering/kategorisering, 4) Disposisjon og arbeidsplan – for eksempel fordeling av skriving i gruppa, og 5) Analyse etter arbeidsmøte. Vi utførte i hovedsak deskriptive analyser, der vi beskrev hva barna og ungdommene svarte. Fortolkning av intervjudata består for det meste av temakartlegging og kategorisering.

Resultater

Overordnet hadde barna liten kjennskap til hjelpetjenestene for barn som allerede finnes i dag. Dette gjaldt generelt barn i alderen 9-12 år, men med noe flere barn i 9-10 års alderen. Flere av de yngre barna så særlig ut til å forbinde hjelpetjenester med nødetater som brann, politi og ambulanse og hadde i mindre grad kjennskap til hjelpetjenester som skal bistå barna utenom nødsituasjoner. Mange av barna nevnte først foreldre eller andre trygge voksenpersoner på spørsmål om hvor de helst søker hjelp eller informasjon. Barna kjente i liten grad til barnevernstjenesten. Skolehelsetjenesten ved helsesykepleier, er trolig den hjelpetjenesten som er lettest tilgjengelig for barn. Det var imidlertid ikke alle som visste hva en helsesykepleier gjør og det var få barn som har tatt kontakt. Det fantes også barn som ikke visste at det finnes en helsesykepleier på sin skole. Noen av barna visste om en telefontjeneste som barna kan kontakte. Blant dem var det Alarmtelefonen for barn og unge som oftest ble nevnt, men barna hadde gjennomgående liten kjennskap til tjenesten. Det var kun en håndfull av barna som hadde kontaktet tjenesten selv eller kjente noen andre barn som hadde kontaktet den. 

Et fåtall av barna fortalte om egne hjelpebehov, men de aller fleste barna og ungdommene hadde mange idéer for hvordan en hjelpetjeneste for barn bør utformes. Mange barn ønsket seg en hjelpetjeneste som tilbyr flere mulige kontaktformer som er både fysiske og digitale, der barna selv kan velge kontaktform og hvordan kommunikasjonen skal skje, med mulighet til å velge hvem de snakker med basert på kjønn, alder, utdanning og erfaring. Mange barn ønsket seg en tjeneste som i tillegg til flere mulige kontaktformer også kan tilby stegvis kontakt, for eksempel å ha digital kontakt eller ringe først, for så å kunne møtes ansikt til ansikt via video eller møtes fysisk.

Muligheten til å være anonym var viktig for mange barn, med noe ulik begrunnelse for hvorfor det var viktig for dem. Noen barn problematiserte ønsket om anonymitet med behovet for å kjenne personen de snakker med når de ønsker å ta opp alvorlige spørsmål eller ta opp problemer med noen de kjenner og stoler på. Noen barn ønsket å snakke med noen de kjenner i en fysisk tjeneste, der anonymitet dermed er mindre viktig, mens andre barn ønsket å beholde anonymiteten ved å heller kunne kontakte en digital tjeneste. Ungdommene så i tillegg anonymitet som ønskelig for at hjelperen ikke skulle være opptatt av barnets tidligere historie, men i stedet se barnet og dens problemer her og nå.

For de alle fleste av barna var det viktig at hjelpetjenester ble gjort tilgjengelige og kjente for alle barn, for eksempel ved at de ble snakket om i skolen eller vist fram med plakater eller reklamefilmer på steder der barna er.

Diskusjon

En av de største utfordringene knyttet til dagens tjenestetilbud for barn er at verken de fysiske eller de digitale tjenestene i tilstrekkelig grad når frem til barna. Dette gjelder barn 9-12 år generelt, og trolig rammer dette dermed også de mer sårbare barna særskilt. Barn mangler kjennskap ikke bare til hjelpetjenester generelt sett, men også til hva de gjør og hvordan de kan nås. Å imøtekomme behovene til barna stiller store krav til utformingen av en hjelpetjeneste. Det er usikkert om det er mulig å utforme én hjelpetjeneste som kan nå alle barn og samtidig ivareta alle de varierte ønskene og behovene som barna har.

Funnene våre tyder på at eksisterende hjelpetjenester til dels dekker barnas behov. Hvis målet til en hjelpetjeneste er at barn skal ha mulighet til å henvende seg på eget initiativ vil det være særs viktig at de utformes i henhold til barnas behov. En styrking av sosial- og hjelpetjenesters synlighet i skolen vil være viktig, men det alene vil trolig ikke være nok for å imøtekomme behovene til alle barn. Funnene våre viser at barns tilstedeværelse på mobil, på internett og på sosiale arenaer utgjør en vesentlig del av deres hverdag, og mye av deres kommunikasjon med andre foregår digitalt. Mange barn vil derfor foretrekke eller føle seg mer fortrolig med dette formatet også når de oppsøker hjelpetjenester. Vi ser dermed et behov for tjenester og tilbud som tar utgangspunkt i et helhetlig perspektiv på barns liv.

Konklusjon

Vi ser et behov for tjenester og tilbud som tar utgangspunkt i et helhetlig perspektiv på barns liv. Barn 9-12 år ønsker seg fleksible hjelpetjenester som kan nå ut til alle barn. Det vil være viktig å styrke synligheten og tilgjengeligheten til de fysiske tjenestene. I tillegg bør det vurderes å utvikle en digital hjelpetjeneste som er rettet særskilt mot barn i 9-12 års alderen.