Informasjons- og hjelpetjenester for barn 9-12 år. En flermetodisk systematisk oversikt.
Systematisk oversikt
|Publisert
Formålet med kunnskapsoppsummeringen var å sammenstille norske og internasjonale studier som kunne belyse ønsker og behov for og erfaringer med informasjons- og hjelpetjenester for barn i alderen 9 til 12 år.
Hovedbudskap
I Norge tilbys ulike informasjons- og hjelpetjenester hvor barn kan henvende seg uten at det er nødvendig med samtykke av en foresatt eller henvisning fra en annen tjeneste. For å kunne utvikle gode tilbud til barn 9-12 år, er det viktig å få kunnskap om hvilke spørsmål barn i aldersgruppen ønsker å få svar på eller hjelp med av andre enn familie og venner, og hvor og hvordan de henvender seg med disse spørsmålene.
Formålet vårt var å sammenstille norske og internasjonale studier som kunne belyse ønsker og behov for informasjons- og hjelpetjenester for barn i alderen 9-12 år. Både barns egne erfaringer og tjenesteyteres erfaringer med barns bruk eller behov, ble inkludert. Vi gjennomførte en flermetodisk systematisk oversikt med inklusjon av internasjonale studier publisert fra 2015 til april 2024.
Fra de fem inkluderte studiene (tre kvalitative studier og to tverrsnittstudier) oppsummerer vi at:
- Barn som kontaktet hjelpetjenester var oftere jenter enn gutter
- Barn henvendte seg for å få informasjon, for å sjekke hva som er greit eller normalt, for å prøve ut måter å snakke om noe på, og/eller for å snakke om og få bekreftet følelser
- Barn har et bredt spekter av temaer de er opptatt av og søker kontakt om, blant annet følelsesmessige vansker, familierelasjoner, sosiale relasjoner samt vold og overgrep
Studiene viser at aldersgruppen 9-12 år er tydelig representert blant brukerne av informasjons- og hjelpetjenester. Likevel er ingen barn spurt om erfaringer, behov eller ønsker de har for tjenestene. Ved (videre)utvikling av tjenester trengs tilrettelegging for evaluering av disse, også med data fra barna.
Sammendrag
Innledning
Barn i alderen 9-12 år kan ha spørsmål som de foretrekker å få svar på av andre enn familie og venner. I Norge tilbys mange ulike informasjons- og hjelpetjenester hvor barn kan henvende seg uten at det er nødvendig med samtykke av en foresatt eller henvisning fra en annen tjeneste. Hva barn på 9-12 år trenger informasjon eller hjelp med, og hvor og hvordan de henvender seg for å få hjelp, er blant spørsmålene som er nyttige å få mer kunnskap om når tjenester skal etableres eller videreutvikles. Kunnskapsgrunnlaget fra dette prosjektet skal inngå i det offentliges arbeid med å utvikle gode, kvalitetssikrede tjenester i Norge, med tilbud som kan informere, veilede og hjelpe barn i målgruppen.
Hensikt
Formålet med kunnskapsoppsummeringen var å sammenstille norske og internasjonale studier som kunne belyse ønsker og behov for og erfaringer med informasjons- og hjelpetjenester for barn i alderen 9 til 12 år. Både barns egne erfaringer og tjenesteyteres erfaringer med barns bruk eller behov ble inkludert.
Metode
Vi gjennomførte en systematisk oversikt som inkluderte ulike typer studiedesign, dvs. en flermetodisk oversikt (engelsk: mixed methods). Vi valgte en flermetodisk tilnærming ettersom vi hadde en bred overordnet problemstilling, ønsket å belyse tematikken fra ulike perspektiver, og vi hadde underspørsmål som kunne besvares med både kvalitative og kvantitative studier. Våre inklusjonskriterier omfattet: barn 9-12 år og tjenestetilbydere som gir informasjon- og hjelpetjenester til barn 9-12 år; informasjons- og hjelpetjenester utviklet for å veilede, gi råd, hjelp eller informasjon til barn i aldersgruppen uten behov for samtykke av voksen eller henvisning fra annen instans; og data rapportert om barnas behov og ønsker for, erfaringer med og betydningen av informasjons- og hjelpetjenester.
Vi utførte et omfattende litteratursøk. Søket etter studier var for perioden 2015 til april 2024 og inkluderte bl.a. databasene PsycINFO og Epistemonikos, søk i en rekke nordiske vitenarkiver (Cristin, Idunn, VIVE, Diva, m.fl.) og et søk i datasettet OpenAlex. Vi kontaktet også alle de nordiske tjenestene som inngår i Child Helpline International-samarbeidet. Prosjektmedarbeiderne, med hjelp av maskinlæringsfunksjoner, gjorde uavhengige vurderinger av titler og sammendrag av referansene. Relevante fulltekster ble vurdert av minst to prosjektmedarbeidere for endelig inklusjon. Etter uthenting av data fra studiene transformerte vi kvantitative data til kvalitative beskrivelser og sammenstilte funnene i en integrert syntese. Denne delen ble utført av én medarbeider, kontrollert av en annen, og så diskutert i prosjektgruppen.
Resultater
Litteratursøkene ga mer enn 10 000 referanser, mens inkluderte studier begrenset seg til fem studier fra Norge, Sverige, Finland, Belgia og Australia, hvorav tre var kvalitative studier og to var kvantitative tverrsnittstudier. Én norsk studie undersøkte skolehelsetjenesten, én svensk så på sosialtjeneste på skolen, mens de tre andre undersøkte ulike varianter av digitale hjelpelinjer. To av de tre kvalitative studiene vurderte vi til å ha moderate metodiske begrensninger og den tredje til å ha store metodiske begrensninger. De to tverrsnittstudiene (prevalensstudier) vurderte vi til å ha hhv. moderat og høy risiko for systematiske skjevheter. I diskusjonen har vi også omtalt elleve nordiske studier som ble identifisert i søket, men som hadde aldersgrupper som var bredere enn 9-12 år. Med utgangspunkt i relevante nordiske kontekster kan disse studiene bidra til å støtte kunnskapsgrunnlaget for de aktuelle tjenestene.
Overordnet var studienes målsetninger å undersøke hvilke barn som tok kontakt, hva de henvendte seg om, hvordan de henvendte seg og hvordan tjenestene møtte barna eller ga bistand. Vår temabaserte syntese ledet oss til fire overordnede temaer: kjennetegn ved barna, kontaktformer, temaer for kontakt, utførelse av tjenestene. Hovedfunn:
- Utvalget i studiene hadde noe bredere aldersspenn enn 9-12 år, men inkluderte aldersgrupper (eller separate data) som var tilnærmet 9-12 år. Jenter var i flertall i henvendelsene til tjenestene, fra 59 til 77 prosent i fire studier. Ingen andre kjennetegn ved barna, som sosioøkonomisk bakgrunn eller etnisitet, var nevnt.
- Kontaktformer var fysiske treff i to studier og digital i de øvrige, via blant annet telefonringing, chat eller e-post. Én studie viste at to tredjedeler av barna i aldersgruppen 5-12 år valgte å bruke telefon for å kontakte de digitale tjenestene.
- To av studiene av digitale hjelpelinjer hadde et tematisk smalt fokus (henvendelser knyttet til hhv. seksualitet og terror), mens de øvrige tre studiene omfattet alle typer tema barn tok kontakt om. Temaene fra én studie om digitale hjelpetjenester viste at barna tok kontakt for blant annet følelsesmessige vansker/psykisk helse, familierelasjoner, vold/overgrep utenfor familien, sosiale relasjoner samt overgrep mot barn/vold innen familien, der vold og overgrep utgjorde nesten 30 prosent av henvendelsene. En studie fra sosialtjenesten på svenske skoler fant at henvendelsene for barn 10-12 år oftest kom fra foreldre og gjaldt bekymringer om atferd, nevropsykiatriske symptomer og spørsmål om barns eksternaliserende vansker. I en liten, norsk studie, tok barna kontakt med helsesykepleier på skolen, ofte ved å presentere en fysisk smerte («vondter») som inngang til å ta opp ulike spørsmål. De to sistnevnte studiene hadde store metodiske svakheter og kunnskapsgrunnlaget om de fysiske tjenestene er tynt.
- Tjenestene og hvordan tjenesteyterne (ansatte/frivillige) svarer barna som tar kontakt og hva de tilbyr, var rapportert i alle tre studiene som omhandlet digitale hjelpetjenester og i den svenske studien fra sosialtjenesten i skolen. I sistnevnte rapporterte sosialarbeiderne viktigheten av alliansebygging med barna og at de hjalp barna gjennom veiledning, vurdering, bearbeiding, behandling og krisehåndtering. Den australske studien målte endringer i tjenesteyternes tidsbruk på telefon, chat osv. Den belgiske studien fant at de frivillige tjenesteyterne la vekt på å informere og berolige barna som henvendte seg om bekymringer relatert til terror. Den finske studien oppga at tjenesteyterne aksepterte barnas tøysete henvendelser som kunne være provoserende.
Diskusjon
Med kun fem studier av ulike typer tjenester fra fem ulike land, har vi begrenset informasjon til å svare ut hvilke behov og ønsker for informasjons- og hjelpetjenester barn 9-12 år har og hvilke erfaringer de eller tjenesteytere har gjort seg om bruken av tjenestene. Det er også en begrensning at ingen av studiene brukte barn som informanter.
Fra dokumentstudier og studier der tjenesteytere var informanter, finner vi noen aspekter som vi antar har betydning for våre problemstillinger. Funnene viser at gutter sjeldnere henvender seg til tjenestene, sammenlignet med jenter. Videre indikerer funnene at tjenestene må kunne håndtere et svært bredt spekter av barns spørsmål og behov. Dette innebærer også opplæring av tjenesteytere i et mangfold av temaer for livsområdene og også for spørsmål knyttet til verdensbildet (terror, klima, katastrofer osv.). Basert på vårt datagrunnlag kan både tjenestetilbud for fysiske møter og digitale tjenester som er åpne for flere (de fleste) kommunikasjonsformer argumenteres for, men vi har ikke datagrunnlag for å si hvorvidt noen er bedre enn de andre. Tjeneste-yteres kompetanse og kommunikasjonsevner berøres også i studiene. Selv om noen temaer, som anonymitet for tjenestebrukeren og at tjenester til en viss grad har mulighet for videre henvisning, i nokså liten grad omtales, vil disse og andre aspekter som ikke er studert, kunne ha stor betydning for barn 9-12 år som har behov for informasjons- og hjelpetjenester. Ingen av studiene trekker frem spørsmål knyttet til behovet for slike tjenester for den aktuelle aldersgruppen, men vi mener at studiene implisitt peker på et behov uten at vi kan si noe konkluderende om omfang, struktur eller innhold.
Denne systematiske oversikten indikerer store kunnskapshull i forskningen vedrørende hvilke behov, ønsker og erfaringer barn i alderen 9-12 år har angående informasjons- og hjelpetjenester. Til tross for at det i svært mange land tilbys slike tjenester og vi også har tall som indikerer at 9-12 åringer utgjør en ikke-ubetydelig andel av brukerne av tjenestene, fant vi kun fem studier som belyser denne konkrete aldersgruppen. Derfor trengs flere studier av både digitale og fysiske tjenester for barn 9-12 år, differensiert på alder, om deres ønsker og behov for tjenester, inkludert ønsker og behov fra barn som ikke bruker tjenestene, hva som fremmer og hemmer barns bruk av slike tjenester, konsekvenser ved bruk av tjenestene, med mer.
Konklusjon
Selv om informasjons- og hjelpetjenester er tilgjengelige for barn på 9-12 år, og det er indikasjoner på at aldersgruppen er tydelig representert blant brukerne og hva de henvender seg om, fins det ingen studier som har spurt barna direkte om erfaringer eller hvilke behov og ønsker de har for informasjons- og hjelpetjenester. Ved (videre)utvikling av slike tjenester for aldersgruppen, vil vi anbefale at det også legges praktisk til rette for evaluering av tjenestene – også med innspill fra barna.
