Hjelpetjenester ukjent for mange barn
Forskningsfunn
|Publisert
Barns kjennskap til og erfaringer med forskjellige hjelpetjenester er begrenset. Det gjelder både fysiske tjenester, hjelpetelefoner og digitale tilbud, viser en intervjustudie fra Folkehelseinstituttet. Det er første gang en slik intervjustudie gjøres med barn i alderen 9-12 år.
Det er viktig å lytte til barn og unges egne stemmer både når nye hjelpetjenester skal utformes, eller allerede eksisterende hjelpetjenester skal styrkes. Barn er forskjellige og har ulike behov og ønsker, men mange har begrenset kjennskap til dagens hjelpetjenester. Dette kommer fram i en intervjustudie gjennomført høsten 2024.
Kort oppsummert:
- Over 90 barn i alderen 9-12 år, og 20 ungdommer med varierende erfaringer med hjelpetjenester, ble intervjuet som en del av studien.
- Funnene avslørte at mange barn vet lite om tilgjengelige hjelpetjenester, og ofte forbinder disse med nødetater som brann, politi og ambulanse.
- En hjelpetjeneste for barn bør tilby flere kontaktformer, både digitale og fysiske, og barna bør kunne velge kontaktform, kommunikasjonsmåte, og hvem de kommuniserer med.
- Barna uttrykte også at anonymitet var viktig, selv om begrunnelsen for dette varierte.
- Få barn med innvandrerbakgrunn, barn med samisk bakgrunn eller barn med spesielle utfordringer med i studien.
- Forskerne konkluderte med at det er nødvendig å øke tilgjengeligheten til fysiske hjelpetjenester, utvikle digitale hjelpetjenester, og gjøre disse tjenestene kjente for både barn og voksne i barnets omgivelser.
Første gang barn har blitt intervjuet direkte
– Vi gjennomførte fokusgruppeintervjuer med over 90 barn i alderen 9-12 år, fra flere steder i Norge. I tillegg intervjuet vi 20 ungdommer som hadde ulike erfaringer med hjelpetjenester og hjelpebehov av ulik alvorlighetsgrad da de var mellom 9 og 12 år. Studien er, så langt vi kjenner til, den første studien hvor barn i alderen 9-12 år har blitt intervjuet direkte om deres ønsker og behov for, samt erfaringer med, hjelpetjenester de selv kan ta kontakt med. Etter hva vi kan se er det den eneste norske studien som undersøker barns tanker og erfaringer rundt både digitale og fysiske tjenester, og slik sett vurderer tjenestetilbudet som en helhet, forklarer forsker Lars Jørun Langøien ved FHI.
Liten kjennskap til tjenestene
– Funnene fra fokusgruppeintervjuene viser at mange barn i liten grad vet hvor de kan henvende seg, og at de har lite kunnskap om hjelpetjenester. Flere av de yngre barna forbandt hjelpetjenester med nødetater som brann, politi og ambulanse og hadde i mindre grad kjennskap til hjelpetjenester som skal bistå barna utenom nødsituasjoner, sier Langøien.
Denne manglende kjennskapen gjaldt også tjenester de har i sine næromgivelser, som helsetjenestene i skolen. På spørsmål om hvor de helst søker hjelp eller informasjon, svarte de fleste barna først foreldre eller andre trygge voksenpersoner. Det var kun en håndfull av barna som hadde kontaktet tjenestene selv eller kjente noen andre barn som hadde kontaktet den.
Anonymitet viktig
Selv om få barn fortalte om egne hjelpebehov, hadde de aller fleste idéer for hvordan en hjelpetjeneste for barn bør utformes. Mange barn ønsket seg en hjelpetjeneste som tilbyr flere mulige kontaktformer som er både fysiske og digitale, der de selv kunne velge kontaktform og hvordan kommunikasjonen skulle foregå. Flere ville også kunne velge hvem de skulle snakke med basert på kjønn, alder, utdanning og erfaring.
Mange av barna tematiserte også anonymitet som viktig, men begrunnelsene for hvorfor det var viktig for dem varierte.
– Noen barn problematiserte ønsket om anonymitet med behovet for å kjenne personen de snakker med når de ønsket å ta opp alvorlige spørsmål. Noen barn ønsket å snakke med noen de kjenner i en fysisk tjeneste, der anonymitet dermed er mindre viktig, mens andre barn ønsket å beholde anonymiteten ved å heller kunne kontakte en digital tjeneste. Noen ungdommer så i tillegg anonymitet som ønskelig for at hjelperen ikke skulle være opptatt av barnets tidligere historie, men i stedet se barnet og dets problemer her og nå, fortsetter Langøien.
Hjelpetjenestene må gjøres kjent og være tilgjengelige for alle
For de alle fleste av barna var det viktig at hjelpetjenester ble gjort tilgjengelige og kjente for alle barn. Det vil derfor være viktig å styrke tilgjengeligheten til de fysiske hjelpetjenestene, særlig helse- og sosialtjenesten i skolen, samtidig som at det alene trolig ikke er tilstrekkelig. I tillegg er det viktig å se på utviklingen av en digital hjelpetjeneste som er rettet særskilt mot barn i 9-12 års alderen. Funnene viser at det trolig ikke fins én type hjelpetjeneste som passer for alle barn, og samlet sett tilsier funnene at hjelpetjenester bør være fleksible og som en helhet dekke et bredt spekter av temaer og flere kontaktformer.
– Våre funn tilsier at det både er behov for en styrking av eksisterende fysiske hjelpetjenester, og at dette bør kombineres med utvikling av digitale hjelpetjenester for å imøtekomme barns ulike og komplekse behov for tilgjengelige hjelpetjenester når behov oppstår. Funnene tilsier også at det er et behov for at hjelpetjenester gjør seg kjente og tilgjengelige, ikke bare for barna, men også for voksne i barnas omgivelser, slik at de skal vite hva som finnes og dermed kunne hjelpe barn med å finne fram til dem, avslutter Lars Jørun Langøien.
Noen barn mangler i studien
Den viktigste begrensningen med studien er at det var utfordrende å rekruttere noen grupper barn. For eksempel deltok kun et begrenset antall barn med innvandrer- eller annen minoritetsbakgrunn. Ingen av skolene vi kontaktet i samiske kjerneområder valgte å delta. Det samme gjaldt skoler i bydeler med større innvandrertetthet. Heller ikke grupper av barn med særskilte utfordringer som f.eks. psykiske eller fysiske funksjonsnedsettelser ble intervjuet.
Ved å inkludere flere barn med minoritetsbakgrunn eller barn med særskilte utfordringer kunne klart å løfte fram andre behov og ønsker, slik som kultur- og språksensitivitet i hjelpetjenesten, eller om universell utforming av hjelpetjenesten, men kunne også handlet om særskilte tematikker disse barna ønsker hjelp med. For å dempe denne skjevheten, ble det forsøkt å rekruttere ungdommer med etnisk minoritetsbakgrunn. Ungdomsutvalget omfatter flere ungdommer med innvandrerbakgrunn, og disse stemmene ble dermed viktige i datamaterialet. Det lyktes dessverre ikke å rekruttere ungdommer med samisk bakgrunn.
Kunnskapsgrunnlag for gode tjenester
Målet med forskningsprosjektet var å bidra til et kunnskapsgrunnlag som skal inngå i arbeidet med å utvikle gode, kvalitetssikrede tjenester, med tilbud som kan informere, veilede og hjelpe barn i målgruppen. Prosjektet ble gjennomført på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), og er del av et større oppdrag gitt til Bufdir og Helsedirektoratet (Hdir) i fellesskap fra Helse- og omsorgsdepartementet og Barne- og familiedepartementet.
Dette er siste delstudie i et tredelt forskningsprosjekt der vi med ulike metoder undersøkte barn 9-12 år sin bruk av tjenester der de selv kan henvende seg for å få informasjon, veiledning eller hjelp. Dette er tjenester barn kan kontakte, enten fysisk eller digitalt på ulike plattformer. De to foregående studiene var henholdsvis en flermetodisk systematisk oversikt, som sammenstilte og analyserte norsk og internasjonal forskning om temaet, og en kartlegging av det eksisterende tjenestetilbudet og bruken i Norge slik det fremstår i dag.