Barn og unges helse: oppvekst og levekår
Oppdatert
|De fleste barn i Norge har gode og trygge oppvekstsvilkår, men det er også mange som utsettes for belastninger i hele eller deler av oppveksten. Fortsatt trenger vi mer kunnskap for at også utsatte barn og unge skal få leve gode liv i Norge.
Hovedpunkter
- Nesten 97 prosent norske barn har barnehageplass. Andelen minoritetsspråklige barn i barnehage øker.
- Barn med utfordringer har særlig utbytte av å gå i barnehage med høy kvalitet.
- Ni av ti barn oppgir at de trives på skolen.
- De fleste barn og ungdom har minst én fortrolig venn.
- Det er høyere sannsynlighet for å fullføre videregående skole dersom elevens foreldre har høy utdanning.
- En av fire barn opplever at foreldrene deres går fra hverandre i løpet av oppveksten.
- Om lag en av seks ungdommer forteller at det ofte er konflikter mellom de voksne i familien.
- Foreldrekonflikter har sammenheng med barns psykiske vansker, både når foreldre bor sammen og hver for seg.
- Antall barn som lever i lavinntektsfamilier har økt med 50 prosent siden 2008 og er nå på nær 12 prosent.
- Om lag fem prosent av barn og unge opplever alvorlig fysisk vold fra foreldre i løpet av oppveksten. Andelen har vært stabil over tid.
- Over halvparten av alle ungdommer bruker sosiale medier to eller tre timer hver dag, og rundt en en tredjedel bruker sosiale medier enda mer.
- Om lag to prosent av skoleelever oppgir at de blir mobbet digitalt flere ganger i måneden.
Om oppvekst, levekår og helse
I dette kapittelet tar vi for oss hvordan oppvekst og levekår påvirker barn og unges helse. Barn og unge definerer vi som alle personer under 18 år. I Norge tilsvarer dette ca. 1,2 millioner barn, noe som utgjør omtrent 22 prosent av den totale norske befolkningen (SSB, 2022a). Les mer om befolkningen i Norge her.
Ved livets start er familien den helt sentrale rammen for barn, både materielt og emosjonelt. Etter hvert vil barnehage og skole bli stadig viktigere arenaer for utvikling, læring og utfoldelse. Familiens, barnehagens og skolens roller i barns oppvekst vil ha det til felles at de skal sørge for trygghet og gode muligheter for emosjonell og sosial utvikling og læring på ulike plan, og tilpasset den enkeltes forutsetninger. Hjemmet og barnets omsorgssituasjon, barnehagen og skolen vil samtidig ha ulike funksjoner, oppgaver og ansvarsområder. Alle er sentrale i barns oppvekst og behandles i dette kapittelet.
Organiserte tilbud for barn og unge i deres fritid, og tilrettelegging for (uorganisert) aktivitet ute og inne er også en del av barns oppvekst og levekår, men betydningen av fritidsarenaer er ikke omtalt i dette kapittelet. Med levekår mener vi familieforhold, inkludert familiens sosioøkonomiske situasjon, barnets omsorgssituasjon, og forhold i barnehage, skole og nærmiljø. Dette er forhold som har stor betydning for barns helse, utvikling og læring.
Under normale, gode levekår vil de fleste barn utvikle seg og lære i takt med sine evner og ressurser. De vil få venner og fungere godt sosialt og emosjonelt. Med hjelp og veiledning fra trygge omsorgspersoner vil de også kunne lære å mestre motstand og vanskeligheter. Vi vet samtidig at barn som vokser opp med foreldre som ikke klarer å gi tilstrekkelig omsorg eller følge opp barnets behov, barn som lever med vedvarende lav inntekt i husstanden, og barn som opplever andre belastninger, som mobbing, vold og overgrep, og barn som ikke møter et godt nok miljø for læring og sosialt samspill i barnehage og skole, vil ha økt risiko for å utvikle psykiske plager og sosial mistilpasning. De vil dermed ikke kunne utnytte og utvikle sine evner til beste for seg selv og de rundt seg.
Ved å ha kunnskap om risikofaktorer, deres omfang, hvem som rammes og hvordan, vil vi som samfunn bli bedre rustet til å legge til rette for at flest mulig barn skal vokse opp under best mulige forhold og få best mulige levekår og betingelser. I arbeidet med å fremme barns helse er det viktig å fokusere både på hvordan vi kan redusere omfanget av risikofaktorer (og de negative virkningene av disse) og hvordan vi kan fremme betydningsfulle beskyttelsesfaktorer i barns liv. I dette kapittelet ligger hovedfokuset på betingelser rundt barn og unge som har betydning for deres utvikling og psykiske helse. Temaene er ikke uttømmende dekket, men vi omtaler vesentlige samfunnsmessige faktorer som har betydning for folkehelsen.
Folkehelserapporten har to andre kapitler om barn og unge:
Oppvekstprofilene presenterer relevant statistikk om barn og deres familier på kommune- og bydelsnivå.
Familie og omsorg
Nesten ni av ti barn (89 prosent) bor sammen med begge foreldre de første to leveårene. Andelen barn som bor med begge foreldre synker gradvis med økende alder, og er på 62 prosent blant 17-åringer (SSB, 2022a). I løpet av oppveksten opplever altså om lag ett av fire barn at foreldrene går fra hverandre. Antallet samlivsbrudd blant foreldre har vært synkende de senere år (Bufdir, 2021a).
Barn reagerer naturlig nok når foreldre går fra hverandre, men det er få studier som har undersøkt barnas opplevelser direkte. Det finnes imidlertid flere studier som viser at psykiske helseplager hos barna, skoleproblemer og frafall fra skolen har sammenheng med foreldres samlivsbrudd (Amato & Anthony, 2014; Auersperg, Vlasak, Ponocny, & Barth, 2019; Størksen, Røysamb, Gjessing, Moum, & Tambs, 2007; Tullius, De Kroon, Almansa, & Reijneveld, 2021). Disse sammenhengene er imidlertid nokså svake.
Derimot peker stadig flere studier på tydeligere negative effekter av konflikter mellom foreldre for barns trivsel og helse (Harold & Sellers, 2018). Foreldrekonflikter kan bidra til psykiske vansker, søvnvansker, kroppslige helseproblemer, endrede fysiologiske reaksjoner og utagerende atferd hos barn (El-Sheikh, Buckhalt, Mize, & Acebo, 2006; El-Sheikh & Harger, 2001; Harold & Sellers, 2018). Konfliktene kan være særlig skadelige for barn dersom de er langvarige, intense, personorienterte, fiendtlige, eller dersom barnet er tema eller involveres i konflikten mellom foreldrene (Zemp, Bodenmann, & Mark Cummings, 2016).
Tall fra Ungdata-undersøkelsen viser at 16,2 prosent av ungdom i Norge kjenner seg «ganske godt» eller «svært godt» igjen i at det ofte er krangling mellom de voksne i familien (Ungdata, personlig kommunikasjon, 14. mai 2021). En tredjedel av foreldre som bor hver for seg, rapporterer at de har et konfliktfylt forhold til den andre forelderen (Lyngstad, Kitterød, Lidén, & Wiik, 2015). Det er stort behov for mer kunnskap om hvordan barn og unge opplever og reagerer på foreldres konflikter og samlivsbrudd, blant annet for å forstå hvordan slike livshendelser påvirker barns helse og livskvalitet.
Det er samtidig viktig å huske på at 85 prosent av ungdommer er fornøyd med foreldrene sine, og at ni av ti unge opplever at foreldrene deres er svært interessert i livet deres, som det kommer frem av Ungdata-undersøkelsen (Bakken, 2021). Dette har vært nærmest uforandret siste ti år. Resultatene herfra viser også at barn og unge med psykiske vansker har dårligere forhold til foreldrene sine enn barn og unge uten psykiske vansker.
Støtte og omsorg fra Barnevernet
Familier med ulike typer utfordringer kan få hjelp blant annet fra Barnevernet. I 2020 mottok nesten 53 000 barn og unge, eller 4 prosent av befolkningen i alderen 0-22 år, ett eller flere b barnevernstiltak (Bufdir, 2021d). Av disse mottok to av tre (66 prosent) hjelpetiltak, for eksempel råd og veiledning eller avlastning. Resten fikk omsorgstiltak, som innebærer at Barnevernet overtok omsorgen for barnet for kortere eller lengre tid. Nær 1 av 100 barn i Norge bor i fosterhjem (Bufdir, 2021b).
Funn fra 2015 viser en høy forekomst av psykiske lidelser hos barn og unge som bor i barnevernsinstitusjoner. Hele tre av fire har en diagnostiserbar psykisk lidelse (Kayed et al., 2015). Et noe lavere anslag har blitt funnet for barn og unge som bor i fosterhjem (Lehmann, Havik, Havik, & Heiervang, 2013). Her kommer det frem at om lag halvparten av barna i deres utvalg hadde en diagnostiserbar psykisk lidelse. Også nyere tall tyder på at barn som bor i fosterhjem har en høyere sannsynlighet for å tilhøre gruppen med høye nivåer av internaliserende vansker, sammenlignet med barn og unge fra den generelle populasjonen (Moussavi et al., 2021) . Det er behov for mer kunnskap om helse og utvikling blant barn og unge som mottar ulike tiltak fra Barnevernet. Vi vet for eksempel for lite om traumatiske erfaringer og psykisk helse hos barn som Barnevernet overtar omsorgen for, og vi trenger mer kunnskap om hvordan barn og unge selv opplever omsorgstiltak i Barnevernet.
Barn i familier med vedvarende lav inntekt
Lavinntektsfamilier
er definert som husstander der husstandsinntekten er under 60 prosent av median inntekt. Median inntekt er den inntekten som er «på midten», det vil si at 50 prosent av landets husstander har høyere og 50 prosent lavere inntekt enn medianinntekten. Vedvarende lavinntekt er definert som lavinntekt med varighet på tre år eller mer.
Andelen barn som lever i familier med vedvarende lav inntekt øker og omfatter nå nær 12 prosent av norske barn over en treårsperiode (Bufdir, 2021c). Andelen har økt med 50 prosent siden 2008, men har vært stabil siste to år (Normann & Epland, 2022). Andelen barn og ungdom som bor trangt er høyere og omfatter nær en av fem barn (FHI, 2022b). Det er flere barn som vokser opp i lavinntektsfamilier og som bor trangt i Oslo og det sentrale østlandsområdet enn i landet ellers, se figur 1. Barn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert blant de som vokser opp i lavinntektsfamilier og utgjør omtrent seks av ti barn i lavinntektsgruppen (Bufdir, 2021c).
Studier som har fulgt samme barn over tid, har funnet at barn har flere symptomer på psykiske vansker når familien har dårlig økonomi, og færre symptomer når familien har god økonomi (Bøe, 2015; Dearing, McCartney, & Taylor, 2006). En kunnskapsgjennomgang fra 2018 viser at vedvarende lav inntekt i familien er direkte forbundet med dårligere fysisk og psykisk helse, dårligere skoleprestasjoner og vansker med å komme inn i arbeidslivet for ungdom, men også med høyere forekomst av andre risikofaktorer (som mobbing og utestengelse, dårligere helse hos foreldre, dårligere boforhold og begrensninger i foreldres kapasitet til å gi og omsorg (Hyggen, Brattbakk, & Borgeraas, 2018). Disse sammenhengene finner man også i Norge (Hyggen et al., 2018; Kinge et al., 2021).
Ifølge familiestress-modeller (Yoshikawa, Aber, & Beardslee, 2012) kan dette skyldes at lav inntekt fører til stress i hjemmemiljøet, som igjen øker nivåer av konflikt, kaos og uforutsigbarhet (Dearing et al., 2006; Evans, Gonnella, Marcynyszyn, Gentile, & Salpekar, 2005). Stressnivået kan også påvirke foreldres egen psykiske helse, foreldreferdigheter og oppdragerstil i negativ retning (Conger & Donnellan, 2007). I tillegg kan vedvarende lav inntekt føre til at barna får mindre tilgang til materiell som kan støtte læring og utvikling, slik som bøker, og samtidig legge begrensninger på tid og energi som foreldre kan bruke på støttende aktiviteter med barna (Foster, 2002).
Barn med foreldre med psykiske lidelser, skadelig alkoholbruk og avhengighet
Det å ha foreldre med psykiske lidelser eller alkoholrelaterte problemer kan oppleves som svært belastende for et barn. I mange tilfeller vil foreldrene ikke kunne gi tilstrekkelig omsorg til barna sine. Barn som har foreldre med slike vansker har også en forhøyet risiko for å utvikle psykiske problemer og andre vansker (Ruud et al., 2015). Videre viser en ny norsk studie at ungdom med fedre som drikker seg full minst en gang i uka har økt risiko for å droppe ut av videregående skole (Andreas, Torvik, & Lund, 2022).
Beregninger fra norske undersøkelser om psykiske lidelser og alkoholmisbruk har vist at mange barn er berørt (Torvik & Rognmo, 2011). I 2011 hadde 23 prosent av barn under 18 år (totalt cirka 250 000) foreldre med en psykisk lidelse som påvirket foreldrenes daglige fungering. Av disse barna hadde om lag 115 000 (10 prosent) foreldre med alvorlige psykiske lidelser og om lag 30 000 (3 prosent) foreldre med alkoholmisbruk.
Vi har ikke oppdaterte tall på hvor mange barn og unge som lever med foreldre med alkoholmisbruk og psykiske lidelser. Vi trenger mer kunnskap om både omfang og konsekvenser av å vokse opp med foreldre som har psykiske vansker og rusproblemer. Det er også rapportert om endrede alkoholvaner i befolkningen gjennom covid-19 pandemien (Helsedirektoratet, 2021), men det er uvisst hvordan dette har påvirket barn og unge.
- Les mer i Alkohol og andre rusmidler.
Vold, overgrep og omsorgssvikt
Omsorgssvikt er vold mot barn
Når man snakker om vold mot barn, inkluderes også omsorgssvikt, som både kan være fysisk og psykisk. Fysisk omsorgssvikt handler om at en omsorgsgiver ikke ivaretar barnets fysiske (grunnleggende) behov, knyttet til for eksempel mat, helse og klær.
Psykisk eller emosjonell omsorgssvikt handler om at omsorgsgiver ikke ivaretar barnets psykologiske behov, for eksempel at barnet ikke får tilstrekkelig kjærlighet, psykisk omsorg, oppmerksomhet og stimulering (Øverlien, 2012).
Mange barn opplever eller er utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt, og det fører til store konsekvenser, både for de barna som er rammet, for andre berørte og for samfunnet. Folkehelserapporten har et eget kapittel om vold og overgrep som også tar for seg overgrep mot barn. Dette er de viktigste funnene:
- Om lag 1 av 20 barn og unge opplever alvorlig fysisk vold i løpet av oppveksten. Andelen har vært stabil over tid.
- Mindre alvorlig fysisk vold mot barn og unge har avtatt betydelig over tid og forekommer hos om lag 1 av 5.
- Om lag 1 av 5 jenter og 1 av 14 gutter har opplevd seksuelle overgrep i barne- og ungdomsårene. Ni prosent av alle kvinner har vært utsatt for voldtekt minst én gang i livet.
Les mer i kapittel om vold og overgrep
Det er viktig at de som møter barn og unge, som ansatte i barnehage, skole og helsestasjon / skolehelsetjenesten, følger med og melder fra dersom de er bekymret for om et barn er utsatt for vold, overgrep eller omsorgssvikt. Folkehelseinstituttet utarbeidet i 2018 en forskningsoversikt om tegn og signaler man kan være oppmerksom på . Helsedirektoratet har utarbeidet en nasjonal faglig retningslinje for tidlig oppdagelse av utsatte barn og unge.
Barnehage
En trygg barnehage med god kvalitet styrker forutsetningene for god livskvalitet og utvikling hos barn fra tidlig alder (van Huizen & Plantenga, 2018). Å gå i barnehagen kan være positivt for hvordan barna senere fungerer i skolen (Drange & Havnes, 2015; Havnes & Mogstad, 2011) og for utvikling av sosial og atferdsmessig tilpasning og fungering (Zachrisson & Dearing, 2015). Særlig hos barn i familier med lav sosioøkonomisk status kan barnehagen ha gunstig effekt på psykisk helse og språkutvikling (Votruba‐Drzal, Levine Coley, & Lindsay Chase‐Lansdale, 2004) og bidra til utjevning av sosiale forskjeller (Havnes & Mogstad, 2015). Likeledes er skolen en viktig arena for utvikling av barn og unges psykiske og fysiske helse.
Ni av ti barn under skolepliktig alder går i barnehage
De fleste norske barn har barnehageplass. I 2021 var andelen med barnehageplass:
- 87 prosent i aldersgruppen 1-2 år
- 97 prosent i aldersgruppen 3–5 år
- 93 prosent i aldersgruppen 1-5 år totalt
Antallet og andelen minoritetsspråklige barn som har barnehageplass øker . I 2020 var andelen 85 prosent i aldersgruppen 1–5 år, mot 79 prosent i 2016 (SSB, 2021).
Kvaliteten på barnehagene
Barnehager med høy kvalitet kjennetegnes av at de har små barnegrupper og tilstrekkelig antall voksne pr barn; der voksenpersonalet er stabilt, godt utdannet, personlig egnet, og har lett tilgang til veiledning fra kommunepsykolog eller annet helsepersonell med kompetanse på psykisk helse (Kunnskapsdepartementet, 2009). Barnehager som oppfyller normene for grunnbemanning og pedagogtetthet gir gode rammer for barns utvikling og for trygge relasjoner mellom barn og voksne. I 2021 oppfylte 99 prosent av barnehagene bemanningsnormen (mot 75 prosent i 2017), og 71 prosent oppfyller pedagognormen uten dispensasjon (mot 53 prosent i 2018) (Utdanningsdirektoratet, 2021c), se figur 2.
Personalets kompetanse til å inngå i gode relasjoner og støtte barns lek og læringsprosesser er vesentlig for at barn skal trives og være sosialt inkludert i barnehagen (Brandlistuen et al., 2015; Burchinal, 2018; Helland et al., 2019). Barn som viser tidlige symptomer på vansker, har spesielt godt utbytte av god kvalitet i barnehagen. For eksempel ser det ut til at barn med atferdsvansker utvikler bedre sosiale ferdigheter og gjør det bedre på skolen dersom de har en trygg relasjon til de voksne i barnehagen (Baardstu, Wang, & Brandlistuen, 2021). En god balanse mellom frilek og voksenstøttede aktiviteter kan forebygge atferdsvansker hos barn med emosjonelt temperament (Wilhelmsen, Lekhal, Alexandersen, Brandlistuen, & Wang, 2021).
Barnehagen er en viktig arena for å danne vennskap og for å forebygge krenkelser og mobbing (Rammeplan, 2017). Enkelte barn er mer utsatt for mobbing enn andre (Barker et al., 2008). For eksempel ser det ut til at barn med atferdsvansker, hyperaktive og emosjonelle vansker kan være utsatt for mobbing fra tidlig alder, og at forhold i hjemmet, som lav sosioøkonomisk status, øker risikoen for å bli utsatt for mobbing over tid (Hanish et al., 2004; Perren, Stadelmann, Bürgin, & Von Klitzing, 2006; Singham et al., 2017; Verlinden et al., 2015). Barn med sammensatte vansker mobbes mer enn barn med en enkelt vanske (Øksendal, Brandlistuen, Holte, & Wang, 2019).
Barnehagene skal ha nulltoleranse mot krenkelser som utestenging, mobbing, vold, diskriminering og trakassering. Det ble fra 2020 innført en aktivitetsplikt som skal sikre at barnehagene følger med på hvordan barna har det, og undersøker og setter inn tiltak ved mistanke om at barna ikke har det bra). Forskning viser at barn med vansker mobbes mer enn barn uten vansker allerede mens de går i barnehagen (Øksendal et al., 2019).
Det er en svak økning i antall barn som får spesialpedagogisk hjelp i barnehagen fra 3,1 prosent i 2017 til 3,6 prosent i 2021. Det er flere gutter (72 prosent) enn jenter som får spesialpedagogisk hjelp (Utdanningsdirektoratet, 2021a).
Skole
Skolen er en viktig arena for faglig og sosial utvikling. I Norge har barn og unge rett til grunnskoleopplæring med et godt fysisk og psykososialt miljø.
Skolene har plikt til å sette inn tiltak dersom elevene ikke opplever at de har et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring. Det er et lovfestet krav til nulltoleranse mot krenking som mobbing, vold, diskriminering og trakassering. Ved slike forhold skal skolen lage en plan og sette inn tiltak etter en faglig vurdering
Skolene under covid-19-pandemien
I løpet av covid-19-pandemien har skoler på alle nivåer i Norge vært helt eller delvis stengt, noen over lang tid. Dette har påvirket barn og unges psykiske helse, trivsel og læring. Temaet er omtalt i Folkehelserapportens temautgave fra 2021, i en egen tekst om skolestengning og barn og unges helse: Så langt kan funnene tyde på en nedgang i skårer på livskvalitet og trivsel, og at noen undergrupper var spesielt utsatt for å få redusert psykisk helse, spesielt barn fra familier med lav sosioøkonomisk status. Samtidig har noen studier vist at enkelte sårbare grupper fikk en forbedring i psykisk helse under pandemien.
- Les mer i Folkehelserapportens temautgave Folkehelsen etter covid-19: Skolestengning og barn og unges helse
Det var stor variasjon mellom skoler når det gjaldt tilrettelegging av undervisningen, og det var også store regionale forskjeller i smitte og derfor også forskjeller i grad av restriksjoner på fysisk undervisning på skolene. Effekten av smitteverntiltak og tilrettelegging av undervisningen kan derfor ha variert mye fra sted til sted. Vi mangler fortsatt mye kunnskap om langtidseffektene på skoleelevers læring under pandemien, men en studie fra Norge om skriving blant førsteklassinger viste et lite til middels læringstap i gjennomsnitt (Skar, Graham, & Huebner, 2021).
De fleste elever trives godt
- I Elevundersøkelsen, som utføres blant skoleelever fra 5. klasse på barneskolen til 1. klasse på videregående skole, svarer om lag ni av ti elever fra hele landet at de trives godt eller svært godt på skolen (Wendelborg, 2021)
- Bare om lag 3 prosent rapporterer at de ikke trives noe særlig eller ikke i det hele tatt (Wendelborg, 2021).
Manglende mestring i skolen er blant de mest alvorlige risikofaktorene for ungdoms psykiske helse (Patel, Flisher, Hetrick, & McGorry, 2007). Det å oppleve skolemiljøet som belastende eller stressende henger sammen med tegn på psykiske helseproblemer og selvopplevde helseplager (Hjern, Alfven, & Östberg, 2008; Moksnes, Løhre, Lillefjell, Byrne, & Haugan, 2016; Murberg & Bru, 2007; Natvig, Albrektsen, Anderssen, & Qvarnstrøm, 1999). Følelsen av støtte fra foreldre, lærere og medelever er derimot forbundet med høyere grad av tilfredshet med livet (Danielsen, Samdal, Hetland, & Wold, 2009).
Elever som synes skolearbeidet er belastende og som mener at foreldre og lærere utsetter dem for høyt forventningspress, rapporterer over tid mer psykiske og fysiske helseplager. Unge som opplever støtte fra foreldre, lærere og medelever har derimot mindre helseplager (Torsheim, Aaroe, & Wold, 2003).
Konsentrasjonsvansker og atferdsproblemer kan påvirke elevenes prestasjoner negativt. En ny norsk undersøkelse gir et eksempel på dette, der man finner at unge med ADHD har betydelig lavere karakterer enn sine medelever (Sunde et al., 2022). En tidligere norsk studie beregnet at dersom man klarer å redusere konsentrasjonsvansker og atferdsproblemer hos unge med 10 prosent, ville dette kunne føre til at 4-5 prosent flere klarer å gjennomføre videregående skole (Sagatun, Heyerdahl, Wentzel-Larsen, & Lien, 2014). Omtrent 75 prosent av denne effekten var indirekte, gjennom bedre karakterer.
En annen norsk studie (Rasalingam, Brekke, Dahl, & Helseth, 2021) viser at unge med langvarige fysiske helseutfordringer har lavere sannsynlighet for å fullføre videregående utdanning ved fylte 21 år sammenlignet med jevnaldrende som ikke har langvarige helseutfordringer. En kunnskapsoppsummering gjennomført i USA viser til lignende funn, der unge med kroniske fysiske lidelser har lavere karakterer og de har mindre sannsynlighet for å gjennomføre videregående utdanning sammenlignet med sine medelever (Yoder & Cantrell, 2019).
Spesialundervisning
Alle elever som av ulike grunner ikke har eller kan få tilfredsstillende læringsutbytte av den ordinære opplæringen, har rett til individuelt tilpasset undervisning, spesialundervisning. I skoleåret 2020/2021 mottok 4,2 prosent av andreklassinger (73 prosent gutter) og 8,0 prosent av femteklassinger (68 prosent gutter) i norsk skole spesialundervisning (Utdanningsdirektoratet, 2021b).
Vi har lite kunnskap om hva som utløser at et barn får spesialundervisning og hvorfor det er betydelig flere gutter enn jenter som får spesialundervisning. Resultater i FHIs rapport fra 2016 viste blant annet at rundt 30 prosent av elevene som ble vurdert av læreren til å ha svært lave ferdigheter i lesing, skriving eller matematikk, og 17 prosent av elevene med utviklingsvansker ikke fikk noen form for spesialundervisning (Brandlistuen, Schjølberg, Tambs, Aase, & Wang, 2016).
Gjennomføring og frafall i videregående opplæring
Hvorvidt elever gjennomfører videregående skole henger sammen med både gener og miljø (Branigan, McCallum, & Freese, 2013; McGue, Rustichini, & Iacono, 2017). Elever som har foreldre med høyere utdanning får i gjennomsnitt bedre karakterer i grunnskolen enn elever med foreldre uten høyere utdanning (Statistisk sentralbyrå 2020).
Tall for 2020 viser at (FHI, 2022a):
- Blant elever av foreldre med universitets- eller høyskoleutdanning, gjennomførte 87 prosent videregående utdanning i løpet av fem/seks år.
- Blant elever av foreldre med grunnskoleutdanning, gjennomførte 59 prosent videregående utdanning i løpet av fem/seks år.
Frafall er definert som andelen som har sluttet på eller ikke bestått videregående skole fem år etter påbegynt opplæring. Andelen elever som faller fra i videregående skole har vært nokså stabil de siste årene, men gikk litt ned fra om lag 24 prosent i 2014 til om lag 22 prosent i 2019 (SSB, 2018). For perioden 2015-2021 var det 80,4 prosent totalt som fullførte videregående skole, en økning på 8,4 prosent fra foregående periode (2006-2012) (SSB, 2022b). I 2020 var det Rogaland fylke som hadde høyest andel elever som fullførte videregående opplæring i løpet av fem/seks år (83 prosent) (FHI, 2022a).
Frafall i videregående opplæring reduserer mulighetene i arbeidsmarkedet, øker risikoen for uføretrygd og gir dårligere levekår og helse (De Ridder et al., 2012; Falch & Nyhus, 2009). Studier har vist sammenheng mellom frafall i skolen og psykiske helseproblemer, slik som problematisk rusmiddelbruk, angst og depresjon, samt ulike atferdsforstyrrelser (De Ridder et al., 2012).
Se også figur 3 som viser andel elever som gjennomfører videregående skole fordelt på kjønn og foreldres utdanningsnivå.
I vurderingen av disse tallene er det viktig å være oppmerksom på at det også er forskjell i frafall mellom elevene på yrkesfag og studieforberedende fag, med høyere frafall blant yrkesfagelevene (SSB, 2022c).
Gjennomføring og frafall i skolen henger sammen med psykiske problemer. Ungdom med psykiske problemer, spesielt ADHD, rusmiddelrelaterte problemer, angst og ulike atferdsforstyrrelser, dropper oftere ut av skolen enn andre (Esch et al., 2014). På den andre siden kan symptomer på angst og depresjon også være en konsekvens av å ha droppet ut av videregående (Esch et al., 2014).
Elever med kroniske sykdommer som astma og diabetes har ikke økt frafall i videregående opplæring (Breslau, 2010).
Vennskap og fritid
Vennskap er en kilde til sosial og følelsesmessig støtte og dermed også en kilde til god psykisk helse (Adams, Santo, & Bukowski, 2011; Demir, Özdemir, & Weitekamp, 2007; Goswami, 2012). Gode vennskap kan beskytte mot mobbing og ekskludering (Kochel, Bagwell, Ladd, & Rudolph, 2017).
Barn med vansker som ADHD, autisme og språkvansker har færre venner og blir oftere avvist av jevnaldrende enn barn som ikke har slike vansker (Mrug et al., 2012). Samtidig kan årsakssammenhengen gå motsatt vei, mangel på gode vennskap kan føre til uro og oppmerksomhetsvansker (Stenseng, Belsky, Skalicka, & Wichstrøm, 2016). En ny norsk studie viser at barn og unge med fysiske funksjonsnedsettelser ser ut til å falle utenfor det sosiale felleskapet. De tilbringer mindre tid med jevnaldrende, de har mindre nære vennskap, og de deltar i mindre grad på organiserte fritidsaktiviteter sammenlignet med øvrige barn og unge (Finnvold & Dokken).
Den nasjonale Ungdata-undersøkelsen på 8. til 10. trinn (Bakken, 2021) viser at:
- Ni av ti 14-16-åringer har minst én fortrolig venn.
- Én av ti oppgir at de mangler en venn som de føler at de kan stole helt på.
Det finnes ikke tilsvarende nasjonale tall for yngre aldersgrupper, men tall fra Ungdata junior-undersøkelsen som ble gjennomført blant barn i alderen 10-12 år i Asker kommune (Løvgren & Svagård, 2019) viste at:
- 69 prosent var sikre på at de har en fortrolig venn,
- 23 prosent trodde de hadde en fortrolig venn
- 7 prosent trodde ikke at de hadde en fortrolig venn.
Organiserte aktiviteter på fritiden
- Deltakelse i organiserte fritidsaktiviteter avtar med alder og mens 71 prosent er aktive på åttende trinn, er 39 prosent aktive i Vg2.
- 12 prosent har ikke vært med i noen organiserte aktiviteter etter fylte 10 år.
Deltagelse i organiserte fritidsaktiviteter kan beskytte både mot psykiske og fysiske helseplager (Khan et al., 2012; Stenseng, Forest, & Curran, 2015; Vandell, Larson, Mahoney, & Watts, 2015). I familier med vedvarende lav inntekt og lav utdanning er det en lavere andel av barna som deltar i fritidsaktiviteter, sammenliknet med familier der foreldrene har høy inntekt og utdanning (Gustavsen, 2011; Sletten, 2010; Thorød, 2012). I Ungdata junior-undersøkelsen fra Asker fant man at 60 prosent av ungdom fra familier med høy sosioøkonomisk status deltok aktivt i idrett, mens 31 prosent av ungdom fra familier med lite sosio-økonomiske ressurser var aktivt med i idrett. Det var liten forskjell i deltakelse i fritidsklubb eller ungdomsklubb mellom disse gruppene (Løvgren & Svagård, 2019).
Skjermbruk og sosiale medier
Unges bruk av skjerm og sosiale medier øker, men det er fremdeles lite kunnskap om hvilke konsekvenser bruk av sosiale medier har for unges psykiske helse og trivsel (Schønning, Hjetland, Aarø, & Skogen, 2020). Tall fra Ungdata-undersøkelsen viser at 55 prosent av alle ungdommer i ungdoms- og videregående skole bruker sosiale medier to-tre timer eller mer hver dag (Bakken, 2021). En undersøkelse blant barn og unge med nedsatt funksjonsevne viser at barn og unge med fysiske funksjonsnedsettelser er mindre inkludert i et sosialt felleskap på sosiale medier, og de bruker sosiale medier i mindre grad enn sine jevnaldrende.
Elever i videregående skoler i Bergen deltok i en undersøkelse i 2020, og her svarte omtrent alle at de bruker sosiale medier hver dag og over 80 prosent at de er på sosiale medier flere ganger om dagen (Skogen & Hjetland, 2021). Blant disse bruker 35 prosent over fire timer hver dag på sosiale medier. Ungdommene rapporterte også om potensielt problematisk bruk, som at sosiale medier tar bort fokus fra viktigere ting (36 prosent) og at mobilen alltid er tilgjengelig, selv etter at de har lagt seg (76 prosent). Det var videre en klar sammenheng mellom problematisk bruk av sosiale medier og symptomer på angst og depresjon og livskvalitet, men også negativ påvirkning på søvntid og søvnvansker.
Lignende resultater finner man i Ungdata-undersøkelsen, hvor man så at ungdom med moderat bruk rapporterer om mindre psykiske helseplager enn de som brukte sosiale medier mer enn tre timer daglig (Eriksen, Sletten, Bakken, & von Soest, 2017).
Det har vært hevdet at sosiale medier er kilder til opplevd press og misnøye blant ungdommer. Ungdommer selv knytter symptomer på psykiske plager til stress, og oppfatter kroppspress og uoppnåelige idealer for skjønnhet og helse som sentrale årsaker til stress (Eriksen et al., 2017) I Ungdata-undersøkelsen fra 2021 rapporterte 25 prosent av ungdommer i alderen 12-19 år at de opplevde press om å se bra ut eller ha en fin kropp, og andelen er høyere blant jenter (Bakken, 2021). Unge jenter peker på bilder på sosiale medier som en kilde til sterkt press på hvordan de skulle ønske de så ut, og at det kan være vanskelig å huske på at slike bilder ikke alltid representerer virkeligheten - for eksempel ved at de er redigerte (Eriksen et al., 2017).
Det ser imidlertid ut til å være store individuelle forskjeller i hvorvidt bruk av sosiale medier fører til problemer, og det er behov for mer kunnskap om hvordan det man gjør på sosiale medier, erfaringer på sosiale medier og motivasjon for bruk av sosiale medier henger sammen med psykisk helse og trivsel ( Finnvold & Dokken, 2021).
Mobbing og sosiale medier
Mobbing er gjentatte negative handlinger fra en eller flere sammen, mot en person som kan ha vanskelig for å forsvare seg.
Mobbing fra medelever bidrar til psykiske helseproblemer i barndommen (Singham et al., 2017; Sourander et al., 2016) og psykiske lidelser, selvmord og kriminalitet i voksen alder (Copeland, Wolke, Angold, & Costello, 2013; Klomek, Sourander, & Elonheimo, 2015).Tall fra Elevundersøkelsen viser at om lag 5,9 prosent av elever i 7. klasse og 4,3 prosent av elever i 10. klasse mobbes 2 eller 3 ganger i måneden eller oftere.
Mange typer mobbing kan foregå digitalt (FHI, 2016). Flertallet av de som er involvert i digital mobbing er også involvert i tradisjonell mobbing (Olweus, 2012). Digital mobbing har imidlertid særtrekk:
- Mange unge opplever et krav om at de alltid skal være tilgjengelige digitalt. Det gjør at det er vanskelig å logge seg av og finne et fristed fra mobbingen. Tekst og bilder kan hentes frem igjen og igjen (Kowalski, Giumetti, Schroeder, & Lattanner, 2014 (Slonje & Smith, 2008).
- Avsenderen kan være anonym, og det kan føre til at naturlige grenser for hvordan man oppfører seg mot andre, opphører (Roland).
- Mottakeren vet ikke hvem avsenderen er, hvor lenge krenkelsene vil vare, om de også rammer andre, og hvordan de kan stoppes (Spears, Taddeo, Daly, Stretton, & Karklins, 2015). Antall tilskuere er uoversiktlig.
Sosiale medier har mange positive sider, men en måte sosiale medier kan skape stress på, er gjennom digital mobbing. Tall fra Elevundersøkelsen blant barn og unge i 5. til 13. skoletrinn viser at (Wendelborg, 2021):
- Om lag to prosent ble mobbet digitalt flere ganger i måneden.
- Halvparten av de som ble mobbet digitalt, var også utsatt for tradisjonell mobbing.
- Flere jenter enn gutter rapporterte at de ble mobbet av medelever, mobbet digitalt (på skolen) og/eller mobbet av voksne på skolen 2-3 ganger i måneden eller oftere.
En undersøkelse gjennomført blant videregående-elever i Bergen kommune viste en klar sammenheng mellom det å bli mobbet på sosiale medier og trivsel i klassen (Skogen & Hjetland, 2021).
Se også figur 4 som viser utvikling over tid for mobbing og digital mobbing.
Barn og unge som plages av depressive tanker/depresjon har ofte opplevd tradisjonell mobbing, mens angst ofte henger sammen med å bli mobbet digitalt (Sjursø, Fandrem, & Roland, 2016).
Andre faktorer som kan påvirke oppvekst og levekår
Folkehelserapporten har flere kapitler om ulike faktorer som har betydning for barn og unges oppvekst og levekår. Her kan du lese mer om disse:
- Fysisk aktivitet
- Kosthold
- Søvn
- Luftforurensning
- Støy, helseplager og hørselstap
- Klimaendringer og helse
Datagrunnlag
I denne teksten har vi benyttet data fra ulike norske registre og studier som hovedkilder.
Vi mangler kunnskap om mange levekårsfaktorer som påvirker helse og utvikling hos barn. Noen eksempler er effekten av tiltak gjennom Barnevernet, hva som utløser at et barn får spesialundervisning, og langtidseffektene på skoleelevers læring under pandemien.