Verktøykasse for et likeverdig vaksinasjonstilbud – håndbok for helsepersonell
Oppdatert
Om tilrettelegging og informasjonstiltak som kan sette grupper med ulike forutsetninger i stand til å ta et informert valg om vaksinasjon.
Et likeverdig tilbud om vaksine
Blant gruppene som anbefales ulike vaksiner er det mennesker med ulik bakgrunn fra alle lag av befolkningen. Alle skal settes i stand til å ta et informert valg om hvorvidt de ønsker å vaksinere seg. Kapittelet er skrevet særlig med tanke på vaksinering i koronavaksinasjonsprogrammet og influensavaksinasjonsprogrammet, men mye av innholdet vil ha overføringsverdi også til annet vaksinasjonsarbeid.
For å kunne gi et likeverdig tilbud til alle er det først nødvendig å identifisere hvilke grupper som har risiko for et lavere vaksineopptak, samt hva som fremmer og hemmer vaksineopptaket i ulike grupper av befolkningen (drivere og barrierer). Slik kunnskap gjør det mulig å skreddersy tiltak som motiverer og tilrettelegger for vaksinering, slik at vaksineopptaket i befolkningen i størst mulig grad er uavhengig av inntekt, utdanning, alder, ferdigheter, geografi, språk, etnisitet, religion eller overbevisning.
En grunnleggende forutsetning for å oppnå en høy vaksinasjonsdekning er at helsemyndighetene, kommuner, helseforetak og helsepersonell når frem med tilbud om vaksine. Det innebærer at man finner alle de som bør vaksineres og informerer dem om sykdommene det vaksineres mot, om vaksinen, og hvor de kan få satt vaksine. Dette er dels et praktisk spørsmål, som valg av rett kontaktmåte og informasjonskanaler. Det handler også om å formidle på en måte som gjør at man får tillit og blir lyttet til, enten veien dit er gjennom ressurspersoner med god kjennskap til og tillit i gruppen man skal nå, eller ved at informasjonen tilpasses mottaker slik at innholdet blir forstått. Videre er det viktig å ta på alvor og å svare ut de bekymringer befolkningen måtte ha om vaksinen. Til sist må det også gjøres praktisk mulig å få tatt vaksinen, både med tanke på pris, tidsbruk, tidspunkt, vaksinasjonssted og transport.
Husk tiltak rettet mot å redusere praktiske og logistiske barrierer
Kommunene har ansvar for å tilby programvaksiner til alle i målgruppene for vaksinasjonsprogrammene. For mer informasjon, se kapittelet om influensavaksinasjonsprogrammet i FHIs vaksinasjonshåndbok for helsepersonell.
- Kommunens planverk må blant annet ta hensyn til eldre hjemmeboende og bevegelseshemmede. Dersom vaksinasjon gjøres sentralisert (eldresenter og liknende), bør det legges til rette for hjelp til transport og ledsagerstøtte i forbindelse med vaksinasjon for de som trenger det. Samarbeid med frivillige organisasjoner kan være aktuelt.
- Lavterskel vaksinetilbud (som drop-in eller mobile vaksinasjonstilbud) på steder der målgruppene ellers ferdes i forbindelse med arbeid eller fritid, enkle løsninger, og minst mulig behov for transport eller tidsbruk for den som vaksineres, antas å gi økt oppslutning.
- Kommunene bør planlegge for vaksinasjonsordninger som også når personer i anbefalte grupper som ikke er folkeregistrert i kommunen.
- Ikke alle i risikogruppene har tilgang til en fastlege som kan invitere til vaksinering. Dersom anbefalingene omfatter større deler av befolkningen, bør det også vurderes vaksinering gjennom mindre tradisjonelle settinger/desentraliserte løsninger for å tilby vaksinering der målgruppene befinner seg. Dette er særlig aktuelt for grupper som har ulike barrierer med å oppsøke det ordinære vaksinasjonstilbudet. En forutsetning for slike tiltak er at tilgjengelig vaksine har egenskaper knyttet til oppbevaring/transport som tillater dette.
Drivere og barrierer
Tilgjengelighet
- vaksinen er billig, helst gratis
- vaksinering er lett tilgjengelig for alle (tid, sted, tidsbruk, pris, transport)
- vaksinetilbudet er allment kjent; annonsering tilpasset målgruppenes forutsetninger for å tilegne seg informasjon, supplert med personlig tilbud/anbefaling om vaksine
Vaksineinformasjon
- åpen tilgang på kvalitetssikret informasjon om sykdommen det vaksineres mot, vaksinen og avveiningen mellom nytte versus risiko for målgruppene
- vaksineinformasjon tilpasset målgruppenes språkferdigheter og helsekompetanse
Tillit
- helsemyndighetene er åpne om kunnskapsgrunnlaget rundt vaksiner og anbefalinger, og gir god informasjon om hvordan vaksiner utvikles og testes
- helsepersonell involvert i vaksinasjon har god kunnskap om vaksinene og kan besvare spørsmål
Normer og holdninger
- sosiale omgivelser og samfunnsdebatten er positive til vaksiner: vaksine er norm
- positiv sosial feedback på vaksinering (især for helsepersonell)
- rollemodeller (på arbeidsplassen, i samfunnet, ens sosiale omgivelser) tar vaksine
- målgruppene får anbefalinger om vaksinering fra helsepersonell de stoler på
Tilgjengelighet
- kostnader for vaksine eller vaksinering/ målgruppen kjenner ikke til tilbudet
- få vaksinasjonssteder/ begrenset åpningstid
- vansker med å ta seg fri eller komme seg til vaksinasjonsstedet
- vet ikke hvor man får vaksine, når det er åpent, eller hvordan man tar kontakt
Vaksineinformasjon
- råd og anbefalinger oppleves som uklare eller vanskelige å forstå
- informasjonen finnes ikke på det aktuelle språket eller i målgruppens primære informasjonskilder
- annonser og/eller personlige henvendelser med tilbud om vaksine ikke tilpasset målgruppens primære informasjonskilder og digitale kompetanse
Normer og holdninger
- lav tillit til myndigheter, helsemyndigheter eller helsepersonell
- frykt for bivirkninger
- myter og misforståelser omkring vaksinen eller sykdommen det vaksineres mot
- aktiv desinformasjon om vaksinen i det sosiale miljøet eller i sosiale/tradisjonelle medier.
Forhold av betydning for vaksineopptaket i befolkningen
Vaksineatferd
Når man snakker om hvorvidt en person velger å ta vaksine eller ikke, omtales dette gjerne som vaksineatferd. Den europeiske grenen av Verdens helseorganisasjon (WHO Europa) utarbeidet i 2018 et verktøy til hjelp for å forstå vaksineatferd og tilpasse vaksinasjonsprogram etter dette (3).
Der beskrives en modell for vaksineatferd som er utarbeidet med bakgrunn i forskning på helserelatert atferdsendring. Modellen beskriver tre kategorier som står i et gjensidig påvirkningsforhold; to som tar utgangspunkt i individet (kapasitet og motivasjon) og ett som tar utgangspunkt samfunnet og faktorer utenfor enkeltindividet (mulighet) (3):
Kapasitet hos den enkelte
- Kunnskap og ferdigheter (som leseferdigheter, utdanning, helsekompetanse, kognitiv funksjon, fysiske begrensninger, psykiske utfordringer), samt evne og energi til gjennomføring.
Motivasjon hos den enkelte
- Risikooppfatning, tillit, uro og bekymringer, men også holdninger og verdier, tro og følelser påvirker vaksinasjonsatferd.
Muligheter
- Sosiale rammer: Sosiale og kulturelle normer og verdier, i storsamfunnet og i subgrupper, helt ned til individets sosiale omgivelser påvirker individuell vaksinasjonsatferd.
- Strukturelle rammer: Premissene for vaksinasjonsprogrammets suksess omfatter alt fra lovgivning og rettigheter, tilgangsfaktorer som kostnader, praktisk tilrettelegging, informasjonstilgang og vaksinasjonsprogrammets organisering og effektivitet.
Under hver av disse kategoriene finner man faktorer som kan hemme eller fremme vaksineopptaket i et vaksinasjonsprogram. Nedenfor omtales noen slike faktorer, organisert etter praktiske innsatsfaktorer (tilgjengelighet), tiltak rettet mot å øke befolkningens kunnskaper om vaksiner (vaksineinformasjon), og betydningen av holdningsskapende arbeid og faktorer som kan påvirke vaksinasjonsviljen i befolkningen eller grupper av denne (normer og holdninger).
Tilgjengelighet
Tilgang til vaksine handler i stor grad om praktiske forhold:
- Informasjon om vaksinetilbudet - tid, sted, åpningstid, kontaktinformasjon og pris – må nå ut til alle i målgruppen. Man må her vurdere behovet for språklige tilpasninger, hvilke informasjonskanaler som er egnet (tradisjonelle versus digitale medier for annonser), og om man bør bruke personlige invitasjoner (telefon, SMS, brev) i stedet for annonser. For grupper som kan være vanskelige å nå kan det også være aktuelt å bruke ressurspersoner som kjenner målgruppen for å få hjelp til å tilpasse tilbudet eller til å etablere kontakt.
- Kostnader forbundet med vaksinering, målt i penger så vel som i tidsbruk, må ikke være større enn at nytten ved å ta vaksine oppleves som større enn ulempene. Gratis vaksine og vaksinering gjør vaksinen tilgjengelig for flere med stram økonomi. I tillegg sender det et signal om at helsemyndighetene mener at vaksinen er viktig.
- Kostnader eller ulemper knyttet til jobbfravær, transport m.m. kan utgjøre en barriere mot vaksinasjon for enkelte. For dem som i liten grad kan ta seg fri fra jobb eller omsorgsoppgaver for å ta vaksine er det viktig med tilbud utenom arbeidstid, og/eller tilbud med kort reisevei.
- Dersom transport utgjør en betydelig barriere, grunnet store avstander eller førlighet, bør det etableres transporttilbud eller tilbud om vaksinering hjemme for vaksiner som tilbys gjennom nasjonalt vaksinasjonsprogram.
Vaksineinformasjon
Vaksinerelatert opplysningsarbeid skal sette enkeltpersoner i stand til å ta et informert valg om hvorvidt de ønsker å ta vaksine. Det må komme tydelig frem at vaksinasjon er frivillig. Folkehelseinstituttet har utarbeidet informasjonsmateriell for alle vaksinene i nasjonalt vaksinasjonsprogram.
Hva slags informasjon er viktig?
For å kunne ta stilling til vaksinering er det nødvendig med kunnskap om sykdommen det vaksineres mot, og graden av risiko gruppen man tilhører har for å bli alvorlig syk dersom man skulle bli smittet. Det er også nødvendig med informasjon om selve vaksinen; hvor god beskyttelse den gir og om enkelte kan bli smittet eller syke selv om de er vaksinert, samt hvilke bivirkninger man kan få og hvor vanlig det er å få bivirkninger.
Dersom vaksinen inngår i et vaksinasjonsprogram er det også viktig å vite hva som er formålet med vaksinasjonsprogrammet, da formålet kan variere mellom ulike sykdommer og vaksiner. Ofte er det viktigst å redusere enkeltpersoners risiko for sykdom, senskader eller død som følge av sykdommen, men det kan også være å redusere risikoen for å smitte andre dersom man skulle bli smittet selv, eller at så mange skal vaksineres at man sammen kan begrense omfanget av eller utrydde selve sykdommen.
Kunnskapsgrunnlag
Kunnskapsgrunnlaget bak vaksineanbefalingene må være åpent tilgjengelig for dem som ønsker å vite mer, enten de er helsepersonell eller ikke. I Norge publiseres informasjon om vaksinasjonsprogrammene (sykdommene, vaksinene, anbefalingene, forskning) på Folkehelseinstituttets nettsider.
Helsepersonell har flere viktige roller i vaksinasjonsprogrammet
Helsepersonell som er involvert i vaksinasjon må ha gode kunnskaper om vaksinene, slik at de kan svare på spørsmål fra dem som kommer for å ta vaksine. Dersom vaksinene det gjelder også er anbefalt for helsepersonellet selv, vil en høy vaksinasjonsdekning og gode kunnskaper og positive holdninger blant helsepersonellet i tillegg ha en viktig signaleffekt overfor resten av befolkningen. Det er også vist at et av de tiltakene som har størst positiv effekt for vaksineopptaket er at personer i målgruppen får en personlig anbefaling om vaksine fra helsepersonell de stoler på.
Holdninger til vaksine
De siste årene har det vært et stort fokus på holdninger til vaksinasjon generelt, og vaksinenøling (vaccine hesitancy) spesielt, fra både det europeiske smittevernbyrået (ECDC) og WHO. Flere veiledere og rapporter er utarbeidet for å få oversikt over utbredelsen av vaksinemotstand i Europa, og hvilke grunner befolkningen oppgir for manglende vaksinering. Bakgrunnen for dette arbeidet er en økende erkjennelse av at slik kunnskap er en forutsetning for å sikre et høyt opptak av anbefalte vaksiner. Både WHO (4) og EU (5;6) har videre opprettet egne initiativ og programmer for å hjelpe medlemslandene til å ta tak i lav vaksinasjonsdekning og vaksinemotstand.
Befolkningens holdninger til vaksiner generelt beskrives gjerne som et kontinuum, der majoriteten er positive, mens en del er avventende eller også i økende grad skeptiske, og noen få er uttalt negative (7;8). Forskningen på området har ellers i stor grad dreid seg om holdninger og bekymringer som kan fremme eller hemme vaksineopptaket.
Hvilke spørsmål går igjen blant dem som ikke vil ha vaksine?
Begrunnelsene for vaksinering/ikke vaksinering ser i seg selv ut til å ha en del universelle trekk. Synet på vaksinesikkerhet er naturlig nok et av disse, men også vurderingen av risiko for å få sykdommen det vaksineres mot, risiko for alvorlig sykdom dersom man skulle bli smittet («jeg tåler å bli syk», «best for kroppen å bli syk på naturlig vis»), og synet på hvorvidt vaksiner virker. Spørsmål knyttet til vitenskapen rundt vaksiner er også et tilbakevendende tema, for eksempel om vaksinene er godt nok testet. Til sist er også (mangel på) kunnskap et tema som berøres i flere studier, knyttet til for eksempel informasjon om vaksinene og vaksinetilbudet, gjeldende anbefalinger, samt sykdommene det vaksineres mot (9-11). Hvilke av disse temaene som fremstår som mest sentrale for vaksinasjonsviljen varierer imidlertid mellom nasjoner, mellom grupper og individer i befolkningen (etter kjønn, alder, sosioøkonomisk status, religion, helsepersonell etc.), og mellom ulike vaksiner (9;12).
Variasjoner etter sosioøkonomisk posisjon
I et globalt perspektiv er betydningen av tradisjonelle sosioøkonomiske markører som utdanning og inntekt for synet på vaksiner ikke alltid entydig. Enkeltstudier har funnet at personer med lavere utdanning kan ha både mer og mindre positive holdninger til vaksine sammenlignet med personer med høyere utdanning (12). Det overordnete bildet fra europeiske studier viser imidlertid at personer med lav utdanning har et noe mindre positivt syn på vaksiner enn hva tilfellet er for personer med høyere utdanning (13). Dette kommer også til syne i en norsk studie på befolkningens holdninger til barnevaksinasjonsprogrammet. Denne studien fant at befolkningen totalt sett hadde et veldig positivt syn på barnevaksinene, men at arbeidsledige og personer med lavere utdanning ga uttrykk for en høyere grad av vaksinenøling sammenlignet med dem som var i jobb eller hadde høyere utdanning (14). Den samme tendensen kommer til uttrykk i den norske befolkningens syn på influensavaksinen, skjønt forskjellene her er mer beskjedne.
Holdninger kan variere fra vaksine til vaksine
Det er heller ikke uvanlig at befolkningens holdninger varierer etter hvilken/hvilke vaksiner man ser på. I den overnevnte norske studien ble for eksempel et utvalg av befolkningen spurt om sitt syn på vaksinene i barnevaksinasjonsprogrammet på den ene siden, og influensavaksinen på den andre (15). Mens det store flertall av respondentene var positive til barnevaksinasjonsprogrammet og ga uttrykk for at det er viktig å vaksinere barna (95,8%), at vaksiner er trygge (93,4%), at vaksiner gir effektiv beskyttelse mot sykdommer (96%), og at vaksinasjon med barnevaksinene er forenlig med deres verdigrunnlag (93,4%), var det større usikkerhet rundt influensavaksinen. For hver av de overnevnte spørsmålene var estimatet for influensavaksinen en god del lavere enn for barnevaksinene (15).
Variasjonen i befolkningens syn på ulike vaksiner kommer også gjerne til uttrykk når nye vaksiner introduseres, i stor grad fordi nye vaksiner oppfattes som mindre trygge enn etablerte vaksiner. To eksempler er pandemivaksinene fra 2009 og vaksinen mot humant papillomavirus (HPV), hvor mange uttrykte bekymring for at vaksinene ikke var godt nok testet og at de ikke hadde god nok informasjon om vaksinen eller nytte/risiko-balansen ved vaksinering da vaksinene kom (9).
Vaksinasjonsdekning er ferskvare
Alle vaksiner er sårbare for negativ omtale som omhandler vaksinesikkerhet, enten dette skyldes reelle sikkerhetshendelser som tidligere ukjente bivirkninger, eller om påstandene er uten rot i virkeligheten. Slike hendelser kan raskt få konsekvenser for vaksineopptaket i hele eller deler av befolkningen. Det er viktig å være årvåken overfor slike hendelser, og desinformasjon bør snarlig imøtegås med korrekt informasjon i aktuelle kanaler, enten informasjonen bør ut til helsepersonell eller den generelle befolkningen, da ved tradisjonelle og/eller sosiale medier.
Folkehelseinstituttets rolle
Folkehelseinstituttet formidler informasjon om de nasjonale vaksinasjonsprogrammene og sykdommene det vaksineres mot, og utvikler informasjonsmateriell om vaksinene og materiell som kan brukes ved annonsering av vaksinetilbudet og innkalling til vaksinering. Det er også viktig at aktiv desinformasjon om vaksiner svares ut, enten denne kommer til uttrykk i samfunnsdebatten, i lokale medier eller i kommentarfeltene på sosiale medier. Folkehelseinstituttet søker som et ledd i dette å alltid være tilgjengelige i egne kommentarfelter på internett, og svarer her fortløpende ut publikumshenvendelser offentlig.
Helsepersonells rolle
Helsepersonell på alle nivå kan få spørsmål om deres syn på vaksinasjon, og deres vurderinger vil bli vektlagt enten de uttaler seg i et personlig møte eller som samfunnsdebattant. Hva helsepersonell uttaler om vaksiner – på godt og vondt – vil derfor kunne påvirke befolkningens tillit til vaksinasjonsprogrammet. Som helsepersonell på jobb representerer de sin arbeidsgiver og skal utføre sitt arbeid, inkludert informasjonsformidling og rådgivning i tråd med faglige retningslinjer (16). I en tidligere holdningsundersøkelse fra FHI, der respondentene ble bedt om å oppgi vanlige årsaker til tvil rundt det å vaksinere barna sine, oppga hele 31 % «Uenighet blant ekspertene» som en slik årsak (17).
Helsepersonell i førstelinjen er altså i en nøkkelposisjon for å påvirke holdninger og få opp vaksinasjonsdekningen i målgruppene, ikke bare ved informasjonsarbeid, men også som rollemodeller. Da er det viktig at helsepersonellet selv er godt informert om vaksiner og kjent med hvor de kan få kvalitetssikret informasjon om vaksinasjonsprogrammene. Virksomhetsleder har ansvar for at ansatte har nødvendig kunnskap og opplæring. Overfor ansatte som har motforestillinger mot vaksinasjon, er det viktig å legge ressurser i informasjonsarbeidet på den enkelte arbeidsplass og å svare ut spørsmål og bekymringer. Helsepersonellet trenger kunnskap og trygghet dersom det skal kunne stå støtt i å anbefale vaksine til sine pasienter og forklare hvorfor.
Tips til vaksinesamtalen ved bekymringer, vaksinenøling eller motforestillinger:
Lytt og forstå
- Hva er de bekymret for og hvorfor? Det kan være noe helt annet enn du tror. Ta det på alvor.
- Hva er dere begge enige om?
Fortell hva du vet
- Med bakgrunn i vitenskap, fortell hva du kan om sykdommen og vaksinen.
- Mangler du kunnskap, si at du vil sjekke opp! Sett opp til ny avtale.
Forklar og gi råd
- Åpenhet om hva vi vet og ikke vet om vaksinen.
- Vær ærlig om risiko for bivirkninger, men sørg også for å formidle at det å avstå fra vaksinasjon også innebærer risiko for å få sykdommen og eventuelle senvirkninger av denne. Unngå å skremme, men vær tydelig på hvorfor vaksine er alternativet med lavest risiko for uheldig utfall.
- Tilpass informasjonen og bruk enkelt språk, gjerne med illustrasjoner som støtte.
Til slutt: Vær tilgjengelig, det er lov å ombestemme seg!
Verktøykasse for informasjonsformidling til grupper med ulike behov
Et likeverdig tilbud innebærer blant annet at vaksineinformasjonen når frem til alle, og at innholdet er forståelig for mottakerne.
For å sikre at informasjonen blir mottatt og forstått (1;2):
- Spør pasienten hva han/hun vet fra før, slik at du kan tilpasse informasjonsmengden.
- Bruk gjerne illustrasjoner som støtte (for eksempel i form av illustrerte, forenklede informasjonsark).
- Si det viktigste først!
- Gi informasjon i små porsjoner og med korte pauser mellom setninger.
- Snakk tydelig, og unngå bruk av medisinske begrep og fagspråk.
- Be pasienten gjengi det som er sagt for å kontrollere at budskapet er forstått.
- Gi pasienten mulighet til å stille spørsmål.
Gi gjerne skriftlig nivåtilpasset informasjon for den aktuelle vaksinen slik at pasienten kan lese på nytt i etterkant og huske bedre det som ble sagt.
For å lykkes med det lokale informasjonsarbeidet er det viktig å velge rett informasjonskanal og å tilpasse innholdet til mottakerens språklige og fysiske forutsetninger og kunnskapsnivå:
- Valg av informasjonskanal: Ikke alle bruker tradisjonelle medier som riksdekkende tv/radio/aviser eller lokalavis/lokalradio. Å vite hvilke informasjonskanaler målgruppene bruker, hvilke språk, og om informasjonen bør være muntlig eller skriftlig, er første trinn i å nå frem.
- Digital kompetanse: Ikke alle bruker sosiale medier eller internett. Blant internettbrukere er det heller ikke alle som er brukere av Helsenorge eller som har opprettet en digital postkasse. Kanskje bruker de heller ikke SMS. Vurder om innkalling og informasjon må gis ved personlig kontakt i tillegg til allmenn annonsering. Vurder om det er best å ringe, sende brev, eller å bruke e-post eller SMS.
- Språklige forutsetninger: Undersøk om det er behov for informasjon på andre språk. Mye av Folkehelseinstituttets informasjonsmateriell kommer på flere språk. Merk imidlertid at noen språkkulturer baserer seg på muntlig fremfor skriftlig formidling (eg. video eller lydfiler). Én-til-én-informasjon bør derfor gis både muntlig og skriftlig til personer med svake norskferdigheter.
- Fysiske forutsetninger: Personer med syns- og/eller hørselsnedsettelse har behov for tilpasset materiell.
- Helsekompetanse: Menneskers forutsetning for å forstå, vurdere og bruke helseinformasjon varierer i stor grad (18). Mange vil derfor ha behov for en svært forenklet fremstilling for å kunne forstå og ta stilling til tilbudet om vaksine. Forenklet informasjonsmateriell bør benyttes dersom dette er tilgjengelig. Det kan blant annet tjene som utgangspunkt for vaksinesamtalen med personer som har begrenset helsekompetanse.
For å nå ut til alle innbyggere med informasjon om vaksinene og det lokale vaksinasjonsarbeidet kan det være nyttig med et tett samarbeid mellom kommunens informasjonsfolk, lokalmedia, ressurspersoner i kommunen/lokalmiljøet og frivillige organisasjoner/foreninger.
Folkehelseinstituttets samlesider med informasjonsmateriell for de ulike vaksinasjonsprogrammene:
Grupper som kan være sårbare for et lavere vaksineopptak
Å peke ut grupper med en særskilt risiko for et lavere vaksineopptak innebærer både en risiko for overgeneraliseringer, risiko for å utelate grupper med tilsvarende utfordringer og risiko for stigmatisering av de gruppene det fokuseres på. Dessuten består grupper kategorisert ut fra for eksempel sosioøkonomiske variabler av enkeltpersoner som ofte - hverken av seg selv eller andre - oppfattes som en enhetlig sosial gruppe eller miljø. Vi velger her likevel å fremheve noen grupper, med de begrensninger det innebærer, fordi det kan være nyttig i planlegging og gjennomføring av tiltak for å øke vaksineopptaket i befolkningen. Det er da svært viktig at kommunikasjonen vedrørende spesifikke grupper er på en slik måte at det ikke bidrar til stigmatisering av grupper. Les mer om utfordringer i vaksinasjonsprogrammene og grupper med lavere vaksinasjonsdekning i Folkehelserapporten - Helsetilstanden i Norge (FHI).
Eldre
Deler av den eldste befolkningen er målgruppe for flere vaksiner, men kan ha ulike barrierer mot vaksinasjon. Det kan blant annet handle om kognitive utfordringer, demens, lite nettverk og begrenset evne til egenomsorg, fysisk funksjonsnedsettelse, syns- og hørselsutfordringer. Dette kan føre til vansker med å tilegne seg tilstrekkelig kunnskap for å kunne ta et informert valg (19;20). Det kan også gjøre det vanskelig å finne ut når og hvor man kan få vaksine, eller hvordan man skal komme seg til vaksinasjonsstedet.
Personer med redusert helsekompetanse
Lav helsekompetanse kan være forbundet med begrensede lese- eller skriveferdigheter, mangelfulle språkferdigheter, lav digital kompetanse, eller ulike grader av kognitiv svikt. En undersøkelse fra 2020 om helsekompetanse i den norske befolkningen fant at 33 % av deltakerne hadde lav eller svak generell helsekompetanse. Videre opplever i underkant av en tredjedel av befolkningen at det er vanskelig eller veldig vanskelig å vurdere helseinformasjon om sykdomsforebyggende tiltak, så som vaksinasjon. Det å vurdere hvilke vaksiner en selv eller familien trenger oppleves som vanskelig eller veldig vanskelig for 24 % av deltakerne. En større andel menn og personer uten høyere utdanning oppga vansker med helsekompetanse rundt vaksinasjon (21). En systematisk oversiktsartikkel på vaksinerelatert helsekompetanse fra 2018 fant at personer med lavere helsekompetanse ofte har lavere vaksinasjonsvilje og vaksineopptak sammenlignet med allmennbefolkningen (22). I sum taler disse dataene for at mange vil ha utfordringer med å benytte seg av standard informasjonsmateriell om vaksiner. Bruk av forenklet informasjonsmateriell kan være nyttig hjelpemiddel i informasjonsarbeidet.
Innvandrerbefolkningen
Undergrupper av innvandrerbefolkningen kan ha barrierer mot vaksinasjon i form av begrensede norskkunnskaper, lavere tillit til eller kjennskap til det norske helsevesenet, lavt utdanningsnivå, lav helsekompetanse, eller en hovedsakelig muntlig formidlingskultur. I to spørreundersøkelser fra FHI høsten 2020 ble det rapportert til dels stor variasjon i villighet til å ta koronavaksine ut fra landbakgrunn (23). Estimatene hadde relativt vide konfidensintervaller, men Øst-Europa og Afrika skilte seg ut som landgrupper med lavere ønske om å ta koronavaksine sammenlignet med allmennbefolkningen. Det var i disse undersøkelsene ingen klar sammenheng mellom botid i Norge og holdning til vaksine, men de som oppga daglig kontakt med nordmenn på fritiden hadde et betydelig høyere ønske om å ta vaksine enn de som oppga at de aldri har kontakt med nordmenn på fritiden. Les mer om kommunikasjon med innvandrermiljøer og det å tilrettelegge for likeverdige helsetjenester for innvandrere (24). Se også:
- Foreløpig kunnskap om koronavaksinasjon og innvandrere i Norge (pdf) FHI 03.06.2021
- Innvandrerbefolkningen under koronapandemien (pdf) Kunnskapsdepartementet, rapport fra ekspertgruppe, med forslag til tiltak for å øke vaksinasjonsdekningen, 23.06.2021
Bostedsløse, rusmisbrukere, personer uten lovlig opphold eller personer som ikke er registrert med norsk fødselsnummer/D-nummer eller DUF-nummer
Disse kan ha barrierer mot vaksinasjon i form av reell eller opplevd mangel på tilgang til helsetjenester, fastlege og innkallingsordninger. De kan ha lav tillit til eller frykt for myndigheter og helsevesen som hindrer dem i å oppsøke ordinært tilbud. De kan også ha utfordringer med å svare på innkalling eller å følge opp timeavtaler og møte til vaksinering. Helsepersonell kan derfor få utfordringer med praktisk gjennomføring av vaksinasjon overfor denne gruppen, herunder det å få gitt alle vaksinedoser på riktig tidspunkt og å registrere vaksinasjoner i SYSVAK. Usikkerhet rundt disse gruppenes rettigheter i vaksinasjonsprogrammet kan også føre til at de får et redusert tilbud. For papirløse, bostedsløse og andre spesielt sårbare grupper kan det være aktuelt for kommunene å inngå avtale med helsesentre som allerede har et etablert helsetilbud for disse gruppene. Retten til helsetilbud i form av vaksine til risikogrupper gjelder uavhengig av mulighetene for å registrere vaksinasjoner i SYSVAK.
Øvrige grupper som kan ha behov for særskilte tiltak
- Personer med bevegelses- eller andre fysisk funksjonsnedsettelse og/eller manglende tilgang på transport kan ha vansker med å oppsøke vaksinasjonsstedet. Her bør kommunen vurdere behov for transport, ledsager eller hjemmevaksinering ved tilbud om vaksine.
- Noen syns-/ hørselshemmede vil ha vansker med å tilegne seg vaksineinformasjon beregnet på den generelle befolkningen. Kommunen må sørge for tilpasset informasjon og at kontakt opprettes via egnet kanal (telefon, tilrettelagt skriftlig henvendelse, bruk av tilpasset materiell).
- Personer med lav utdanning og personer med en svakere tilknytning til arbeidsmarkedet. Disse gruppene er overrepresentert i risikogruppene for infeksjonssykdommer som influensa og covid-19. De er også overrepresentert blant personer med lav helsekompetanse, og nylige spørreundersøkelser indikerer at disse gruppene kan ha lavere vilje til å ta koronavaksine sammenlignet med allmennbefolkningen (23). Personer på sosial stønad var den gruppen som i minst grad sa seg villige til å ta vaksine (23).
- Personer som tilhører lukkede miljøer eller miljøer med normer som taler mot vaksinasjon. Historisk erfaring har vist at enkelte minoritetsmiljøer velger å lukke seg mer i møte med opplevd press fra storsamfunnet. Dette kan gjelde ulike religiøse miljøer, enkelte innvandrermiljøer eller subkulturer i den norske befolkningen som i livsførsel og livsanskuelse skiller seg sterkt fra storsamfunnet. I noen tilfeller kan det handle om redusert tillit til myndighetene eller vaksineskepsis. Se også følgende tekst om kommunikasjon med minoritetsmiljøer.
Bruk brobyggere og ressurspersoner for å nå frem
Enkelte grupper er vanskeligere å nå enn andre. Dette kan blant annet gjelde deler av innvandrerbefolkningen, ulike religiøse grupperinger, eller personer som har falt utenfor samfunnets sikkerhetsnett. Brobyggere som både har tillit i aktuell gruppe og forståelse for innholdet som skal formidles, kan spille en meget viktig rolle i vaksinekommunikasjon overfor slike grupper. Helsetjenesten og kommunen bør aktivt tilstrebe en lav terskel for å søke informasjon og hjelp i vaksinespørsmål, gjerne ved hjelp av:
- Ressurspersoner i kommunen: Dersom det finnes personer ansatt i kommunen som har særskilt kjennskap til det berørte miljøet kan det være fornuftig å trekke disse inn i arbeidet med å nå fram til personer blant disse som anbefales vaksine. Dette kan både være personer med relevant kultur- og språkkompetanse eller personer fra andre sektorer som har vært i dialog med miljøet tidligere.
- Brobyggere og ressurspersoner i miljøet: Dersom dere kjenner til enkeltpersoner fra miljøet kan disse fungere som brobyggere og veiledere. Dette kan være enkeltpersoner med stor annerkjennelse innad i miljøet eller personer fra miljøet som har gjort seg positivt bemerket i lokalsamfunnet.
- Kvalifisert tolk: Terskelen for å benytte kvalifisert tolk bør være lav. Å forklare kompliserte sammenhenger på et annet språk enn morsmålet kan være utfordrende. Tolk er et nyttig redskap for bedre toveiskommunikasjon. For å finne kvalifiserte tolker, se: Nasjonalt tolkeregister
- Frivillige organisasjoner: Dersom det er organisasjoner eller foreninger som allerede jobber opp mot bestemte miljøer eller grupper bør det vurderes å innlede samarbeid med disse. Det kan gjelde informasjonsformidling, men også bistand til praktisk tilrettelegging.
- Helsepersonell med samme landbakgrunn eller gruppetilhørighet kan få økt tillit. Husk imidlertid at det også er individuelle forskjeller innad i grupper, og ta deg tid til å lytte ut hva som hindrer eller bekymrer den du prater med – det kan være noe annet enn du tror.
Relevante lenker (eksterne ressurser)
- Veileder - Hvordan nå ut med informasjon til personer med innvandrerbakgrunn (IMDI - Integrerings- og mangfoldsdirektoratet)
- Veileder for kommuner ved bruk av lokale ressurspersoner med innvandrerbakgrunn i informasjonsarbeid (IMDI - Integrerings- og mangfoldsdirektoratet)
- Veileder for kommuner som har behov for tolk ved formidling av viktig informasjon til innvandrerbefolkningen (IMDI - Integrerings- og mangfoldsdirektoratet)