Innhentingsvaksinasjon ved avvik fra det norske barnevaksinasjonsprogrammet – håndbok for helsepersonell

Innhentingsvaksinasjon for uvaksinerte eller ufullstendig vaksinerte barn

Alle barn og unge i alderen 0 - 20 år har i Norge rett på en optimal beskyttelse etter anbefalingene i det norske barnevaksinasjonsprogrammet. Dette gjelder også dersom de mangler en eller flere vaksinedoser. Tilbudet gjelder alle relevante vaksiner som inngår i barnevaksinasjonsprogrammet, uavhengig av hva som er årsaken til manglende vaksinasjon (se tabell 1).

Merk at anbefalingene under gjelder for individuelle tilpasninger grunnet avvik i opprinnelig program, og skal ikke brukes på gruppenivå. Her henviser vi til det oppsatte programmet for Barnevaksinasjonsprogrammet i Norge.   

Det anbefales å ta utgangspunkt i vaksinedosene barnet tidligere har fått, og tilpasse videre vaksinasjon så det passer best mulig med det norske programmet.

Barnevaksinasjonsprogram i ulike land

Vaksinasjonsprogrammene varierer fra land til land, selv om sykdommene det vaksineres mot stort sett er de samme. Oversikt over barnevaksinasjonsprogram i ulike land, når ulike vaksiner ble innført og estimert vaksinasjonsdekning for de ulike vaksinene i de ulike landene er tilgjengelig via Verdens helseorganisasjon (WHO) sine nettsider:

• WHO Immunization data portal

WHOs sider har mange muligheter, men kan være vanskelige å manøvrere i første gang. Slik går man frem:

• Velg land i nedtrekksmenyen til høyre (der det står “All countries”).
• Ved behov for informasjon om nåværende barnevaksinasjonsprogram, gjøres det ingen endringer i det venstre nedtrekksfeltet, der det står “Vaccine Schedule”
• For informasjon om historiske data velges enten “Vaccine introduction” eller “Vaccination coverage” i det venstre nedtrekksfeltet. Ved å klikke på ENTER-knappen blir det ønskelige innholdet tilgjengelig som en trykkbar knapp under søkefeltet.
• TIPS: Ved å velge «hide empty columns» over tabellen, gjøres innholdet mer oversiktlig.

Se for øvrig informasjonsfilm “Learn how to use the WHO Immunization Data portal”, som er tilgjengelig øverst til høyre på siden. For forklaring av forkortelsene i WHOs oversikt og SYSVAK-koder for vaksiner gitt i utlandet se Utvalgte SYVAK-koder for vaksiner gitt i utlandet (fhi.no)

Vurdering av vaksinasjonsstatus ved usikker dokumentasjon, og etterregistrering i SYSVAK

Helsestasjonen og skolehelsetjenesten må ofte vurdere vaksinasjonsbehov hos barn som har begynt sitt vaksinasjonsprogram i andre land og etterregistrere tidligere gitte doser i SYSVAK.

• Hvis skriftlig dokumentasjon mangler eller er usikker, må vaksinatøren avgjøre om muntlige opplysninger om vaksinasjon er pålitelig nok til å godtas, vurderingen innebærer et visst skjønn.
• I barnets journal bør det skrives hvilke opplysninger som er kommet fram.
• Etterregistrering av vaksiner skal reflektere det som danner grunnlag for videre vaksinasjon.
  Dersom man er så i tvil om barnets vaksinasjonsstatus at man ikke etterregistrerer i SYSVAK, skal barnet tilbys grunnvaksinasjon i henhold til det norske barnevaksinasjonsprogrammet.
• Ved tvil er det tryggere å gi for mange enn for få vaksinedoser. Det medfører ingen fare, og heller ikke høy risiko for store lokalreaksjoner, om det gis flere vaksinedoser enn det som er vanlig i programmet.

Når skriftlig dokumentasjon foreligger:

Vaksinasjonskort fra andre land kan inneholde ukjente vaksinenavn. For å få opplysninger om vaksinen kan helsepersonell søke på internett.  I tillegg til oversikten over vaksinasjonsprogram i ulike land på WHOs nettsider finnes en oversikt som kan hjelpe med å oversette vaksinedokumentasjon på ulike språk:

• Hjelp for å oversette utenlandske vaksinasjonskort (pdf)

Følgende elementer kan svekke troverdigheten til skriftlig vaksinedokumentasjon:

• Originale vaksinasjonskort som ser ut til å være fylt ut i ettertid
• Dersom angitte vaksinasjonsdatoer er lite sannsynlige.

Måling av hepatitt B- antistoff for å vurdere vaksinasjonsstatus har begrenset verdi når det gjøres lang tid etter vaksinasjon, men enkelte barn får undersøkt antistoff ved ankomst til Norge grunnet høy forekomst av smitte i fødelandet. BCG-arr og påvist hepatitt B-antistoff kan gi indikasjon på at barnet er vaksinert. Hvis funn stemmer med attestasjonen for de to vaksinene, øker det sannsynlig for at attestasjonen for de andre vaksinene også er riktig. Derimot kan ikke negative funn bevise at barnet er uvaksinert. Selv om det noen ganger kan være usikkert om dokumentasjonen er troverdig, har studier vist at de fleste som har dokumentasjon på gjennomgått vaksinasjon også har tegn på immunitet i form av beskyttende antistoffer. I tvilstilfeller er det tryggere å gi for mange enn for få vaksinedoser.  

Mer informasjon om Hepatitt B-antistoff

• Serologisk testing etter vaksinasjon
• Undersøkelse for smittsomme sykdommer hos asylsøkere, nyankomne flyktninger og innvandrere

Når skriftlig dokumentasjon mangler

Flere momenter gjør tolking av muntlig dokumentasjon usikker. Svært mange foreldre vet ikke hvilke vaksiner som skal tas i barnevaksinasjonsprogrammet og hvilke som må tas flere ganger. Opplysning om at barnet har fulgt programmet i landet er ikke god nok informasjon. Det trengs i tillegg mer detaljerte opplysninger om antall doser og alder ved vaksinasjon:

• Når det ikke foreligger skriftlig dokumentasjon om tidligere vaksinasjon, må vaksinatøren prøve å få fram muntlig dokumentasjon. Antall doser kan være vanskelig for foreldre å huske, men ofte har de klart for seg at barnet har fått «det hun skulle ha» eller at «det fikk både dråper i munnen og sprøyter».
• MMR må vurderes som ikke gitt hvis skriftlig dokumentasjon mangler eller bare meslingvaksine er dokumentert.
• Et tydelig synlig antatt BCG-arr noe sted på kroppen er en forholdsvis sikker indikasjon på at BCG er gitt.
• Spør om barnet har fått dråper i munnen og injeksjon samtidig hvis barnet kommer fra land hvor OPV brukes (OPV og DTP gis vanligvis samtidig, men også rotavirusvaksine gis i munnen).

Spør om hvor mange doser barnet har fått, ved hvilken alder, og hvor vaksinasjonene er utført. Det kommer ofte fram mer opplysninger hvis foreldrene får spørsmålene om igjen etter noen dager. I enkelte tilfeller har også foreldrene mulighet til å få tak i vaksinasjonsattester fra helsetjenesten på tidligere bosted.

Vaksinatøren må vurdere om opplysningene er gode nok, eller om det tryggeste er å tilby ny basisvaksinasjon.  Ved tvil om indikasjon eller gyldig dokumentasjon bør helsestasjonslege/smittevernlege kontaktes.

Etterregistrering i SYSVAK

Vaksiner satt i utlandet og andre vaksinasjoner som ikke er registrert, skal i henhold til SYSVAK-forskriften etterregistreres. Dersom opplysningene om tidligere vaksinasjon anses som troverdige og er grunnlaget for videre vaksinasjon skal vaksinene registreres i SYSVAK. Dersom opplysningene ikke anses som troverdige og ikke legges til grunn for videre vaksinasjon, skal vaksinene heller ikke registreres i SYSVAK. I slike tilfeller anbefales det at barnet vaksineres i henhold til anbefalingene i tabell 1 over.

Informasjon om etterregistrering i SYSVAK og oversikt over SYSVAK-koder er tilgjengelig på Folkehelseinstituttets nettsider:

• SYSVAK-koder
• Veiledning for helsepersonell om registrering i SYSVAK

Les om vaksinasjon av flyktninger og asylsøkere, og etterregistrering og vaksinering av ukrainske barn:

• Vaksinasjon av flyktninger og asylsøkere
• Flyktninger fra Ukraina: Informasjon om helse- og smittevernhensyn 

Vaksinasjon av barn før langvarig opphold i utlandet

Ved planlagt varig utflytting i første leveår bør spedbarnets vaksinasjoner i noen grad tilpasses barnevaksinasjonsprogrammet i det landet de skal flytte til. Vaksiner som ikke tilbys gjennom det norske barnevaksinasjonsprogrammet må betales av foreldrene.

Noen typiske reisevaksiner inngår i barnevaksinasjonsprogram i enkelte land. Vanlige reisevaksiner gis stort sett som til voksne, men indikasjonen for rabiesvaksine og hepatitt B-vaksine er mer liberal for barn, se også kapittel om reisevaksinasjon i vaksinasjonshåndboka for helsepersonell. Det kan være aktuelt å starte vaksinasjon med enkelte av vaksinene i barnevaksinasjonsprogrammet tidligere for barn som i første leveår skal ha lengre opphold i land med høyere forekomst av infeksjonssykdommer  Se kapittel om «Hvor tidlig kan vaksine gis?» i vaksinasjonshåndboka for helsepersonell. Her finner du også informasjon om vaksiner som ikke anbefales i første leveår.

• DTP-IPV-Hib-Hep B-vaksine og pneumokokkvaksine kan gis med kortere intervall og startes tidligere enn vanlig for å rekke å få to eller tre doser før avreise. Ved tidsnød kan 1. dose av disse vaksinene gis allerede ved 6-ukersalder (42 dager) og intervallet mellom 1. og 2. dose kan reduseres til fire uker. Det innebærer at barnet må vaksineres etter firedoseprogram (se ovenfor). Da kan intervallet mellom 2. og 3. dose være så kort som fire uker og det bør ikke være vesentlig lengre enn åtte uker. Boosterdosen (4. dose) kan gis et års tid eller mer etter 3. dose.
• Hepatitt A-vaksine anbefales for reisende til de fleste ikke-vestlige reisemål, og kan gis fra ettårsalder.
• BCG-vaksine kan gis fra fødselen, og bør tilbys barn som skal oppholde seg i flere måneder i høyendemiske land.
• Rotavirusvaksine kan gis fra alder 6 uker. Den er spesielt viktig for spedbarn som skal flytte til land med høy spedbarnsdødelighet.
• Meningokokkvaksiner kan tilbys barn som skal oppholde seg i land som har en eller flere meningokokkvaksiner i sitt barnevaksinasjonsprogram. Barn som skal til land med høy forekomst av meningokokksykdom bør tilbys en respektiv meningokokkvaksine.
• Vannkoppevaksine kan tilbys fra 9-månedersalder til barn som skal flytte til land som har denne vaksinen i sitt barnevaksinasjonsprogram.
• Gulfebervaksine kan gis fra 9-månedersalder. Noen land krever dokumentasjon på gulfebervaksinasjon ved innreise, men vaksinasjonssertifikat kreves vanligvis ikke for barn under 1 år. Gulfeber forekommer i Afrika, Sør-Amerika og Mellom-Amerika.
• Japansk encefalittvaksine kan gis fra alder 2 måneder og bør tilbys barn som skal oppholde seg i asiatiske land som er endemiske for sykdommen.
• HPV-vaksine kan tilbys forutsatt at minimumsalder og minimumsintervall overholdes
• Denguefebervaksine kan tilbys barn fra 4 års alder som skal flytte til områder hvor denguefeber er utbredt.