Del 7: Tillit og vaksinasjon i Norge
Publisert
|Norge er i verdenstoppen når det gjelder dekning for koronavaksine hos voksne. Tillit i befolkningen er avgjørende for oppslutningen om vaksinasjonsprogrammene i Norge fremover. Hvordan kan erfaringene fra koronavaksinasjon være med på å sikre oppslutningen om andre vaksiner i Norge?
Siden de første vaksinene ble utviklet for over 200 år siden, har vaksiner blitt et av de viktigste verktøyene i folkehelsearbeidet. Ifølge Verdens helseorganisasjon reddes anslagsvis 2-3 millioner menneskeliv av vaksinasjon hvert år (1). Med gjennomføringen av koronavaksinasjonsprogrammet skriver vi nå ny historie. Koronapandemien har vist hvor usedvanlig raskt vaksiner mot nyoppdagede virus kan utvikles, testes, og tas i bruk over hele verden.
Holdninger til og oppslutning om koronavaksinene varierer stort på tvers av ulike land (2). I Norge er det tradisjonelt sett høy oppslutning om vaksinasjon, og det samme ser vi for koronavaksinene. Men også i Norge har det underveis i koronavaksinasjonsprogrammet vært enkelte grupper i samfunnet med lavere vaksinedekning. Det er for tidlig å si om ulikhetene vil vedvare, eller å konkludere rundt hvilke årsaker til eventuelle forskjeller som har størst betydning.
Hvorfor er tillit viktig?
Vaksinasjon er frivillig i Norge. For at folk skal ville ta vaksiner, må de oppfatte at fordelene er større enn ulempene. Siden de fleste ikke har dyp kunnskap om vaksiner selv, er valget om å la seg vaksinere avhengig av at de har tillit til den informasjonen de får av helsepersonell og helsemyndigheter.
Tillit både til myndighetens informasjon og råd om vaksiner, til etablert vitenskap, til prosesser for godkjenning av legemidler, og ikke minst til det lokale helsepersonellet som tilbyr vaksinene, kan derfor være avgjørende for vaksinasjonsdekningen.
I 2019 rangerte Verdens helseorganisasjon vaksineskepsis som en av de 10 største truslene mot den globale helsen (3). Mulige årsaker til vaksineskepsis er blant annet praktiske hindre for tilgang til vaksinasjon, manglende tillit i befolkningen og økt spredning av uriktig informasjon (4).
I Norge har befolkningen i stor grad vært positive til vaksinasjon, noe som tyder på gjennomgående høy tillit. For eksempel har barnevaksinasjonsprogrammet stabil høy oppslutning rundt 95 % og dekningen av HPV-vaksine blant yngre kvinner er blant de høyeste i verden (5;6).
Likevel er det ikke gitt at vi i Norge vil beholde denne situasjonen framover. Vi vet fra tidligere at det er lavere tillit til helsemyndigheter i enkelte miljø (7). Myndighetsskepsis og vaksineskepsis henger ofte sammen.
Grupper som henter mye av sin informasjon på i utenfor norske myndighetskanaler og tradisjonelle norske medier, og grupper med lav tillit til myndighetene kan derfor være spesielt sårbare for desinformasjon. Algoritmene i sosiale medier kan gjøre det vanskeligere for faktabasert myndighetskommunikasjon å nå fram til alle. Slike mekanismer kan bidra til å gi grupper som sprer feilinformasjon om vaksiner større rekkevidde og innflytelse også i Norge.
Selv om det er mer utbredt i andre land har vi også i Norge sett en viss aktivitet om koronavaksine fra vaksinemotstandere og konspirasjonsteoretikere i sosiale medier og på nett. FHI jobber aktivt med å svare på spørsmål, dele informasjon og korrigere uriktig informasjon i sosiale medier. Hensikten er at befolkningen skal ha tilgang til og tillit til pålitelig informasjon.
Ulike holdninger til koronavaksinasjon i Norge
I kartleggingene FHI har gjennomført, har det i gjennomsnitt vært høy og økende andel av befolkningen i Norge som oppgir at de enten har eller kommer til å benytte seg av tilbudet om koronavaksine. Ved målingen i uke 38 i 2021 svarte 97 % at de enten hadde blitt vaksinert eller ønsket å benytte seg av tilbudet (8). Denne andelen har økt fra 60 % i målinger fra november 2020, og den har økt over tid i alle grupper i befolkningen.
I starten var det forskjeller mellom ulike utdannings- og inntektsnivåer. I de tidlige undersøkelsene svarte de med høyest utdanning i større grad at de enten var vaksinerte eller kom til å benytte seg av tilbudet, enn personer med lav utdanning (8). Dette mønsteret er observert for andre vaksiner også, og for tilliten til myndighetenes råd og anbefalinger mer generelt (7). I de første undersøkelsene høsten 2020 pekte også noen innvandrergrupper seg ut ved at de hadde høyere usikkerhet og vegring mot koronavaksinasjon enn resten av befolkningen (9).
Etter at vaksinene ble tatt i bruk, har undersøkelsene vist en økt oppslutning om koronavaksine i alle grupper.
Det kan være mange forklaringer til skepsisen tidlig i koronavaksinasjonsprogrammet, ikke minst mangel på informasjon fordi det var lite erfaring med vaksinene i allmenn bruk og kort oppfølgingstid i vaksinestudiene. Flertallet i befolkningen generelt og i ulike grupper følger stort sett vaksineanbefalinger for seg og sine barn i Norge. Det kan tolkes som at det under pandemien hovedsakelig har handlet om skepsis mot en helt ny vaksine (9).
Ulikheter i vaksinasjonsdekning i dag
I Norge har over 91 % av befolkningen over 18 år mottatt minst én dose koronavaksine per 3. oktober 2021. Det er imidlertid noe variasjon i vaksinedekning på tvers av grupper i befolkningen, blant annet mellom ulike innvandrergrupper (10). Sammenlignet med den voksne befolkningen ellers er det for eksempel registrert betydelig lavere vaksinedekning blant innbyggere født i Latvia (43%), Polen (44%) og Romania (44%) for 1. dose.
Det er også noe ulikhet mellom aldersgruppene så langt. Hvis vi ser bort fra de under 18 år, peker aldersgruppa 25 til 39 år seg ut med lavere vaksinasjonsgrad for både menn (83 %) og kvinner (86 %) for 1. dose. For menn gjelder dette også aldersgruppa 18-24 år (86%) (10).
Det er ennå ikke mulig å si sikkert hvilke årsaker som i størst grad forklarer forskjellene i vaksinasjonsdekning, eller om forskjellene etter hvert vil avta. Ulikhetene vi ser så langt kan blant annet henge sammen med at enkelte grupper av ulike årsaker kan være vanskelig å nå. Årsakene kan væreblant annet lav digital kompetanse, språkutfordringer, endringer eller mangel av fast bosted. En del personer kan også ha fått vaksiner i sitt fødeland uten at det er registrert i Norge, noe som for eksempel kan være tilfelle for arbeidsinnvandrere.
Vi vet også at en del land har større utfordringer med vaksineskepsis og betydelig lavere vaksinasjonsdekning enn vi har i Norge. Trolig vil synet på vaksinasjon i hjemlandet til en viss grad også kunne påvirke vaksinasjonsadferd hos personer i Norge med samme landbakgrunn.
i vaksinasjonsdekning kan ikke nødvendigvis forklares bare med variasjon i holdninger, kunnskap og tillit. Vi vet fra før at strukturelle faktorer som pris og tilgjengelighet er viktige forklaringer på den høye vaksinedekningen i Norge.
Under pandemien kan også byrden av smitteverntiltakene over tid ha medvirket til at flere har tatt vaksine mot covid-19. Det kan også være bekymringsfullt dersom den sterke oppfordringen fra myndigheter og storsamfunnet, sammen med de strenge smitteverntiltakene, karantenebestemmelser og innføringen av koronasertifikat, har påvirket opplevelsen av frivillighet blant de som har stilt seg nølende eller skeptiske til vaksinen.
Åpenhet i den offentlige diskusjonen
I Norge var det vinteren og våren 2021 usikkerhet og skepsis i de medisinskfaglige miljøene i Norge rundt videre bruk av AstraZeneca-vaksinen etter rapporter om sjeldne, men alvorlige bivirkninger. Diskusjoner i media, sosiale medier og i fagmiljøer foregikk åpent.
Til tross for økt bekymring knyttet til AstraZeneca- og Janssen-vaksinene, viste ikke spørreundersøkelser at tilliten til vaksinasjonsprogrammet var svekket (8). Dette kan tyde på at god og åpen informasjon om bivirkninger ikke svekker tilliten til vaksinasjonsprogrammet eller fagmyndighetenes vurderinger.
Før pandemien så vi også at faglige anbefalinger sammen med åpenhet om bivirkninger bidrar til tillit til barnevaksinasjonsprogrammet. Tegn til det samme finner vi igjen i kartlegginger av befolkningens holdninger til vaksinasjonsprogrammet for korona. De som er skeptiske til vaksiner har vært opptatt av informasjon om bivirkninger og hvordan vaksinene er produsert og testet.
Hva bør gjøres nå?
Et viktig mål fremover er å forvalte befolkningens tillit til vaksinasjon spesielt, og til vitenskapelig dokumentasjon og helsemyndighetenes råd generelt. Dette er viktig både for denne pandemien, for fremtidige pandemier, og for de andre vaksinasjonsprogrammene vi har i Norge. Dette bør vi følge opp for å forvalte befolkningens tillit:
Lære av erfaringen med koronavaksinasjon
Det trengs mer kunnskap om hvordan koronavaksinasjonsprogrammet påvirkes av holdninger, og også hvilken effekt det har på befolkningens syn på vaksiner generelt. Arbeidet med å få økt innsikt i dette både nasjonalt og internasjonalt vil pågå i flere år framover.
Løfte, evaluere og forbedre kommunikasjonstiltakene
Informasjonsbehovet under pandemien og i arbeidet med koronavaksinasjonsprogrammet har vært og er enormt. Det bør vurderes om beredskapsplanleggingen i større grad bør omfatte muligheter for å mobilisere kapasitet og ressurser på kommunikasjonsfeltet.
Det er viktig å evaluere hvilke kommunikasjonstiltak som har nådd ut til hele befolkningen, og hvilke grupper som eventuelt ikke har blitt nådd. Dette kan gi nyttig lærdom for å sikre fortsatt høy vaksinedekning i Norge.
Vi må ha systemer og planer på plass for å nå ut til blant annet ulike innvandrergrupper. Erfaringene fra samarbeidet mellom ulike forvaltningsorgan, fagmiljøer og frivillige overfor ulike grupper i befolkningen som er vanskelige å nå, kan også ha overføringsverdi til de andre vaksinasjonsprogrammene og øvrig folkehelsearbeid.
Folkehelseinstituttet skal fortsatt spille en aktiv rolle i å motvirke desinformasjon, blant annet i sosiale medier. Den offentlige diskusjonen knyttet til AstraZeneca-vaksinen viser at kunnskapsbasert og åpen informasjon om bivirkninger også er et viktig virkemiddel for å forvalte befolkningens tillit.
Bedre oversikt over holdninger, tillit og vaksinasjonsadferd «i fredstid»
Arbeidet for å få bedre kunnskap om holdninger, tillit og vaksinasjonsadferd i befolkningen og for å kunne se eventuelle endringer tidlig bør styrkes. Dette gjelder blant annet kunnskapsinnhenting i form av jevnlige spørreundersøkelser, samt kvalitative og kvantitative studier som kan gi bedre innsikt og grunnlag for tiltak hos undergrupper med lavere vaksinasjonsdekning. Samarbeid på tvers av ulike fagmiljøer er sentralt.
