Innvandring og smittevern (inkludert adoptivbarn) – håndbok for helsepersonell
Oppdatert
Asylsøkere og andre innvandrere som kommer til Norge fra lav- og mellominnkomstland er overrepresentert med hensyn på forekomsten av enkelte infeksjoner. Dette er sykdommer hvor innvandreren vanligvis er smittet i sitt opprinnelige hjemland og hvor diagnosen stilles etter ankomst til Norge.
Om innvandring
Dette kapittelet omhandler smittevernmessige forhold når en person fra land med en vesentlig annen infeksjonsepidemiologi enn vi har i Norge ankommer landet som asylsøker, flyktning, familieinnvandrer, arbeidsinnvandrer, for å ta utdanning, adoptivbarn eller au pair. I tillegg omhandler kapittelet smittevernforhold når denne gruppen innvandrere og deres familiemedlemmer reiser på besøk til venner og slektninger i tidligere hjemland.
I følge Statistisk sentralbyrå menes med innvandrer personer som er født i utlandet av to utenlandsfødte foreldre og som på et tidspunkt har innvandret til Norge. Med norskfødte med innvandrerforeldre menes personer som er født i Norge, men har to foreldre som er innvandrere. Denne gruppen ble tidligere kalt annengenerasjon innvandrere. I tillegg til begrepene innvandrer og norskfødt med innvandrerforeldre, brukes følgende inndeling for personer med annen innvandringsbakgrunn: utenlandsfødte med en norskfødt forelder, norskfødte med en utenlandsfødt forelder og utenlandsfødte med norskfødte foreldre (inkluderer utenlandsadopterte).
En asylsøker er i en prosess der han eller hun søker om beskyttelse (og derfor kan få innvilgelse eller avslag på dette), mens en flyktning allerede har fått innvilget beskyttelse og har fått opphold i Norge.
Historisk bakgrunn innvandring
Den moderne innvandring til Norge fra land utenom vestlige Europa startet på 1960-tallet da den økonomiske situasjonen gjorde at det ble behov for arbeidskraft, og mange bedrifter rekrutterte arbeidskraft fra bl.a. Pakistan, Marokko og Tyrkia. I denne perioden ble det i Norge og de fleste andre land i Europa ført en svært liberal innvandringspolitikk. Innvandrere ble den gang ofte omtalt som fremmedarbeidere. Etter hvert som arbeidsledigheten økte ble det i 1975 innført innvandringsstopp, og arbeidsinnvandringen avtok dramatisk. Innvandringen hadde imidlertid skapt brohoder og fortsatte, til tross for innvandringsstoppen, i form av familieinnvandring, blant annet fra Pakistan. Etter innstramningene i regelverket har innvandringen til Norge primært vært begrenset til flyktninger, asylsøkere, spesialistarbeidskraft og familiegjenforeninger. Flyktninger og asylsøkere har primært kommet fra uroområder som Ungarn 1956, Uganda 1972, Chile 1973, Vietnam 1979, Bosnia-Herzegovina 1993, Kosovo 1999 og de senere tiårene Somalia, Eritrea, Irak, Afghanistan og Syria. EU-utvidelsene i 2004 og 2007 medførte en markant økning i arbeidsinnvandringen fra østlige EU-land. I 2005 ble det igjen åpnet for ordinær arbeidsinnvandring, men da kun fra EU-land. Majoriteten av arbeidsinnvandrere har siden den gang kommet fra Polen, Litauen og Sverige.
Vis altInnvandrerbefolkningen
Nøkkeltall fra Statistisk sentralbyrå viser at:
- Per 1. januar 2019 var det 944 402 personer bosatt i Norge som enten har innvandret selv (765 108) eller som er født i Norge med to innvandrerforeldre (179 294). Til sammen utgjør disse gruppene 17,7 % av Norges befolkning.
- Det bor innvandrere i alle landets kommuner. Høyest andel er i Oslo hvor innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre utgjør 33,4 % av befolkningen per 1.januar 2018.
- Innvandrere har kommet til Norge på grunn av arbeid, gjennom familie, som flyktninger eller for å ta utdanning. Siden 2007 har arbeid har vært den viktigste innvandringsgrunnen, etterfulgt av familieinnvandring.
- Norge har innvandrere fra 221 land. Per 1. januar 2019 har 43,7% av alle innvandrere kommet fra EU/EØS-området, 31% fra Asia med Tyrkia, 12,6 % fra Afrika, 8,1 % fra Europa utenom EU/EØS-området, 3 % fra Sør-Amerika og 1,4 % fra Nord-Amerika.
- Innvandrere fra Polen er den største innvandrergruppen her i landet, med 98 691 bosatte (per 1.1.2019). Polakkene utgjør 12,9 % av alle innvandrerne. Andre store innvandrergrupper kommer fra Litauen (39 300 bosatte), Sverige (35 586), Syria (30 795), Somalia (28 642), Tyskland (24 567), Irak (23 228), Eritrea (22 560), Filippinene (22 272), Pakistan (20 674) og Thailand (20 674).
- Norskfødte med innvandrerforeldre utgjorde med sine 179 294 personer 3,4 % av Norges befolkning per 1. januar 2019. Blant norskfødte med innvandrerforeldre er det per 1.1.2019 flest som har bakgrunn fra Pakistan (17 326), Somalia (14 160), Polen (13 294), Irak (10 696), Vietnam (9213) og Tyrkia (7095)
- Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre er i gjennomsnitt mye yngre enn befolkningen som helhet. Blant innvandrere er det mange unge voksne. Halvparten av alle innvandrere i Norge er mellom 20 og 40 år. Kun 9 % er over 60.
Figur 1. Innvandring til Norge etter fraflyttingsområde 1990-2018
Kilde: Statistisk sentralbyrå. Nordiske statsborgere ikke inkludert.
Asylsøkere
Ifølge Utlendingsdirektoratet (UDI) søkte 2655 personer beskyttelse (asyl) i Norge i 2018. De største gruppene var personer med statsborgerskap i Tyrkia, Syria og Eritrea. Dette er en betydelig nedgang sammenlignet med 2015 da 31145 personer søkte asyl; det høyeste antallet søknader Norge noen gang har mottatt på ett år. I 2015 var søkere fra Syria var den største gruppen, med over 10 500 søknader, etterfulgt av afghanere, irakere og eritreere. Av alle som søkte om beskyttelse i 2015, var en tredjedel barn under 18 år. Ca. 5000 var barn som kom uten foreldre eller noen med foreldreansvar. Ved slutten av desember 2018 var 3619 personer bosatt på ulike asylmottak, de største gruppene var personer med statsborgerskap i Tyrkia, Eritrea, Etiopia og Iran.
Adoptivbarn
Antall adopterte fra utlandet økte fra slutten av 1960-tallet og fram til 2000, men har falt fra 600-800 ved begynnelsen av 2000-tallet til rundt 100 de siste årene. I 2018 var det 87 utenlandsadopsjoner. Dette er det minste antallet siden 1970. De flest utenlandsadopterte de siste årene kommer fra Colombia og Sør-Korea. I siste halvdel av 2000-tallet kom mange av de utenlandsadopterte fra Kina. De fleste barna er under 3 år ved ankomst. Siden 2009 har det blitt adoptert flere gutter enn jenter fra utlandet, noe som har sammenheng med en kraftig nedgang i antallet jenter adoptert fra Kina. Det har vært en økning de siste årene av barn som er fire år eller eldre ved ankomst til Norge. Til sammen er det ca. 19 000 utenlandsadopterte i Norge.
Ulike grupper av innvandrere
Overføringsflyktninger
Overføringsflyktninger kommer gjerne direkte til en bosettingskommune fra flyktningleir. Noen vil ha med seg dokumentasjon på tidligere undersøkelser og behandlinger. Kommunens flyktningansvarlige må i samråd med kommuneoverlegen sørge for lovpålagt tuberkulose-undersøkelse innen 14 dager etter ankomst, og organisere tilbud om helseundersøkelse hos en av kommunens fastleger.
Asylsøkere
Personer som kommer til Norge og ber myndighetene om beskyttelse og anerkjennelse som flyktning må først registrere seg hos politiets utlendingsenhet (PU), som henviser vedkommende til Utlendings-direktoratet (UDI) etter registrering. Rett etter registrering hos PU, innkvarteres asylsøkere som takker ja til tilbud om mottaksplass midlertidig i en såkalt ankomsttransitt. Her organiseres tuberkuloseundersøkelse, og det gis helsehjelp etter kommunehelselovens bestemmelser om nødvendig helsehjelp. Etter registrering overføres asylsøkeren til ordinært mottak. Kommuner med slike mottak må organisere tilbud om helsehjelp basert på tilgjengelige helsestasjoner og fastleger. Noen kommuner organiserer et eget helsetjenestetilbud knyttet til mottaket. Botiden i ordinære mottak er ofte lang. I denne perioden må asylsøkere få tilbud om helsetjenester, inkl. evt. screeningundersøkelser. Enkelte mottak er organisert med varierende grad av helsetjenester tilgjengelige hele eller deler av døgnet. Utlendingsdirektoratet (UDI) har ansvar for å bosette asylsøkere med spesielle helsetjenestebehov i slike spesialmottak. Kommunen må også følge opp funn ved tuberkulosescreeningen utført i transittmottak. Asylsøkere som får oppholdstillatelse vil bli bosatt i en kommune. Kommunen må organisere tilknytning til lokal helsetjeneste for oppfølging av tidligere helsehjelp, og kartlegge evt. ytterligere behov. Asylsøkere som får avslag på søknad om oppholdstillatelse vil overføres til ventemottak. De har rett til nødvendig helsehjelp i aktuell kommune.
Høsten 2015 var det i Norge, i likhet med mange andre europeiske land, en betydelig økning av asylsøkere fra spesielt Syria, Afghanistan og Irak. I forbindelse med denne økningen ble det utabeidet egne temasider om asylsøkeres helse:
Familieinnvandrere
Som familieinnvandrere regnes nære familiemedlemmer (ektefeller, partnere, samboere, barn eller andre familiemedlemmer) som kommer for å bo sammen med familien sin i Norge. Disse bosettes direkte hos sin familie i dennes kommune. Politiet har ansvar for at kommunelegen får melding om de nyankomne, og kommunelegen må se til at tuberkuloseundersøkelse gjøres innen rimelig tid. Kommunen må også sørge for tilbud om tilknytning til lokal helsetjeneste. Personer fra land i Sørøst-Asia som kommer til Norge for å gifte seg med nordmenn, kommer ofte fra områder med høy forekomst av blodsmittesykdommer. Det er viktig at også disse tilbys undersøkelse på smittsomme sykdommer.
Arbeidsinnvandrere
Arbeidsinnvandrere er innvandrere med arbeid som oppholdsgrunnlag. Det kan dreie seg om midlertidig (ofte sesongarbeid) eller varig arbeidsinnvandring. De aller fleste arbeidsinnvandrerne kommer fra våre nærområder, spesielt fra de andre nordiske landene, Polen og de baltiske landene. Om lag ni av ti tillatelser til arbeidsinnvandrere blir gitt til personer fra EØS/EFTA-området, mens de resterende arbeidstillatelser blir gitt til borgere av tredjeland, dvs. land utenfor EØS/EFTA-området. Arbeidsinnvandrere som skal oppholde seg mer enn tre måneder i landet og som kommer fra land med høy forekomst av tuberkulose, har plikt til å gjennomgå tuberkuloseundersøkelse i form av røntgen thorax. Politiet har ansvar for at kommunelegen får melding om de nyankomne arbeidsinnvandrere, og kommunelegen må se til at tuberkuloseundersøkelse gjøres innen rimelig tid.
Arbeidsinnvandrere med kortvarig opphold mindre enn 3 måneder (f.eks. sesongarbeidere) fra områder med høy forekomst av tuberkulose bør gjennomgå tuberkuloseundersøkelse ved første gangs besøk med røntgen thorax. Imidlertid er denne undersøkelsen mange steder vanskelig å gjennomføre, og er ikke pliktig dersom personene oppholder seg under tre måneder i landet. Det viktigste er å sikre at personer med symptomer som kan gi mistanke om tuberkulose blir undersøkt med røntgenbilde av lungene. Hvis personene kommer tilbake hvert år, kan undersøkelsen begrenses til nytt røntgenbilde i de tilfellene der personene har symptomer som kan gi mistanke om tuberkulose.
Det er – ved typen av arbeidsinnvandring vi i dag har – vanligvis ikke nødvendig med rutineundersøkelser for andre smittsomme sykdommer.
Adoptivbarn
Adoptivbarn kommer til Norge i all hovedsak gjennom en av adoptivforeningene. Disse gir grundig informasjon til foreldre som ofte sørger for å avtale tid for undersøkelse ved helsestasjon (inkl. kontroll for tuberkulose), eller hos fastlege, allerede før barnet kommer til Norge. Fastlegen henviser barnet til spesialist ved behov.
Au pair og praktikanter
Denne gruppen innvandrere får midlertidig oppholdstillatelse, og bor vanligvis i familie med små barn. Det er særlig viktig at kommunelegen følger opp at disse møter til pålagt tuberkuloseundersøkelse så raskt som mulig. Melding om bosetting gis fra politiet. Kommunen bør også aktivt tilby undersøkelse på smittsomme sykdommer, først og fremst hepatitt B. Ved funn av bærerskap må vertsfamilien tilbys smittevernhjelp inkl. vaksinasjon.
Innvandrere uten lovlig opphold i landet (papirløse)
I 2008 anslo Statistisk sentralbyrå at det befant seg mellom 10 000 og 32 000 personer uten lovlig opphold i Norge, mest sannsynlig rundt 18 000. En overvekt av disse antas å være asylsøkere med avslått søknad som oppholder seg i landet etter utreisefristen. Når det gjelder personer som har vært lengeværende etter avslaget, for eksempel mer enn 5 år, mener organisasjoner det ikke kan være snakk om fler enn noen få tusen, og trolig under 3000. Ifølge forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket som trådte i kraft i desember 2012 har alle personer som oppholder seg i riket rett til følgende helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven:
- helsehjelp som er helt nødvendig og ikke kan vente uten fare for nært forestående død, varig sterkt nedsatt funksjonstilstand, alvorlig skade eller sterke smerter. Dersom vedkommende er psykisk ustabil og utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse, har vedkommende uansett rett til psykisk helsevern
- nødvendig helsehjelp før og etter fødsel
- svangerskapsavbrudd etter bestemmelsene i abortloven
- smittevernhjelp, jf. smittevernloven § 6-1 (enhver har rett til nødvendig smittevernhjelp)
- helsehjelp som ikke bør vente til frihetsberøvelsen er opphørt, dersom vedkommende er undergitt frihetsberøvelse som nevnt i folketrygdloven § 2-17. forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket.
Personer under 18 år har i tillegg til øyeblikkelig hjelp, rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunen og nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.
Kirkens Bymisjon, i samarbeid med Røde Kors, startet i oktober 2009 ”Helsesenteret for papirløse migranter” i Oslo. Senteret som er basert på frivillig arbeid sikrer et grunnleggende helsetilbud for papirløse, og i 2017 fikk 824 pasienter behandling og oppfølging. I 2013 ble det åpnet et tilsvarende tilbud i Bergen.
Epidemiologisk situasjon blant innvandrere
Sett i forhold til antallet innvandrere og flyktninger i Norge som kommer fra lav- og mellominnkomstland er denne gruppen overrepresentert med hensyn på forekomsten av enkelte kroniske infeksjoner som tuberkulose, hivinfeksjon og hepatitt B. Dette er sykdommer hvor innvandreren er smittet i sitt opprinnelige hjemland og hvor diagnosen stilles etter ankomst til Norge. Forekomsten hos innvandreren gjenspeiler forekomsten av disse sykdommene i tidligere hjemland. Det er viktig at disse kroniske infeksjonssykdommene raskt identifiseres og ev. behandles. Dette gjøres gjennom rutinemessige helseundersøkelser.
I tillegg kan personer med innvandrerbakgrunn være mer risikoutsatt for å bli smittet med en alvorlig infeksjonssykdom i forbindelse med besøk til slektninger og venner i tidligere hjemland. Dette gjelder særlig sykdommer som malaria, hepatitt A, shigellose, MRSA, tyfoidfeber og paratyfoidfeber. Grunnen til dette er blant annet at de kommer i tett kontakt med lokalbefolkningen, og antagelig i mindre grad bruker reisevaksiner og god malariabeskyttelse. I tillegg er mange innvandrere ikke klar over at de etter noen år i Norge mister mye av den delvise immuniteten mot enkelte sykdommer som man hadde før avreise fra tidligere hjemland.
Undersøkelse av asylsøkere og andre innvandrere
Asylsøkere og andre nyankomne innvandrere som kommer fra land med høy forekomst av tuberkulose, hivinfeksjon, hepatitt B og C og syfilis bør tilbys undersøkelse (for tuberkulose pålagt undersøkelse). Bakgrunnen er:
- Disse kroniske sykdommene gir vanligvis ingen eller få symptomer og kan vanligvis kun avdekkes ved rutineundersøkelse
- Tidlig diagnostikk er vesentlig for å kunne tilby effektiv behandling for å hindre videreutvikling av sykdom
- Diagnostisering av disse sykdommene vil redusere risikoen for smitteoverføring til andre, og smitteverntiltak kan igangsettes.
Tuberkulose
Alle asylsøkere og flyktninger til Norge, uavhengig av hvilket land de kommer fra, har plikt til tuberkuloseundersøkelse innen 14 dager etter at de kom til landet. Andre innvandrere som skal være over tre måneder i Norge (inkludert adoptivbarn) har plikt til undersøkelse dersom de kommer fra et land med høy forekomst av tuberkulose. Tuberkuloseforskriften angir at undersøkelsen for denne gruppen skal gjøres «så snart som mulig».
Hvordan undersøkelsen gjennomføres er ulik i ulike aldersgrupper. Spedbarn undersøkes med en personlig konsultasjon og barn undersøkes med IGRA-blodprøve. Alle over 15 år undersøkes med lungerøntgen. De som er mellom 15 og 35 år og er nyankomne fra et land med særlig høy forekomst av tuberkulose, undersøkes i tillegg med IGRA. Personer med aktiv tuberkulose skal umiddelbart henvises for behandling. Dersom undersøkelsen gir mistanke om latent tuberkulose (tuberkulosesmitte uten sykdom, basert på positiv IGRA-prøve) skal personen vurderes med tanke på forebyggende behandling. Før forebyggende behandling gis, må aktiv tuberkulose være utelukket.
Barn i grunnskolealder som har foreldre fra et land med høy forekomst av tuberkulose og ikke er BCG vaksinert, skal tilbys dette.
Hivinfeksjon, hepatitt B- og C og syfilis
Når innvandrere oppsøker helsevesenet på eget initiativ, eller ved planlagt helseundersøkelse som ledd i bosetting i Norge, bør de i tillegg til pålagt tuberkuloseundersøkelse tilbys testing for hivinfeksjon, hepatitt B, hepatitt C eller syfilis. Hvilke undersøkelser som bør tilbys baseres på innvandrerens opprinnelsesland og evt. tilhørighet til tradisjonelle risikogrupper (f.eks. menn som har sex med menn eller personer som tar stoff med sprøyter). Testing er frivillig og bør tilbys innen 3 måneder etter ankomst til landet.
- Anbefaling om testing av innvandrere for hiv, hepatitt B, hepatitt C og syfilis
- Spørsmål og svar hivinfeksjon (flere språk)
- Spørsmål og svar syfilis (flere språk)
Ikke-veneriske treponematoser
Ikke-veneriske treponematoser som bejel, yaws og pinta forekommer i ulike deler av tropiske og subtropiske områder. Disse sykdommene smitter ved kontaktsmitte, vanligvis gjennom hud, og fører som regel til hudinfeksjoner, eventuelt til deformering og skjelettskader hos barn og unge voksne. Serologisk er det ikke mulig å skille ikke-veneriske treponematoser fra syfilis, og behandlingen er den samme. Bejel er endemisk i Midtøsten og Vest-Afrika (særlig ørkenområder i sørlige Sahara). Yaws er endemisk i områder med høy fuktighet rundt ekvator i Sentral- og Sør-Amerika, Sentral-Afrika, Sørøst-Asia og Oseania. Pinta er endemisk i tropiske områder på det amerikanske kontinent, særlig Mexico. Det anbefales å undersøke barn og unge som har levd under dårlige hygieniske forhold i disse områdene med serologisk syfilisdiagnostikk.
Parasitter og tarmpatogener
Rutineundersøkelse av avføring hos innvandrere som ikke har symptomer på tarminfeksjon anbefales ikke. Sjansen for å påvise patogener av klinisk betydning er liten, prøvene er ressursskrevende og faren for smittespredning liten. De fleste kvitter seg med tarmparasitter og tarmpatogener over tid uten behandling. Barn som skal begynne i barnehage eller i lave trinn i barneskolen kort tid (ca. 3 md.) etter avreise fra tidligere hjemland og som har symptomer eller som har levd under kummerlige forhold, kan vurderes for undersøkelse for flagellater (for eksempel Giardia intestinalis), intestinale amøber (for eksempel Entamoeba histolytica) og innvollsmark. Asymptomatiske barn behøver ikke avvente prøvesvar før de begynner i skole eller barnehage.
For innvandrere som kommer fra Latin-Amerika kan det være aktuelt å undersøke for parasitten Trypanosoma cruzi som forårsaker den ofte kroniske sykdommen Chagas sykdom.
For innvandrere som kommer fra Midtøsten og Afrika kan det være aktuelt å undersøke for markinfeksjonen schistosomiasis med undersøkelse for hematuri med urinstrimmel.
MRSA
Rutineundersøkelse for meticillinresistente gule stafylokokker (MRSA) hos asylsøkere eller andre innvandrere anbefales ikke. Indikasjonene for når evt. innvandrere bør undersøkes for MRSA er de samme som for resten av befolkningen, dvs. ved symptomer (hud/sårinfeksjon) eller om de skal innlegges på sykehus eller sykehjem. Ved innleggelse sykehus og sykehjem tas MRSA-prøve av alle som:
- tidligere har fått påvist MRSA, men ikke senere hatt tre negative kontrollprøver
eller som i løpet av siste 12 måneder har:
- fått påvist MRSA (selv om senere kontrollprøver har vært negative)
- bodd i samme husstand som MRSA-positive, eller
- hatt nær kontakt med MRSA-positive uten å bruke beskyttelsesutstyr
eller som i løpet av siste 12 måneder har vært i land utenfor Norden og har der:
- vært innlagt eller fått poliklinisk behandling ved en helseinstitusjon
- arbeidet som helsearbeider
- oppholdt seg i barnehjem eller flyktningleir
I tillegg tas MRSA-prøve av alle som har kliniske symptomer på hud-/sårinfeksjon, kroniske hudlidelser eller innlagt medisinsk utstyr gjennom hud eller slimhinner, og som i løpet av siste 12 måneder har
- oppholdt seg sammenhengende i mer enn 6 uker i land utenfor Norden
Undersøkelse av adopterte fra land utenfor Vest-Europa
Hjemkomstundersøkelse av adoptivbarn fra land utenfor Vest-Europa bør foretas hos barnets (foreldres) fastlege innen to uker etter ankomst. Fastlegen bør ha lav terskel for å henvise adoptivbarn med helseproblemer til spesialist i barnesykdommer.
Tuberkulose
Adoptivbarn skal, som andre innvandrere, gjennomgå tuberkuloseundersøkelse dersom de kommer fra et land med høy forekomst av tuberkulose. Tuberkuloseforskriften angir at undersøkelsen for denne gruppen skal gjøres «så snart som mulig».
Hivinfeksjon
Alle adopterte barn fra land utenfor Vest-Europa bør med samtykke fra foreldrene tilbys hivtest. Dagens effektive behandling medfører at også hivpositive barn vil kunne leve tilnærmet normalt. Foreldre må få fen nødvendige informasjon om fordeler og ulemper ved å få konstatert at barnet har eller ikke har hivinfeksjon og den helsehjelp som tilbys hivpositive
Hepatitt B og C
Store deler av verden med unntak av Nord- Amerika og store deler av Europa har middels eller høy forekomst av hepatitt B. I disse landene er sykdommen endemisk, og overføres oftest under fødselen eller tidlige barneår. Det bør tilbys screening på følgende hepatitt B-markører: HBsAg, anti-HBs og anti-HBc. Forekomsten av hepatitt C varierer i ulike deler av verden. Adoptivbarn som kommer fra land utenfor Vest-Europa bør tilbys undersøkelse for hepatitt C, med påfølgende utredning av tilstanden ved funn av antistoffer.
Syfilis
Det anbefales å undersøke alle adoptivbarn fra land utenfor Vest-Europa med serologisk syfilisdiagnostikk.
Parasitter og tarmpatogener
Rutineundersøkelser for tarmbakterier eller virus i avføring hos barn som ikke har symptomer på tarminfeksjon anbefales vanligvis ikke. Parasitter og mark kan i enkelte tilfeller medføre malabsorpsjon og underernæring. Barn som har symptomer eller som har levd under kummerlige forhold kan vurderes for undersøkelse for flagellater (for eksempel Giardia intestinalis) og innvollsmark. Asymptomatiske barn behøver ikke avvente prøvesvar før de begynner i skole eller barnehage.
Rutiner ved mistanke om smittsomme sykdommer ved mottak
Det er sjeldent at innvandrere presenterer symptomer eller andre tegn på en smittsom sykdom når de kommer til et mottak. De vanligste sykdommene som ved screening vanligvis oppdages senere (som latent tuberkulose, hivinfeksjon, hepatitt B) er kroniske sykdommer som vanligvis ikke gir symptomer før etter lang tid. Slike kroniske sykdommer medfører generelt ingen smittefare til ansatte eller andre beboere ved vanlig sosial omgang. Også for andre sykdommer kan man generelt si at personer som sier at de har en smittsom sykdom eller har vært i kontakt med noen med en smittsom sykdom – men som ikke har noen symptomer eller plager – ikke medfører noen smitterisiko. I tillegg har alle sykdommer en inkubasjonstid, dvs. tiden fra en person blir smittet av en sykdom til han/hun får symptomer. Generelt kan man si at personer som er smittet, men er i inkubasjonstiden ikke er smittsom.
Det er kommunen ved smittevernlegen der mottaket er plassert som har ansvaret for oppfølging og eventuell strakstiltak dersom man mistenker en smittsom sykdom. Alle kommuner er pålagt å ha en smittevernplan som en del av beredskapsplanleggingen. Smittevernplanen oppdateres jevnlig og ligger vanligvis ute på kommunens nettsider. Slike smittevernplaner inneholder bl.a. informasjon om smittsomme sykdommer og hvem som er smittevernlege og hvordan hun eller han kan kontaktes. Enkelte smittevernplaner, men ikke alle, omtaler også beredskap ved mottak.
Dersom ansatte ved mottak har behov for å få rask kontakte fagpersonell innen smittevern for råd, bør man primært kontakte smittevernlegen i kommunen. Telefonnummeret finnes vanligvis i kommunens smittevernplan på nettet. På dagtid kan man også henvende seg til kommunens sentralbord. I de fleste kommuner har smittevernlegen ikke døgnvakt. På kveldstid og i helger kan man - dersom man ikke får tak i smittevernlegen - kontakte kommunenes legevaktsentral for råd. Dersom man ikke får tak i fagpersoner i kommunen, kan ansatte ved mottaket også ringe Folkehelseinstituttets smittevernvakt, tlf. 21076348.
Vaksinasjon av innvandrere
Barn under 15 år
Barn under 15 år bør vaksineres så raskt som mulig etter ankomst til Norge for å forebygge epidemier i mottakene, samt hindre smitte til uvaksinerte/ mangelfullt vaksinerte personer. Bosituasjonen i mottak gjør faren for utbrudd av smittsomme sykdommer større enn for bosatte i egne boliger. Helsemyndighetene anbefaler at alle barn under 15 år på store ankomstsentre for asylsøkere skal få tilbud om MMR-vaksine ved ankomst og at alle skal få tilbud om MMR-vaksine og poliovaksine innen tre måneder etter ankomst.
Ved usikker vaksinestatus er det bedre å gi for mange enn for få vaksinedoser. Hvis det er usikkert om et barn under 15 år er fullvaksinert (uansett hvilket land barnet kommer fra), bør det så snart som praktisk mulig tilbys full basisvaksinering i henhold til anbefalinger i norsk barnevaksinasjonsprogram. DTP-IPV-vaksine bør gis i form av Infanrix-polio+Hib (DTP-IPV-Hib) til barn under 5 år og Tetravac (DTP-IPV) for eldre barn. Barn som har fått oral poliovaksine (OPV) i tidligere oppholdsland bør i tillegg få en dose inaktivert poliovaksine (IPV) for å regnes som fullvaksinerte. Barn som mangler dokumentasjon på MMR-vaksinasjon, har fått vaksinen før 12-månedersalder eller bare har fått en eller to av komponentene bør tilbys MMR-vaksine. Vaksinene til barn under 16 år er gratis og rekvireres på skjema for vaksiner til barnevaksinasjonsprogrammet.
Voksne innvandrere
Alle voksne beboere i mottak anbefales å friske opp vaksiner mot difteri, stivkrampe, kikhoste og polio hvert 10. år for å sikre beskyttelse. Vaksinering av voksne asylmottakere/flyktninger er et tilbud som finansieres av den enkelte beboer. Folkehelseinstituttet har nå imidlertid gjort enkeltkomponent vaksine mot polio (IPV) tilgjengelig uten vederlag til voksne asylsøkere på mottak. Dette gjøres etter en helhetlig vurdering av det økende antall tilfeller polio i flere land. Det må påføres at bestillingen gjelder flyktninger i mottak. Bestilling må gjøres av lege. Personopplysninger er ikke nødvendig. Sannsynligvis vil det være vanskelig å få dokumentasjon på vaksinasjonsstatus for polio hos voksne beboere på mottak. Ved usikker vaksinasjonsstatus anbefales det å vaksinere. Det anbefales samme regime til basisvaksinasjon av voksne som til basisvaksinasjon av barn, men intervallene kan godt være lengre. Basisvaksinasjon mot polio består av tre doser. Anbefalte intervall er 6-8 uker mellom 1. og 2. dose og 6-12 måneder mellom 2. og 3. dose. Revaksinering av voksne mot polio anbefales med 10-15 års mellomrom, én dose er da tilstrekkelig. Vaksinasjon av voksne mot andre sykdommer enn polio vil vanligvis være mest praktisk å gjennomføre når vedkommende er blitt bosatt i en kommune. Vaksine mot meslinger, røde hunder og kusma (MMR) leveres også gratis fra FHI til personer som ikke er vaksinert, ikke vet at de har hatt sykdommene eller er påvist seronegative ved blodprøver tatt ved svangerskapskontroller.
Ansatte i mottak
Ansatte ved mottak antas å være mer utsatt for importerte infeksjonssykdommer enn andre, og kan også smitte beboere og sårbare pasienter. Generelt anbefales alle å være vaksinert mot stivkrampe, difteri, kikhoste og polio. Alle som ikke er vaksinert med MMR eller ikke har hatt sykdommene bør tilbys MMR-vaksine. I noen tilfeller kan det være aktuelt med andre vaksiner. Under følger en liste over de mest aktuelle vaksinene som bør tilbys avhengig av lokale vurderinger:
- Hepatitt A vaksine - hvis ansatte spiser mat tilberedt av personer som kan ha akutt hepatitt A. Hepatitt A vaksine er også aktuelt for personer som arbeider med renhold som inkluderer renhold av kjøkken, toaletter eller annen kontakt med kontaminert mat og vann.
- Hepatitt B vaksine - hvis blodkontakt med mulig smitteførende personer eller hvor stikk av brukte sprøytespisser kan forekomme.
- Influensavaksine anbefales til helsepersonell med pasientkontakt. Dette gjelder også helsepersonell som arbeider i mottak. Det enkelte mottak og kommune står imidlertid fritt til å tilby vaksine også til personer utenfor de anbefalte gruppene, så som andre ansatte (for å opprettholde tilstrekkelig bemanning).
- BCG vaksine - kan i enkelte tilfeller være aktuelt for uvaksinerte arbeidstakere under 35 år som har nærkontakt med mulige smittebærere i 3 md. eller mer. Det er generelt liten risiko for å smittes med tuberkulose. Bare opphold på åtte timer eller mer i taleavstand til en person med lungetuberkulose vurderes som smitteeksponering. Få asylsøkere har tuberkulose. Undersøkelse med tanke på mulig tuberkulose hos asylsøkere er lovpålagt å gjennomføre innen 14 dager etter ankomst, og gjøres vanligvis i transittmottak. Det er derfor ingen grunn til å tilby BCG vaksine til arbeidstakere som ikke har tett kontakt over lengre tid med mulig tuberkulosesyke personer. I Norge har alle født før ca. 1995 fått tilbud om BCG-vaksine i barnevaksinasjonsprogrammet. Revaksinasjon av tidligere vaksinerte med BCG-vaksine er ikke nødvendig.
Vaksinasjon av arbeidstakere er en HMS-oppgave, og skal dekkes av arbeidsgiver etter konkret risikovurdering.
Innvandrere og reise til tidligere hjemland
Innvandrere som reiser på besøk til venner og slektninger i tidligere hjemland, er – sammenlignet med reisende av norsk bakgrunn – mer utsatt for å bli smittet med enkelte smittsomme sykdommer. Dette gjelder spesielt malaria, hepatitt A, tyfoid- og paratyfoidfeber og shigellose.
Innvandrere fra land med endemisk malaria mister gradvis sin immunitet, og er utsatt for smitte og sykdom ved besøk i tidligere hjemland. Det er særlig innvandrere fra Afrika og Pakistan som er utsatt. De drar gjerne på besøk i regnperioden og til områder med dårlig helsetjenestetilbud. De har ofte langvarige opphold, lever tett sammen med den lokale befolkningen og adapterer seg raskt til en atferd som er naturlig for en delvis immun befolkning. Det kan være aktuelt å gi denne gruppen medikamentell profylakse, i tillegg til myggstikkprofylakse, mot malaria i en del områder (bl.a. i Pakistan og India) hvor man for turister vanligvis kun vil anbefale myggstikkprofylakse. Det er spesielt viktig å vurdere profylakse, og gi god informasjon om forebyggende tiltak, ved slike reiser med barn. Små barn bør ikke reise til tropiske og subtropiske områder før første dose av vaksine mot difteri, tetanus, kikhoste, haemophilus influenza-infeksjon, poliomylitt og hepatitt B (DTP-IPV-Hib-HepB) er gitt. Ved særlig behov kan denne vaksineringen framskyndes fra 3 måneder til 6 ukers alder.
Voksne innvandrere vil oftest være immune mot hepatitt A, ofte også mot hepatitt B, men ikke barna. Alle barn født av innvandrere fra land utenfor lavendemisk område bør derfor vaksineres med hepatitt B-vaksine uavhengig av utenlandsreise (se ovenfor). Det anbefales å gi hepatitt A-vaksine til innvandrerbarn som skal på besøk i foreldres hjemland. Det er viktig også for kortvarig besøk, da barna kan få en subklinisk hepatitt A og bli smittekilder i nærmiljøet etter hjemkomst. Tyfoidvaksine bør vurderes for voksne og barn over 2 år. Utgifter til malariaprofylakse, hepatitt A og tyfoidvaksine må dekkes av den reisende selv. De som har rett til gratis hepatittvaksine kan av praktiske grunner tilbys hepatitt A/B kombinasjonsvaksine, men må dekke mellomlegget dette medfører.
Spesielle kliniske situasjoner
Gravide
Det er viktig å huske på undersøkelse for hepatitt B, også hos innvandrere som kom til Norge for lang tid siden, for eksempel som adoptivbarn. Screening for hepatitt B av alle gravide ble innført juni 2018.
Feber
Ved feber i løpet av de første ukene etter ankomst til Norge bør den vanlige utredningen inkludere vurdering av malaria og andre febersykdommer.
Utredning av generelle sykdomstegn
Ved utredning av sykdomstegn uten erkjent årsak hos innvandrere, kan det være viktig å utelukke tuberkulose, også mange år etter bosetting i Norge. Tidligere negativ screening utelukker ikke tuberkuløs sykdom. Anemi/ jernmangel bør føre til ny undersøkelse med henblikk på hepatittmarkører, og ev. til undersøkelse av tarmparasitter i avføring. Hos barn kan enkelte tarmparasitter føre til dårlig trivsel og dårlig tilvekst.
Nyankomne innvandrere og skole/ barnehage
Innvandrerbarn som skal begynne i barnehage eller skole i løpet av den første tiden etter bosetting (ca 3 md.) bør testes for hepatitt B. Det er ikke nødvendig å avvente prøvesvar hos asymptomatiske barn. Det fins egne retningslinjer for nødvendige smitteverntiltak for barn med HBV-bærerskap (HBsAg positiv) som skal gå i barnehage, se Hepatitt B .