Tilbakefallsfeber – håndbok for helsepersonell
Oppdatert
Tilbakefallsfeber en en gruppe vektoroverførte infeksjoner som skyldes forskjellige Borrelia-arter og gir tilbakevendende feberanfall. Sykdommen overføres gjennom kroppslus eller flått.
Om tilbakefallsfeber
Tilbakefallsfeber er en gruppe vektoroverførte spiroketeinfeksjoner som skyldes forskjellige Borrelia-arter. Luseoverført tilbakefallsfeber, også kalt epidemisk type, skyldes Borrelia recurrentis. Mennesker er eneste reservoar og spiroketen overføres med kroppslus.
Flåttbåren tilbakefallsfeber, eller endemisk type, forårsakes av ca. 15 ulike Borrelia-arter. Disse har gnagere og flått som reservoar.
Felles for alle Borrelia-artene (både lus- og flåttoverførte) er at de gir et sykdomsbilde karakterisert av gjentatte episoder av feber, hodepine, muskel- og leddsmerter og kvalme. Lusoverført sykdom kan gi alvorligere sykdomsbilde med sepsis. Infeksjonene kan behandles med antibiotika.
Historisk bakgrunn
Det var tidligere mange epidemier med lusoverført, epidemisk tilbakefallsfeber hvor mennesker bodde tett sammen over lengre tid under dårlige hygieniske forhold. Sykdommen ble første gang beskrevet i 1770, og navnet tilbakefallsfeber ble først gang brukt under en epidemi i Edinburgh i 1843. Spiroketen ble første gang påvist som sykdomsårsak under en epidemi Berlin i 1868. Kroppslusens rolle i smittespredning ble påvist i 1907.
Tilbakefallsfeber opptrådte på 1700-tallet i Norden som årlige kaserne- og fartøysepidemier. Sykdommen var epidemisk i Norge helt til slutten av 1800-tallet. Epidemiske utbrudd forekom i Europa blant soldater i skyttergraver under første verdenskrig. I perioden 1919–1923 var det store utbrudd av lusoverført tilbakefallsfeber i Russland og Øst-Europa med antatt 5 millioner dødsfall. Flåttoverført tilbakefallsfeber ble anerkjent på begynnelsen av 1900-tallet.
I forbindelse med den økte flyktningestrømmen høsten 2015 ble det diagnostisert et tjuetalls tilfeller av luseoverført tilbakefallsfeber i flere europeiske land inkludert Norge, flest i Nederland og Tyskland. Man antar at disse hadde en sammenheng med et utbrudd av kroppslus i en flyktningleir.
Epidemiologi
Global forekomst
Den epidemiske typen (luseoverført) forekommer hovedsakelig i avgrensede områder i Eritrea, Etiopia, Somalia og Sudan.
Den endemiske typen (flåttoverført) er utbredt i store deler av verden. Borrelia duttoni forårsaker sykdom hovedsakelig i Afrika, B .hermsii, B. parkeri og B. turicatae forkommer særlig i fjellområder i vestlige deler av USA, Canada, Mexico og Sør- og Mellom-Amerika.
B. hispanica og B. crocidurae forårsaker sykdom i Middelhavsområdet (særlig Spania) og Nord-Afrika.
B. miyamotoi er funnet i flått i Norge i 2007, og er også påvist i flått i bl.a. Russland, USA, Nederland, England, Frankrike, Estland og Danmark. Sykdom forårsaket av denne borreliaarten er ikke påvist i de nordiske landene, men enkelte sykdomstilfeller med influensalignende plager og tilbakevendende feber er rapportert fra andre land.
Forekomst i Norge
I perioden 1977–2015 er det til Folkehelseinstituttet meldt to tilfeller av endemisk, flåttbåren tilbakefallsfeber (1980 og 1991) og ett tilfelle av epidemisk, luseoverført tilbakefallsfeber (2015). To av tilfellene er importert fra Øst-Afrika.
Smittemåte
Smitter ikke direkte fra person til person.
Epidemisk type overføres via kroppslus. Spiroketen kommer inn i huden når man klør og ødelegger lusa, ikke gjennom bitt. Kroppslus (Pediculus humanus) overføre ved kroppslig kontakt eller ved bruk av samme klær. Lusa trives ikke ved normale hygieniske forhold. Overføring av sykdom skjer nesten utelukkende i krisesituasjoner som krig og katastrofer. Les mer i Skadedyrhåndboka.
Endemisk type overføres gjennom bitt av flått.
Inkubasjonstid
5–15 dager.
Symptomer og forløp
Feber, frostanfall, hodepine, muskel- og leddsmerter og kvalme. Symptomer varer vanligvis 3–7 dager, deretter nye anfall etter asymptomatisk periode på 2–14 dager. Iblant sees exanthem på ekstremiteter. Komplikasjoner i form av pneumoni, iridiocyclitt og nevrologiske utfall, f.eks. facialisparese og døvhet.
Luseoverført sykdom kan gi mer alvorlig forløp med sepsis og dødeligheten er oppgitt til 10–40 % uten behandling.
Diagnostikk
Påvisning av spiroketer ved mikroskopi av blod (tykk- og tynndråpe). PCR i blod og/eller spinalvæske for Borrelia miyamotoi ved Sørlandet sykehus. Ved nevrologiske symptomer er spinalvæske foretrukket prøvemateriale. Les mer i Laboratoriehåndbok Sørlandet sykehus. Blodprøver må tas under feberanfall.
Behandling
Antibiotika.
Tilbakefallsfeber er i smittevernloven definert som en allmennfarlig smittsom sykdom. Folketrygden yter full godtgjørelse av utgifter til legehjelp ved undersøkelse, behandling og kontroll for allmennfarlige smittsomme sykdommer, dvs. pasienten skal ikke betale egenandel. Dette gjelder også ved undersøkelse som ledd i smitteoppsporing, men ikke ved rutinemessige undersøkelser. I tillegg dekker folketrygden utgifter til antiinfektive legemidler til behandling (blåreseptforskriften § 4 punkt 2).
Forebyggende tiltak
Unngå kroppslus og flåttbitt. Det finnes ingen vaksine. Les mer om kroppslus og flått i Skadedyrhåndboka.
Tiltak ved enkelttilfelle
Ingen spesielle tiltak ved importsmitte. Kroppslus bekjempes ved bad og rent tøy. Lus og egg i klær dør i løpet av to uker hvis klærne ikke blir brukt.
Meldings- og varslingsplikt
Meldingspliktig til MSIS, gruppe A-sykdom. Kriterier for melding er laboratoriepåvisning av spiroketer i normalt sterilt prøvemateriale ved mikroskopi eller ved isolering av Borrelia recurrentis eller andre sp. med evne til å gi tilbakefallsfeber.
Varsling til kommuneoverlege, Folkehelseinstituttet og andre instanser ved utbrudd, se Varsling av smittsomme sykdommer.
Amèdèe Borrel (1867–1936, Frankrike), Joseph Everett Dutton (1874–1905, England), Kenji Miyamoto (Japan)