Snive og melioidose – håndbok for helsepersonell
Oppdatert
Snive og melioidose er beslektede sykdommer som kan gi sykdom hos både dyr og mennesker.
Sykdommene skyldes ulike arter av Burkholderia-bakterien og gir liknende sykdomsbilde, men har ulik smittebakgrunn. Begge agens har potensial som biologisk stridsmiddel i en krigs- eller terrorsituasjon mot mennesker. Snive er en svært sjelden forekommende sykdom hos mennesker. Melioidose er mer vanlig, og regnes som en «neglected tropical disease».
Om snive
Snive er en zoonose som forårsakes av bakterien Burkholderia mallei. Sykdommen ble første gang beskrevet hos dyr i 1782, og overføring til mennesker ble påvist på 1830-tallet. Bakterien ble identifisert i 1886. Bakterien er først og fremst patogen hos hester, esler og muldyr, men kan også ramme geit, katter og marsvin med mer.
Sykdomsbildet kan likne tuberkulose med knuter og sårdannelser i lunge og neseslimhinne. Ulcerasjon i nesen forårsaker snueliknende sekresjon, derav navnet ”snive”, som betyr snue. Sykdom hos hesten er vanligvis kronisk. Spredning av snive ble brukt som biologisk stridsmiddel mot hester under første verdenskrig. Sykdommen kan i dag forekomme blant husdyr i Midtøsten, Afrika, Asia og Sør- og Mellom-Amerika. I Norge har man ikke hatt tilfelle av snive hos hester siden 1889.
Om melioidose
Melioidose forårsakes av bakterien Burkholderia pseudomallei. Sykdommen ble første gang beskrevet i 1911. Bakterien finnes i forurenset vann og jordsmonn og spres til mennesker vanligvis gjennom direkte kontakt med disse kildene. Sykdommen er vanligst i nordøst-Thailand og nordlige Australia, men er også endemisk i andre asiatiske land som Vietnam, Kambodsja, Laos, Malaysia, Myanmar og Kina.
Den forekommer sporadisk i sørlige deler av USA, Sentral- og Sør-Amerika, Midtøsten og flere afrikanske land. Sykdommen kalles også Whitmores sykdom eller Nightcliff gardener's disease. Under Vietnamkrigen utviklet en del amerikanske soldater sykdommen. Etter flodbølgekatastrofen i landene rundt Indiahavet i 2004 ble sykdommen diagnostisert hos flere overlevende, også fra Norden. Turister er generelt lite risikoutsatt.
Smittemåte
Snive: Mennesker kan i sjeldne tilfeller smittes ved nær kontakt med infiserte dyr via hud eller slimhinner. Inhalasjon av infiserte aerosoler eller kontaminert støv kan også forekomme. Tilfeller forekommer primært hos veterinærer og andre mennesker som arbeider tett med hest. Smitte til laboratoriepersonell har også blitt rapportert. Person til person-smitte har blitt rapportert, men er svært sjelden.
Melioidose: Mennesker smittes ved direkte kontakt med kontaminert vann eller jord. Smitte kan forekomme ved inhalasjon av forurenset støv eller vanndråper, ved inntak av forurenset vann eller mat eller via hudkontakt med forurenset jordsmonn eller vann, særlig via skadet hud. Inntak av tropisk ferskvannsfisk har også vært rapportert som mulig smittekilde. Person til person-smitte er svært sjeldent, men seksuell smitte og smitte blant injiserende misbrukere har blitt rapportert. Underliggende medisinske tilstander, slik som diabetes, leversykdom, nyresykdom, kreft, kronisk lungesykdom, thalassemi mm. kan medføre økt risiko for å utvikle sykdom.
Inkubasjonstid
Varierer med smittemåten fra noen dager til flere år.
Symptomer / Forløp
Begge sykdommene gir et varierende sykdomsbilde avhengig av smittemåten; lokal infeksjon hvor bakterien kommer inn i huden med utvikling av lokale lymfeknutesvulst. Lungemanifestasjoner med utvikling av pneumoni og lungeabscesser. Sepsisutvikling er vanligvis dødelig i løpet av 7-10 dager og ses vanligvis hos personer med annen bakenforliggende sykdom. Den kroniske formen gir multiple abscesser i flere organer som lever, milt, prostata og muskler.
Diagnostikk
Burkholderia mallei og Burkholderia pseudomallei er definert som risikogruppe 3. Agenspåvising utføres ved dyrkning og molekylær påvisning fra blod, urin, sputum eller hudlesjoner. Folkehelseinstituttet er nasjonalt referanselaboratorium for B. mallei og B. pseudomallei, og tilbyr også primærdiagnostikk etter avtale. Se Beredskapsdiagnostikk.
Forekomst i Norge
Enkelte tilfeller av melioidose er diagnostisert i Norge hos pasienter som er smittet i utlandet, hovedsakelig Sørøst-Asia. Det er ikke rapport tilfeller av snive i Norge i moderne tid.
Behandling
Antibiotikabehandling i sykehus.
Forebyggende tiltak
Personer med åpne hudsår og personer med underliggende sykdom som diabetes eller kronisk nyresvikt bør unngå direkte kontakt med jordsmonn og stillestående vann i områder hvor melioidose er endemisk. Det finnes ingen vaksine mot noen av sykdommene.
Tiltak ved enkelttilfelle
Ingen spesielle tiltak i nærmiljø ved importert tilfelle. Partner bør undersøkes ved melioidose.
Meldings- og varslingsplikt
Ikke meldingspliktig til MSIS. Varsling til kommuneoverlege, Folkehelseinstituttet og andre instanser kan være aktuelt ved utbrudd, se Varsling av smittsomme sykdommer.
Latin: snive (snue). Walter H. Burkholder (1898-1977, USA), Alfred Whitmore (1876-1946, England), Nightcliff - forstad Darwin, Australia.