M-kopper – håndbok for helsepersonell
Oppdatert
M-kopper (også kalt mpox) er en zoonose forårsaket av apekoppeviruset (MPXV). Viruset smitter ved kontakt med infiserte dyr og mellom mennesker. Sykdommen er endemisk i noen afrikanske land, og forekomsten har vært økende de siste årene. M-kopper karakteriseres av feber og utslett, og er vanligvis selvbegrensende, men alvorlige tilfeller og død kan forekomme.
Om m-kopper
M-kopper skyldes apekoppeviruset (MPXV), et orthopoxvirus som er i slekt med koppeviruset (variola), kukoppevirus, kamelkoppevirus med flere. M-kopper er en zoonose som er endemisk i flere land i Vest- og Sentral-Afrika. Det viktigste kjente reservoaret for viruset i Afrika er ulike gnagere. Aper er ikke hovedvert, men kan smittes og bli syke.
Sykdommen karakteriseres av utslett, hovne lymfeknuter, feber og smerter. For de fleste er sykdommen selvbegrensende, men i enkelte tilfeller ser man et mer alvorlig sykdomsbilde, og i sjeldne tilfeller dødsfall.
Det finnes to genetiske hovedvarianter av viruset, subtype I og II, og subtype I har vært assosiert med mer alvorlig sykdom enn II. I tillegg finnes det undergrupper av disse.
Norge har en strategi om eliminasjon av m-kopper, dvs. at vedvarende innenlands person-til-person-smitte ikke skal forekomme i Norge. Dette er i tråd med WHOs strategi.
Epidemiologi
Global forekomst
M-kopper har lenge vært en neglisjert sykdom i afrikanske land, der både zoonotisk smitte og videre spredning mellom mennesker har vært kjent i flere tiår. M-kopper er endemisk i land i Sentral- og Vest-Afrika, og det er særlig rapportert tilfeller fra Den demokratiske republikken Kongo og Nigeria, hvor det var et stort utbrudd i 2017-18.
I mai 2022 startet et stort utbrudd med subtype II i ikke-endemiske land i Europa og andre deler av verden, og i løpet av det første året ble det rapportert nær 90 000 tilfeller på verdensbasis, hvorav rundt 2000 var fra endemiske land. De fleste tilfellene i dette utbruddet ble smittet i sammenheng med seksuell aktivitet, hovedsakelig blant enkelte grupper menn som har sex med menn (msm). WHO erklærte utbruddet som internasjonal folkehelsekrise sommeren 2022. Erklæringen ble opphevet i mai 2023, etter en betydelig nedgang i antallet tilfeller.
Siden 2023 har Den demokratiske republikken Kongo (DRC) hatt en betydelig økning i antall m-koppetilfeller, og stadig flere afrikanske land rapporterer om utbrudd. Økningen i DRC er forårsaket av to varianter, subtype Ia og Ib. Ia er endemisk i DRC og enkelte andre land, og har særlig rammet barn. Subtype Ib er en ny variant, som dukket opp i Sør-Kivu, øst i DRC, på slutten av 2023. Varianten har spredd seg raskt, hovedsakelig blant voksne og særlig blant sex-arbeidere og deres kunder. WHO erklærte økningen av m-kopper i Afrika for internasjonal folkehelsekrise 14. august 2024. Disse utbruddene har ikke sammenheng med det globale utbruddet av subtype IIb fra 2022.
Tidligere koppevaksinasjon har vist seg å gi beskyttelse mot m-kopper. Den økende forekomsten helt siden 1990-tallet har blant annet blitt satt i sammenheng med at en stadig større andel av befolkningen ikke er vaksinert mot kopper.
Forekomst i Norge
Det første tilfellet med m-kopper i Norge ble meldt i mai 2022, og det ble totalt meldt 94 tilfeller i løpet av det året. Alle var knyttet til det globale utbruddet med subtype II. Siden har vi kun sett sporadiske tilfeller.
Historisk bakgrunn
Apekoppeviruset (MPXV) ble isolert første gang i 1959 ved et utbrudd av sykdommen hos aper brukt i forskning. De første tilfeller blant mennesker ble identifisert i Den demokratiske republikken Kongo i 1970.
I Europa og andre deler av verden har det frem til 2022 kun vært rapportert enkelttilfeller knyttet til reisende fra Nigeria. Storbritannia rapporterte tilfeller smittet etter reise til endemisk område i 2018, 2019, 2021 og 2022. I USA har det vært minst to importtilfeller, begge i 2021. Noen land i Asia har også hatt enkelte importtilfeller. I 2003 var det i tillegg et utbrudd i USA med 47 bekreftede tilfeller etter import av smittede gnagere fra Ghana som smittet videre til præriehunder (kjæledyr) som igjen smittet videre til mennesker.
Smittemåte og smitteførende periode
Smitte mellom mennesker: Vanligste smittevei er via hud eller slimhinner ved direkte kontakt med lesjoner, og noen ganger via indirekte kontakt (med gjenstander/ tøy o.l. som er kontaminert med virus fra en syk person). Smitte kan også skje via dråper som slynges ut fra luftveiene til en syk person. Dette krever vanligvis nær kontakt over lengre tid (flere timer) og er ikke en vanlig smittevei. Virus kan overføres fra mor til barn under svangerskapet (vertikal smitte).
Man er smitteførende fra symptomstart til skorpene har falt av og det er dannet ny hud under.
Smitte fra dyr til mennesker: I endemiske områder er kontakt med infiserte gnagere en vanlig smittemåte. Smitte kan også skje ved inntak av kontaminert kjøtt som ikke er gjennomvarmet (såkalt bushmeat).
Smitte fra mennesker til dyr, inkludert kjæledyr, skjer også i noen tilfeller.
Smitteførende periode varer fra symptomstart til skorpene har falt av og det er dannet ny hud under.
Inkubasjonstid (tid mellom smitte og sykdomsutbrudd)
5-21 dager (vanligvis 6-13 dager).
Symptomer og forløp
De første symptomene er ofte feber, tretthet og hodepine. Muskelsmerte og stivhet forekommer.
Etter noen dager oppstår et kløende, makulopapuløst utslett som over dager utvikler seg til vesikler og pustler. Disse tørker deretter inn og får skorpe som til slutt faller av. Utbredelsen av utslettet varierer, og alvorlighetsgrad avhenger trolig av flere faktorer, som smittemåte, subtype, alder og immunstatus. Lesjoner oppstår ofte der man har blitt eksponert, og i utbruddet med subtype II i 2022 ble det rapportert om kun få lesjoner genitalt, perianalt og/eller oralt, samt smertefull faryngitt og proktitt. I tidligere rapporter fra endemiske land er det beskrevet at utslettet ofte starter i ansiktet og sprer seg til resten av kroppen, inkludert håndflater og fotsåler.
Smertefull lymfadenopati er vanlig (til forskjell fra vannkopper og kopper).
De fleste smittede vil bli friske uten behandling i løpet av noen uker (oftest 2-4 uker), men en del har behov for symptomatisk behandling (primært smertelindring) og noen få trenger antiviral behandling, se Behandling. Enkelte kan utvikle pigmentforandringer og arr i huden, særlig ved bakteriell superinfeksjon.
Dødeligheten i afrikanske utbrudd har vært rapportert til 1 til 10 %. Dødeligheten under det globale utbruddet i 2022-2023 var langt lavere, i Europa 0,1%.
Barn og immunsupprimerte har høyere risiko for alvorlig sykdom. Ved vertikal smitte er det risiko for intrauterin fosterdød og gravide bør derfor skjermes for smitte. Skrøpelige eldre kan trolig også være mer utsatt for alvorlig sykdom.
M-kopper i endemiske land er sannsynligvis underrapportert, og det er usikkerhet rundt symptombeskrivelsene. Mye av kunnskapen er samlet i forbindelse med subtype II-utbruddet og ikke nødvendigvis representativ for andre smittemåter, subtyper eller populasjoner.
Differensialdiagnoser kan være varicella og herpes zoster, meslinger, molluscum contagiosum, bakterielle hudinfeksjoner, herpes simplex, syfilis, lymfogranuloma venerum (LGV), disseminert gonokokkinfeksjon m.fl.
Diagnostikk
M-kopper diagnostiseres primært ved hjelp av nukleinsyreamplifiseringstester (PCR). Diagnostikk utføres ved OUS Ullevål, Haukeland universitetssjukehus og St. Olavs hospital. Se laboratoriets brukerhåndbok for hvordan prøver skal håndteres. Prøven må merkes tydelig med “mulig m-kopper”.
- Oslo universitetssykehus: Apekoppvirus DNA: Brukerhåndbok i mikrobiologi
- Haukeland universitetssjukehus: Mpox (apekoppar): Analyseoversikten
- St. Olavs hospital: Brukerhåndbok medisinsk mikrobiologi: apekopper
Anbefalt prøvemateriale til PCR er penselprøve fra huderosjon eller punktert vesikkel/blemme, eventuelt vesikkelvæske/aspirat (50-100 mikroliter). Prøven sendes på virustransportmedium (UTM). Hudbiopsi/ blemmetak/ hudavskrap/ skorpe etter inntørket lesjon er alternative prøvematerialer. Materialet legges på virustransportmedium (UTM).
Ved symptomer fra hals eller rektum, og hvis pasienten ikke har hudlesjoner, kan prøver også tas der. Disse lokalisasjonene gir mer usikre prøvesvar. Ved negativ prøve og fortsatt mistanke anbefales derfor ny prøve, spesielt hvis pasienten utvikler lesjoner.
Prøver med mistanke om m-kopper sendes som kategori B-forsendelse. Viruskultur og prøver med bekreftet apekoppevirus som ikke er inaktivert må sendes som kategori A-forsendelse.
MPXV er definert som risikogruppe 3. Personell som tar prøven bør benytte personlig beskyttelsesutstyr (PPE), se avsnittet under om Tiltak i helsetjenesten.
Biosikkerhet ved håndtering av prøver
MPXV er definert som smitterisikogruppe 3. Ved landets medisinske mikrobiologiske laboratorier er det etablert gode rutiner for arbeid med ulike pasientmaterialer basert på fortløpende risiko- og sårbarhetsanalyser (ROS) for å trygt kunne håndtere potensielt smitteførende pasientprøver.
Alle laboratorier som utfører arbeid med MPXV bør selv foreta en lokal risikovurdering for sine arbeidsrutiner for å sikre at arbeid foregår på en sikker måte, og utarbeide lokale retningslinjer og prosedyrer for arbeid.
Det bør foreligge lokale rutiner for transport av prøven fra prøvetakingssted til laboratorium. Prøvene skal være overflatedesinfisert, merket og emballert i egen oppbevaringsbeholder før den transporteres.
Arbeid som bør utføres ved inneslutningsnivå 3
Arbeid som innebærer oppkonsentrering eller oppformering av virus bør utføres ved inneslutningsnivå 3 (BSL3) i sikkerhetsbenk og med beskyttelsesutstyr i henhold til risikovurdering og inneslutningsnivå. Eksempler på arbeid:
- Særlig aerosolgenererende prosedyrer
- Dyrking av virus i cellekultur og all håndtering av oppdyrket materiale
- Nøytralisasjonstester
Arbeid som kan utføres på inneslutningsnivå 2
All håndtering av pasientmateriale med mistanke om MPXV bør utføres ved minimum inneslutningsnivå 2 (BSL2) i godkjent sikkerhetsbenk eller med egnet beskyttelsesutstyr i henhold til risikovurdering.
Inaktiverte prøver kan håndteres utenfor sikkerhetsbenk
Molekylærbiologiske analyser slik som ekstraksjon av RNA, PCR analyser og sekvensering, samt annet arbeid med inaktiverte og bearbeidede prøver kan utføres i henhold til standard prosedyrer på det lokale laboratoriet med de rutiner og instrumenter som normalt benyttes.
Klinisk kjemiske prøver og serologi
Infeksjon med MPXV medfører kortvarig viremi, og viruset kan derfor potensielt smitte fra blod via aerosoldannelse. Blod, plasma, serum og urin for rutineanalyser kan håndteres ifølge vanlige rutiner for prøvemateriale der smitterisiko ikke kan utelukkes. Samme tiltak og beskyttelsesutstyr som brukes ved mistanke om andre smittsomme sykdommer i smitterisiko gruppe 3 bør (kan) benyttes. Aerosolgenererende prosedyrer bør unngås.
Referanser:
Behandling
I all hovedsak symptomatisk behandling.
Antiviral behandling kan være aktuelt ved alvorlig sykdom og er en spesialistoppgave. Tecovirimat er godkjent til behandling av m-kopper.
M-kopper er definert som en allmennfarlig smittsom sykdom i smittevernloven. Folketrygden yter full godtgjørelse av utgifter til legehjelp ved undersøkelse, behandling og kontroll for allmennfarlige smittsomme sykdommer, dvs. pasienten skal ikke betale egenandel. Dette gjelder også ved undersøkelse som ledd i smittesporing, men ikke ved rutinemessige undersøkelser. I tillegg dekker folketrygden utgifter til antiinfektive legemidler til behandling og til forebygging hos personer som etter en faglig vurdering antas å være i en særlig fare for å bli smittet i Norge (blåreseptforskriften § 4 punkt 2).
Forebyggende tiltak
Unngå nær kontakt med syke personer. Unngå kontakt med kontaminerte overflater og gjenstander, inkl. klær, håndklær, sengetøy m.m.
Det anbefales å bruke kondom 12 uker etter gjennomgått sykdom. Det er påvist virus-DNA på PCR i lang tid etter gjennomgått sykdom, men det er usikkert om det representerer levende virus eller døde virusrester.
I endemiske områder bør man i tillegg unngå kontakt med gnagere og inntak av kjøtt som ikke er gjennomvarmet.
Personer som kan bli utsatt for smitte gjennom jobb eller utenlandsreise bør tilbys smittevernveiledning. Dette kan for eksempel dreie seg om helse-/bistandsarbeidere, personer som har multiple seksualpartnere m.fl.
Det finnes en vaksine som er godkjent for m-kopper og kan være aktuelt for enkelte, se vaksinasjonshåndboka M-koppevaksine - håndbok for helsepersonell.
I utbruddet med subtype II fra 2022 skjedde smitten hovedsakelig ved seksuell kontakt.
Bruk av kondom ved nye eller flere seksualpartnere er et generelt råd fordi seksualpartnere kan være smittet med ulike agens uten at man er klar over det. Kondombruk vil ikke forhindre smitte med m-kopper, men kan trolig bidra til mindre symptomer hvis man smittes.
Det er avgjørende at helsetjenesten samarbeider med organisasjoner som representerer de mest utsatte gruppene, og at informasjon blir tilpasset disse gruppene. Håndteringen bør motvirke stigmatisering av utsatte grupper og overholde respekt for menneskerettigheter og rettssikkerheten til smittede personer.
Tiltak ved enkelttilfelle eller utbrudd
Håndteringen av m-kopper bør være integrert i det øvrige smittevernet og den øvrige helsetjenesten og i mest mulig grad uten særordninger. Håndteringen består av helsehjelp til den syke og iverksettelse av nødvendige smitteverntiltak. Ved mistanke om seksuell smitte bør oppfølging av tilfeller utføres i de deler av helsetjenesten som vanligvis håndterer og har nødvendig kompetanse på seksuelt overførbare infeksjoner og seksuelle minoriteter. Dette kan være venerologiske poliklinikker, infeksjonsmedisinske poliklinikker, fastlegekontorer og helsestasjoner.
Formålet ved oppfølging er å bryte smittekjeder. Dette gjøres ved å 1) diagnostisere de syke, 2) gi smittevernveiledning, og 3) identifisere og følge opp eksponerte for raskest mulig å kunne fange opp dersom de blir syke og dermed redusere smittespredning.
Testing
Ved mistanke om m-kopper bør det tas en test, spesielt ved kjent kontakt med bekreftet tilfelle og/eller msm som har multiple/ ukjente seksualpartnere. Vaksinerte kan også smittes og utvikle symptomer, og bør testes ved aktuell klinikk. FHI anbefaler å ha lav terskel for testing. Det kan være aktuelt å teste for andre seksuelt overførbare infeksjoner også.
Ved negativ test og fortsatt mistanke, ev. nye symptomer, bør det tas ny test.
For praktisk informasjon om prøvetaking, se avsnittet om diagnostikk over.
Håndtering av bekreftet tilfelle
Pasienter på sykehus eller som er i kontakt med helsetjenesten bør håndteres som beskrevet i avsnittet Tiltak i helsetjenesten.
Personer som har fått bekreftet m-kopper har krav på smittevernveiledning iht. Smittevernloven, for å unngå smitte videre til andre. De fleste smittede har mild sykdom og kan leve tilnærmet som normalt, men bør dekke til utslettet og unngå nær kontakt, inkludert seksuell kontakt, med andre. Ved kontakt med helsevesenet bør alle smittede benytte munnbind.
Ved mange lesjoner, lesjoner på svært eksponerte steder (ansikt, hender) eller ved luftveissymptomer kan viruset lettere smitte andre. I slike tilfeller bør man unngå kontakt med andre frem til symptomene er borte og lesjonene tilhelet. Dersom kontakt med andre ikke kan unngås, bør man bruke munnbind (ved luftveissymptomer) og dekke til ev. utslett.
Personer med arbeid som krever nær kontakt med andre eller arbeider med personer med høy risiko for alvorlig sykdom bør sykmeldes i den smittsomme perioden.
Smittede som bor med personer som er spesielt utsatt for alvorlig sykdom, for eksempel små barn (< 6 år), gravide og immunsupprimerte, bør vurdere å oppholde seg på annet sted fram til lesjonene er tilhelet. Hvis dette ikke er mulig, bør de oppholde seg på eget rom og tørke av overflater etter dusj og toalettbesøk.
Den smittede bør unngå tett kontakt med kjæledyr. Der det ikke er mulig å unngå kontakt, bør man unngå at dyret har kontakt med andre dyr utenfor husstanden. Mistanke om smitte til dyr er varslingspliktig til Mattilsynet. Se Mattilsynet - dyresykdommer (mattilsynet.no).
Smittesporing
M-kopper er definert som allmennfarlig smittsom sykdom, og smittesporing skal utføres iht. Smittevernloven §3-6. Sporing av kontakter bør iverksettes så snart som mulig etter påvisning av bekreftet tilfelle for å finne smittekilde og begrense videre smitte. Ved sannsynlig tilfelle kan man vurdere å starte kartlegging av nærkontakter på testtidspunkt. Smittesporingen kan være pasientformidlet eller helsepersonellformidlet, og helsepersonell kan avtale med pasient om hvordan dette utføres. Dette krever et tillitsforhold mellom pasient og helsepersonell, og helsepersonell skal alltid tilby å utføre smittesporing hvis pasient ikke ønsker eller klarer å gjøre det selv. Husk å opplyse om taushetsplikt og at pasienten kan sikres anonymitet. Det kan være aktuelt å tilby nærkontakter posteksponeringsvaksinasjon, se Vaksinasjonshåndboka.
Smittesporing (retrospektivt): Kartlegging av eksponering («backward tracing») bør utføres 3 uker tilbake i tid fra symptomdebut (inkubasjonstiden) for å finne sannsynlig eller mulig smittekilde. Mistenkte smittede bør kontaktes for å kartlegge om de har eller har hatt symptomer og om det er aktuelt med klinisk vurdering og evt. prøvetaking.
Smittesporing (prospektivt): Det anbefales å smittespore nærkontakter til det aktuelle tilfellet fra debut av de første symptomer eller 48 timer før utvikling av utslett (ved utslett som eneste symptom) for å finne personer som kan ha blitt smittet. Nærkontakter deles inn i høyrisiko og andre, se tabell 2. Man bør alltid vurdere om det skal tilbys posteksponeringsvaksine til nærkontakter.
- Skjema for kartlegging av eksponering og smittesporing (pdf)
- Skjema for kartlegging av eksponering og smittesporing (word)
Råd for oppfølging av nærkontakter
Nærkontakter er personer som har vært eksponert for et bekreftet tilfelle mens vedkommende var i smitteførende fase. Man deler nærkontakter i to risikogrupper; høy og annen risiko. Erfaringen fra 2022-utbruddet var at det i all hovedsak var personer med høy risiko som ble smittet. Personer som er eksponert for m-kopper bør følge med på symptomer i hele inkubasjonstiden (21 dager etter siste eksponering), og ha lav terskel for å ta kontakt med helsevesenet ved symptomer, også uspesifikke symptomer (se tabell 2).
Det bør vurderes om det er behov for ekstra oppfølging av nærkontakter med høy risiko for alvorlig sykdom (barn, gravide, immunsupprimerte).
Personer som er identifisert som nærkontakter bør få informasjon om hvor de skal henvende seg dersom de utvikler symptomer. Se Råd og informasjon til deg som har m-kopper, tror du er smittet, eller vært i kontakt med en syk. Dersom noen av symptomene eller tegnene oppstår bør den eksponerte unngå nær kontakt med andre for å unngå å smitte videre, og kontakte helsevesenet for testing og videre oppfølging.
Den smittsomme perioden begynner sannsynligvis ved symptomstart, og studier indikerer at personer er mest smittsomme når de har utslett. Karantene for asymptomatiske kontakter anbefales ikke.
Svært små barn der primær omsorgsperson er smittet vurderes individuelt. FHI kan kontaktes for råd.
Man bør alltid vurdere posteksponeringsvaksinasjon for høyrisikokontakter og for personer med økt risiko for alvorlig sykdom. Dette er omtalt i Vaksinasjonshåndboka.
|
Klassifisering av eksponeringsgrad |
Oppfølging |
|
|
Høy risiko |
Direkte kontakt med den smittede, dennes kroppsvæsker eller potensielt kontaminert materiale mot slimhinner, eller hud som ikke er hel. |
Bør følge med på egen helsetilstand* og ha lav terskel for å kontakte helsevesenet ved symptomer. Oppfordres til å ha lav terskel for å måle temperatur.
Vurder posteksponeringsvaksinasjon. Skal ikke donere humant materiale* |
|
Annen risiko |
Kortvarig direkte kontakt med den smittede, dens kroppsvæsker eller potensielt kontaminert materiale mot hel hud (f.eks. håndhilsning, klem e.l.) |
Vurder posteksponeringsvaksinasjon for nærkontakter med økt risiko for alvorlig sykdom (barn <6 år, gravide, immunsupprimerte)
|
*Nærkontakter skal ikke donere humant materiale (for eksempel blod, celler, vev, brystmelk, sæd, fæces eller organer) i observasjonsperioden (21 dager).
Tiltak i helsetjenesten
Rådene gjelder både mistenkt og bekreftet m-kopper.
Pasientplassering
Ved konsultasjon i helsetjenesten, planlegges om mulig konsultasjonen på forhånd og gjennomføres i et egnet rom. Pasienten bør fortrinnsvis tas direkte inn på konsultasjonsrommet uten å oppholde seg i fellesarealer. Pasienten bør oppfordres til å bruke munnbind, dekke til alle lesjoner, samt utføre håndhygiene før vedkommende kommer inn. Pasienter i sykehus bør isoleres jf. lokale rutiner for dråpesmitte og lokalt infeksjonskontrollprogram.
Håndhygiene
Utfør håndhygiene (hånddesinfeksjon eller håndvask) etter all kontakt med pasient, pasientutstyr, pasientomgivelser og beskyttelsesutstyr, jf. Håndbok for håndhygiene i helsetjenesten.
Personlig verneutstyr
Ved kortvarig pasientkontakt anbefales det å benytte hansker, kirurgisk munnbind (type IIR) og øyebeskyttelse og smittefrakk. Ved prøvetaking, langvarig eller tett kontakt, aerosolgenererende prosedyrer eller hvis pasienten har uttalte symptomer, anbefales det å vurdere åndedrettsvern fremfor munnbind.
Rengjøring og desinfeksjon
Renhold og desinfeksjon utføres i henhold til gjeldende rutiner for virksomheten. Våt rengjøringsmetode, eksempelvis bruk av fuktig klut, bør foretrekkes. Tørr støvtørking, feiing eller støvsuging bør unngås for å ikke virvle opp smittestoff.
Ved innleggelse i institusjon vil rengjøring iht. rutiner for dråpesmitte normalt være indisert. Ved korte opphold i fellesrom/konsultasjonsrom bør kontaktpunkter og utstyr pasienten har vært i direkte kontakt med desinfiseres. En tilsmusset overflate som ikke er rengjort, er vanskelig å desinfisere. Før desinfeksjon bør derfor synlig smuss fjernes gjennom rengjøring.
Se også kapittel om renhold og desinfeksjon i Håndbok for basale smittevernrutiner og Oversikt over godkjente desinfeksjonsmidler og veiledning for bruk (dmp.no).
Arbeidsrestriksjoner for ansatte i helsetjenesten
- Ansatte som er gravide bør ikke arbeide med pasienter med mistenkt eller bekreftet m-kopper.
- Ansatte som har vært utsatt for smitte eller tror de er smittet, bør straks ta kontakt med helsetjenesten for undersøkelse, smittevernveiledning og vurdering av arbeidsrestriksjoner.
- Ansatte som er bekreftet smittet, bør sykemeldes, jf. Håndtering av bekreftet tilfelle.
- Ansatte som er definert som nærkontakter og som har symptomer, bør ikke ha arbeidsoppgaver som medfører nær kontakt med andre.
- Ansatte som er nærkontakter, men som ikke har symptomer, kan arbeide, men bør unngå kontakt med personer med høy risiko for alvorlig sykdom (immunsupprimerte, gravide og barn <6 år).
- Ansatte som er eksponert for mistenkte tilfeller, kan arbeide som normalt i påvente av pasientens prøvesvar.
Meldings- og varslingsplikt
Varslingspliktig: Lege, sykepleier, jordmor eller tannlege som mistenker eller påviser et tilfelle, skal umiddelbart varsle kommunelegen, som skal varsle videre til Folkehelseinstituttet. Dersom kommunelegen ikke nås, varsles Folkehelseinstituttets døgnåpne Smittevernvakt direkte (tlf. 21076348). Se Varsling smittsomme sykdommer - veileder for helsepersonell..
Meldingspliktig til MSIS, gruppe A-sykdom. Kriterier for melding er laboratoriepåvisning av apekoppevirus ved isolering eller nukleinsyreundersøkelse, eventuelt med sekvensering.
Egne regler gjelder for meldingsplikt hos eksponerte eller smittede dyr, se mattilsynet.no.