Impetigo (brennkopper) – håndbok for helsepersonell for helsepersonell
Oppdatert
Impetigo (brennkopper) er overflatiske bakterielle hudinfeksjoner som vanligvis er forårsaket av gule stafylokokker eller gruppe A-streptokokker.
Om impetigo
Impetigo (brennkopper)forårsakes av Staphylococcus aureus (gule stafylokokker) eller Streptococcus pyogenes (gruppe A-streptokokker). S. aureus er vanligst. Impetigo i Norge er svært sjelden forårsaket av MRSA. Vanligvis er det barn og unge som får impetigo. Det er to kliniske typer av brennkopper:
- vanlig impetigo (impetigo contagiosa) som skyldes gruppe A-streptokokker eller gule stafylokokker.
- bulløs impetigo (impetigo bullosa) som skyldes spesielle stammer av toksinproduserende gule stafylokokker
Mens impetigo contagiosa var den vanligste formen tidligere er den bulløse formen nå mer vanlig.
Smittemåte
Sykdommen antas hovedsakelig å smitte ved person til personkontakt og rammer først og fremst barn under 12 år. Lite smittsomt blant voksne, moderat smittsomt blant barn og svært smittsomt blant nyfødte.
Inkubasjonstid
Kan variere, vanligvis 4-10 dager.
Symptomer og forløp
Vanlig impetigo begynner med vesikler, fra noen få millimeter til et par centimeter, med blakket innhold om de ikke sprekker tidlig. Deretter danner det seg typiske tykke honninggule kruster, ofte med erytematøs kant. Om man pirker vekk krusten, siver ravgul væske gjerne fram. Lesjonene kan sitte hvor som helst på eksponert hud, ofte på ekstremitetene og i ansikt. Inngangsporten kan være en ubetydelig hudlesjon, et lite sår eller et insektsstikk.
Bulløs impetigo var tidligere langt sjeldnere, men er nå mer vanlig. Overflatiske blemmer (0,5-3 cm i tverrmål) dannes med en tynn erytematøs brem på normalt utseende hud. Litt slappe blemmer inneholder fra blank til purulent væske. Når blemmene brister, oppstår fuktige, erytematøse sårflater som dekkes av tynne, lysebrune skorper
Diagnostikk
Diagnosen stilles vanligvis ved det kliniske sykdomsbildet. Dyrkning og resistensbestemmelse bør foretas ved utbredte tilstander og residiv, og det bør vanligvis foreligge dersom man vil gi systemisk antibiotika-behandling. Ved mistenkt utbrudd er det også viktig å ta noen dyrkningsprøver.
Forekomst i Norge
Impetigo er endemisk til stede i Norge. Nå og da opptrer utbrudd innen enkelthusholdninger, barnehager eller andre grupper med nær kontakt. Forekomsten av bulløs impetigo har økt noe de både i Norge og i andre land med en tydelig sesongvariasjon med topp i august og september. Fusidinresistens er et aktuelt problem.
Behandling
Impetigo betraktes som en ukomplisert sykdom med et selvbegrensende forløp hos ellers friske pasienter. Formålet med behandlingen er å lindre symptomene og få utslettet til å gå raskt tilbake, hindre smittespredning og forebygge komplikasjoner (f.eks. utvikling av furunkler, karbunkler ved stafylokokkinfeksjon). Det er sjelden alvorlige infeksjonskomplikasjoner ved impetigo hos pasienter som ikke er underernærte eller har alvorlig, underliggende sykdom.
I Norge har vi tradisjon for lokalbehandling, mens systemisk antibiotikabehandling er vanlig i mange andre land. Man ønsker her i landet å begrense systemisk antibiotikabehandling til alvorlig eller bulløs impetigo og til utbrudd i institusjoner. Små og avgrenset impetigolesjoner bør behandles med lokale midler, mens større og mer utbredde lesjoner i tillegg bør behandles med systemisk antibiotika.
Lokalbehandling
Vask affisert hud med vanlig såpe og vann. Løstsittende skorper kan fjernes forsiktig ved vasking, mens mer fastsittende skorper ikke skal røres. Dekk til hudlesjonene med tørre kompresser. Denne behandlingen utføres 2-3 ganger i døgnet. Eventuelt klorheksidinvask av lesjonene til større barn og voksne. Dette er tilstrekkelig behandling ved mindre utbredt impetigo (få lesjoner i én region). Ved moderat affeksjon (flere lesjoner i en region) kan hydrogenperoksidkrem gis i tillegg.
Systemisk behandling
Ved utbredt impetigo (lesjoner i flere regioner), bulløs impetigo og pasienter med terapisvikt av antiseptisk lokalbehandling anbefales systemisk bruk av antibiotika i tillegg til lokalbehandling.
Sanering av kolonisering/smittebærertilstand
Ved residiverende impetigo forårsaket av gule stafylokokker kan undersøkelse på smittebærertilstand og eventuell sanering av tilstanden bli aktuelt. Tilsvarende regime som ved MRSA-sanering kan brukes, men mupirocin skal reserveres smittebærertilstand med MRSA.
Forebyggende tiltak
God håndhygiene er det viktigste forebyggende tiltaket. Individer i en familie eller sosial gruppe bør ha separate håndklær og kluter. Sår og stikk bør stelles med desinfiserende vask (klorheksidin vandig oppløsning) og tildekking. God tildekking av lesjoner reduserer smitterisiko og bør gjennomføres.
Tiltak ved enkelttilfelle eller utbrudd
Ved utbrudd i barnehager, skoler eller andre forsamlinger må god og systematisk håndhygiene innskjerpes. Bruk engangshåndklær og -kluter for daglig vask av leker og liknende og vask (ev. desinfeksjon) av felles kontaktpunkter. Vask må i det minste foretas med såpe og vann. I tilfeller der det er viktig å få rask kontroll med situasjonen, kan bruk av klorin eller isopropylalkohol til desinfeksjon av felles kontaktpunkter være nødvendig.
Barnehager
Barn med impetigo kan vende tilbake til barnehagen når hudlesjonene er under kontroll. Grunnlaget for skjønnet her må være at det ikke lenger er fare for at smitteførende sårsekret kan påføres andre barnehagebarn direkte eller indirekte gjennom kontaktpunkter. Ved få og små lesjoner vil dette kunne ivaretas gjennom god tildekking, men ved mer utbredte lesjoner vil det være nødvendig at lesjonene er tørre og i god tilheling.
Tiltak i helseinstitusjoner
Basale smittevernrutiner. Kontaktsmitteregime inntil 24 timer etter start av effektiv behandling. Ved ikke-kontrollerbar sekresjon og ved utbredte eksfoliative hudlidelser benyttes munnbind i tillegg.
Meldings- og varslingsplikt
Ikke meldingspliktig til MSIS. Varsling til kommuneoverlege, Folkehelseinstituttet og andre instanser kan være aktuelt ved utbrudd, se varsling av smittsomme sykdommer.
Latin: impetigo (skurv)