Kjemikalier i drikkevann
Oppdatert
1,2-dikloretan
1,2-dikloretan, eller etylendiklorid, finnes ikke naturlig, men blir produsert industrielt som en klar væske med søtlig lukt. Bruksområdet er hovedsakelig i produksjonen av vinylklorid, og i mindre omfang som løsemiddel. Forurensning via avrenning fra industri er hovedkilde i overflatevann, og kjemikalien kan også finnes i grunnvann [1, 2].
1,2-dikloretan har kjemisk formel C2H4Cl2.
Eksponering
Konsentrasjonen i drikkevann er normalt lav med mindre det er en forurensningskilde [1]. Eksponering er lite trolig under normale forhold.
Helseeffekter
1,2‑dikloretan klassifisert av International IARC i gruppe 2B, mulig kreftfremkallende for mennesker. Kjemikalet er moderat giftig. Langtidseksponering er lite studert, men undersøkelser tyder på mulige negative effekter på lever og nyrer [2].
Grenseverdi
Grenseverdien for 1,2-dikloretan i drikkevannsforskriften er 3 µg/l (0,003 mg/l) [3]. Basert på den kreftfremkallende effekten har WHO satt en referanseverdi på 30 µg/l (0,03 mg/l) [2].
Akrylamid
Akrylamid brukes til å produsere polymere, som noen vannbehandlingsanlegg bruker i fellingsprosesser for å fjerne partikler [4]. WHO påpeker at det er viktig å holde nivået av akrylamid så lavt som mulig i fellingsprosessen for å unngå at det blir rester i drikkevannet [1]. Polyakrylamid blir også benyttet som tetningsmidler og kan komme i kontakt med drikkevann på den måten [5].
Eksponering
Det er svært uvanlig å finne nivåer av akrylamid over grenseverdien i drikkevann [6]. Når man steker eller varmebehandler mat på annen måte blir det dannet akrylamid, noe som gjør at inntaket fra mat er langt større enn fra drikkevann [1].
Helseeffekter
Akrylamid er klassifisert av IARC i gruppe 2A som sannsynlig kreftfremkallende for mennesker [7].
Grenseverdi
Grenseverdien for akrylamid i drikkevannsforskriften er 0,1 µg/l (0,0001 mg/l) [3], mens WHO sin referanseverdi er 0,5 µg/l (0,0005 mg/l) [1].
Alkalitet
Alkalitet sier noe om kapasiteten vann har til å nøytralisere syrer og opprettholde en stabil pH, og er bestemt av mengden hydroksid (OH-), karbonat (CO32-) og hydrogenkarbonat (HCO3-). Alkalitet er derfor en indikator på konsentrasjonen av disse ionene [8]. Overflatevann kan bli surt hvis alkaliteten er lav og ikke klarer å justere påvirkningen fra syrer, f.eks. fra sur nedbør eller der det er mye tilførsel av naturlig organisk materiale (NOM).
Alkaliteten kan ha betydning for korrosjon, og da gjerne i samspill med ledningsevne og pH. Høyt innhold av karbonat har f.eks. vist seg å føre til økt utlekking av kobber [9].
Helseeffekt
Alkalitet har ingen helseeffekt i seg selv.
Grenseverdi
Det er ingen grenseverdi for alkalitet i drikkevannsforskriften. WHO har heller ikke satt en referanseverdi.
Aluminium
Aluminium er det vanligste metallet i jordskorpen, hvor det alltid er kombinert med f.eks. oksygen, silisium og fluorid. Utvasking fra mineralforekomster gjør at det finnes naturlig i vannforekomster. Aluminiumforbindelser blir mye brukt som fellingsmiddel i vannbehandlingsanlegg for å fjerne partikler fra vannet. Høye restkonsentrasjoner etter vannbehandlingen kan føre til utfelling av aluminium, som igjen kan gi farge og uappetittlig drikkevann [10].
Det kjemiske tegnet for aluminium er Al.
Eksponering
Enkelte matvarer inneholder naturlig mye aluminium, og mat er også hovedkilden til inntak. Konsentrasjonen av aluminium i drikkevann varierer sterkt, avhengig av blant annet berggrunn, jordsmonn og pH. Bruk av aluminiumforbindelser i vannbehandlingen kan føre til at innholdet i drikkevannet blir høyere enn naturlig [10].
Helseeffekter
Aluminium i mengdene det er naturlig å få i seg gjennom drikkevann eller mat er ikke akutt giftige. Det er heller ingen indikasjoner på at aluminium er kreftfremkallende.
Ved høyt inntak over noen dager har det blitt rapportert milde og forbigående symptomer som kvalme og hudirritasjoner. Enkelte studier har funnet en sammenheng mellom kronisk høyt aluminiuminntak og Alzheimers sykdom [11].
Grenseverdi
Drikkevannsforskriften angir en tiltaksgrense for aluminium på 0,2 mg/l (200 µg/l) [3]. Den helsebaserte referanseverdien fra WHO er 0,9 mg/l (900 µg/l), samtidig som de påpeker at denne må ses i sammenheng med den praktiske bruken av aluminiumforbindelser til vannbehandling. Vannbehandlingsprosessen må samtidig optimaliseres for å sikre lavest mulig nivå av aluminium i drikkevannet [1].
Ammonium
Ammonium er en viktig og naturlig nitrogenkilde for planter og dyr. Ammonium i vann er en likevekt mellom ammoniakk (NH3) og ammoniumionet (NH4+). Ammoniakk er en vannløselig gass som fordamper raskt i kontakt med luft. I naturen dannes ammonium ved biologisk nedbrytning av nitrogenholdige plante- og dyrerester. Husdyrgjødsel, kunstgjødsel og kloakkvann inneholder mye NH4+. Overflatevann inneholder normalt lite ammonium, men avrenning fra landbruk eller annen forurensning kan gi høyere nivåer. Høye verdier kan være et tegn på fekal forurensning. Det kan også redusere effekten av klorering og vannbehandlingsmetoder for å fjerne mangan [12]. Noen vannbehandlingsanlegg tilsetter ammonium til drikkevannet for å få dannet kloramin, som virker desinfiserende [13].
Eksponering
Eksponeringen fra miljøet og drikkevann er ubetydelig i forhold til den naturlige produksjonen i menneskekroppen [1].
Helseeffekter
Ammonium ved de konsentrasjonene som finnes i drikkevann har ingen innvirkning på helsen [12].
NH4+ kan omdannes til nitritt (NO2-) i ledningsnettet. Se eget kapittel om nitritt.
Grenseverdier
Drikkevannsforskriften angir en tiltaksgrense for ammonium på 0,5 mg/l (500 µg/l) [3]. WHO anser ikke at ammonium har betydelig negativ helseeffekt, og har derfor ikke satt en referanseverdi [1].
Antimon
Antimon er et forholdsvis sjeldent metall i naturen. Det inngår som regel i legeringer med andre metaller og brukes blant annet i blybatterier, loddetinn og tinnavstøpninger. Det er lite som tyder på at utlekkingen til drikkevann fra loddetinn og armaturer er betydelig. Antimon i miljøet er et resultat av menneskelig aktivitet. Forekomsten i vannkilder er vanligvis lav, under 0,1-0,2 µg/l [14].
Det kjemiske tegnet for antimon er Sb.
Eksponering
Eksponeringen fra miljø, mat og vann er lav. I Norge er det uvanlig å finne konsentrasjoner over grenseverdien [6].
Helseeffekter
Helseeffektene avhenger av egenskapene til forbindelsen. IARC klassifiserer antimontrioksid (SbO3) som mulig kreftfremkallende for mennesker (gruppe 2B), hovedsakelig gjennom inhalasjon. Antimontrisulfid (SbS3) ikke er klassifisert som kreftfremkallende (gruppe 3).
Det er ingen data som tyder på at antimon er kreftfremkallende ved inntak av mat og drikke. Studier tyder på at antimon frigjort fra legeringer til drikkevann finnes som antimon(V)okso-anion, som er lite toksisk [14].
Grenseverdi
Grenseverdien for antimon i drikkevannsforskriften er 5 µg/liter (0,005 mg/l) [3], mens referanseverdien fra WHO er 20 µg/l (0,020 mg/l) [1].
Arsen
Arsen er utbredt i jordskorpen, vanligvis i uorganiske forbindelser med oksygen, klor og svovel. I mennesker danner arsen organiske forbindelser med karbon og hydrogen. Arsen finnes overalt i omgivelsene, både i luft, jord og vann og blir brukt til en rekke forskjellige industrielle formål. Tidligere ble kjemikalien brukt i impregnert trevirke.
Tilførsel til vannforekomster skjer ved erosjon av berggrunn, forurensning fra industri og fra atmosfæren. I vannforekomster er nivået lavt, vanligvis 1-2 µg/l, med mindre kilden er forurenset av industri. Enkelte matvarer som fisk og skalldyr kan inneholde relativt mye arsen. I mennesker danner arsen organiske forbindelser med karbon og hydrogen [15]. Det er sjeldent påvist nivåer over grenseverdien i drikkevann i Norge [6].
Det kjemiske tegnet for arsen er As.
Eksponering
Fisk og kjøtt er det største bidraget til eksponering. Inntak gjennom drikkevann er vanligvis relativt lavt [15].
Helseeffekter
Helseeffekten avhenger av arsenforbindelsen og hvor raskt de skilles ut av kroppen. Uorganiske arsenforbindelser er de mest problematiske, og de kan finnes i drikkevann. Det lave arseninnholdet i norsk drikkevann utgjør normalt ingen helserisiko.
Arsen og uorganiske arsenforbindelser har IARC klassifisert som kreftfremkallende for mennesker (gruppe 1). Andre forbindelser er mulig kreftfremkallende (gruppe 2b) eller ikke klassifiserbare (gruppe 3) [16]. Det er sett en sammenheng mellom langvarig inntak av arsen i drikkevann og hudforandringer som pigmenteringer og hard hud under føtter og i hender, og økt forekomst av kreft i hud, blære og lunger. Selv om noen forbindelser er giftige, er akutt arsenforgiftning svært sjeldent [17].
Grenseverdi
Grenseverdien for arsen i drikkevannsforskriften er 10 µg/l (0,01 mg/l) [3], det samme som referanseverdien fra WHO [1].
Asbest
Asbest er fellesbetegnelsen på en gruppe mineraler som finnes naturlig i miljøet. De består av fibre som er varmebestandige og motstandsdyktige mot løsemidler. I industrien har de blitt bearbeidet til en rekke formål, for eksempel i forskjellige bygningsmaterialer. Asbest blir brukt i langt mindre omfang enn tidligere [6]. Kilder til asbest i vannkilder er hovedsakelig erosjon av berggrunn og industriell forurensning. Utlekking av asbest til drikkevann fra rør i asbestholdig sement kan skje [1].
Eksponering
Asbestfibre finnes i svært lave mengder i luft enkelte steder. I drikkevann er asbest påvist i relativt små mengder. Forstøvet vann, for eksempel fra dusjer og høytrykksspylere, kan bære med seg asbestfibre [18]. Den vanligste eksponeringsruten er opphold i miljøer med skadde asbestmaterialer. Bruk av asbest og asbestholdige materialer har vært forbudt i Norge siden 1985.
Helseeffekter
Inhalasjon over lengre tid kan føre til asbestose og være kreftfremkallende [16]. Det er ikke funnet noen sammenheng mellom eksponering for asbest fra forstøvet vann eller ved inntak av drikkevann og økt kreftrisiko eller andre negative helseeffekter [18].
Grenseverdi
Det er ikke satt grenseverdi for asbest i drikkevannsforskriften. WHO har heller ikke satt en referanseverdi. Bakgrunnen er at det ikke er funnet noen sammenheng mellom inntak fra drikkevann og negative helseeffekter [1].
Barium
Metallet barium finnes i naturen som forbindelser med blant annet oksygen, karbon og svovel. I industrien blir barium brukt ved produksjon av for eksempel maling, keramikk og gummi. Bariumsulfat brukes til røntgendiagnostisering av fordøyelsessystemet. Barium i vann kan komme fra både naturlige forekomster og industriell forurensning [1, 19].
Det kjemiske tegnet for barium er Ba.
Eksponering
Inntak fra mat er vanligste eksponeringsvei. Innholdet i drikkevann er normalt lavt, og drikkevann gir vanligvis et lite bidrag, men kan bidra betydelig i områder med forurensning [1].
Helseeffekter
Det er ikke påvist at barium er kreftfremkallende og har generelt ingen betydelig negativ helseeffekt ved nivåene som finnes i drikkevann [1]. Ved inntak av doser på 3 til 4 gram kan barium være dødelig [19].
Grenseverdi
Det er ikke satt grenseverdi for barium i drikkevannsforskriften. WHO angir en referanseverdi på 1,3 mg/l (1 300 µg/l) [1], som er satt ut fra et anslag for tolerabelt daglig inntak (tolerable daily intake; TDI) [19].
Benzen
Benzen, også kalt aromatisk hydrokarbon, er en ringformet organisk struktur. Den er en flyktig væske som fordamper raskt. Kjemikalien blir brukt industrielt som løsemiddel og ved fremstillingen av en lang rekke produkter som plast, smøremidler, rengjøringskjemikalier og syntetiske fibre, og finnes også i petroleumsprodukter. I drikkevann er industriell forurensning, utslipp av fossilbrensel og tilførsel fra nedbør de vanligste kildene [1, 20]. Benzen brytes ned biologisk av mikroorganismer. Fordi nedbrytingen går raskere med oksygen til stede, tar prosessen lenger tid i vann [21].
Den kjemiske formelen for benzen er C6H6.
Eksponering
Konsentrasjonen i drikkevann er vanligvis svært lav [20]. Fordi kjemikalien er flyktig vil den vanligvis fordampe fra overflatevann. I grunnvann, med lite eller ingen fordamping og sakte nedbryting, kan benzen bli værende over lengre tid [22].
Helseeffekter
Benzen er klassifisert som kreftfremkallende for mennesker (gruppe 1) av IARC [23]. Eksponering for svært høye konsentrasjoner kan være dødelig [20], men dette er ikke aktuelt ved konsentrasjonene som finnes i vannforekomster og drikkevann.
Grenseverdi
Grenseverdien for benzen i drikkevannsforskriften er 1 µg/l (0,001 mg/l) [3]. WHO har satt referanseverdien til 10 µg/l (0,01 mg/l) [1].
Benzo(a)pyren
Benzo(a)pyren tilhører gruppen polyaromatiske hydrokarboner (PAH), som består av flere aromatiske ringer i forbindelse. Dette er miljøforurensninger som finnes i vanligvis svært lave konsentrasjoner i luft, vann og jordsmonn. Benzo(a)pyren dannes under ufullstendig forbrenning av organisk materiale [24].
Den kjemiske formelen for benzo(a)pyren er C20H12.
Eksponering
Eksponering gjennom luft kan skje via blant annet bileksos, sigarettrøyk og røyk fra vedfyring og matlaging [24]. Nivåene i drikkevann er normalt lave [1, 6].
Helseeffekter
Benzo(a)pyren er klassifisert som kreftfremkallende for mennesker (gruppe 1) av IARC [7, 24].
Grenseverdier
Grenseverdien for benzo(a)pyren i drikkevannsforskriften er 0,01 µg/l (0,00001 mg/l) [3]. WHO har satt en referanseverdi på 0,7 µg/l (0,0007 mg/l), basert på at det er observert kreftfremkallende effekter i dyreforsøk [1].
Beryllium
Beryllium er et metall som utvinnes kommersielt fra berggrunnen. Det har variert industriell bruk. Tilførsel av beryllium til vannkilder fra avrenning er sjelden, siden berylliumoksider og -hydroksider er lite vannløselige ved normal pH [1].
Det kjemiske tegnet for beryllium er Be.
Eksponering
Beryllium er svært sjelden å finne i vannforekomster eller drikkevann. Drikkevann bidrar derfor lite til den totale eksponeringen [1]. Yrkesrelatert inhalasjon av berylliumholdig støv er vanligste eksponeringsvei [25].
Helseeffekter
Beryllium og berylliumforbindelser er klassifisert av IARC som en kjent kreftfremkallende kjemikalie for mennesker (gruppe 1) [25]. Den normalt lave forekomsten i drikkevann gir ingen negative helseeffekter [1].
Grenseverdi
Det er ikke satt grenseverdi for beryllium i drikkevannsforskriften. Basert på den kreftfremkallende effekten har WHO satt referanseverdien til 10 µg/l (0,01 mg/l).
Bly
Metallet bly finnes naturlig i jordskorpen og over alt i miljøet ellers. Det meste kommer fra menneskelig aktivitet som forbrenning av fossilt brennstoff og industriell bruk. Bly har mange bruksområder i en lang rekke prosesser og produkter. Bekymring for helseeffekter har gjort at bruken av bly er kraftig redusert. Siden bly blir brukt i stadig mindre omfang i industrien, er nivåene i miljøet fallende [1].
Det kjemiske tegnet for bly er Pb.
Eksponering
Bly finnes i varierende mengder i de fleste matvarer, men er sjelden å finne i drikkevann, og kilden er svært sjelden naturlig. Bly kan løses ut fra rørsystem i bygg hvis det er brukt i produksjonen av rør, loddetinn og koblinger. Dersom det ikke er brukt bly i rørsystemet er det lite sannsynlig at det finnes bly i drikkevannet [1]. Hvordan blynivået i drikkevann inne i bygg blir påvirket av rørnettet er lite dokumentert.
Helseeffekter
Bly fører til mange forskjellige og utelukkende negative helseeffekter, blant annet på nervesystemet, økt dødelighet som følge av hjerte- og karsykdommer, redusert nyrefunksjon og høyt blodtrykk. Bly og blyforbindelser er klassifisert av IARC som mulig kreftfremkallende (gruppe 2b) [1].
Grenseverdi
Grenseverdien for bly i drikkevannsforskriften er 10 µg/l (0,01 mg/l) [3]. WHO har satt samme referanseverdi, og bemerker at verdien ikke er helsebasert, men at den er basert på forventet evne til å fjerne bly i vannbehandlingen og tilgjengelige analysemetoder. Blykonsentrasjonen må ifølge WHO alltid være så lav som mulig [1].
Bor
Bor blir brukt i produksjonen av blant annet glass og vaskemidler. Kilder til bor i grunnvann er som regel avrenning fra naturlige kilder. Det er få kilder til bor i overflatevann [1].
Det kjemiske tegnet for bor er B.
Eksponering
Det er normalt lave nivåer av bor i norsk drikkevann [6] og derfor lite trolig at bor fra drikkevann bidrar betydelig til inntaket. Den vanligste kilden til inntak er frukt og grønnsaker [26].
Helseeffekter
Bor er et essensielt sporstoff som vi må få i oss fra mat og drikke. I svært høye doser kan bor være dødelig og ha en del andre negative effekter, men dette er ikke aktuelt for nivåene som finnes i drikkevann. Bor er ikke påvist å være kreftfremkallende [20].
Grenseverdi
Grenseverdien for bor i drikkevannsforskriften er 1,0 mg/l (1 000 µg/l) [3]. Referanseverdien fra WHO er 2,4 mg/l (2 400 µg/l), og WHO påpeker at konsentrasjonen i drikkevann er anslått til å ligge under 0,5 mg/l (500 µg/l) verden over [1].
Bromat
Bromat, enten sammen med natrium eller kalium, brukes blant annet til farging av tekstiler. Bromat finnes ikke naturlig i vannforekomster, men kan tilføres fra industriell forurensning. I drikkevann kan bromat dannes hvis ozonering er brukt i vannbehandlingen og det er bromid i råvannet. Bromat kan også dannes hvis hypoklorittløsninger blir produsert ved elektrolyse av saltlake og det er brom i løsningen [1]. Det er lite sannsynlig at råvannskilder inneholder bromid med mindre den er påvirket av saltvann.
Brom har kjemisk tegn Br. Den kjemiske formelen for bromat er BrO3-.
Eksponering
I Norge er det sjeldent påvist konsentrasjoner av bromat over grenseverdien i drikkevann [6]. Inntaket fra drikkevann er høyst sannsynlig ubetydelig [27].
Helseeffekter
Bromat er klassifisert som mulig kreftfremkallende (gruppe 2b) av IARC [1].
Grenseverdi
Grenseverdien for bromat i drikkevannsforskriften er 10 µg/l (0,01 mg/l) [3]. WHO har satt samme referanseverdi, og kommenterer at den er begrenset av analysemetoder og muligheter for å fjerne bromat i vannbehandlingen [1].
Cyanid
Cyanider er en samlebetegnelse for kjemiske forbindelser som inneholder cyanogrupper (CN). De finnes ikke naturlig i vannforekomster. Cyanid i drikkevann skyldes industriell forurensning, og finnes svært sjelden over grenseverdien [1, 6].
Den kjemiske formelen for cyanidionet er CN-
Eksponering
Hovedkilde er matvarer, men inntaket i industrialiserte land er ubetydelig, også fra drikkevann [28].
Helseeffekter
Cyanidionet er akutt giftig. Langtidseksponering for cyanid kan gi mangel på vitamin B12 og påvirke metabolismen. Nivåene som vanligvis finnes i drikkevann er ikke høye nok til å gi helseeffekter [28].
Grenseverdi
Grenseverdien for cyanid i drikkevannsforskriften er 50 µg/l (0,05 mg/l) [3]. Fordi det er lite sannsynlig at cyanid finnes i helseskadelige mengder i drikkevann har ikke WHO satt en referanseverdi [1].
Cyanobakterier
Se mikrocystin-LR.
Les mer: Kapittel om Cyanobakterier (blågrønnalger), forgiftning i Smittevernhåndboka for helsepersonell.
Epiklorhydrin
Epiklorhydrin brukes til industriell produksjon av blant annet epoxyresiner og polymere til vannbehandling [1].
Eksponering
Innholdet av epiklorhydrin i mat og drikkevann er ukjent. Eksponeringen er dermed vanskelig å anslå [1].
Helseeffekter
Epiklorhydrin tas lett opp gjennom munnen, huden og ved inhalasjon. Kjemikalien kan påvirke sentralnervesystemet og forårsake hudirritasjon. Epiklorhydrin er klassifisert av IARC som sannsynlig kreftfremkallende for mennesker (gruppe 2a). Selv om nivåene er lite kjent anslår WHO at det sannsynligvis ikke representerer et helseproblem [1].
Grenseverdi
Grenseverdien for epiklorhydrin i drikkevannsforskriften er 0,1 µg/l (0,0001 mg/l) [3]. WHO har satt en midlertidig referanseverdi til 40 µg/l (0,04 mg/l), basert på usikkerheten rundt hvor giftig epiklorhydrin er [1].
Farge
Drikkevannet fra større vannverk i Norge henter råvann fra overflatekilder [6], hvor den vanligste årsaken til høyt fargetall er humus. Misfarget grunnvann kan skyldes høyt innhold av ioner, særlig jern og mangan.
Måleenheten for farge, mg/l platina (Pt), blir også kalt fargeenheter (kilde: Store norske leksikon).
Eksponering
Fargetallet varierer relativt mye, avhengig av årstid, klimatiske forhold og hvor effektiv vannbehandlingen er til å fjerne årsaken til fargen.
Helseeffekter
Se egen omtale av jern og mangan for fargetall forårsaket av oppløste ioner.
Høyt fargetall kan gi bruksmessige utfordringer, f.eks. misfarging av klesvask og sanitærutstyr.
Humus i vann har ingen kjente direkte helseeffekter, men kan redusere effekten av desinfeksjonsprosesser i vannbehandlingen. Spesielt vil humusholdig vann gi dårligere effekt av UV-bestråling. Klor inaktiveres også ved oksidasjon av organisk materiale. Noe klor kan bindes til organisk stoff og danne klorerte organiske forbindelser, som kan gi luktulemper. Andre biprodukter, som trihalometaner, kan ha kreftfremkallende effekt [1].
Grenseverdi
Det er ingen grense- eller tiltaksverdi for farge i drikkevannsforskriften. I vedleggene til forskriften, både grenseverdier og tiltaksgrenser, er det angitt at fargetallet skal være akseptabelt for abonnentene og uten unormale endringer. Mattilsynet anbefaler et fargetall under 20 mg Pt/l.
Fenoler
Fenoler er benzenringer med en eller flere hydroksylgrupper (OH). De oppstår naturlig i drikkevann ved nedbryting av organisk materiale, eller de tilføres via forurensning fra industri og husholdninger. De er en av de vanligste forurensningene i drikkevann på verdensbasis [29]. Fenoler kan reagere med klor i vannbehandlingen og danne klorfenoler, som har svært lav smaksterskel [1].
Den enkleste fenolen kalles bare fenol, og har kjemisk formel C6H5OH. Klorfenol har formelen C6H4ClOH.
Eksponering
Inntak av fenoler fra drikkevann er sannsynligvis neglisjerbart [1].
Helseeffekter
Helseeffekten er variabel og avhenger av type fenol. 2,4,6-triklorfenol har IARC f.eks. klassifisert som mulig kreftfremkallende (gruppe 2b) [1].
Grenseverdi
Det er ikke angitt grense- eller tiltaksverdi for fenoler i drikkevannsforskriften. WHO har ikke satt en generell referanseverdi for fenoler. For 2,4,6-triklorfenol er referanseverdien 0,2 mg/l (200 µg/l) [1].
Fluorid
Fluorid er den enkleste ioneformen av grunnstoffet fluor, som finnes i forskjellige mineraler i berggrunnen og kan tilføres drikkevann ved erosjon eller i grunnvannsbrønner. I drikkevann er fluorid vanligvis til stede i lave nivåer. Industrielt blir ulike salter og mineraler med fluorid brukt i en lang rekke kommersielle prosesser og produkter. Mest kjent er kanskje bruken i tannkrem og andre tannhelseprodukter [1].
Det kjemiske tegnet for grunnstoffet fluor er F.
Eksponering
Inntaket av fluor varierer sterkt og er geografisk betinget. I drikkevann er det normalt lave verdier, med mindre det tilføres fluor fra berggrunnen eller en forurensningskilde. I enkelte land blir fluor tilsatt drikkevannet. Det blir ikke gjort i Norge. Fluor finnes i tilnærmet alle matvarer, og kan være høyt i grønnsaker eller te.
Bruk av fluortannpasta, fluorskyllevann og fluortabletter er en viktig fluorkilde [30]. Private borebrønner kan ha et høyt innhold av fluorid, og det bør tas hensyn til når fluorprodukter vurderes (kilde: Helsedirektoratet).
Helseeffekter
Fluorid har en forebyggende effekt mot karies ved lave konsentrasjoner, særlig hos barn. Ved forhøyet inntak over tid vil fluor derimot forårsake misfarging på tennene og ha en negativ effekt på tannemaljen, såkalt dental fluorose, hos barn under 8 år. Langvarig inntak av høyere doser kan også føre til skjelettfluorose, som blant annet gjør at knoklene blir hardere og sprøere [30].
Grenseverdi
Grenseverdien for fluor i drikkevann er 1,5 mg/l (1 500 µg/l) [3]. Referanseverdien fra WHO er den samme, og er satt ut fra risikoen for økt dental fluorose og skjelettfluorose ved høyere konsentrasjoner [1].
Glykoler
Glykoler hører kjemisk hjemme i gruppen dioler, en gruppe forbindelser med to alkoholgrupper (OH-grupper) bundet til hvert sitt karbonatom. Vanligste bruk er monoetylenglykol og propylenglykol som kjølevæsker i systemer med behov for lavt frysepunkt, inkludert i lukkede væskefylte anlegg, slik som kjølekretser til industrielle prosesser og i enkelte sprinkleranlegg. Glykol blir også brukt til avising av fly vinterstid, bremsevæsker, og propylenglykol blir brukt i matvarer. Glykoler finnes ikke naturlig, men fremstilles industrielt.
Etylenglykol, eller monoetylenglykol (1,2-etandiol), har kjemisk formel C2H4(OH)2. Propylenglykol (1,2-propandiol) har formelen C3H6(OH)2.
Eksponering
Glykoler finnes ikke i drikkevann, med mindre vannet er forurenset. Propylenglykol, ikke etylenglykol, bør brukes som frostvæske i systemer der det er risiko for at lekkasjer eller tilbakeslag kan forurense drikkevann.
Helseeffekter
Etylenglykol er en gift som blant annet påvirker nyrer, nervesystemet, slimhinner og øyne. Propylenglykol har ingen negative helseeffekter.
Grenseverdi
Det er ikke satt grenseverdi for glykoler i drikkevannsforskriften. WHO har heller ikke satt referanseverdier for drikkevann.
Hardhet
Hardhet er et uttrykk for et samspill mellom forbindelser med grunnstoffene kalsium og magnesium i vannet. Både kalsium og magnesium er metaller som finnes naturlig i jordskorpen.
En vanlig måleenhet for hardhet er tyske hardhetsgrader (°d), der 1 °d tilsvarer 10 mg/l kalsiumoksid (CaO). Under 8 °d betegnes som bløtt vann, mens over er vannet hardt. Hardt drikkevann kan gi bruksmessige utfordringer med belegg av kalsiumkarbonat på overflater. Samtidig vil et visst innhold av kalsium gi økt korrosjonsbeskyttelse (kilde: Store norske leksikon).
Det kjemiske tegnet for kalsium er Ca, magnesium er Mg.
Eksponering
I Norge er vannet vanligvis bløtt. Vannforekomster i kalkrike områder, særlig grunnvann, kan være hardt (kilde: Norges geologisk undersøkelse). Vi inntar mest kalsium og magnesium gjennom maten [31].
Helseeffekter
Hardhet har ingen kjente negative helseeffekter. Noen studier har påvist at befolkningen i områder med hardt drikkevann er mindre utsatt for hjerte- og karsykdommer, men sammenhengen er usikker [32].
Kalsium og magnesium er essensielt for mennesker, som betyr at vi må få i oss en viss mengde for å opprettholde god helse. For lavt inntak av kalsium kan gi økt risiko for osteoporose, nyrestein og en del andre lidelser. For lave nivåer av magnesium i kroppen er satt i sammenheng med en rekke negative helseeffekter [31].
Grenseverdi
Det er ingen grenseverdi eller tiltaksgrense for hardhet, kalsium eller magnesium i drikkevannsforskriften. WHO har ikke satt en referanseverdi, og kommenterer at det ikke er helsebekymringer ved nivåene som er vanlig [33].
Humus
Se Farge.
Hydrogensulfid
Hydrogensulfid er en vannløselig gass med en stikkende og svært ubehagelig lukt, som finnes naturlig i råolje. Det kan også spres fra industriell forurensning. I drikkevann dannes kjemikalien ved nedbryting av organisk materiale under oksygenfattige forhold. Hydrogensulfid oksiderer raskt i oksygenrikt vann eller ved klorering [1].
Den kjemiske formelen for hydrogensulfid er H2S.
Eksponering
Hydrogensulfid har en såpass sterk lukt at det er lite sannsynlig at noen vil drikke vannet hvis gassen er i vannet i betydelige mengder.
Helseeffekter
I gassform er hydrogensulfid giftig og irriterende for øynene. Den lave toleransen for lukt og smak gjør at det er svært lite sannsynlig å få i seg drikkevann med giftige mengder [1].
Grenseverdi
Det er ingen grenseverdi for hydrogensulfid i drikkevannsforskriften. WHO har heller ikke satt referanseverdi, da det ikke er forventet at nivåene i drikkevann utgjør en helserisiko [1].
Jern
Jern, et at de vanligste metallene i jordskorpen, kan tilføres drikkevann fra erosjon og avrenning, eller fra korrosjon av stålrør. Fellingskjemikalier med jernforbindelser kan også etterlate rester i drikkevann. Andre kilder er forurensning fra industrielle prosesser eller jernholdig avfall i naturen. Høyt jerninnhold i drikkevannet kan gi bruksmessige utfordringer [1].
Det kjemiske tegnet for jern er Fe.
Eksponering
Hovedsakelig inntak fra matvarer. Konsentrasjonen i vann er normalt relativt lav og utgjør derfor en liten andel av det totale inntaket, men onnholdet kan være høyere ved bruk av jernholdige fellingskjemikalier eller ved korrosjon av stålrør [34].
Helseeffekter
Jern er et essensielt sporstoff som vi må få i oss fra mat og drikke. Inntak fra drikkevann har ingen negative helseeffekter [1].
Grenseverdi
Tiltaksgrensen for jern i drikkevannsforskriften er 0,2 mg/l (200 µg/l) [3]. WHO har ikke satt referanseverdi [1].
Kadmium
Grunnstoffet kadmium finnes naturlig som et mineral i kombinasjon med andre grunnstoffer i de fleste bergarter og jordsmonn. Det har hatt og har fortsatt en svært variert industriell bruk, blant annet i batterier, pigmenter og plast, selv om bruken nå er regulert [35]. Det kan finnes som urenheter i eldre kraner og koblinger i interne ledningsnett [36]. Alunskifer, som er relativt utbredt i Norge, kan ha høyt innhold av kadmium.
Det kjemiske tegnet for kadmium er Cd.
Eksponering
Inntak fra maten er den viktigste kilden til kadmium. Inntak fra drikkevann er ubetydelig med mindre vannet er forurenset [36]. Det er sjelden å finne kadmium over grenseverdien i større norske vannverk [6]. Private brønner kan tenkes å være påvirket, særlig i områder med alunskifer, men omfanget er ikke kjent. Det er heller ikke kjent om koblinger og kraner inne i bygg er en betydelig kilde til kadmium.
Inntak av kadmium fra drikkevann er normalt lavt. Mat er hovedkilden til inntak, og røyking bidrar også betydelig [1].
Helseeffekter
Kadmium er giftig og akkumuleres i kroppen, avhengig av hvor løselig kadmiumforbindelsene er. Ved langvarig inntak har kadmium effekt på flere organer, og nyrene er mest sensitive. Det kan også føre til osteoporose og høyt blodtrykk [36].
IARC har klassifisert kadmium og kadmiumforbindelser som kreftfremkallende (gruppe 1). Risikoen er sannsynligvis større ved inhalasjon enn inntak gjennom munnen [16].
Grenseverdi
Grenseverdien for kadmium i drikkevannsforskriften er 5 µg/l (0,005 mg/l) [3]. WHO sin referanseverdi er 3 µg/l (0,003 mg/l), med en kommentar om at innholdet i drikkevann vanligvis er langt under denne verdien [1].
Kalium
Kalium er et metall i flytende form ved romtemperatur. Oppløst i vann reagerer det med vann og danner kaliumhydroksid. Det finnes naturlig i små mengder i de fleste vannforekomster [1].
Det kjemiske tegnet for kalium er K.
Eksponering
Kalium kan finnes i drikkevann hvis kaliumpermanganat (KMnO4) blir brukt for å reaktivere ionebyttefiltere i vannbehandlingen. Nivået i kommunalt drikkevann er normalt lavt [1].
Helseeffekter
Kalium er essensielt for menneskekroppen og vi må få det i oss gjennom mat og drikke. Eksponering fra drikkevann anses ikke som helsemessig betenkelig [1].
Grenseverdi
Det er ikke satt grense- eller tiltaksverdi for kalium i drikkevannsforskriften. WHO kommenterer at det ikke er behov for en referanseverdi siden det ikke er noen forventet negativ helseeffekt [1].
Kalsium
Se hardhet.
Klor og klorid
Grunnstoffet klor, eller forbindelser som inneholder klor, er mye brukt til desinfeksjon. I vann danner klor hypoklorsyre og hypokloritt. Klorid er det negativt ladede ionet som dannes når klor inngår i saltforbindelser med f.eks. natrium. I drikkevann kan klorid stamme fra naturlige kilder som avrenning eller påvirkning av sjøvann, eller industriell forurensning. Høyt kloridinnhold kan gjøre vannet aggressivt og gi økt korrosjon [1]. Norske vannverk bruker generelt lave nivåer av klor til desinfeksjon sammenlignet med andre land.
Det kjemiske tegnet for klor er Cl. Klorid har tegnet Cl-.
Eksponering
Matvarer som inneholder bordsalt (natriumklorid; NaCl) eller andre salter av klor, som kaliumklorid (KCl) er den vanligste eksponeringsveien. Inntaket fra drikkevann er neglisjerbart sammenlignet med matvarer [1].
Helseeffekter
Hverken klor eller klorid i drikkevann har kjente negative helseeffekter [1].
Grenseverdi
Grenseverdien for klorid i drikkevannsforskriften er 250 mg/l [3]. WHO har ikke satt referanseverdi for klorid, og bemerker at høye konsentrasjoner kan gi økt korrosjon. Over 250 mg/l kan sette smak på drikkevannet. For klor angir WHO referanseverdien 5 mg/l, men kommenterer at det ikke er observert negative helseeffekter ved denne verdien [1].
Kobber
Kobber er et metall som finnes overalt i miljøet, både i berggrunn, jordsmonn og vann. Det er et essensielt sporstoff, og brukes industrielt i en lang rekke produkter som ledninger og rør. Kobber inngår i legeringen bronse og messing, som bli brukt til koblinger, ventiler og kraner.
Kobbernivået i vannforekomster og drikkevann varierer, men er vanligvis relativt lavt. I råvann er kobber som regel bundet opp i komplekser. En vanlig kilde i drikkevann er korrosjon av kobberrør internt i bygg. I stillestående vann i kraner er det ikke uvanlig at kobbernivået overstiger 1 mg/l, særlig i varmtvannet [1]. I slike tilfeller kan det oppstå flekker på klesvask og sanitærutstyr. Konsentrasjoner over 2,5 mg/l gjør av vannet smaker bittert [37].
Det kjemiske tegnet for kobber er Cu.
Eksponering
Kobber er et essensielt element som må inntas gjennom maten, og matvarer er også den primære eksponeringsveien. Ved utlekking av kobber fra rørnettet kan eksponeringen fra drikkevann bli betydelig [37].
Helseeffekter
Kobber er nødvendig for funksjonen til en rekke viktige enzymsystemer i menneskekroppen. For lavt inntak over tid kan føre til blant annet anemi og nøytropeni, særlig hos underernærte barn.
Vanligvis blir kobber skilt ut fra kroppen, men enkelte lidelser, f.eks. Wilsons sykdom, kan påvirke omsetningen. For voksne uten bakenforliggende lidelser gir et langvarig inntak av 1-10 mg/dag ingen negative helseeffekter. Kobber er akutt giftig først ved svært høye enkeltdoser. Ikke-giftige men høye doser kan gi symptomer som hodeverk, kvalme og gastroenteritt. Det samme gjelder inntak av moderate nivåer over lengre tid.
Det er funnet sammenhenger mellom levercirrhose hos barn og høyt inntak av kobber. Barn kan også være utsatt for diaré ved inntak av lavere nivåer av kobber enn voksne [37].
Grenseverdier
Grenseverdien for kobber i drikkevannsforskriften er 2 mg/l [3], det samme som referanseverdien fra WHO, som også kommenterer at voksne med normal kobberomsetning kan drikke 2-3 liter vann med dette kobberinnholdet daglig uten risiko [1].
Krom
Krom finnes naturlig i berggrunn og jordsmonn. I miljøet har krom i forskjellige former, såkalt treverdig og seksverdig. Den metalliske formen brukes i produksjonen av stål. Andre bruksområder er som korrosjonsbeskyttende belegg på stål, i fargestoff og konservering av treverk. Industriell forurensning er den største kilden i vannforekomster. Innholdet av krom i overflate- og grunnvann er svært lavt. Krom har oksidasjonstall mellom +2 og +6 [38].
Det kjemiske tegnet for krom er Cr.
Eksponering
Inntaket fra drikkevann er normalt lavt. Matvarer gir det største bidraget [1].
Helseeffekter
Helseeffekten av krom avhenger i stor grad av oksidasjonstallet. Seksverdig krom er klassifisert som kreftfremkallende for mennesker (gruppe 1) av IARC.
Treverdig krom er et essensielt sporstoff som betyr at vi må få det i oss fra mat og drikke. IARC har plassert det i gruppe 3 som ikke klassifiserbart for om det er kreftfremkallende.
Den lave konsentrasjonen av krom i drikkevann gjør at det er lite sannsynlig at inntak fra drikkevann skal ha negative helseeffekter [1].
Grenseverdi
Grenseverdien for krom i drikkevannsforskriften er 50 µg/l [3], den samme som WHO har satt som referanseverdi. WHO kommenterer at det ville være en fordel med differensierte referanseverdier for de ulike oksidasjonsformene av krom pga. forskjeller i helseeffekt, men at det ikke er praktisk å angi [38].
Kvikksølv
I naturen danner kvikksølv uorganiske forbindelser med andre grunnstoff som klor, svovel og oksygen. Metallisk kvikksølv er en tyktflytende væske med svært stor tetthet som fordamper ved romtemperatur. Det brukes i industriell fremstilling av klorgass og kaustisk soda. Tidligere ble det også brukt i termometere og i amalgam i tannfyllinger. Bruk av kvikksølv i produkter har vært forbudt i Norge siden 2008 [39].
Kvikksølvforbindelser har ulik løselighet i vann. Innholdet i vannforekomster og drikkevann er generelt lavt. Kvikksølv er bioakkumulativt og hopes opp i næringskjeden, slik at enkelte matvarer, spesielt fisk, kan inneholde høye nivåer [40].
Det kjemiske tegnet for kvikksølv er Hg.
Eksponering
Hovedkilden til kvikksølveksponering er mat, spesielt fisk, og bidraget fra drikkevann er normalt ubetydelig [1].
Helseeffekter
Uorganisk kvikksølv er akutt giftig, og påvirker særlig nyrene og nervesystemet. I nyrene akkumuleres uorganiske kvikksølvforbindelser. Inntak av høye doser påvirker alle organer og gir en lang rekke negative effekter, særlig på nyrene. Langvarig eksponering for lavere nivåer kan også påvirke nyrene og nervesystemet. IARC har klassifisert metylkvikksølvforbindelser som mulig kreftfremkallende (gruppe 2B), mens metallisk og uorganisk kvikksølv er i gruppe 3 (ikke klassifiserbart) [41].
Det lave nivået i drikkevann har ingen helsemessig betydning. I tillegg finnes kvikksølv i drikkevann i all hovedsak som Hg2+, som sannsynligvis ikke har negativ helseeffekt [40].
Grenseverdi
Grenseverdien for kvikksølv i drikkevannsforskriften er 1 µg/l (0,001 mg/l) [3]. WHO har satt referanseverdien for uorganisk kvikksølv til 6 µg/l (0,006 mg/l) [1].
Ledningsevne (konduktivitet)
Ledningsevne, også kalt konduktivitet, er et uttrykk for saltinnholdet i vann. Salter er forbindelser som løser seg opp til ioner, altså ladede atomer, i vann. Plutselige endringer i ledningsevnen kan indikere en forurensning. Ledningsevnen har betydning for hvor korrosivt vannet er [42].
Helseeffekt
Ledningsevne har ingen helseeffekt i seg selv, men kan være indikasjon på en forurensning.
Grenseverdi
Drikkevannsforskriften har en tiltaksgrense for ledningsevne på 250 mS/m (mS=millisiemens) ved 25 °C. Tiltaksgrensen er satt for at vannet ikke skal være korrosivt [3].
Magnesium
Se hardhet.
Mangan
Mangan er et vanlig metall i berggrunnen og finnes i kombinasjon med andre grunnstoff som oksygen, svovel og klor. En rekke matvarer som korn og kornprodukter inneholder mangan, og i te finnes det i større mengder. Industrielt har mangan et bredt bruksområde, blant annet i produksjonen av jernlegeringer, som oksidant for rengjøring, til bleking og desinfeksjon [1]. Noen manganforbindelser brukes også i gjødsel, antisoppmidler og kraftfor til buskap.
Mangan finnes naturlig i vannforekomster, og kan også komme fra menneskeskapt forurensning [43]. Det er vanlig i norsk grunnfjell og er i likhet med jern relativt vanlig å finne i grunnvannet [44]. Hvor mye som løses ut fra berggrunnen er bestemt av pH og andre forhold i vannet. Høyt innhold av mangan setter farge på vannet og kan ha bruksmessige konsekvenser, blant annet misfarging av sanitærutstyr. Mangan fjernes relativt enkelt fra vann. Vanligvis er det tilstrekkelig med oksidasjon og filtrering [45].
Det kjemiske tegnet for mangan er Mn.
Eksponering
Matvarer som grønnsaker, nøtter, kornprodukter og kjøtt er den viktigste kilden til mangan. Morsmelkerstatning kan inneholde en del mangan og bidra til inntaket for spedbarn. Etter introduksjon av fast føde går inntaket ned.
Inntak fra drikkevann kan bidra til den totale mengden mangan, særlig hvis drikkevannsforsyningen kommer fra grunnvannsbrønner, som er utsatt for tilførsel av mangan fra berggrunnen. Det er allikevel lite trolig at mangan fra drikkevann bidrar betydelig til inntaket, da nivået i drikkevann i Norge generelt er lavt [46].
Helseeffekter
Mangan er et essensielt sporstoff som vi må få i oss med mat og drikke, og er avgjørende for funksjonen av mange prosesser i menneskekroppen. Siden mangan er såpass vanlig i forskjellige matvarer er manganmangel sjelden. Mangan er lite akutt giftig selv ved inntak av relativt høye doser [43].
Den varige helseeffekten av mangan henger sammen med det totale inntaket fra mat og vann over tid. Ved inntak av høye verdier over tid har det blitt påvist en negativ påvirkning på sentralnervesystemet [46]. Utfelt mangan i vannet kan indirekte ha negativ helseeffekt hvis det setter farge på vannet og på den måten reduserer effekten av UV-bestråling.
Grenseverdi
Drikkevannsforskriften angir en tiltaksgrense for mangan på 0,05 mg/l (50 µg/l) [3].WHO angir en helsebasert grenseverdi i drikkevann på 0,08 mg/l (80 µg/l) i en vurdering fra 2021. Verdien er satt med tanke på at vannet skal være trygt for spedbarn som får morsmelkerstatning lagd fra kranvann [43].
Mikrocystin-LR
Mikrocystin-LR er en giftig forbindelse som består av aminosyrer, de samme komponentene som finnes i proteiner. Toksinet er stabilt over et stort spenn av pH og temperatur. Mikrocystin-LR er en del av gruppen mikrocystiner, og blir produsert av cyanobakterien Microcystis aeruginosa. I vann kan toksinet finnes naturlig ved oppvekst av slike cyanobakterier, noe som skjer sporadisk i norske vannforekomster [47].
Eksponering
Ved bading, svelging av vann eller hudkontakt med vann der det er oppvekst av toksinproduserende cyanobakterier. Bakterieveksten er ikke alltid synlig, men kan ved store forekomster ses som en grønnaktig farge på vannet. Det har blitt målt mikrocystiner i vannforekomster i Norge med oppvekst av cyanobakterier, men oppvekst trenger ikke å bety at det er toksiner i vannet [47].
Helseeffekter
I kontakt med hud kan mikrocystin-LR føre til allergiske reaksjoner, astma og irritasjoner av hud, ører og øyne.
Inntak av mikrocystin-LR kan først og fremst skade leveren. Hjertet og nervesystemet kan også påvirkes, og det er indikasjoner på at eksponering over tid kan gi nedsatt reproduksjonsevne. Symptomene på akutt forgiftning er kvalme, oppkast og blodig diaré [48].
IARC har klassifisert Mikrocystin-LR i gruppe 2b, som mulig kreftfremkallende [47].
Les mer om cyanobakterier og cyanotoksinforgiftning i Smittevernhåndboka.
Grenseverdi
Det er ikke satt grenseverdi for mikrocystin-LR i drikkevannsforskriften [3]. Drikkevannsdirektivet i EU (Direktiv [EU] 2020/2184) angir en grenseverdi på 1 µg/l (0,001 mg/l). WHO har beregnet den samme verdien som helsemessig forsvarlig basert på livstidsinntak av mikrocystin-LR fra drikkevann [48].
Natrium
Grunnstoffet natrium er et mykt metall som ofte danner salter med andre grunnstoff. Et salt løst i vann består som regel av ionene til grunnstoffene. Det kanskje mest kjente saltet er natriumklorid, det vi til vanlig kaller salt eller bordsalt, som finnes i stort sett alle matvarer og også er den viktigste kilden til natrium i drikkevann [1]. Natriumsalter er svært vannløselige og blir brukt i vannbehandling, f.eks. natriumhypokloritt til desinfeksjon og lut til pH-justering. I vannforekomster er konsentrasjonen av natrium vanligvis under 20 mg/l. Påvirkning fra havvann, veisalt og avrenning fra landbruk eller kloakk er blant tingene som kan gi høyere nivåer [49].
Det kjemiske tegnet for natrium er Na. Formelen for natriumklorid (bordsalt) er NaCl. I saltløsninger finnes natrium som ionet Na+.
Eksponering
Inntak gjennom maten er vanligste kilde til natrium. Drikkevann bidrar ubetydelig til den totale mengden natrium [1].
Helseeffekter
Natrium er essensielt, som betyr at vi må få i oss en viss mengde for å opprettholde god helse. Det er lite sannsynlig at det relativt lave bidraget fra drikkevann har noen utpreget helseeffekt, med mindre vannet er tilført natrium fra en forurensningskilde eller fra berggrunnen. Natriumsalter er generelt ikke akutt giftige. For høyt inntak kan forsterke kroniske hjerteproblemer. Sammenhengen mellom høyt blodtrykk og natriuminntak er påvist, men omfanget er fortsatt noe omdiskutert [49].
Grenseverdier
Tiltaksgrensen for natrium i drikkevannsforskriften er 200 mg/l [3]. WHO har ikke satt en referanseverdi, men påpeker at konsentrasjoner over 200 mg/l kan gi smak på drikkevannet [1].
Nikkel
Nikkel er et metall som forekommer naturlig i store mengder, vanligvis i forbindelse med andre metaller som jern, kobber, krom og sink. Vanligste bruk er i industriell produksjon av rustfritt stål og i legeringer [1].
Det kjemiske tegnet for nikkel er Ni.
Eksponering
Hovedkilden til nikkel er matvarer. Vannforekomster inneholder vanligvis lite nikkel, med mindre det er forurenset. Nikkel kan tilføres drikkevannet fra kraner og koblinger laget av nikkellegeringer, men omfanget i Norge er ikke kjent [1].
Helseeffekter
Allergiske reaksjoner ved hudkontakt med metallisk nikkel er den vanligste helseeffekten. Nikkel kan være akutt giftig eller gi kvalme og magebesvær, men først ved høye konsentrasjoner som ikke er sannsynlig å oppnå fra drikkevann og heller ikke mat.
Ved inhalasjon har IARC klassifisert nikkel og nikkelsalter som kreftfremkallende (gruppe 1), mens metallisk nikkel er mulig kreftfremkallende (gruppe 2B). Det er ingen kunnskap som tilsier at inntak via mat og vann har kreftfremkallende effekt [50].
Grenseverdi
Grenseverdien for nikkel i drikkevannsforskriften er 20 µg/l (0,02 mg/l) [3]. Referanseverdien fra WHO er 70 µg/l (0,07 mg/l). WHO kommenterer at konsentrasjonen i drikkevann vanligvis er under 20 µg/l [1].
Nitrat og nitritt
Nitrat er en viktig næringskilde for planter og finnes naturlig over alt i miljøet. Nitritt er mindre stabilt enn nitrat og finnes i mindre omfang. Den vanligste kilden til nitritt i vannforekomster er avrenning fra landbruk, både fra husdyr- og kunstgjødsel, eller fra utslipp av urenset kloakk [1]. En plutselig endring i nitratkonsentrasjonen kan derfor være et tegn på nylig forurensning.
Den kjemiske formelen for nitrat er NO3-, nitritt er NO2-.
Eksponering
Grønnsaker og kjøtt er den viktigste kilden til nitrat og nitritt. Drikkevann utgjør vanligvis en mindre del av det totale inntaket. Drikkevann som hentes fra grunnvannsbrønner kan ha høyere nivåer enn overflatevann og gi et større bidrag til det totale inntaket [1].
I behandlet drikkevann i Norge er det sjelden påvist verdier av nitrat eller nitritt over grenseverdiene [6].
Helseeffekter
Nitrat og nitritt er en viktig del av metabolismen i menneskekroppen, og det meste skilles ut med urinen. Nitrat har antibakteriell effekt og bidrar sannsynligvis til å beskytte luftveiene mot infeksjoner.
I blodet reagerer nitritt med oksygen og danner nitrat. Rester av nitritt kan reagere med hemoglobinet i blodet og gi såkalt methemoglobinemi, som gjør at blodet ikke kan transportere oksygen som normalt. Dette kan føre til kortpustethet og cyanose, en blåfarging av huden. Spedbarn som drikker vann eller får næring laget med vann med høyt nitratinnhold er mest utsatt for denne tilstanden fordi inntaket av vann er høyt i forhold til kroppsvekten. Risikoen er størst hvis barnet i tillegg har infeksjoner i fordøyelsessystemet.
Under noen forhold kan nitrat og særlig nitritt reagere med forskjellige forbindelser i kroppen og danne nitrosoforbindelser. Mange av disse er klassifisert som mulig kreftfremkallende av IARC [1].
Det er lite sannsynlig at det lave nivået av nitrat og nitritt i norsk drikkevann har negative helseeffekter, med mindre drikkevannet er forurenset.
Grenseverdier
Grenseverdien for nitrat i drikkevannsforskriften er 50 mg/l (50 000 µg/l) [3]. WHO har satt den samme referanseverdien, med begrunnelse i at den skal beskytte utsatte grupper.
For nitritt er grenseverdien i drikkevannsforskriften 0,5 mg/l (500 µg/l) [3], mens referanseverdien fra WHO er 3 mg/l (3 000 µg/l) [1].
pH (surhetsgrad)
pH er et mål på om vannet er surt eller basisk. pH står for «power of Hydrogen» og forteller noe om innholdet av hydrogenioner (H+). Surt vann har høyere konsentrasjon av hydrogenioner enn basisk vann. pH angis med tall fra 0 til 14. pH 7 kalles nøytralt, pH under 7 (lav pH‑verdi) er surt, og pH over 7 (høy pH‑verdi) er basisk.
I vannforekomster er pH hovedsakelig bestemt av likevekten mellom karbondioksid, som gjør vannet surere, og bikarbonat, som gjør det mer basisk. Drikkevann med svært lav eller høy pH kan gi økt korrosjon på tekniske innretninger i drikkevannsforsyningen [51, 52].
Berggrunn, jordsmonn, forurensning og nedbør er noen av forholdene som kan påvirke pH i vannforekomster. Nedbør er naturlig svakt surt, men sur nedbør har pH under 5,6 og kan senke pH.
Eksponering
Vannverk med vannbehandling justerer vanligvis pH før distribusjon til abonnentene hvis det er behov. Selv om vannforekomster som regel er svakt sure, er drikkevannet i de fleste tilfeller svakt basisk. Det vanlige er pH 7,5-8,5 [51].
Helseeffekter
pH i drikkevann, som er nær det nøytrale, har ingen helseeffekter.
Grenseverdi
Tiltaksgrensen for pH i drikkevannsforskriften er pH 6,5-9,5. I merknaden heter det at vannet ikke skal være korrosivt, og verdiene er derfor først og fremst satt ut fra bruksmessige hensyn [3]. WHO har ikke angitt en referanseverdi, begrunnet med at det ikke er helserisiko forbundet med pH [51].
Polyaromatiske hydrokarboner (PAH)
Polyaromatiske hydrokarboner (PAH), også kalt polysykliske aromatiske hydrokarboner, er en gruppe forbindelser som finnes naturlig i kull, råolje og raffinerte oljeprodukter. Forbindelsene har det til felles at de inneholder to eller flere aromatiske ringer (benzenringer). De er lite vannløselige og finnes som regel i lave nivåer i vannforekomster [1]. PAH påvist i miljøet, inkludert vann, er alltid et tegn på forurensning fra menneskelig aktivitet. Forbindelsene brytes sakte ned i vann og kan være vanskelige å fjerne, særlig fra grunnvann, og gjør ofte at vannet er udrikkelig. Kilder til PAH i luft er hovedsakelig eksos fra biltrafikk. Fluoranten er en av PAHene som oftest blir påvist [53]. Fordi PAH er en stor gruppe forbindelser er det ikke praktisk mulig å analysere alle. Benzo(a)pyren er brukt som en indikator på forurensning med PAH.
Eksponering
Ved eksponering er som regel en blanding av flere forbindelser involvert, noe som gjør det vanskelig å vurdere forventet helseeffekt. Kontakt med PAH i yrkessammenheng er satt i sammenheng med hudkreft, men effekten er usikker, siden mange av de undersøkte tilfellene er yrker som også blir eksponert for andre kreftfremkallende forbindelser [53].
Helseeffekter
De fleste studiene på humane helseeffekter er fra inhalasjon og hudkontakt. I drikkevann er nivåene lavere enn det som kan forventes å gi negativ helseeffekt. Det gjelder også den vanligste forbindelsen, fluoranten [1].
Grenseverdi
Grenseverdien for PAH i drikkevannsforskriften er angitt som summen av benzo(b)fluoranten, benzo(k)fluoranten, benzo(ghi)perylen og indeno(1,2,3-cd)pyren og er satt til 0,1 µg/l (0,0001 mg/l) [3]. Basert på at det ikke er forventet helseeffekt fra drikkevann har ikke WHO satt en generell referanseverdi. Referanseverdien for benzo(a)pyren har WHO satt til 0,7 µg/l (0,0007 mg/l) [1]. Se også omtalen av benzo(a)pyren.
PFAS
PFAS, per- og polyfluoralkylforbindelser, er en gruppe syntetiske kjemikalier med mange tusen forskjellige forbindelser. Et fellestrekk er at de er stabile og ikke brytes ned, eller brytes ned svært sakte, i miljøet.
PFAS har vært i bruk siden 1940-tallet, og fordi de har varierte og ettertraktede egenskaper blir de brukt i et utall forskjellige produkter og bruksområder, bl.a. slippbelegg i stekepanner og impregnering av tekstiler. Svært mange av produktene vi omgir oss med inneholder en variant av PFAS [54]. Den utstrakte bruken har gjort at PFAS finnes over alt i miljøet, også i vannforekomster, hvor enkelte av dem kan samles opp i næringskjeden [55]. Bruk av PFAS i brannskum bl.a. på flyplasser var tidligere en stor kilde til spredning som nå er forbudt.
Arbeidet med å regulere bruken av PFAS pågår.
Eksponering
Fordi PFAS er så vanlig i miljøet, blir de fleste mennesker eksponert. Den totale mengden PFAS man får i seg er vanskelig å anslå. Den vanligste kilden er inntak via mat.
Omfanget av PFAS i norske vannforekomster er ikke kjent på landsbasis, men det har blitt påvist enkelte steder. I en studie ble lave nivåer av PFOS påvist i de fleste prøvene fra vannkilder [56]. Drikkevannet i Norge bidrar sannsynligvis lite til det totale inntaket, med mindre råvannskilden er forurenset av f.eks. et brannøvingsfelt der det tidligere ble brukt brannskum med PFAS. Mattilsynet advarer mot å fiske eller drikke vann i nærheten av flyplasser, der brannskum med PFAS tidligere har vært hyppig brukt.
Helseeffekter
Siden PFAS er en stor gruppe kjemikalier har ikke alle blitt nøye studert for helseeffekter. De vanligste, PFOS og PFOA, er også de best undersøkte. Enkelte PFAS kan forstyrre immunsystemet og er satt i sammenheng med leverskader. PFOA er klassifisert som kreftfremkallende av IARC (gruppe 1), PFOS er mulig kreftfremkallende (gruppe 2B). Begge kan gi noe økt kolesterol (kilde: PFAS og helseeffekter - FHI).
Grenseverdi
Det er ingen grenseverdi for PFAS i drikkevannsforskriften. Drikkevannsdirektivet i EU (direktiv [EU] 2020/2184), som er grunnlaget for mye den norske drikkevannsforskriften, angir en grenseverdi for totalt innhold av PFAS på 500 ng/l (0,5 µg/l). For summen av de vanligste 20 PFAS-ene er grenseverdien satt til 100 ng/l (0,1 µg/l).
I Sverige er grenseverdien for summen av fire PFAS (PFOS, PFOA, PFNA og PFHxS) satt til 4 ng/l (0,004 µg/l). Danmark har satt grenseverdien for de samme fire PFAS til 2 ng/l (0,002 µg/l).
WHO jobber med en vurdering av PFAS i drikkevann og har foreløpig ikke satt referanseverdier.
Plantevernmidler (pesticider)
Plantevernmidler, også kalt pesticider, brukes for å beskytte såvarer og planter mot skadedyr, soppsykdommer eller ugress. Begrepet pesticider inkluderer også metabolitter, altså nedbrytningsprodukter (kilde: Definisjon av plantevernmidler - Mattilsynet).
I Norge er bruken av plantevernmidler i nærheten av vannforekomster regulert. Det er også strenge krav til at det ikke skal være rester av plantevernmidler i mat og drikkevann. I naturlige vannforekomster er det påvist rester av plantevernmidler både i norsk overflate- og grunnvann [57]. Det blir sjelden påvist verdier over grenseverdiene i drikkevann [6].
Eksponering
Basert på at det generelt er lite rester av plantevernmidler i drikkevann er eksponering fra drikkevann svært lite sannsynlig.
Helseeffekter
Vanligvis blir vi eksponert for så lave doser av plantevernmidler at det ikke har noen innvirkning på helsen. Derfor er det svært lite sannsynlig at plantevernmidler i norsk drikkevann utgjør noen helserisiko.
Grenseverdi
Drikkevannsforskriften angir en grenseverdi på 0,1 µg/l (100 ng/l) for enkeltstående plantevernmidler, dvs. at ingen plantevernmidler skal finnes over denne grensen. Unntakene er aldrin, dieldrin, heptaklor og nedbrytningsproduktet heptaklorepoksid, der grenseverdien er 0,03 µg/l (30 ng/l).
Grenseverdien for det totale innholdet av plantevernmidler i drikkevannsforskriften er 0,5 µg/l (500 ng/l) [3].
WHO har satt referanseverdien for det totale innholdet av aldrin og dieldrin til 0,03 µg/l (30 ng/l). For heptaklor og heptaklorepoksid kommenterer WHO at det ikke er satt en referanseverdi fordi konsentrasjonen i drikkevann er forventet å være langt under helseskadelig nivå [1].
Aldrin, dieldrin, heptaklor og en del andre miljøpersistente plantevernmidler er forbudt i Norge.
Radon
Radon finnes naturlig som en lukt- og smakløs radioaktiv gass og dannes ved radioaktiv nedbrytning av uran. Radon brytes videre ned til flere andre radioaktive elementer til den stabile formen, som er bly. Enkelte områder i Norge, særlig der det er alunskifer i berggrunnen, er utsatt for radon. Radon er løselig i vann, men er flyktig og fordamper raskt til lufta.
Det kjemiske tegnet for radon er Rn.
Eksponering
I områder med radon i berggrunnen er det ofte høye nivåer i inneluft. Radon fordamper raskt fra overflatekilder, mens borebrønner i grunnfjell er mest utsatt. Radon vil frigjøres når vannet brukes innendørs (kilde: Radon i vann - DSA)
Helseeffekter
Radon er klassifisert som kreftfremkallende i gruppe 1 av IARC og er særlig satt i sammenheng med lungekreft.
Radon avgir stråling konstant, også etter inntak eller ved inhalasjon. Det er strålingen som er kreftfremkallende, først og fremst ved inhalasjon. Selv om radon fra vann kan gi stråling i tarmsystemet er det ingen holdepunkter for å si at dette er helseskadelig. Utfordringer med radon i vann oppstår derfor når radon frigjøres til inneluft fra vannet [1].
Grenseverdi
Grenseverdien for radon i drikkevann er satt til 100 Bq/l (Bq=Bequerel, et mål på radioaktivitet) i forskrift om visse forurensende stoffer i næringsmidler (FOR-2015-07-03-870). Det er ingen tiltaksgrense eller grenseverdi for radon i drikkevannsforskriften [3].
Tiltaksgrensen for radon i inneluft i byggteknisk forskrift (TEK17) er 100 Bq/m3. Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) anbefaler å alltid iverksette tiltak ved nivåer i inneluft over denne grensen. Det samme anbefaler WHO. WHO bemerker også at radon i drikkevann sannsynligvis ikke har helseeffekt, at radon frigjøres fra vann til lufta, og at helserisikoen er størst ved inhalasjon. Nivået bør derfor ikke overstige 300 Bq/m3 [1]. Den norske grenseverdien i byggteknisk forskrift er på 200 Bq/m3 (kilde: Anbefalte grenser for radon - DSA).
Selen
Grunnstoffet selen finnes i de fleste bergarter og jordsmonn, som regel i mineralske forbindelser med bl.a. svovel, kobber og sølv. Den vanligste bruken er i elektronikk, kosttilskudd og en del industrielle produkter og prosesser. Noen selenforbindelser lukter litt som hvitløk, men forbindelsene som vanligvis finnes i drikkevann er luktløse [58]. I prøver fra norske vannverk er det svært sjelden å finne selen over grenseverdien [6].
Det kjemiske tegnet for selen er Se.
Eksponering
Proteinrik mat som kjøtt og sjømat er den viktigste kilden til selen. Bidraget fra drikkevann er generelt lavt [58]. I Norge er det generelt lavt inntak av selen.
Helseeffekter
Selen er et essensielt for mennesker, som betyr at vi må få det inn med mat og drikke. Svært lavt inntak er satt i sammenheng med en type myokarditt hos barn. Noe forskning tyder på at selen motvirker enkelte former for kreft.
Ved inntak av høye nivåer som er lite trolig å oppnå under normale forhold har det blitt observert at selen kan gi en rekke forskjellige negative effekter, bl.a. håravfall, sprø negler og å bryte ned tannemaljen. I noen få tilfeller har det blitt satt i sammenheng med nevrologiske forstyrrelser [58].
Grenseverdi
Grenseverdien for selen i drikkevannsforskriften er 10 µg/l (0,01 mg/l) [3]. Referanseverdien satt av WHO er 40 µg/l (0,04 mg/l), og kommenterer at med noen få unntak er nivåene i drikkevann som regel under 10 µg/l [1].
Sink
Sink er et av de vanligste grunnstoffene i jordskorpen. Det har utstrakt kommersiell bruk, særlig som overflatebelegg eller i legeringer for rustbeskyttelse av metaller. Det brukes også i plast- og gummiprodukter og i kosmetiske kremer. Det finnes i all mat og drikkevann som salter eller organiske forbindelser. Nivåer fra 250 mg/l gjør at drikkevannet lukter uappetittlig [1].
Det kjemiske tegnet for sink er Zn.
Eksponering
Maten er vanligvis hovedkilden til inntak av sink. Bidraget fra drikkevann er vanligvis lavt, men kan bli betydelig ved korrosjon av sink i ledningsnettet [1].
Helseeffekter
Sink er essensielt for helsen, som betyr at vi må få i oss en viss mengde gjennom mat og drikke. Det er svært lite sannsynlig at sink fra drikkevann har negative helseeffekter [1].
Grenseverdier
Det er ingen grenseverdi for sink i drikkevannsforskriften. Med begrunnelse i at nivåene i drikkevann ikke utgjør helserisiko har heller ikke WHO satt en referanseverdi [1].
Sulfat
Sulfat finnes naturlig i mange mineraler. Det har svært mange industrielle bruksområder og kan også brukes som fellingsmiddel i vannbehandling. Vannforekomster kan tilføres sulfat fra nedbør, men nivået i drikkevann er vanligvis relativt lavt [1]. Høye nivåer i drikkevann kan gi økt korrosjon. Vannet blir også uappetittlig og derfor er det lite sannsynlig at det blir drukket [59].
Den kjemiske formelen for sulfationet er SO42-.
Eksponering
Mat er hovedkilden til sulfateksponering. Inntaket fra drikkevann i områder med høye konsentrasjoner kan overstige inntaket fra maten. Bidraget fra lufteksponering er neglisjerbart [1].
Helseeffekter
Svært høyt inntak av sulfat kan ha lakserende effekt og forårsake diaré. Spedbarn er mer utsatt enn voksne. Inntak fra drikkevann har ingen identifiserte negative helseeffekter [59].
Grenseverdier
Tiltaksgrensen for sulfat i drikkevannsforskriften er 250 mg/l, med kommentar om at vannet ikke skal være korrosivt [3]. WHO har ikke satt en referanseverdi, begrunnet med at det ikke er helserisiko ved nivåer som vanligvis finnes i drikkevann, og at det er lite sannsynlig at noen drikker vannet ved nivåer opp mot 500 mg/l pga. ubehagelig lukt [1].
Sølv
Grunnstoffet sølv finnes naturlig i forbindelser med bl.a. klor og nitrat. Sølv blir brukt i smykker og har en del industrielle bruksområder. Det har også desinfiserende effekt, og enkelte steder blir det dosert i drikkevannet for desinfeksjon [60]. I Norge er dette mest aktuelt internt i bygg som forebygging mot legionellabakterier. Det finnes også filter og andre installasjoner som er belagt med sølv.
Sølv kan finnes sporadisk ved lave nivåer i vannforekomster. Ved desinfeksjon med sølv kan konsentrasjonene være høyere enn i vann fra naturen [1].
Det kjemiske tegnet for sølv er Ag.
Eksponering
Matvarer inneholder generelt svært små mengder sølv. Bidraget til det totale inntaket fra drikkevann som ikke er behandlet med sølv er ubetydelig. Drikkevann som er behandlet med sølv kan gi et økt daglig inntak [60].
Helseeffekter
Sølv er først giftig ved inntak av store mengder rent sølv. Det eneste kjente symptomet på varig inntak av for mye sølv er misfarging av hud, hår og negler, kalt argyria. Dette skjer først ved inntak av store mengder over lang tid. De svært lave nivåene i drikkevann har ingen negativ helseeffekt [1].
Grenseverdier
Drikkevannsforskriften angir ingen grenseverdi for sølv, og WHO sier at det heller ikke er datagrunnlag for å fastsette en helsebasert referanseverdi for sølv i drikkevann [1].
Toluen
Toluen, eller metylbenzen, er et aromatisk løsemiddel som består av en metylert benzenring. Toluen finnes naturlig i råolje og blir produsert i fremstillingen av drivstoff. Det blir også brukt i maling, malingstynner, lim og gummi. Toluen kan finnes i luft etter utslipp fra bileksos [1]. I vannforekomster har toluen blitt påvist i relativt små mengder, men punktforurensninger kan gi høyere nivåer [61].
Eksponering
Hovedvei for eksponering er fra luft og røyking. Inntaket fra matvarer og drikkevann er sannsynligvis lav sammenlignet med eksponeringen fra luft [61].
Helseeffekter
Inhalasjon kan gi utmattelsessymptomer. Eksponering for høyere doser kan påvirke sentralnervesystemet og irritere slimhinner. Inntak via mat og drikkevann er lite studert [61]. Den akutte giftigheten er lav, og toluen skilles relativt raskt ut med urinen. IARC har klassifisert toluen i gruppe 3, ikke klassifiserbart som kreftfremkallende [1].
Grenseverdi
Det er ikke satt grenseverdi for toluen i drikkevannsforskriften. WHO angir en referanseverdi på 0,7 mg/l (700 µg/l), som er satt ut fra et tolerabelt daglig inntak (TDI). Referanseverdien er langt høyere enn luktterskelen for toluen i drikkevann, som er 0,024 mg/l (24 µg/l) [61].
Total indikativ dose
Total indikativ dose (TID) er et mål på radioaktiv stråling fra drikkevannet. Fordi det er billigere enn å analysere for radioaktive komponenter blir TID ofte brukt som en innledende undersøkelse [1]. Se også avsnittene om radon og uran for detaljer om radioaktivitet.
Helseeffekter
TID sier i seg selv ingenting om den direkte helseeffekten. Radioaktivitet kan være kreftfremkallende, men TID avgjør ikke hvilken stråling det er snakk om [1].
Grenseverdi
Det er ingen grenseverdi for TID i drikkevannsforskriften. Forskrift om visse forurensende stoffer i næringsmidler (FOR-2015-07-03-870) angir grenseverdien 0,10 mSv/år (mSV=millisievert, et mål på radioaktivitet). WHO anbefaler den samme verdien [1].
Totalt organisk karbon
Totalt organisk karbon, ofte forkortet TOC, er et mål på hvor mye karbon som finnes i drikkevannet. Det inkluderer alle kilder til organisk karbon, f.eks. humus og utslipp fra landbruk. TOC i overflatevann er økende i Norden, sannsynligvis som følge av økt avrenning [62]. Oppvekst av bakterier og alger kan også bidra til økt TOC, og plutselige endringer kan tyde på en eller annen forurensning [62]. Klorering av vann med høyt TOC kan gi desinfeksjonsbiprodukter. Se avsnittet om trihalometaner. Mye oppløst stoff kan også redusere effekten av enkelte vannbehandlingsmetoder.
Eksponering
TOC vil kunne variere med årstider, klimatiske forhold og endring i menneskelig aktivitet.
Helseeffekter
TOC har ingen helseeffekt i seg selv. Det er heller årsaken som kan være problematisk, f.eks. algeoppblomstring eller utslipp fra jordbruk og industri.
Grenseverdi
Det er ikke angitt grenseverdi eller tiltaksgrense i drikkevannsforskriften, men det er angitt at det ikke skal være unormal endring [3]. WHO har ikke vurdert TOC, da det ikke er noen direkte helseeffekt.
Trihalometaner
Trihalometaner er forbindelser der tre av hydrogenatomene i metanmolekylet (CH4) er erstattet med brom, fluorid eller klor. Forbindelsene finnes ikke i råvann, men i drikkevann, siden de er et resultat av klorbehandling av vann [1], hvor de dannes naturlig når klor reagerer med organisk materiale, og kalles derfor også desinfeksjonsbiprodukter. Mest kjent er kanskje kloroform, som det også dannes mest av ved klorering. Mye organisk materiale i vannet, f.eks. humus, kan gjøre at det blir dannet mer trihalometaner ved klorering. Hvis det er brom i vannet kan det bli dannet bromholdige trihalometaner også. Forbindelsene er flyktige og fordamper forholdsvis raskt fra vannet [63]. Det er sjelden å finne trihalometaner over grenseverdien i norsk drikkevann [6].
Den kjemiske formelen for kloroform er CHCl3.
Eksponering
Norsk drikkevann blir generelt ikke klorert eller klorert med svært lav klorkonsentrasjon. Det er også få vannverk som bruker klor som primær desinfeksjonsmetode [6]. Derfor er det lite sannsynlig å bli eksponert for høye verdier av trihalometaner fra drikkevann i Norge.
Helseeffekter
Ved inhalasjon kan kloroform være dødelig, men dette er ikke en aktuell problemstilling for drikkevann. IARC har klassifisert kloroform i gruppe 2B, mulig kreftfremkallende for mennesker. Det samme er bromdiklormetan (metan med ett brom- og to kloratomer), mens dibromklormetan (metan med to brom- og ett kloratom) og bromoform (tre bromatomer) er klassifisert i gruppe 3, ikke klassifiserbart for kreftfremkallende effekt hos mennesker [63]. Det er lite trolig at det generelt lave nivået av trihalometaner i norsk drikkevann skal utgjøre en helserisiko.
Grenseverdi
Grenseverdien for alle trihalometaner i drikkevannsforskriften er 100 µg/l (0,1 mg/l), som er summen av kloroform, bromoform, dibromklormetan og bromdiklormetan [3].
WHO angir referanseverdier på 300 µg/l (0,3 mg/l) for kloroform, 100 µg/l (0,1 mg/l) for bromoform og dibromoklormetan, og 60 µg/l (0,06 mg/l) for bromodiklormetan [1].
Trikloreten og tetrakloreten
Disse forbindelsene er i likhet med vinylklorid såkalte klorerte etener. De er syntetiske og finnes ikke naturlig. Alle de klorerte etenene er flyktige, og er derfor uvanlig å finne i overflatevann. Trikloreten blir først og fremst brukt til avfetting i industrielle prosesser og har blitt funnet i grunnvann. Tetrakloreten blir først og fremst brukt som løsemiddel. Det har blitt påvist i vannforekomster, særlig ved uforutsette utslipp [1]. Ingen prøver fra norske vannverk i 2022 hadde nivåer over grenseverdiene [6].
Den kjemiske formelen for trikloreten er C2HCl3. Tetrakloreten har formelen C2Cl4.
Eksponering
Industriarbeidere har størst risiko for eksponering. Det er lite sannsynlig at eksponering fra drikkevann er relevant [1].
Helseeffekter
Trikloreten er klassifisert av IARC i gruppe 3, ikke klassifiserbar med hensyn til kreftfremkallende egenskaper for mennesker. Tetrakloreten er klassifisert i gruppe 2B, mulig kreftfremkallende for mennesker. Trikloreten og tetrakloreten kan omdannes til vinylklorid under noen forhold, som er klassifisert i gruppe 1 som kreftfremkallende [1]. Det er svært lite sannsynlig at tri- og tetrakloreten i drikkevann utgjør en helserisiko i Norge.
Grenseverdi
Grenseverdien for tri- og tetrakloreten i drikkevannsforskriftens er 10 µg/l (0,01 mg/l) for hver av forbindelsene [3]. WHO har satt referanseverdien for trikloreten til 20 µg/l (0,02 mg/l) og 40 µg/l (0,04 mg/l) for tetrakloreten. WHO kommenterer at konsentrasjonene i drikkevann vanligvis er langt under disse nivåene [1].
Turbiditet
Turbiditet er et mål på hvor klart eller uklart vannet er og sier noe om hvor mye kjemiske og biologiske partikler som er oppløst i vannet. Overflatekilder, som det meste av norsk drikkevann blir produsert fra, har som regel høyere turbiditet enn grunnvannskilder. Det er vanlig å filtrere vannet og felle ut partikler kjemisk i vannbehandlingen. Hvis det er høy turbiditet i drikkevannet kan det indikere en forurensning. Arbeid og graving i rørnettet kan gjøre at partikler løsner fra innsiden av vannrørene, og da kan turbiditeten stige midlertidig. Det samme kan skje i snøsmeltingen eller perioder med mye nedbør og økt avrenning.
Måleenheten for turbiditet er NTU, eller Nephelometric Turbidity Units, og baserer seg på sammenligning med en standardløsning med kjent mengde oppløst stoff. Turbiditet er et kvantitativt mål og sier ingenting om hva som er oppløst, kun mengden [64].
Eksponering
Behandlet drikkevann har som regel lav turbiditet.
Helseeffekter
Høy turbiditet har ingen direkte helseeffekt i seg selv, men det kan indikere en forurensning som også kan omfatte mikroorganismer [64].
Grenseverdi
I drikkevannsforskriften er turbiditet nevnt både under grenseverdier og tiltaksgrenser. Det er ingen angitt verdi, men turbiditeten skal være «akseptabel for abonnentene». Mattilsynet anbefaler at turbiditeten ikke overskrider 1 NTU ut fra vannbehandlingsanlegg for overflatevann [3].
WHO anbefaler også under 1 NTU, og kommenterer samtidig at dette kan være vanskelig å oppnå ute hos abonnenter. Ved turbiditet over 4 NTU oppleves vannet som uklart, ifølge WHO [64].
Uran
Uran finnes naturlig som et radioaktivt element i berggrunn, jordsmonn, luft og vann. Høye konsentrasjoner skyldes vanligvis forurensning fra en industriell prosess. Innholdet i drikkevann er generelt lavt [1]. Uran brukes hovedsakelig som brensel i kjernereaktorer. I naturen finnes uran som isotoper med ulike radioaktive egenskaper, men som har det til felles at de har svært lang halveringstid (kilde: uran – Store norske leksikon).
Det kjemiske tegnet for uran er U.
Eksponering
Med mindre vannet er forurenset eller tilført uran fra berggrunnen er inntaket fra drikkevann svært lavt. Inntak fra mat er noe mer vanlig, men også dette er relativt lavt [1].
Helseeffekter
Nyrebetennelse (nefrittisk syndrom) er den primære helseeffekten hos mennesker, men da først ved akutt eksponering av høye doser.
Det er ikke klart påvist at uran er kreftfremkallende, men den radioaktive strålingen gjør at IARC har plassert uran i gruppe 1 som kreftfremkallende som mennesker. IARC kommenterer samtidig at det er begrenset bevis for en sammenheng med kreft utover lungekreft [65].
Studier av populasjoner som er eksponert for uran i drikkevannet har ikke vist betydelige endringer i noen organer selv med relativt høye konsentrasjoner over lang tid. Det er derfor lite sannsynlig at uran i drikkevannet har noen negativ helseeffekt siden konsentrasjonen vanligvis er lav.
Grenseverdier
Drikkevannsforskriften angir ingen grenseverdi for uran. WHO oppgir en referanseverdi på 30 µg/l (0,03 mg/l) og kommenterer at det er usikkert kunnskapsgrunnlag, samt at nivået av uran i drikkevann sannsynligvis ligger langt under denne verdien [1].
Drikkevannsdirektivet fra EU (direktiv [EU] 2020/2184) angir den samme grenseverdien som WHO.
Vinylklorid
Vinylklorid er en syntetisk og ikke naturlig forekommende forbindelse som består av to karbonatomer i dobbeltbinding der et hydrogenatom er erstattet av et kloratom. Viktigste bruksområde er produksjon av polyvinylklorid (PVC), som brukes i utallige plastprodukter. Vannrør i PVC har blitt og blir brukt i Norge, og utlekking av vinylklorid fra rørene til drikkevannet kan skje, men vinylklorid blir sjelden påvist i norsk drikkevann [6]. Forbindelsen er flyktig og er ikke vanlig å finne i overflatekilder. Den har blitt påvist i grunnvann [1]
Den kjemiske formelen for vinylklorid er C2H3Cl. Vinylklorid hører til forbindelsene klorerte etener, sammen med trikloreten og tetrakloreten.
Eksponering
Eksponering via inhalasjon for ansatte i industri og andre sektorer som bruker vinylklorid i produksjonen er vanligste eksponeringsvei. Det lave nivået i drikkevann utgjør en liten og sannsynligvis ubetydelig del av eksponeringen. Vannrør i PVC kan øke eksponeringen fra drikkevann noe [1].
Helseeffekter
Vinylklorid er klassifisert av IARC i gruppe 1 som kreftfremkallende for mennesker, hovedsakelig pga. risikoen ved inhalasjon [1]. Vinylklorid i norsk drikkevann representerer generelt ikke et helseproblem.
Grenseverdi
Grenseverdien for vinylklorid i drikkevannsforskriften er 0,5 µg/l (0,0005 mg/l) [3]. WHO anbefaler en grenseverdi på 0,3 µg/l (0,0003 mg/l) [1].
Xylen
Xylen, eller dimetylbenzen, er en brennbar aromatisk forbindelse som består av en benzenring med to metylgrupper. Fordi metylgruppene kan ha forskjellig plass på benzenringen er det tre ulike varianter av xylen, såkalte isomere. Xylen finnes naturlig i petroleumsprodukter og kull. Industrielt har det utstrakt bruk som løsemiddel blant annet i gummi. Det blir også brukt i maling og som malingstynner. Xylen frigjøres til lufta fra biltrafikk [1].
Den kjemiske formelen for xylen er C8H10.
Eksponering
Inhalasjon fra luft og røyking er vanligste eksponeringsvei. I vannforekomster er nivået lavt, bortsett fra kilder som har blitt utsatt for forurensning [66].
Helseeffekter
Xylen har lav akutt giftighet. Helseeffekten ved oralt inntak er lite studert. Xylen skilles relativt raskt ut i urinen. IARC har vurdert xylen som ikke klassifiserbart som kreftfremkallende (gruppe 3) [66].
Grenseverdi
Det er ikke satt grenseverdi for xylen i drikkevannsforskriften. WHO angir en referanseverdi på 0,5 mg/l (500 µg/l), basert på tolerabelt daglig inntak (TDI). Luktterskelen i vann er 0,02-1,8 mg/l (20-1 800 µg/l) [66].