Bakterier i drikkevann
Publisert
Acinetobacter
Acinetobacter spp. påvises ofte i drikkevannsystemer med behandlet drikkevann (1). Man kjenner ikke til at denne bakterien kan gi mage-tarmsykdom hos friske mennesker, men bakterien kan utgjøre en risiko for immunsvekkede personer. Den kan derfor være en utfordring spesielt i vanndistribusjonssystemer på sykehus (1). Acinetobacter spp. er sensitiv for klor. E. coli kan ikke benyttes som en indikatorbakterie for Acinetobacter spp.
Aeromonas
Aeromonas spp. har sitt naturlige reservoar i jord og vann. Den finnes i både ferskvann og brakkvann. Flere aeromonasarter vokser godt ved kjøleskaptemperatur og i fravær av oksygen, slik at det er vanskelig å ha kontroll med dem i næringsmidler. Vann med disse bakteriene kan forurense matvarer, der bakteriene kan formere seg, men drikkevann kan også være direkte årsak til tarminfeksjoner. I 1994 var det et utbrudd i Norge forårsaket av rakfisk nedlagt i Aeromonas-holdig bekkevann. Verdens helseorganisasjons veileder for drikkevann konkluderer med at Aeromonasbakterier er vanlig å påvise i drikkevannsprøver, men at smitte gjennom drikkevann er sjeldent forekommende (1).
Tilførsel av Aeromonas spp. i forkant av vannbehandlingen kan reduseres ved tilstrekkelig desinfeksjon (1). Andre tiltak for å forebygge Aeromonas spp. i vannforsyningen er optimal fjerning av organiske stoffer, begrensning av oppholdstid i distribusjonssystemet og opprettholdelse av restkloreffekt (der det benyttes) (1). Bakterien utskilles i avføringen fra syke mennesker, men fordi bakterien også forekommer naturlig i vann, kan ikke E. coli brukes som indikator.
Dersom Aeromonas spp. påvises i vannprøver fra ledningsnettet bør det gjøres tiltak for å finne årsak og redusere problemet, på samme måte som høyt kimtall på ledningsnettet. Dersom man ønsker å få bekreftet om det er Aeromonas spp. i vannet, og om det i så fall er en art som kan gi sykdom, må dette bekreftes av laboratoriet ved tilleggsanalyser. Dersom Aeromonas spp. forekommer i drikkevann er det imidlertid som regel i lave mengder. Infektiv dose hos patogene Aeromonas-arter er høy (106 - 108) og arter som finnes i ledningsnettet er ikke nødvendigvis patogene. Dermed er det ifølge Verdens helseorganisasjon liten risiko for å bli syk av Aeromonas spp. selv om det skulle forekomme i drikkevannet (1).
Arcobacter
Arcobacter spp. er per i dag vurdert som en underestimert tarmpatogen bakterie (2). Disse bakteriene er nært beslektet med Helicobacter pylori og Campylobacter jejuni. Det er ikke kjent om bakteriene har sitt naturlige tilholdssted ute i naturen eller om de i hovedsak er knyttet til tarmen hos mennesker og dyr, men den beskrives i dette kapitlet fordi den kan smitte via vann.
Bakteriene i arcobacterslekten er isolert etter aborter og tynntarmbetennelser hos dyr (i dyras avføring) og etter tynntarmbetennelser hos mennesker. I Italia, Tyskland og Thailand er denne arten isolert fra vann som ikke er desinfisert. Bakterien er ved flere tilfeller blitt assosiert med mage-tarminfeksjon. Arcobacter spp. er vist å kunne feste seg til ulike rørmaterialer, alt fra rustfritt stål og kobber til ulike plastmaterialer. En tysk undersøkelse av råvann og renvann fra 6 vannverk gav 147 isolater med «Campylobacter-liknenede» bakterier, hvorav 100 av disse isolatene var Arcobacter butzleri (3).
Smittestoffet kan overføres med matvarer og vann, men det er usikkert om det kan smitte fra menneske til menneske. Det er ikke kjent hvor lenge den overlever i vann sammenliknet med normale fekalindikatorer, og man vet heller ikke hvor følsom den er for desinfeksjonsmidler (4).
Campylobacter
Campylobacter spp. kan tilføres naturlige vannforekomster med kommunalt avløpsvann, med avløpsvann fra slakterier, og ved tilhold av kråker, måker eller gjess på eller i nærheten av innsjøer. Ville fugler utgjør et stort, naturlig reservoar for disse artene av Campylobacter. Fuglene er nesten uten unntak friske bærere av bakteriene, de blir ikke selv syke. Husdyr på beite og spredning av fersk husdyrgjødsel nær overflatekilder eller utilstrekkelig beskyttede grunnvannskilder utgjør også en smitterisiko.
Undersøkelser har vist at konsum av ikke-desinfisert drikkevann er en risikofaktor for smitte med Campylobacter spp. i Norge (5). Campylobacter spp. er også den vanligste bakterielle årsaken til vannbåren smitte i alle de nordiske land (6).
Laboratorieforsøk har vist at Campylobacter jejuni overlever i kortere tid i overflatevann enn indikatorbakterien E. coli, og at den er mindre resistent enn E. coli mot desinfeksjonsmidlene klor (7) og ultrafiolett lys (UV‑desinfeksjon) (8). Man antar derfor at fravær av E. coli også betyr fravær av Campylobacter spp.
Escherichia coli, sykdomsfremkallende varianter
E. coli benyttes som indikator på forurensning med avføring fordi den er så utbredt i tarmfloraen hos mennesker og varmblodige dyr, og fordi bakterien ikke har noe annet reservoar i naturen. Noen E. coli-varianter, har evnen til å fremkalle sykdom (E. coli-enteritt) og er vanligvis en næringsmiddelbåren infeksjonssykdom og omfatter ETEC, EHEC, EPEC og aEPEC.
Drikkevann med fekal forurensing kan også inneholde patogene E. coli-varianter. At vannbårne utbrudd forårsaket av patogen E. coli kan forekomme, er vel dokumentert (1). Bruk av E. coli som indikatorbakterie er ansett som en egnet indikator for mulig tilstedeværelse av sykdomsfremkallende E. coli-varianter.
Flavobacterium
Flavobacterium spp. er en bakterieslekt med arter som er vidt utbredt i jord og vann. En del av dem er omdøpt og beskrives nå under navn som Chryseobacterium, Empedobacter, Myroides og Sphingobacterium. De er også isolert fra næringsmidler.
På sykehus regnes vannledninger og armatur som et signifikant reservoar. Slekten inneholder arter som kan forårsake sykdom hos svekkede personer. Sykdommer forårsaket av disse bakteriene forekommer sjelden, bortsett fra hos personer med AIDS, og sykehuspasienter med svært svekket immunsystem. Flavobacterium spp. kan tåle høye klordoser.
Francisella tularensis (harepest)
Bakterien kan smitte mennesker og varmblodige dyr, og forårsaker sykdommen tularemi, også kalt harepest eller lemensyke. Sykdommen smitter gjennom kontakt med syke eller døde dyr, ved inhalasjon av kontaminert støv, via infisert drikkevann og via mygg og flått. Hvilke organer som angripes, er avhengig av smittevei, og vannbåren smitte kan gi sykdom i munn/hals og tarm. Smittedosen er lav.
Fordi F. tularensis ikke er en tarmbakterie, vil fekalindikatorer ikke være egnet til å bedømme om slike bakterier kan være til stede i vann. Ved mistanke om smittestoffer i vannet vil koking av vannet uskadeliggjøre bakterien. Bakterien er også følsom for ulike desinfeksjonsmidler.
Helicobacter pylori
Infeksjon med bakterien er anerkjent som en årsak til kronisk magekatarr og medvirkende faktor i utvikling av sår i magesekken og i tolvfingertarmen.
Helicobacter pylori er påvist i overflatevann og overflatenære grunnvannsforekomster, noe som kan tyde på at smittestoffet kan være vannbårent (1). Selv om H. pylori lite sannsynlig vokser i naturlige vannforekomster, er den påvist å overleve tre uker i biofilm og opp til 20-30 dager i overflatevann (1). E.coli er ikke en pålitelig indikator for H. pylori i råvann ettersom E. coli har kortere overlevelsestid.
H. pylori tåler høyere doser enn E. coli av ozon og klor, og kan være tilstede i klorert drikkevann selv om E. coli er fraværende (9). Normal klorering vil i midlertidig drepe bakterien og den vil bli tilstrekkelig redusert ved riktig utført UV-desinfeksjon.
Klebsiella
Klebsiella spp. finnes både i tarmen hos varmblodige dyr og mennesker og på plantemateriale under nedbrytning og i vann. Klebsiella spp. er en koliform bakterie, i samme gruppe som for eksempel E. coli. Bakteriene kan formere seg på organisk stoff i industrielt avløpsvann.
Klebsiella spp. er ikke ansett å representere en kilde til mage-tarmsykdom gjennom konsum av drikkevann. Klebsiella spp. påvist i vannforsyning er som oftest knyttet til biofilm og representer lite sannsynlig en helsefare hos personer med normalt immunforsvar (1).
Bakteriene kan forårsake ulike infeksjoner hos personer med svekket immunforsvar eller annen underliggende sykdom. Klebsiella pneumonia kan spesielt være et problem i sykehussettinger, ofte er reservoaret for smitte mage-tarmtraktus eller hender (10).
Legionella
Legionellabakterier finnes i de fleste ferskvannsforekomster og i jord. Bakterien kan vokse både direkte i eventuell biofilm i interne vannledninger og i sedimentert slam i varmtvannstanker, men spesielt inne i amøber/protozoer (encellede dyr) som kan finnes i biofilmen eller slammet. Legionellabakterier kan forårsake en alvorlig lungebetennelse som kalles legionærsykdom, men et mildere, influensalignende sykdomsforløp, kalt Pontiac feber, kan også forekomme. Legionellabakteriene kan kun smitte via aerosoler som trekkes ned i lungene og smitter ikke ved at man drikker vann eller fra person til person.
Listeria
Slekten Listeria spp. inneholder arter som finnes i avføringen til mennesker, husdyr, ville dyr og fugler, og på plantemateriale (11). De trives best i fuktig miljø, som i råtnende plantemateriale, i fuktig jord og i surfôr (silofôr). Det er bare to arter som fremkaller sykdom i mennesker, L. monocytogenes og L. ivanovii, hvorav den førstnevnte er den absolutt dominerende patogene arten. Sykdommen, som kalles listeriose, er relativt vanlig hos sau, og bakterien forekommer hos mange forskjellige dyrearter.
Bakteriene kan overføres til mennesker ad forskjellige veier, men den vanligste smittemåte der vann er involvert, er at forurenset vann infiserer mat, og at bakteriene utvikler seg i maten og fører til næringsmiddelbåren infeksjon. Grønnsaker som har vært vannet med forurenset vann eller gjødslet med naturgjødsel, kan, hvis de spises rå, overføre smitten. I Norge har også rakfisk vært assosiert med utbrudd av Listeriose, dette kan blant annet skje dersom forurenset vann er brukt i produksjonen.
Smittede personer vil enten ikke merke infeksjonen, eller de kan få influensalignende symptomer. Bakterien er spesielt farlig for gravide kvinner, da den kan overføres til fosteret, og føre til abort. De alvorligste sykdommene som kan oppstå er hjernehinnebetennelse og blodforgiftning. Av voksne mennesker er AIDS-pasienter, kreftpasienter og andre med nedsatt immunforsvar spesielt utsatt for alvorlig sykdom. Også nyfødte og skrøpelige eldre er utsatt.
Listeria spp. overlever lenger i vann og kloakk enn E.coli. Man kan derfor ikke regne med at vanlige kontrollanalyser for fravær av tarmbakterier er egnet som kontroll på om vannet er fritt for Listeria spp. Listeriabakterier er ikke spesielt resistente mot desinfeksjonsmidler.
Mycobacterium
I vann kan ikke-tuberkuløse eller «atypiske» arter av mykobakterier forekomme naturlig. Infeksjon av ulike arter har vært assosiert med tilstedeværelse i vannforsyning, selv om årsaksforholdet har kun svake bevis (1).
Atypiske mykobakterier er relativt motstandsdyktige mot desinfeksjon. Klor vil antagelig redusere antallet mycobakterier i vann, men er mindre effektivt mot vekst i biofilm. Mykobakterier påvises ikke i en kimtallsanalyse, og E.coli er ikke en egnet indikator for tilstedeværelse av denne bakterien (1). Det er vist at atypiske mykobakterier har ulik følsomhet for UV-lys og for enkelte arter kreves UV-dose på 100mJ/cm2 for å drepe bakteriene (12).
Atypiske mykobakterier kan hovedsakelig forårsake infeksjon hos personer med nedsatt immunforsvar eller kronisk underliggende lungesykdom.
Pseudomonas aeruginosa
Slekten Pseudomonas er bakterier som er vidt utbredt i jord, ferskvann og sjøvann, hvor de er aktive i nedbrytning av organisk stoff. Det er ingen bevis for at vannforsyningen er en kilde til infeksjon i den generelle befolkningen. Derimot kan den være relevant i flaskevann og er assosiert med lukt/smak-problemer (1).
Pseudomonas aeruginosa er spesielt knyttet til smitte via vann, badevann eller aerosoler i luft. Bakterien kan forårsake magebesvær, luftveisinfeksjoner, og infeksjoner i sår, samt i øyne, ører og urinveier. Personer med svekket immunforsvar, er spesielt utsatt, men lange opphold i ufullstendig desinfiserte svømmebasseng kan føre til infeksjon hos ellers friske personer
Bakteriene er mer resistente overfor klor enn koliforme bakterier og benyttes derfor som indikator på tilstrekkelig klortilsetning i bassengbad. Siden P.aeruginosa er en miljøbakterie vil ikke E.coli være en egnet indikator for tilstedeværelsen av bakteriene (1).
Salmonella
Salmonellabakterier skilles ut med avføringen til smittebærende mennesker og dyr. Smitte overføres fra avføringen til mennesker og dyr via mange forskjellige veier, inkludert via drikkevann. Matvarer kan også infiseres via forurenset vann.
Salmonella Typhimurium finnes i norsk fauna, spesielt i fugler og pinnsvin. Måker som tar sin føde fra infisert mat, for eksempel på søppelfyllplasser, kan føre salmonellabakterier til drikkevannskilder eller åpne høydebasseng, når de etterpå legger seg på vann for å hvile.
Salmonellabakterier tilhører samme familie som indikatorbakterien E.coli, og deres resistens mot ytre påvirkninger ligger på samme nivå eller litt over indikatorbakteriens resistens. E. coli anses som en rimelig god indikator for mulig tilstedeværelse av salmonellabakterier. Stort sett har E. coli og salmonellabakterier samme grad av resistens overfor de fleste desinfeksjonsmidler, men salmonellabakterier har generelt sett litt større toleranse overfor UV-bestråling. UV-bestråling ved norske vannverk er i midlertidig tilstrekkelig for å inaktivere Salmonellabakterier i vann (over 40mJ/cm2) (13).
Shigella
Shigella spp. kan forårsake alvorlige mage-tarminfeksjoner, inkludert bakteriell dysenteri, og er hovedsakelig knyttet til land med dårlig hygieniske forhold (1).
Flere vannbårne utbrudd forårsaket av Shigella spp. har blitt registrert. Shigella spp. er ikke spesielt stabil i vannforekomster, og tilstedeværelse tyder på en nyere fekal forurensning (1).
Shigella spp. er meget lik E. coli, og fravær av E. coli i vann regnes derfor også som indikasjon på fravær av Shigella spp. Likeledes regner man med at Shigella spp. og E. coli har samme resistens mot desinfeksjonsmidler.
Vibrio cholerae
Utbrudd av Vibrio cholerae i dag svært sjeldne i industrialiserte land takket være effektiv bekjempelse i forrige århundre, der innføring av effektive metoder for desinfeksjon av drikkevann og for kloakkhygiene spilte en avgjørende rolle.
Yersinia
Bakterieslekten Yersinia er vidt utbredt i vårt miljø, og inneholder både arter som kan forårsake sykdom hos mennesker og dyr, og en rekke arter som ikke er tillagt noen medisinsk betydning. De sykdomsfremkallende artene er Y. pestis, Y. pseudotuberculosis som gir sykdommen «pseudotuberkulose», og Y. enterocolitica som har størst betydning som årsak til sykdom hos mennesker i vårt land.
Y. enterocolitica kan tilføres naturlige vannforekomster med kommunalt avløpsvann og med avløpsvann fra slakterier. Spredning av husdyrgjødsel med innhold av fersk grisemøkk nær overflatekilder eller over utilstrekkelig beskyttede grunnvannskilder utgjør også en smitterisiko.
Bakterien er vist å overleve lenger i innsjøvann enn E. coli (8). Y. enterocolitica kan derfor være til stede selv om vannet blir vist å være fritt for E. coli og E. coli er dermed ikke en god indikator for mulig forekomst av Yersinia spp. Desinfeksjon med klor eller UV-bestråling er effektivt mot Yersinia spp. (1).