Innledning
Oppdatert
Drikkevannet inneholder en del kjemiske forbindelser, og av og til kan det også bli forurenset av mikroorganismer. Her finner du en oversikt over noe av det drikkevannet kan inneholde. Informasjonen er kortfattet og er ikke ment å være utfyllende. Det er viktig å vurdere og følge opp avvik slik at de som drikker vannet ikke blir utsatt for helserisiko.
Det er grenseverdier for mange kjemikalier og mikroorganismer i drikkevann
Vannverkene behandler vannet før det når forbrukeren, og stort sett er drikkevannet fra vannverk trygt. Uforutsette hendelser kan allikevel føre til forurensning. Det trenger ikke å bety at forbrukerne blir syke av vannet eller at det er helseskadelig, men risikoen er der.
I drikkevannsforskriften er det grenseverdier og tiltaksgrenser for en rekke mikrobiologiske og kjemiske parametere. Vannverkseierne skal ta prøver for å overvåke disse og andre nødvendige parametere for at drikkevannet skal være trygt. Også privatpersoner med egen vannforsyning bør ta vannprøver. Mange kommersielle laboratorier som tar miljøprøver tilbyr slike tjenester.
Grenseverdiene og tiltaksgrensene for kjemikalier i drikkevann er satt helsemessig, og angir den konsentrasjonen som ikke medfører en helserisiko ved konsum av drikkevann gjennom hele livet, med en sikkerhetsmargin. Grenseverdiene for mikrobiologi er satt for å unngå akutt sykdom.
Forurensning med mikroorganismer kan gi magesyke
Forurensning av avføring fra mennesker og dyr, såkalt fekal forurensning, er den viktigste årsaken til akutt sykdom fra drikkevann. Mikroorganismer i avføringen kan gjøre oss syke. Vanligste symptomer er magesyke, kvalme og oppkast. For å overvåke det mikrobiologiske innholdet i drikkevannet er det vanlig å lete etter såkalte indikatororganismer. De er ikke nødvendigvis sykdomsfremkallende i seg selv, men mange av dem er vanlige å finne i avføring, og påvisning er et tegn på fekal forurensning. Noen vanlige kilder til fekal forurensning er avløpsvann, jordbruksarealer med husdyrgjødsel, beitedyr, og streif av ville dyr og fugler.
Det er vanlig å dele inn mikroorganismer i bakterier, virus og parasitter. De har ulike egenskaper, livssykluser og smitteveier, og fjernes i ulik grad av vannbehandlingsprosesser. Sykdomsfremkallende bakterier formerer seg normalt ikke i vann, og må ha blitt tilført relativt nylig hvis de blir påvist i drikkevannet. Bakterier tåler generelt klor dårlig, og blir inaktivert eller drept av klorbehandling.
Encellede parasitter er generelt motstandsdyktige mot klorforbindelser, og må fjernes med andre vannbehandlingsmetoder, som koagulering og felling, med påfølgende UV-behandling (ultrafiolett lys). Virus er svært små og kan være vanskelig å fjerne med filtrering. De er stort sett vertsspesifikke, slik at virus som kan smitte mennesker bare overføres fra menneskelig avføring. Noen virus tåler klor bedre enn bakterier og kan overleve lenge i vann. De aller fleste virus blir inaktivert av UV-behandling.
Kjemikalier i drikkevann er sjelden akutt helsefarlig
Hvis det blir påvist kjemikalier i drikkevannet er det som regel snakk om små mengder, som betyr at det er lav risiko for akutt helsefare. Helseeffekten kan oppstå først ved lang tids eksponering. Det kan være unntak, f.eks. der det er stor tilførsel fra berggrunnen eller en annen betydelig forurensningskilde.
Langvarige helseeffekter av eksponering for kjemikaler fra drikkevannet er avhengig av blant annet:
- Konsentrasjonen i drikkevannet.
- Hvor mye vann man drikker.
- Inntak av kjemikalien fra andre kilder.
- Tidsrommet man får i seg kjemikalien.
I tillegg kan individuelle forskjeller spille inn. Kroppsvekten kan også påvirke mulige helseeffekter. Spedbarn kan f.eks. være mer utsatt for enkelte kjemikalier fordi de får i seg mer per kilo kroppsvekt sammenlignet med voksne, selv om barna drikker mindre vann.
Noen kjemikalier er uønsket i vannet fordi de kan ha bruksmessige konsekvenser i tillegg til eller i stedet for helsemessige. Jern og mangan kan for eksempel gi farge på klesvask og sanitærutstyr ved lavere nivåer, uten at det nødvendigvis er fare for helsen. Humus kan sette uappetittlig farge, lukt og smak på vannet.
Vannforekomster kan få tilført kjemiske stoffer naturlig, for eksempel gjennom utvasking fra berggrunnen eller jordsmonnet, eller menneskeskapte aktiviteter som industri, jordbruk, trafikk eller bebyggelse.
Et avvik er funn av en parameter over grense- eller tiltaksverdien. Det er ikke veldig uvanlig å få avvik i vannprøver innimellom. Da er det viktig å vurdere avviket og sette inn tiltak for å utbedre hvis nødvendig. Generelt bør alle avvik følges opp. Pga. risikoen for akutt helseeffekt haster det som regel mer å følge opp mikrobiologiske enn kjemiske avvik.
Vannverkseiere, altså eiere av drikkevannsforsyninger som leverer til mer enn en enkelt husstand eller fritidsbolig, kan ta kontakt med rådgivningstjenesten Nasjonal vannvakt, på telefon 22 07 88 88.
Privatpersoner med egen vannforsyning bør kontakte et firma med kunnskap om vannbehandling for å vurdere nærmere om og hvordan avviket kan rettes.