Mår
Oppdatert
Måren (Martes martes) er et mellomstort rovdyr med langstrakt kropp og korte bein. Den er utbredt over det meste av landet, og den er en meget dyktig klatrer og spesielt tilpasset et liv i skog. Den gjør normalt ingen skade på menneskelige interesser, men enkelte dyr kan ta tilhold og yngle inne i og under bygninger med påfølgende luktproblemer.
Utbredelse
Måren er utbredt over det meste av Europa, med noen unntak slik som Island, Hellas, samt deler av Spania, Portugal og Storbritannia (1). I Norge finner man den over det meste av landet (2). Den er hovedsakelig knyttet til skogområder. I Sentral- og Sør-Europa finner vi en annen art som ofte går under navnet steinmår/husmår (Martes foina). Denne arten finnes ikke i Norge, Sverige og Finland (3).
Kjennetegn
Måren har en kroppslengde på 36–56 cm og en halelengde på 17–28 cm. Vekten kan komme opp i 2 kg for de største individene. Pelsen er brun, halen er lang og lodden, og den har en gulhvit flekk over strupen og brystet. Strupeflekken gjør at man skiller den fra minken, som kun har en liten lys flekk på haken/strupen. Måren har dessuten lengre ører enn minken, samt at ørene har en lys kant ytterst.
Fotavtrykkene er lett gjenkjennelige på mårdyrenes karakteristiske hoppende parspor. De veksler ofte mellom korte og lange sprang. Forbeina lager et spor som er ca. 4 cm langt og 3,7 cm bredt, mens bakbeina er henholdsvis 4,5 cm og 3,5 cm.
Mår plasserer ofte ekskrementene (avføringen) på forhøyninger i terrenget som en del av det å markere territoriet. Ekskrementene inneholder mye hår, fjær og knokler, samt rester etter bær om høsten. De har den typiske mårformen, dvs. de er pølseformet, snodd og trukket ut i en spiss (se bilde). De er om lag 8–10 cm lange og litt over 1 cm tykke. Fargen er mørk grå eller svart. Ekskrementene har en utpreget og ubehagelig moskuslukt.
Måren lager mange lyder, blant annet en lyd som høres ut som malingen til en katt. Det er spesielt ungene som lager denne lyden mens de er i bolet.
Livssyklus
Paringstiden er i juli-august. Ungene fødes i april/mai året etter på grunn av en periode med forsinket fosterutvikling. Kullstørrelsen varierer vanligvis mellom én og fem unger.
Atferd
Måren er nattaktiv, og om dagen skjuler den seg i underjordiske huler eller i hule trær. Om sommeren er den til en viss grad i aktivitet også mens det er lyst, spesielt tidlig på morgenen eller sent om kvelden. Måren har territorier, og hjemområdets størrelse er normalt noen få kvadratkilometer. Døgnvandringer på opptil 65 km kan imidlertid forekomme. Under vandringer i territoriet følger den vanligvis faste ruter. Den er en utmerket klatrer. Den liker ikke å gå eller svømme i vann, men går allikevel ikke av veien for å krysse en elv.
Fødeopptak
Føden varierer med område og årstid. Smågnagere, hare, ekorn, fugler og egg er viktig næring, men den kan også sette til livs en del bær slik som blåbær og rognebær (2).
Mår som skadedyr
Normalt gjør ikke måren noen skade, men den kan enkelte ganger ta tilhold i og under bygninger, spesielt hytter. Man kan da oppleve luktproblemer pga maten som dyret har hamstret. Hvis dyret i tillegg yngler under en hytte kan luktproblemene bli betydelig større på grunn av avføringen fra ungene. Kommer måren seg inn i bygninger kan den også gjøre skade på inventaret.
Forebygging og sikring
Forebygging mot mår foregår ved å sikre bygget. Dette må gjøres på et tidspunkt da dyret ikke oppholder seg i bygget eller har unger i bygget. Alle åpninger som er større enn 5-6 cm må tettes. Som en tommelfingerregel kan man si at åpninger som er på størrelse med et hønseegg er tilstrekkelig for at en mår kan komme seg gjennom. Husk at måren er en dyktig klatrer, og at også hull og sprekker høyt oppe på bygningen må tettes.
Bekjempelse
Forskrift om skadefelling, dødt vilt og bruk av vilt i oppdrett, forskning og dyrepark (viltforskriften, lovdata.no) gir regler for skadefelling. Skadefelling av mår kan gjøres etter skadelidtes egen beslutning uten særskilt tillatelse hele året når det er nødvendig for å stanse eller avverge skade på avling, husdyr, tamrein, skog, fisk, vann eller annen eiendom. Et meget viktig poeng i forbindelse med eventuell skadefelling er at viltforskriften gir følgende vilkår som må være oppfylt før skadefelling starter:
- Skaden er eller kan bli av vesentlig økonomisk betydning
- Skadeforebyggende tiltak er i rimelig utstrekning forsøkt, vurdert ut fra hvilke verdier som skal beskyttes og kostnadene ved alternative tiltak
- Uttaket rettes mot skadegjørende individ
- Uttaket er egnet til å stanse eller vesentlig begrense skadesituasjonen
- Uttaket ikke truer bestandens overlevelse
Felling av skadegjørende vilt skal følge de krav til ordinær jaktutøvelse som fremgår av viltloven (lovdata.no) med tilhørende forskrifter. Det er imidlertid ikke nødvendig å løse jegeravgift for å delta i en skadefelling. Innenfor tettbygd strøk er bruk av våpen i alminnelighet forbudt. Tillatelse må derfor innhentes fra politimyndighetene før felling foretas. Dyrevelferdsloven (lovdata.no) setter krav til at avliving av dyr og håndtering i forbindelse med avlivingen skal skje på dyrevelferdsmessig forsvarlig måte.
Man kan fange mår i ulike typer feller. Fangstredskapet kan være konstruert som en slagfelle, fallem eller fallstokk som utløses når dyret passerer. Disse skal virke slik og ha slik slagkraft at det vilt som fanges blir drept øyeblikkelig. Slagfelle til fangst av mår skal ha en slagmekanisme som slår ovenfra og ned mot dyrets kranium/nakke, eller som med et sakseslag slår mot dyrets kranium/nakke. Dyret søker til fangstredskapet lokket av åte i form av mat/lukt. Som åte for mår kan man bruke de fødetyper den normalt spiser. I tillegg er måren veldig glad i honning som med hell kan smøres i og rundt fella. Fangstredskap som avliver viltet skal ha tilsyn minst én gang hver uke. For ytterligere informasjon se Forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst (lovdata.no) samt tilhørende veileder Vilt som gjør skade (miljodirektoratet.no).
Kjemisk kontroll ved bruk av gift er ikke tillatt. Det finnes utstyr som er laget for å skremme bort gnagere og andre pattedyr, f.eks. apparater som sender ut ultralyd, lavfrekvente lyder eller vibrasjoner. Det finnes ikke vitenskapelige undersøkelser som viser at disse er effektive, og vi kan derfor ikke anbefale bruken av disse. Kjemiske avskrekkingsmidler (repellenter) er heller ikke vist å være spesielt effektive. Det er ingen biologiske bekjempelsestiltak som kan anbefales per i dag.
Finn informasjon om skadedyrhåndboka og generell informasjon om forebygging og bekjempelse i kapitlet Om skadedyrhåndboka og skadedyrkontroll.
