Brunhodereirmøll
Oppdatert
Brunhodereirmøll, tidligere kalt hønsehusmøll, opptrer sjelden som skadedyr i boliger, men de kan av og til formere seg i skinn, tøy og utstoppede dyr. I hønsehus finnes den derimot hyppig og kan være til irritasjon hvis bestanden blir for stor. Den kontrolleres lett ved å fjerne næringsgrunnlaget for larvene.
Utseende
Brunhodereirmøll tilhører familien Tineidae (ekte møll) og er nært beslektet med vanlige skadedyr som pelsmøll og klesmøll. De er relativt små insekter med en maksimal vingelengde på 8 mm. Til tross for at vingespennet kan bli opptil 17 mm oppleves de som små fordi man oftest ser dem når de sitter i ro med vingene i taklagt posisjon. Forvingene er brune til gråbrune med uregelmessige mørkere flekker, mens bakvingene er lysere og ensfarget gulgrå (se illustrasjon). Bakkanten av begge vingeparene er tett besatt med lange hår. Hodet er lysebrunt med et rødlig skjær, mens bakkroppen er mer gråbrun. Utseendemessig er det liten forskjell mellom kjønnene, men hunnen er ofte litt større enn hannen. Brunhodereirmøll er svært lik mange andre arter som finnes i norsk natur, og sikker artsbestemmelse krever genitalpreparering. Larvene er gulhvite med tydelig mørkt hode.
Geografisk utbredelse
Brunhodereirmøll finnes i naturen i de sørlige deler av Norge med en nordlig grense i Trøndelag. Fordi den er vanlig i hønsehus, kan man likevel møte på den i innendørsmiljøer over hele landet. Utenfor Norge fantes brunhodereirmøll naturlig i Eurasia, men den har blitt introdusert til de fleste verdensdeler og regnes nå som en kosmopolitisk art.
Livssyklus og habitat
Livssyklusen til brunhodereirmøll er knyttet til fuglereir eller andre steder der animalske rester samles. Larvene livnærer seg på fjær-, hår-, hud- eller pelsrester, men de har også blitt observert i lagrede vegetabilske produkter. Brunhodereirmøll er i Norge funnet i reir av en rekke fuglearter, og siden dette er deres naturlige habitat, regnes fjær som et viktig næringselement for larvene. Voksne individer er nattaktive, og utendørs observeres de fra mai til september. Som artens tidligere navn hønsehusmøll tilsier, trives brunhodereirmøll spesielt godt i hønsehus. Her utvikles populasjonen i en blanding av møkk, strø, fôrrester og fjær. Generasjonstiden er relativt lang, og de finnes derfor kun i stort antall mot slutten av en eggproduksjonsperiode. Da kan de være til irritasjon og oppleves som et skadedyr når de svirrer rundt i hønsehuset, men bestanden slås kraftig tilbake når hønsemøkka fjernes og bygningen gjøres ren mellom innsett av dyr.
Skadetype og bekjempelse
Brunhodereirmøll er av liten økonomisk betydning, men arten har i noen tilfeller blitt funnet som skadedyr på skinn, i tøy og i utstoppede dyr. Under spesielle forhold kan de opptre i stort antall, men dette er uvanlig. Hvis oppformering av bestanden har funnet sted, vil bekjempelse uten bruk av sprøytemidler være enkelt gjennom fjerning av næringsgrunnlaget til larvene.
