Spøkelsesmaur
Oppdatert
Spøkelsesmaur er en tropisk art som har spredd seg til store deler av verden. I Norge kan den kun leve innendørs. Som skadedyr minner den mye om faraomaur og må bekjempes på samme måte.
Utseende
Arten Tapinoma melanocephalum kalles for «ghost ant» på engelsk, og man bruker derfor spøkelsesmaur i Norge. Hode og fremre delen av bryststykket er mørkt, mens resten av mauren er blekt gul-hvit. Arbeiderne er veldig små og blir kun 1,5-2 mm lange. Dronningene er litt større, men heller ikke de blir lengre enn 2,5 mm. Det tynneste kroppsleddet, det vil si stilken mellom for- og bakkropp, er nesten helt skjult under bakkroppen (1;2).
Levevis og biologi
Generelt sett har maursamfunn en kompleks struktur, og biologien er beskrevet i detalj i en rekke bøker (3-5). Spøkelsesmauren stammer sannsynligvis fra Afrika eller Asia. Den har deretter blitt introdusert til Nord-Amerika og Europa hvor den er et skadedyr i oppvarmede miljøer. Mauren er funnet flere ganger i boliger på Østlandet, men den er ikke vanlig. Angrepene har vært på kjøkken og bad. Spøkelsesmaur har kolonier på 100-1000 arbeidere og mange dronninger. På samme måte som med faraomaur kan nye kolonier dannes ved såkalt «knoppskyting». Det vil si at en gruppe maur bryter ut fra en eksisterende koloni og starter en ny. Dette gjør dem i stand til raskt å danne nye kolonier. Sverming med vingede individer er ikke observert. Spøkelsesmaurene kan ha reir hvor som helst der de finner et lite hulrom eller en sprekk. Bak en dørterskel eller en vegglist er det for eksempel god plass til et maursamfunn. Maurene er i naturen rapportert å like honningdugg fra bladlus. De spiser også insektegg og larver. Fra innendørsforhold skal den foretrekke søt kost, men kan også spise fettholdig mat.
Skade
Spøkelsesmauren kan være til stor sjenanse om de er tallrike, men de gjør ikke skade på bygninger. Muligens kan de også overføre smitte hvis de etablerer seg i helseinstitusjoner, og de kan trolig forårsake astmatiske plager hvis det blir veldig mange maur innendørs (6). Slike problemer vil være av liten betydning i Norge siden infestasjoner normalt håndteres raskt og effektivt.
Bekjempelse
Bekjempelse av maur kan generelt være vanskelig siden man er nødt til å få has på dronningen, og strategien som skal benyttes krever god forståelse for de individuelle artenes biologi (1;2;5). Bekjempelsen foretas ved bruk av forgiftet åte på liknende måte som ved faraomaurbekjemping (7-11), og angrepets utstrekning kartlegges for å få god oversikt. Dette er nødvendig for å unngå tilbakefall fordi man overser deler av samfunnet. Man vurderer derfor hele bygningen som en bekjempningsenhet siden fokus på enkeltrom kan være utilstrekkelig. Åten sjekkes hyppig og gjerne et døgn etter forrige utlegg. Alle steder hvor det forekommer maur etterfylles det med åte. I tillegg setter man ut forgiftet åte i alle tilgrensende områder for å sikre at ikke nye kolonier anlegges.
Forgiftet åte får størst effekt hvis den plasseres i alle aktive stier samtidig som man fjerner så mange konkurrerende matkilder som mulig. Konkurrerende mat fjernes ved å sørge for at matvarer, søppel og annet organisk materiale er utilgjengelig. Spøkelsesmauren har stier på både synlige og skjulte steder. Det er best å sjekke den forgiftede åten hyppig siden nye stier kan dukke opp, og det kan gå tomt for åte om maurene er mange. Målet er å få åte fordelt til alle individene i bygningen. Etter at selve bekjempelsen er over, overvåkes lokalene for å stadfeste om mauren er bekjempet. Det er langt mindre kunnskap om bekjempelse av spøkelsesmaur enn av faraomaur. En må derfor i større grad regne med å forsøke ulike åter for å lykkes med bekjempelsen.
