Husflue og stikkflue på gårder med husdyr
Oppdatert
Når varmen kommer på vår og forsommer øker antall fluer i og rundt fjøs og stall. Både husfluer også stikkfluer kan forekomme i stort antall og være til plage får både husdyr og mennesker. For å komme denne plagen til livs, er det ofte nødvendig å sette i verk tiltak i fluenes oppvekstområder.
Hvilke fluer?
Det er først og fremst husflue (Musca domestica) og stikkflue (Stomoxys calcitrans) som er vanlig på gårder med husdyrhold. I tillegg kommer liten husflue (Fannia canicularis) som er vanligst på pelsdyrfarmer og hønserier. Fluer som sitter på dyr ute på beite er i hovedsak andre arter enn de som formerer seg inne i fjøset. Dette skrivet tar bare for seg husflue og stikkflue.
Hvordan gjenkjenne fluene?
Den voksne husflua er 6-9 mm lang og har 4 smale svarte striper på bryststykkets ryggside. Bakkroppen er svart og svakt gul og noe forskjellig hos hunner og hanner. Stikkflua er 5-7 mm og har en bakkropp med flere mørke felter. Den voksne stikkflua har også en tydelig stikkemunn, noe som enkelt skiller den fra husflua. Både husflua og stikkflua har fullstendig forvandling; egg, tre larvestadier, puppe og voksen. Larvene er hvite og uten bein, og puppene er brune. Avstanden mellom spirakelåpningene hos pupper og larver hos husflua er kortere enn bredden av en av åpningene. Dette trekket gjør at man kan se forskjell på larver og pupper av husflue og stikkflue.
Hvor finner vi stikkflue og husflue?
Husflue og stikkflue har begge en verdensomspennende utbredelse. Her i landet har de også en vid utbredelse, men er begrenset til gårder med husdyr. Opprinnelig kommer fluene fra et varmere strøk enn Norge, og kan derfor ikke overvintre utendørs hos oss.
Hvordan lever husflua?
Larver og voksne fluer lever helt forskjellige liv. Den voksne flua er allsidig i kosten og spiser det den måtte finne av sukker og proteiner. Den oppsøker de fleste typer av mat og drikke, og er like interessert i søppelkassa som i grillmat og koldtbord. Husflua tygger ikke maten, men «spytter» på det den skal spise og slurper så i seg en blanding av spytt og halvfordøyd næring.
Larvene utvikler seg først og fremst i avføring fra dyr hvor det foregår en gjæringsprosess. Spesielt gjelder dette møkk fra gris og grisunger, men også spedkalver, hester og høns. Kumøkk er mindre egnet. Husfluelarvene kan også utvikle seg i råtnende plantemateriale og kjøkkenavfall.
Husflua har et enormt formeringspotensiale. En voksen hunn legger vanligvis 100-120 egg i 1-6 omganger. Eggleggingen starter kun få dager etter at hunnen klekker fra puppen. Ved optimale utviklingsforhold rundt 30 ºC, har husflua en livssyklus på omtrent en uke. Synker temperaturen til 20 ºC bruker den over 3 uker, og ved 15 ºC er livssyklusen på rundt 5 uker. Kommer temperaturen ned til 12 ºC stanser utviklingen av flua helt opp. Husflua tåler heller ikke temperaturer over 45 ºC. I Norge vil livssyklusen til husfluer sommerstid normalt være halvannen til to uker. En voksen husflue lever i gjennomsnitt kortere enn en uke på gårder, men kan leve opptil to måneder med nok mat og relativt lave temperaturer.
Når husdyrmøkk brytes ned øker møkkas temperatur betraktelig. Temperaturen som fluelarvene lever under er derfor vanligvis høyere enn lufttemperaturen. Larvene kan oppsøke de stedene med høyest temperatur ved å bevege seg rundt i møkka. De voksne fluene setter seg på steder med høy temperatur, som for eksempel på dyr, varme vegger eller lignende, og hunnene fremskynder på denne måten modning av eggene.
Pupper og egg kan ikke bevege seg, og er prisgitt temperaturen der de er. Eggene legges av hunnene på steder med mye næring og riktig temperatur, og larvene krabber til gunstige steder for å forpuppe seg. Om nødvendig kan de tilbakelegge mange meter. Puppene vil helst ha 20-25 ºC, det vil si litt kjøligere enn larver og voksne. Puppene foretrekker også tørrere steder enn larvene.
Gjødselen som fluelarvene lever i må være fuktig, men ikke klissvåt. Den må heller ikke være for tett og kompakt. De beste utviklingsstedene er fersk til en uke gammel grisemøkk eller kalvemøkk blandet med halm eller strø, hestemøkk og fuktig hønsemøkk. Larver utvikler seg sjelden i møkk som er mer enn 2-3 uker gammel. I våtgjødselanlegg for grisemøkk dannes det ofte et flytelag på toppen med relativt tørr konsistens. Dette gir ideelle forhold for larvene. Hauger med møkk utendørs kan også huse fluelarver.
Hvordan lever stikkflua?
Den voksne stikkflua finner vi inne i, og rett rundt gårder med husdyr. Den voksne flua lever av blod som den suger av husdyr og mennesker. Fluene spiser èn gang om dagen og sitter på offeret sitt i 2-5 minutter. Stikkfluas larver lever i gjødsel og dukker spesielt opp på gårder med svine- og kalveproduksjon der det anvendes godt med halm eller annen strø. Den kan også formere seg i gjødsel fra hest, mens kugjødsel er uegnet. Utviklingstiden er noe langsommere enn husfluas, med en generasjonstid på 2- 3 uker sommerstid. En stikkfluehunn legger klaser med 80-100 egg. Dette kan hun gjøre med 2-3 dagers mellomrom til hun dør, sannsynligvis etter en ukes tid. Stikkflua kan formere og utvikle seg ved lufttemperaturer rundt 12-13 ºC. Dette er noen grader lavere enn nedre grense for husfluas utvikling.
Hvilken skade gjør husflua og stikkflua?
Husflua er først om fremst til sjenanse på grunn av sin oppførsel og sitt store antall. Fluene svermer rundt maten vår og setter seg der vi ikke vil ha dem. Det kan være svært plagsomt for folk når husfluene sprer seg til bolighus og uteområder på sommeren.
Den voksne stikkflua lever av blod og kan stikke både mennesker og husdyr, selv om den foretrekker husdyrene. Stikket kjennes som et nålestikk og er en ubehagelig opplevelse, ofte med hevelse og kløe i huden etterpå. Dyr som blir stukket får en urolig atferd, de vifter med halen og beveger seg mye for å riste av seg fluene. Er det mange stikkfluer, kan dette ha konsekvenser for kjøttproduksjonen; storfe utnytter maten dårligere og legger på seg mindre om de blir mye stukket av stikkfluer. Fluene sitter vanligvis på beina til kyrne.
Den voksne husflua og stikkflua kan frakte med seg bakterier både utenpå kroppen og i tarmkanalen og derfor overføre smitte fra ett sted til et annet. Det er liten tvil om at spesielt husflua har vært og er årsak til smittespredning i andre deler av verden hvor kloakk og søppel ligger åpent i boligområder. I Norge er derimot sannsynligheten for overføring av smitte meget liten. Muligens kan husflua bidra til spredningen av campylobacteriose, en relativt vanlig diarésykdom hos mennesker. Husflua kan også overføre bakterier og andre sykdomsfremkallende mikroorganismer mellom dyr.
Hvor langt kan fluene fly?
Husfluer kan fly mellom gårder på sommerstid. Forsøk med utslipp av merkede fluer har vist at de faktisk kan fly flere mil. De aller fleste fløy imidlertid mindre enn 3 km fra stedet der de ble sluppet ut. Stikkfluer holder seg i mye større grad nære fjøs og stall enn husflua.
Hvordan unngå fluer?
Det viktigste forebyggende tiltaket mot fluer er hyppig fjerning av gjødsel i husdyrrom. Gjødsel og fôrrester i båser og fôringstrau bør fjernes daglig. Også kanter av renner med gjødseltrekk og andre steder der gjødselen kan bli liggende bør rengjøres.
Det skal ikke mer til enn én uke med gjødsel på ett sted før husfluene har fullført sin utvikling om sommeren. Når det er dyr i båsene vil fluene stort sett formere seg rundt kantene. I resten av båsen vil de bli tråkket ned. Etter at dyr er fjernet fra båsen vil derimot fluene raskt kunne formere seg overalt hvor det er etterlatt møkk. Tomme båser bør derfor rengjøres raskt etter at dyrene har blitt fjernet.
Mange dyrerom er fulle av sprekker og hulrom der det er vanskelig å komme til for skraping og vasking. Slike steder blir gode oppvekstområder for fluer. Tetting av sprekker og små hulrom er derfor et godt forebyggende tiltak mot fluer.
Omrøring av flytende gjødsel er også god forebygging mot fluer. Omrøring forhindrer dannelse av en tørr skorpe på overflaten, som er et godt egnet sted for fluelarver og pupper. Fersk møkk er mye mer egnet som fluemat enn gammel møkk, og møkk fra spekalv og spegris er bedre egnet enn kumøkk. Der det er mulig, kan man ved gjødslebehandlingen sørge for at den eldste møkka, og møkk fra for eksempel kuer, blir liggende oppå nyere og mer næringsrik gjødsel.
På gårder hvor møkka stables i hauger utenfor fjøset kan tildekning med presenning forhindre formering av fluer. En presenning forhindrer at gjødselvarmen forsvinner ut, og temperaturen i haugen vil raskt komme over 45 ºC, noe som dreper fluene som er tilstede.
Bruk av kaldfjøs vil gi mindre flueplager enn isolerte og eventuelt oppvarmede fjøs på grunn av den mye kortere perioden med høye temperaturer.
Hvordan bli kvitt fluene?
Den viktigste tiltaket for å unngå og bekjempe fluer er fjerning av oppvekstområder for larvene gjennom rengjøring og gjødselbehandling (se under Hvordan unngå fluer?). Er dette ikke nok, bør bruk av larvemiddel (kjemisk bekjempelse) eller biologisk bekjempelse være neste tiltak. Tiltak mot voksne fluer vil bare fjerne en liten andel av bestanden og ikke forhindre flueplagen i å utvikle seg.
Lim- og lysfeller
Limplater, limtråder og elektriske lysfeller av ulike slag kan anvendes i fjøs. Disse kan ikke alene ta knekken på en flueplage, men kan være et tillegg på steder som er hardt rammet, eller på steder hvor kjemikalier ikke kan brukes. Et eksempel på dette er melkerom. Her oppbevares det melk som skal sendes videre for salg, og næringsmiddeltilsynets reglement tillater ikke kjemikalier. De voksne fluene oppsøker gjerne dette rommet, da melk er god næring før egglegging. Kraftige vifter kan også fjerne fluer fra husdyrrommet og slik bidra i bekjempelsen.
Biologisk kontroll
Ved biologisk kontroll forsøker man å utnytte skadedyrenes naturlige fiender til å bekjempe skadedyr. I Norge blir både gylleflue (Hydrothaea aenescens) og snyltevepsene Spalangia cameroni og Nasonia vitripennis anvendt mot husflue.
Gylleflua har larver som lever i fuktig møkk og spiser husfluelarver. På gårder med spaltegulv og vakuumpumpe for fjerning av gjødsel, har de i Danmark og Tyskland gode erfaringer med flua. Den voksne gylleflua liker seg på mørkere steder enn husflua (gjerne under spaltene) og er derfor ikke til sjenanse slik som husflua.
Snyltevepsene S. cameroni og N. vitripennis er under 3 mm lange, utvikler seg inne i fluepuppene og hindrer disse i å klekke. Ingen av snyltevepsene har en sjenerende atferd for mennesker eller husdyr. Utsett av S. cameroni har gitt gode resultater i Danmark der storfe eller gris går på talle. Den graver seg greit 10-20 cm ned i gjødsel og halm for å parasittere fluepupper. Effekten på gårder med gjødseltrekk og jevnlig nedvasking er mer usikker, men metoden kan fungere på enkelte gårder. For en effektiv bekjempelse på talle bør S. cameroni settes ut hver andre uke fra april til september/oktober i en tetthet på 200 veps per kvadratmeter. Vepsene strøs ut på steder hvor flueproduksjonen foregår, dvs. langs kanter i bingene, i renner og lignende. S. cameroni er vanlig i norske grisefjøs, men tettheten blir vanligvis ikke stor nok til å holde fluene nede med bare naturlig forekommende bestand. Spalangia cameroni angriper også stikkfluer, men effekten er mer usikker på stikkflue enn husflue.
N. vitripennis angriper fluepupper som ligger på relativt lyse steder i fjøsene og på overflaten av møkk. Hvorvidt denne vepsen effektivt kan kontrollere husflua er dårlig dokumentert.
Bruk av biologisk bekjempelse krever at en tolererer forekomst av et visst antall fluer. For å kunne formere seg og overleve er snylteveps og gylleflue helt avhengige av at det er husfluer til stede. Bruk av kjemisk bekjempelse er derfor uheldig i kombinasjon med biologisk kontroll. Blir problemene store, er bruk av smøremidler eller andre åter det beste alternativet. Larvemidler kan muligens også fungere.
Kjemisk kontroll
Kjemisk bekjempelse av husfluer bør i hovedsak foregå ved bruk av larvemidler. Bruk av aerosoler, tåkesprøyting eller åte i form av smøremidler og plater med granulat bør være et tillegg når problemene med voksne fluer har blitt for store. Sprøyting av vegger mot husfluer bør ikke forekomme da det kan føre til rask utvikling av resistens.
Husflua utvikler resistens svært raskt. Vanligvis tar det bare et par år fra et nytt aktivt stoff er på markedet til resistens oppstår. Det er også kjent at stikkflua raskt utvikler resistens.
For å unngå utvikling av resistens er det viktig å; 1) kun foreta kjemisk bekjempelse når det er nødvendig, 2) ikke ta liv av alle fluene med en bekjempelse 3) skifte mellom midler med forskjellige aktive stoffer.
Larvemidler:
For å ta knekken på et flueproblem, er anvendelse av larvemidler det beste kjemiske alternativet. Larvemidlene hindrer insektlarver i å skifte hud eller forpuppe seg, de utvikler seg ikke til voksne fluer. Larvemidlene helles ut der møkk kan bli liggende i lengre perioder som for eksempel i gjødselkjellere, renner og rundt kantene til båser hvor det er spedkalver eller spedgris. Behandling med larvemiddel er bare nødvendig den tiden av året hvor temperaturen er over 10-15 ºC.
Forgiftet åte:
Forgiftet åte til bruk mot fluer forekommer som smøremidler, plater og granulat. De inneholder sukker, tiltrekningsstoff og gift. Smøremidlene påføres med pensel der det er flest fluer. For å unngå resistens bør ikke alle flater dekkes. De kan påføres på opphengte papplater, strimler, lister og lignende. Stolper og takbjelker kan også smøres inn. Granulat bør plasseres på tilsvarende steder. Sørg alltid for at midlene holdes utenfor husdyrenes rekkevidde. Forgiftet åte kan gi en god fluereduksjon, spesielt om den anvendes i kombinasjon med larvemidler. Forgiftet åte fungerer ikke mot stikkflue, da de suger blod i stedet for å spise sukker.
