Vepsebolklanner
Oppdatert
Vepsebolklanner ble spredd fra Nord-Amerika til Norge på 1960-tallet og finnes nå over hele landet i alle typer bygninger. Larven spiser tørket dyre- og plantemateriale, og den regnes som en viktig skadegjører i museer. I private hjem gjør den liten skade.
Vepsebolklanner (Reesa vespula) er variabel i størrelse som voksen bille, fra 2 til 5 mm lang. Hode, bryst og fremre del av dekkvingene er sorte. Bak det sorte feltet på dekkvingene kommer et lyst, skrått felt, mens resten av dekkvingene er brune.
Larven blir opptil 6 mm lang. Den har en langstrakt, leddelt kropp som smalner bakover. På ryggsiden har de tre bakerste leddene et tverrgående bånd av tettstilte tynne hår i tillegg til noen grove børster. Bakkroppsspissen har en tynn hårpensel som kan være opptil halve kroppslengden. På undersiden av kroppen har larven lys farge og er nesten hårløs.
Vepsebolklanneren, særlig larvestadiet, kan forveksles med en del andre klannerarter. Spesielt er larven til sebraklanner (Trogoderma angustum) er svært lik larven til vepsebolklanner både av størrelse og utseende.
Levevis
Vepsebolklanneren stammer fra Nord-Amerika der den i naturen lever av døde insekter i bie- og vepsebol. Som skadedyr opptrådte den der i insektsamlinger og herbarier, først og fremst på museer. På 1960-tallet begynte billen å dukke opp i Europa. Det første funnet av billen i Europa ble gjort i en insektsamling i Norge i 1963, men den er senere funnet i mange andre europeiske land. Den er også blitt vanlig i boliger, men gjør liten skade her. Vepsebolklanneren finnes over hele landet.
De voksne billene lever antagelig bare i kort tid. Billene finner man særlig i vinduskarmer, spesielt om morgenen. Det er fordi de i likhet med andre klannere som museumsbiller og pelsbiller, har en periode hvor de søker ut mot lyset for å besøke blomster.
Formeringen foregår partenogenetisk. Det vil si at eggene utvikler seg uten forutgående befruktning. Det finnes nemlig ingen hanner, bare hunnbiller. Eggenes utviklingstid i romtemperatur er ca. to uker. Larvetiden varer omtrent ett år, men kan også vare mye lenger under ugunstige forhold. Larvene tåler godt det tørre klimaet i hus, og de kan leve i flere måneder ved romtemperatur selv uten mat og drikke.
Skade
Vepsebolklanneren er sammen med museumsbillen de viktigste billene som gjør skade i naturhistoriske museer. Vepsebolklanneren er tilpasset å spise tørre insekter og kan således gjøre store skader i insektsamlinger. Larvene kan også angripe annet biologisk materiale som utstoppede dyr, skinn, ull og tørket plantemateriale. Verdifullt vitenskapelig materiale kan derfor bli fullstendig ødelagt. At klannere er til stede oppdages gjerne ved at man finner boremel og avkastede larvehuder ved de angrepne gjenstandene.
Vepsebolklanneren kan også opptre som skadedyr på frølagre. Larvene kan gnage seg gjennom papir- og stoffposer og gjøre skade.
Vepsebolklanneren kan leve i private boliger, men gjør normalt liten skade her. Den lever skjult bak gulvlister, i gulvsprekker, under komfyrer o.l. og spiser smuler, fuglefrø og døde insekter. Noen ganger kan den finnes i ris eller andre kornvarer.
Bekjempelse
Museer har vanligvis gode rutiner for å sjekke om samlinger er angrepet og fryse gjenstander ved mistanke. To døgn ved -20 °C eller en time ved 55 °C tar livet av voksne biller, larver og egg.
Et alternativ til kulde-/varmebehandling er bruk av luft med lavt oksygeninnhold etter at angrepne gjenstander er pakket i spesialplast. I forsøk ble det vist at med et oksygeninnhold på 0,3 % (resten nitrogen) tok det 54 timer å drepe 99 % av larvene.
I museer og frølagre bør berørte lokaler rengjøres grundig i tillegg til behandlingen av angrepne gjenstander.
I private hjem vil grundig støvsuging av dyrenes tilholdssteder i de fleste tilfeller være tilstrekkelig. Støvsugerposen bør fryses eller kastes etter bruk da denne kan bli et godt oppholdssted for billene. Man kan også tette igjen skjulesteder ved å fuge sprekker i gulvplanker og langs lister.
