Sebraklanner
Oppdatert
Sebraklanneren oppdages ofte ved at billene om våren svermer mot lyset. De treffer vinduer og samles i vindusposten. Larvene er lysskye. I private hjem gjør de en gang i blant skade på matvarer og tekstiler, men i museer og samlinger kan de være alvorlige skadedyr.
Utseende
Hannen av sebraklanner (Trogoderma angustum) er 2,2-2,8 mm lang og svart til brunsvart med tre hvite tverrbånd på dekkvingene. Derav navnet sebraklanner. Hunnen er større (2,8-3,9 mm) og er noe mer rødbrun til svart med gulehvite tverrbånd over dekkvingene. Hannen har parallelle kroppssider, mens hunnen er bredere bak. De 11-leddete antennene er forskjellige hos hunn og hann. Hos hunnen er antennene mindre og tynnere, og de tre siste ledd danner en tydelig mørkebrun kølle. Larvene har tett lysebrun behåring med en lang hårpensel i bakenden og mørke, korte hårdusker på de bakerste leddene. Larven kan bli opptil 8 mm lang. Den er svært lik larven til vepsebolklanner, og kan bare skilles fra denne ved å se på små detaljert under sterk forstørrelse.
Utbredelse
Sebraklanner stammer fra Sør-Amerika og har spredt seg til Nord-Amerika, Europa og Asia med varetransport. I Europa ble den først funnet i Polen (Stettin) i 1921. I Tyskland ble den første gang påvist i 1938 og ble særlig vanlig i Berlin. Den er nå vanlig i hele Nord- og Mellom-Europa. Til Storbritannia kom den først i 1996.
I Norge ble arten funnet første gang i en leilighet i Oslo i 1975. Kort tid senere, i 1978, ble den funnet i Tromsø. Til å begynne med spredte arten seg i disse to byene med omland, senere til andre byer i bolighus, museer og næringsmiddelbedrifter. I dag er den spredt over nesten hele landet og er nå et av de vanligste skadedyrene som sendes til Folkehelseinstituttet for artsbestemmelse.
Næringspreferanse og utvikling
Sebraklanneren er mer altetende enn de fleste klannere, og larvene kan spise og gnage på både tørket dyre- og plantemateriale, bl.a. døde fluer, tørt kjøtt, fuglefjær, pels, hasselnøtter, mandler, hvete-, rug- og havrekorn, riskorn, maiskorn, makaroni, kjeks, sjokolade og ost.
Ved god mattilgang i romtemperatur har billene gjerne to generasjoner i året. Hunnen parer seg dagen etter at hun klekker fra puppen, og kan tre til seks dager senere legge fem til 62 egg. Eggene klekker etter 10 til 16 dager, gjennomsnittlig 12 dager. Larvene holder seg på den matvaren de ble klekt på, og vandrer ikke videre før alt spiselig er fortært. Utviklingstiden til sebraklannerlarver kan variere svært mye, selv om de spiser på like matvarer ved like temperaturer. De fleste larvene har åtte til 12 hudskifter over en periode på fem måneder, mens andre kan bruke mye lengre tid. For noen av de med lang utviklingstid er det observert opptil 32 hudskifter. Larven forpupper seg inni sin siste larvehud og klekker til voksen bille etter 11 til 17 dager. Larvene er ekstremt motstandsdyktige mot utsulting og kan leve i månedsvis uten mat. Ved matmangel kan de faktisk, gjennom stadig nye hudskifter, bli mindre og mindre. På en måte fortærer de seg selv.
Skade
Det er larvene som kan gjøre skade ved sin gnaging. De voksne billene lever sannsynligvis av nektar, som også andre nært beslektede arter gjør. Størst betydning har larvene hatt som skadedyr i museer hvor de har gnagd på pelsverk, skinnklær og utstoppede dyr. I insektsamlinger kan de små larvene komme inn i eskene gjennom små sprekker og gjøre rent bord i samlingen. Også herbarier kan angripes, særlig tørket sopp eller planter med litt kjøttfulle blomsterknopper slik som tistler. På grunn av de tallrike hudskiftene, vil man ofte finne rikelig med tomme hudskall etter larvene.
I bolighus er larvene funnet på kjøkken f.eks. i tørre osterester og kornvarer. I et tilfelle ble det funnet mange larver bak et stråtapet som var limt opp med hvetemelsklister, hvor de levde av døde brødbiller og tørt hvetemelsklister. I et bolighus hadde sebraklanneren gjort betydelig skade på skinnbindene på gamle bøker. De hadde spist selve skinnet og ikke bare limet i ryggen som andre biller gjør.
Larvehudene er tett besatt med små hår formet som piler. Tomme hudskall og de små pilene svever lett med trekk, og kan således innåndes. Det er vist at de er allergifremkallende.
Bekjempelse
Når man finner mange voksne sebraklannere i et hus, er det ofte fordi det finnes et sted med god tilgang på riktig mat der larvene får utvikle seg. Det er viktig å finne dette stedet og gjøre tiltak der. Her vil man se mange tomme larvehuder og levende larver. Godt renhold med støvsuger og frysing eller kasting av angrepne varer og utstyr er som oftest tilstrekkelig bekjempelse. Tar man bort næringsgrunnlaget vil billene også forsvinne. I museer er et godt tiltak å fryse alt aktuelt materiale før det settes inn i samlingene.
