Sankthansoldenborre
Oppdatert
Sankthansoldenborren er utbredt på Sørlandet og på Østlandet nordover til Sør-Trøndelag. Billen er stor og når de flyr rundt huset, kan de virke forstyrrende for folk som nyter midtsommerkveldene på verandaen. Billene er imidlertid ikke farlige for folk, men larvene kan gjøre skade i plenen.
Utseende
Sankthansoldenborren (Amphimallon solstitialis) er en ganske kraftig bille som er 14-18 mm lang. Fargen er gulbrun. Kroppen er lodden av gulbrune hår. Den skiller seg fra nærstående arter ved at bakkroppsspissen har tett behåring.
Biologi og livssyklus
Sankthansoldenborren tilhører familien skarabider (Scarabaeidae). Den foretrekker tørre, solrike steder med glissen skog og sandholdig jord. Larvene blir opptil 30 mm lange, tykke og gråhvite, med brunt hode og tre par bein (1). Kroppen holdes U-formet krummet. Larveutviklingen tar to år. Larvene lever av blant annet gressrøtter. De voksne billene opptrer og legger egg rundt midtsommer i juni (2). De kan da sverme, sent på kvelden, i stort antall med brummende lyd rundt frittstående løvtrær og høye hus. Billene tiltrekkes av lys.
Skade
Billene er helt ufarlige for mennesker, men det foreligger klager fra folk som opplever disse billene som sjenerende på verandaene sine hvor de flyr nær hodene på folk. De voksne billene spiser blader på busker og løvtrær og gjør ingen skade av betydning, men ved store angrep kan bladverket på trær snauspises fullstendig. Larvene kan gjøre skade på grasmark når de opptrer i stort antall. Gnagskadene er synlige som brune felter i plenen. Larvene kan også gnage på potetknoller og rotvekster (2). Grevling og fugler, som liker å ete disse larvene, kan komme og grave etter larver og gjøre skade på plener.
Forebygging og bekjempelse
Det finnes ingen råd eller tiltak mot svermingen av sankthansoldenborren. Svermingen varer kun en ukes tid. «Problemet» blir derfor borte av seg selv. Larvene er et planteskadedyr og bekjempes etter råd som gis av NIBIO (2).
