Liten melbille
Oppdatert
Liten melbille kan opptre i enormt antall i fjørfebesetninger med lang produksjonssyklus. Billene skader i første rekke isopor og annen skumisolasjon i vegger. Mest alvorlig er det at fjørfesykdommer kan bli vanskelig å utrydde når billen er til stede. Liten melbille er reservoar for smittestoffer og kan overleve inni veggene mens lokalene klargjøres for nye besetninger. Liten melbille kan raskt spre seg, og folk i fjørfenæringen oppfordres til å være på vakt.
Liten melbille (Alphitobius diaperinus) har siden 1950-tallet invadert hønsehus over hele verden. Opprinnelig levde den av møkk i fuglereder og flaggermushuler i Øst-Afrika. Etter hvert dukket den fåtallig opp på fuktige steder i kornlagre. Den ble en vanlig blindpassasjer med kornlaster verden over. Først når den kom inn i fjørfeanlegg fant den igjen sitt "rette" miljø, og den spredte seg raskt videre. I 1996 dukket liten melbille for første gang opp i Norge, nærmere bestemt i Hedmark. Hvordan billen først kom til Norge kan man ikke sikkert fastslå. Den kan være en blindpassasjer i importert korn. I en fôrsilo kan den ha kommet seg over på ferdig produsert fôr. En annen spredningsmulighet er import av kyllinger fra utlandet. Mindre sannsynlig er spredning gjennom gårdsturisme i utlandet eller selvspredning fra Sverige, der billen har vært vanlig.
Problemer i rugeegganlegg
Liten melbille lever av møkk, fôravfall, døde kyllinger og insekter, og er særlig vanlig rundt fôrmaskinene. Fjørfeet spiser villig larver og voksne. Derfor vil de normalt selv kunne holde billebestanden nede. Problemet med enorme antall oppstår der møkka lagres beskyttet og utilgjengelig for fjørfeet over lang tid. Dette er vanlig i rugeegganlegg. I Norge er billen funnet på en rekke slike anlegg i Hedmark, Rogaland og Trøndelag. Utenlands er billen vanlig i broiler- og kalkunoppdrett, men på grunn av kort produksjonssyklus blir billebestanden vanligvis mindre. Fra Skottland foreligger en rapport om masseforekomst i grisehus, men dette er ikke vanlig.
Skade på veggisolasjon
Når larvene skal forpuppe seg, dvs. at de skal forvandles til voksne biller, borer de seg ned i jorda. Dersom gulvet er av mur, kan de bruke de dypere lag av møkka. Imidlertid velger store skarer av dem å bore seg inn i veggisolasjon. I løpet av 2 til 3 år kan isopor og annen skumisolasjon bli fullstendig pulverisert. Glassvatt er mindre utsatt for skade, men kan etter lang tids billebesøk miste sin isolasjonsevne.
Sykdommer
Problemet er ikke at sykdommer importeres med liten melbille til Norge. Problemet er at sykdommene kan overleve i billene hvis smitte først har kommet inn i et hus. Laboratorieforsøk viser at billene kan smitte nye besetninger. Av de fjørfesykdommer som finnes fast eller tidvis i Norge, kan billene bære Marek's sykdom, Escherichia coli, Campylobacter og Salmonella. Fra utlandet kjennes en rekke andre, bl.a. Newcastle disease, infeksiøs bursitt og aviær influensa. Det strides mye om billenes betydning som smittespreder i virkelige hønsehus, utenfor laboratoriene. Mens man i Danmark ikke ble kvitt Salmonella på en gård før alle billene var utryddet, viser andre forsøk mindre klare sammenhenger.
Bekjempelse
Billen har vist seg svært vanskelig å utrydde. For det første gjemmer den seg i veggene, der det er vanskelig å komme til dersom man bruker sprøytemidler i bekjempelse. For det andre vandrer den mye rundt utenfor hønsehuset og vil derfor lett dukke opp igjen etter slik behandling. For det tredje utvikler billene lett resistens mot ulike typer insektmidler. Dessuten vil den sterkt alkaliske hønsemøkka raskt bryte ned mange midler.
Billene tåler dårlig kulde, og vil dø alt etter noen dager ved 0 °C eller kaldere. Mellom to innsett om vinteren kan det ha en effekt å kjøle ned hønsehuset, men det tar ofte mange uker før hele huset og veggene er gjennomkalde.
Tilpasninger av bygningsmassen kan gjøre forholdene dårligere for liten melbille. Et slikt tiltak er å tette overgangen fra gulv til veggisolasjon. Det kan også settes metallkraver på trebjelker og grunnmur for å hindre billene og deres larver i å klatre opp mot taket, der de kan gjemme seg under rensing av lokalene.
Det er viktig å gjøre mest mulig med hovedårsaken til masseforekomsten av billene som er tilgangen på møkk. Fjerning av dette underveis i produksjonssyklusen, selv om dette kan være ressurskrevende, reduserer næringstilgangen og levesteder. Det er fordelaktig om møkk som er infisert med biller destrueres på ett eller annet vis, f.eks. ved kverning, tørking, innpakking på samme måte som silofôr eller nedgraving. Hvis man kjører ubehandlet møkk ut på jordene kan dette medføre massesverming av biller på varme sommernetter. De kan for det første kunne fly tilbake til hønsehuset de kom fra, dernest kan de smitte andre gårder og hønsehus i nærheten.
