Erfaringsgjennomgang etter utvalgte utbrudd av covid-19 i Norge, desember 2020 – mars 2021
Rapport
|Publisert
Denne rapporten beskriver en erfaringsgjennomgang av utvalgte covid-19 utbrudd i Norge, desember 2020 – mars 2021. Rapporten har blitt ledet av en intern arbeidsgruppe ved Folkehelseinstituttet (FHI) og er gjennomført i samarbeid med Helsedirektoratet, utvalgte kommuner og tilhørende statsforvaltere våren 2021.
Sammendrag
Denne rapporten beskriver en erfaringsgjennomgang av utvalgte covid-19 utbrudd i Norge, desember 2020 – mars 2021. Rapporten har blitt ledet av en intern arbeidsgruppe ved Folkehelseinstituttet (FHI) og er gjennomført i samarbeid med Helsedirektoratet, utvalgte kommuner og tilhørende statsforvaltere våren 2021. Hensikten har vært å oppsummere erfaringer og lære underveis, særlig knyttet til håndtering av utbrudd med den engelske virusvarianten og bruk av forsterket TISK (testing, isolering, smittesporing og karantene). Denne prosessen har gitt relevant innsikt.
Kommunene har hatt en helt sentral rolle i pandemihåndteringen i Norge. De har i stor grad bidratt til at Norge har håndtert pandemien godt ved at lokale utbrudd raskt har blitt oppdaget og kontrollert. Dette gjelder også kommunene som deltok i gjennomgangen. De har klart å oppskalere ressurser og relativt raskt fått utbruddene under kontroll. Det har vært et tett og godt samarbeid mellom kommunene, statsforvaltere og nasjonale helsemyndigheter. Ved økende smitte og utbrudd er rask opptrapping og bruk av forsterket TISK viktig.
Gjennomgangen viser at det har vært vanskelig for kommunene å forutse hvor ressurskrevende overvåking og respons knyttet til Covid-19 kan være. Behovet varierer, og det kan være krevende å oppskalere TISK. Det er behov for å se på hvordan man best kan ha en beredskap for raskt å forsterke testing og smittesporing. Ulike alternativer ble nevnt og bør vurderes nærmere, inkludert mobilisering av ressurser mellom kommuner, omdisponering av ressurser internt i kommunen, bruk av personell som ikke er i arbeid (pensjonister, studenter med mer) og enklere tilgang til personell fra nasjonal helsepersonellpool.
Kommunene har valgt ulike måter å samordne tiltak. Om dette gjøres lokalt eller gjennom regulering av lokale tiltak i nasjonal forskrift er ikke det avgjørende, det er fordeler og ulemper ved begge. Regulering i nasjonale forskrifter i Covid-19 forskriftens kapittel 5 kan være effektivt i en kortere periode for å sikre en rask og samordnet respons mellom flere kommuner. Lokale forskrifter som ble samordnet mellom kommunene fungerte bra ved at de ga kommunene muligheten for mer målrettede tiltak som de raskt kunne iverksette. Regulering av lokale tiltak i nasjonal forskrift var nødvendig i perioder, selv om ikke alle tiltak var like målrettet for alle involverte kommuner og kunne føre til utfordringer i kommunikasjon til innbyggerne. Mange kommuner har under aktuelle utbrudd innført tiltak regulert både i lokal og nasjonal forskrift kapittel 5. Flere melder at det er lettere å trappe opp tiltak enn å trappe ned. Støtte fra FHI og Helsedirektoratet har vært nødvending og avgjørende for kommunene sin evne til å håndtere situasjonen på en god måte.
Anbefalinger
- Erfaring viser at det er viktig at kommunene har etablert et godt samarbeid og nettverk med relevante aktører i fredstid.
- Erfaring viser at det er viktig at kommunen øver sammen med relevante aktører og er forberedt i forkant av at en krise inntreffer. Dette innebærer å ha tilgang til nødvendige ressurser i form av utstyr, personell og kompetanse.
- Kommunene må ha beredskap og planer for rask og omfattende opptrapping av TISK kapasitet. Statsforvalteren, Helsedirektoratet og FHI bidrar i dette arbeidet.
- Statsforvalter har en rolle i å tilrettelegge for samarbeid på tvers av kommuner. Dette kan gjøres ved at statsforvalteren initierer og koordinerer faste samarbeidsmøter.
- Det er viktig at risikovurdering og tiltakspakker for ulike risikonivåer er oppdatert. Dette gjøres av FHI.
- Kommunene må fortløpende overvåke smittesituasjonen, gjøre vurderinger og innføre målrettede tiltak. Dette innebærer også å ha oversikt og tilgang til ressurser (personell, utstyr etc) og TISK.
- Kommunene må være beredt til å innføre mobilitets- og kontakt-reduserende tiltak når TISK kapasiteten og effekten ikke er tilstrekkelig.
- Kommunene har et ansvar med å gi innbyggerne oppdatert informasjon om status og gjeldende tiltak. FHI har ansvar for å utvikle gode verktøy, også for veiledning for nedtrapping av tiltak.
