Livskvalitet i Norge 2019
Rapport
|Publisert
Rapporten er skrevet på oppdrag for Helsedirektoratet og gir en oversikt over sider av livskvaliteten i Norge som vi tidligere har hatt lite kunnskap om, slik den var i 2019. Tallene som presenteres i denne rapporten er basert på over 80 000 personer i alderen 18 til 93 år, som deltok i fem fylkers fylkeshelseundersøkelse.
Last ned
Sammendrag
Innledning
Livskvalitetsmåling retter oppmerksomhet mot viktige menneskelige faktorer som har fått større aktualitet i møte med dagens utfordringer innen helse, velferd og bærekraft. God livskvalitet er en felles verdi og et felles mål på tvers av mennesker, kommuner og nasjoner, faglige og politiske skillelinjer. God livskvalitet har også sammenheng med en rekke positive livsutfall - for den enkelte og samfunnet som helhet, som bedre psykisk og fysisk helse, mindre sykefravær og lavere dødelighet. Innen helse- og velferdssystemet har friskhetsfaktorer, helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid derfor fått stadig høyere prioritet. Temaer som brukermedvirkning, demokratiutvikling, medborgerskap og samskaping har blitt viktige. Livskvalitetsmålinger i befolkningen utgjør ett av flere verktøy for å involvere befolkningen til deltakelse og samskaping i samfunnsutvikling.
Hvordan hadde vi det egentlig i Norge i 2019? Og hvor jevnt var livskvaliteten egentlig fordelt? Denne rapporten gir en første oversikt over sider av livskvaliteten i Norge som vi tidligere har hatt lite kunnskap om. Den gir et utgangspunkt for å studere utviklingen i livskvalitet i befolkningen og befolkningsgrupper i årene fremover.
Metode
Rapporten bygger på data fra folkehelseundersøkelsene i fylkene (FHUS) Hedmark, Østfold, Finnmark, Troms og Agder (fylkesstrukturen i 2019), samt en omfattende pilotundersøkelse i Hallingdal i 2019. I folkehelseundersøkelsen i Østfold inngår også livskvalitetsdata fra et mindre utvalg informanter i Akershus og Buskerud.
Data ble samlet inn av Kantar i Østfold2 og Hedmark3, av Folkehelseinstituttet i Agder og Finnmark/Troms4 og av SSB i Hallingdal. Undersøkelsene var selvadministrerte webundersøkelser foruten i Hedmark. Her ble det gjennomført en postal utsendelse i tillegg til nettskjema med tanke på de eldste aldersgruppene. Svarprosenten i undersøkelsene varierte fra rundt 20 % i Østfold og Hedmark til 53 % i Hallingdal. Det samlede datasettet inkluderer svar fra nærmere 80 000 mennesker i alderen 18 til 93 år.
Deltakerne i FHUS besvarte 23 spørsmål om livskvalitet og bakgrunnsfaktorer
(«minimumslisten»), samt et sett med spørsmål om helse og lokalsamfunn. I undersøkelsen i Hallingdal5 besvarte deltakerne totalt 168 spørsmål inkludert minimumslisten om livskvalitet. Datasettet fra Hallingdal ble koblet til registerdata om inntekt, formue og utdanning av SSB.
I denne rapporten presenterer vi hovedsakelig tall for de 23 livskvalitetsspørsmålene som inngikk i alle undersøkelsene. Her inngår blant annet 14 enkeltspørsmål med en svarskala fra 0 til 10. To av disse spørsmålene omhandler globale vurderinger av fornøydhet med livet og opplevelse av mening i det daglige. Åtte spørsmål handler om følelsesmessige opplevelser siste uke (glad, engasjert, rolig og avslappet, bekymret, engstelig, trist og nedstemt, irritert), to spørsmål om gjensidige sosiale relasjoner og tre spørsmål om sosial kapital (tillit til andre mennesker, trygghet i nærmiljøet, tilhørighet til stedet hvor en bor). I tillegg inngår det ett spørsmål om sosial deltakelse (hyppighet av kontakt med gode venner), ett om sosial støtte (antall som står en nær), ett om generell helse, to spørsmål om psykisk helse (PHQ-2) og fire spørsmål om bakgrunnsfaktorer (sivilstatus, utdanning, hovedaktivitet, økonomisk romslighet). Se appendiks for detaljer.
For å se på sammenhenger på et aggregert nivå for kommunene har vi også benyttet tall fra Kommunehelsa statistikkbank, henholdsvis frafallsprosent i videregående skole (2015–2017), andel aleneforsørgere (2016–2018), arbeidsledige i kommunen (2017), bruk av reseptbelagte legemidler som antidepressive medikamenter (2016–2018) og beroligende/hypnotika (sovemidler) (2016–2018), samt forskjeller i levealder totalt (1990–2004 til 2004–2018), et mål på sosial ulikhet. Folketall i kommunen ble hentet fra SSB (2020).
Resultater
- På spørsmål om fornøydhet med livet alt i alt skårer deltakerne 7,5 på en skala fra 0 til 10. Det er 16,1 % som oppgir lav (0–5) fornøydhet. Det tilsvarer rundt
684 000 personer i alderen 18 år og eldre på landsbasis. - Kvinner skårer høyere enn menn på spørsmål om negative følelser som nedstemthet og bekymring, men noe høyere på spørsmål om gode, støttende og gjensidige sosiale relasjoner.
- Vi ser en klar aldersgradient for de fleste sider av livskvaliteten. Livskvaliteten stiger frem til 70-års alder og nivået av psykiske plager og ensomhet synker. Datamaterialet er imidlertid noe skjevt for de øvre aldersgruppene (over 80) og inkluderer sannsynligvis de friskeste av de eldste.
- De som lever i samliv eller har kjæreste er mer fornøyde enn dem som er enslige. Blant par er andelen som er svært (skårer 9–10) fornøyde 39,0 % og 12,3 %oppgir å være lite (skårer 0–5) fornøyde med livet. Tilsvarende tall for dem som ikke har en partner er 20,6 % (svært fornøyde) og 29,0 % (lite fornøyde). Andelen som oppgir å være ensomme er betydelig høyere blant enslige (29,2 %) enn de som er gift, samboende eller har en kjæreste (10,1 %).
- En høy andel av dem som mottar sosialhjelp, som er uføre, arbeidsledige, eller som opplever dårlig psykisk eller fysisk helse oppgir dårlig livskvalitet. Andelen som oppgir å være lite fornøyd med livet (skårer 0–5) er 40–65 % blant dem som ikke er integrert i arbeidsliv, som mottar sosialhjelp eller lever med psykiske og fysiske helseproblemer. Personer som er uføre, arbeidsledige og sykemeldte har en firedobbel risiko for lav livstilfredshet, mens personer som mottar sosialhjelp har en seksdobbel risiko.
- Helse henger sammen med samtlige dimensjoner av livskvaliteten. Personer som rapporterer om dårlig/svært dårlig helse har betydelig forhøyet risiko for å være lite fornøyd med livet (relativ risiko: 3,5, KI: 3,4–3,6). Resultater fra den utvidede undersøkelsen i Hallingdal viser også at de som oppgir dårlig helse har lavere økonomisk tilfredshet, større sannsynlighet for ikke å kunne klare en uforutsett utgift og for å ha opplevd diskriminering.
- Andelen som opplever å ha lite innflytelse på hva myndighetene gjør, og som har lite tillit til offentlige tjenester ved sykdom, uførhet, alderdom og arbeidsledighet, er betydelig høyere blant personer som oppgir helse- og funksjonsnedsettelser.
- Livskvaliteten henger sammen med økonomisk situasjon. Personer som oppgir vanskelig eller svært vanskelig økonomisk situasjon har en betydelig forhøyet risiko for å være lite fornøyd med livet (relativ risiko: 5,9, KI: 5,6–6,1) sammenlignet med dem som oppgir å ha en lett/svært lett økonomisk situasjon. Tilsvarende har personer med vanskelig eller svært vanskelig økonomisk situasjon høyere risiko for bekymring siste uke (relativ risiko 2,7, KI: 2,6–2,8). Sammenhengene er sterkere for de subjektive vurderingene av økonomien enn for de registerbaserte.
- Tall fra den utvidede undersøkelsen i Hallingdal viser at en av fire av de som er uføre, som har betydelig redusert psykisk og fysisk helse, eller som er aleneforsørgere oppgir å ha vansker med å få endene til å møtes - og rundt halvparten har ikke råd til å klare en uforutsett utgift. I utvalget for øvrig er tilsvarende andeler 8 % og 23 %.
- Hallingdalundersøkelsen viser at andelen med lav livstilfredshet blant enslige forsørgere er noe høyere enn gjennomsnittet (25 versus 20 %). Blant enslige forsørgere opplever 72 % å være fysisk utmattet etter jobb, 44 % opplever å være psykisk (44 %) utmattet etter jobb og 58 % oppgir å ikke kunne klar en uforutsett utgift.
- Vi ser en klar og lineær sammenheng mellom opphopning av risikofaktorer og dårlig livskvalitet. I undersøkelsen har vi sett på seks konkrete risikofaktorer (enslig, lite sosial støtte, lite vennekontakt, dårlig helse, vanskelig økonomi, å ikke være integrert i arbeid). Andelen med lav livstilfredshet er 6,9 % blant personer som ikke oppgir slike utfordringer, 63,5 % og 84,2 % blant de som oppgir tre eller fire slike utfordringer.
- Aggregerte mål viser forskjeller mellom kommunene og både sammenheng mellom ulike livskvalitetsmål og mellom livskvalitetsmål og objektive indikatorer på kommunenivå. Kommuner som for eksempel skårer høyt på tillit og tilhørighet skårer også høyere på fornøydhet, har høyere forventet levealder og lavere andel frafall i den videregående skolen.
- Livskvaliteten er generelt dårligere for personer som har en vanskelig økonomisk situasjon, som lever med helseplager, som ikke er integrert i arbeidslivet og som er enslige. Tiltak som retter seg mot å styrke deltakelse og sosiale fellesskap hvor folk lever og bor, trygg økonomi og et trygt arbeidsliv, og meningsfulle aktiviteter for de som faller utenfor arbeidslivet, kan være viktige.
- Undersøkelsene gjennomført av SSB og Folkehelseinstituttet hadde forholdsvis høy svarprosent (>45 %). Svarene viste god spredning og forventede assosiasjoner. For optimal sammensetning av spørsmål til konstruksjon av sammensatte indekser kan en vurdere å endre kombinasjonen av spørsmål noe. Før det gjøres endringer er det hensiktsmessig å dra erfaring også fra den nasjonale pilotundersøkelsen som ble gjennomført av SSB i mars 2020.
Diskusjon og konklusjon
De fleste oppgir god livskvalitet i Norge. Majoriteten føler seg trygge, har høy tillit til andre, er fornøyde med livet og føler at de hører til på stedet der de bor. Men livskvaliteten varierer både på tvers av kommuner og innad i kommunen. Ikke alle har gode nok liv i Norge, også her er fordeler og ulemper skjevt fordelt. Det eksisterer en rekke utsatte grupper med gjennomgående lav livskvalitet. De som særlig faller utenom er unge, de som ikke er integrert i familie, samliv, skole og arbeid, de som har helseproblemer - særlig psykiske men også fysiske, de som opplever diskriminering og de som har en vanskelig økonomisk situasjon. I tillegg tyder den helhetlige undersøkelsen på at eneforsørgere er en utsatt gruppe, særlig med tanke på stress og dårlig økonomi. Opphopning av slike risikofaktorer er særlig uheldig. Livskvaliteten er altså ujevnt fordelt og det blir viktig å følge utviklingen over tid, spesielt i en periode som nå er preget av store omveltninger i arbeidsliv, økonomi og sosial deltakelse som følge av den pågående koronapandemien. Enkelte undersøkelser tyder på en økning i bekymring og depresjonsproblemer og redusert tilfredshet som følge av pandemien og de strenge tiltakene som ble innført etter 12. mars. Tall fra undersøkelser av ungdom tyder for eksempel på en betydelig økning i andelen som oppgir lav tilfredshet med livet etter 12. mars. Hvordan kan vi bidra til en jevnere fordeling av livskvaliteten i befolkningen? Opphopning av levekårsutfordringer og dårlig livskvalitet har sammensatte årsaksmekanismer. Trygge økonomiske betingelser og tilgang på meningsfylte aktiviteter og sosiale arenaer er forutsetninger for god livskvalitet og tiltak som retter seg inn mot å styrke disse faktorene bør prioriteres. Helhetlig og regelmessig livskvalitetsmåling kan bidra som et viktig verktøy for å følge utviklingen fremover, for hensiktsmessig tilrettelegging og for å evaluere tiltak og politiske beslutninger.
