Reduserer trening fall blant eldre? Cochrane: Kort oppsummert

Hovedbudskap

Hva sier forskningen?

I systematiske oversikter søker man etter og oppsummerer studier. I denne systematiske Cochrane-oversikten var spørsmålet:  Hva er effekten av trening (fysisk aktivitet) for å forebygge fall blant eldre som bor hjemme? Trening ble sammenlignet med standard behandling eller tiltak som ikke var rettet mot å redusere fall.

Resultatene viser at trening:

• reduserer antall fall per år
• reduserer antall personer som faller
• muligens gir en liten nedgang i antall personer med bruddskader etter fall
• muligens reduserer antall personer med behov for medisinsk tilsyn etter fall
• har uviss effekt på sykehusinnleggelser

Bakgrunn

Årlig faller omtrent en tredjedel av befolkningen over 65 år faller én eller flere ganger. Et fall fører som regel til mindre alvorlige skader som for eksempel forstuinger eller forstrekkinger, blåmerker, skrammer og sår. Under 10 prosent av fallene resulterer i bruddskader. Det er likevel viktig å forebygge fall fordi brudd er forbundet med økt sykelighet blant eldre. Fall kan også føre til frykt og redusert selvtillit, noe som igjen kan påvirke aktivitet og livskvalitet. Trening som bedrer styrke, bevegelighet, balanse og utholdenhet, kan være med på å forebygge fall blant eldre. Fallforebyggende trening kan deles inn i følgende grupper:

1. gange, balanse og funksjonelle øvelser
2. styrketrening
3. bevegelsestrening
4. øvelser som dans, qigong, tai chi
5. generell fysisk aktivitet, vi) utholdenhetstrening
6. andre øvelser

Treningen kan gjennomføres i grupper eller på egenhånd hjemme. I Norge er det ulik praksis i forhold til å opplyse eldre om at trening kan være nyttig for å redusere fall. Det er også usikkert i hvor stor grad eldre får tilbud om trening som er rettet mot å forebygge fall.

Hva er denne informasjonen basert på?

Forfatterne av Cochrane-oversikten gjorde et søk i aktuelle forskningsdatabaser i mai 2018, og fant 108 randomisert kontrollerte studier med til sammen 23 407 eldre hjemmeboende. Gjennomsnittsalderen var 76 år, og de fleste var kvinner. Trening ble sammenlignet med standard behandling eller tiltak som ikke var rettet mot å redusere fall slik som for eksempel generelle helsetiltak, sosiale tiltak, eller svært enkle øvelser.

Tiltakene bestod av ulike former for trening. Det var ulik varighet av treningen, men de fleste varte fra 12 uker til ett halvt år. Oppfølgingstiden varierte fra tre måneder til tre og et halvt år. Uønskede hendelser var i ulik grad rapportert i studiene og var ikke alvorlige, bortsett fra i to tilfeller (ett alvorlig bekkenbensbrudd og en lyskebrokkoperasjon). Forfatterne analyserte også effektene av de ulike treningsformene, men de er ikke omtalt her. Studiene ble gjennomført i 25 ulike land, deriblant to fra Norge og fire fra Sverige.

Det viktigste resultatet var antall fall. Dette var regnet ut basert på risikoen for at en person skal falle i løpet av ett år. Andre utfall var antall personer som faller én eller flere ganger, personer med bruddskader, sykehusinnleggelser, behov for medisinsk tilsyn etter fall og helserelatert livskvalitet. Trening har muligens liten eller ingen effekt på helserelatert livskvalitet. Tilliten til resultatene ble vurdert til å være høy for antall fall og antall personer som faller. For de andre utfallene ble tilliten redusert på grunn av for få hendelser, brede konfidensintervall og små studier med få deltakere.