Ingen effektstudier om behandling av gravide med spiseforstyrrelse

Helsedirektoratet reviderer Nasjonale retningslinjer for behandling av spiseforstyrrelse. Spiseforstyrrelse er den psykiske lidelsen som har høyest dødelighet. Gravide med spiseforstyrrelse er en sårbar gruppe, og i de alvorligere tilfellene kan lidelsene påvirke både mor og barn.

Det foreligger begrenset kunnskap om behandling av spiseforstyrrelse hos gravide.

Folkehelseinstituttet oppgir at forekomst av spiseforstyrrelser blant kvinner i aldersgruppen 15-44 i Norge er: 0,3 prosent med anoreksi, 2 prosent med bulimi og 3 prosent med overspisningslidelse. Funn fra observasjonsstudier kan tyde på at spiseforstyrrelse har innvirkning på fødselsutfall. Det er påvist sammenheng mellom spiseforstyrrelser og økt forekomst av spontanaborter, diabetes hos mor og prematur fødsel. Det er også vist en mulig sammenheng mellom anoreksi og intrauterin vekstretardasjon.

Vi har besvart følgende spørsmål i form av en systematisk oversikt:

For gravide med spiseforstyrrelse, hva er effekten av behandlingstiltak og oppfølgingstiltak på vektutvikling hos mor og barn?

Hvilken behandling og oppfølging gir best symptomlindring hos gravide med spiseforstyrrelse på

• bulimiske symptomer
• ernæringstilstand
• depressive symptomer?

Vi søkte først etter systematiske oversikter som var publisert de seneste fem år. Vi søkte i følgende databaser: Cochrane Database of Systematic Reviews (CDSR), Database of Abstracts of Reviews of Effects (DARE), Health Technology Assessment Database (HTA), MEDLINE, EMBASE, PsycINFO og Cinahl. Vi fant ingen systematiske oversikter med effektstudier.

Vi søkte deretter etter effektstudier i følgende databaser: MEDLINE, EMBASE, Cochrane Central Register of Controlled Trials (CENTRAL), PsycINFO og Cinahl. I tillegg til databasesøk gjennomgikk vi referanselistene på innhentede oversiktsartikler for å finne effektstudier.

Søk etter studier ble avsluttet i februar 2015.

For å oppfylle våre inklusjonskriterier skulle studiene enten være systematiske oversikter av høy kvalitet eller enkeltstudier med et prospektivt design hvor det også var en kontrollgruppe. Studiene skulle være med gravide som hadde en spiseforstyrrelse (anoreksi, bulimi, overspisingslidelse eller uspesifisert spiseforstyrrelse). De gravide skulle tilbys en eller annen form for strukturert behandlings- og oppfølgingsopplegg (som psykologisk samtale, medisinskfaglig oppfølging) med søkelys på tilfredsstillende vektutvikling hos både mor og barn, samt symptomlette av spiseforstyrrelse og depresjon hos mor.  Kontrollgruppen skulle få vanlig oppfølging i henhold til vanlig svangerskapsomsorg eller annen type behandling.

To personer vurderte uavhengig av hverandre identifiserte titler og sammendrag mot inklusjonskriteriene. Utvalgte referanser ble innhentet og deretter vurdert uavhengig av hverandre i fulltekst.

Litteratursøket endte med 3552 referanser som ble vurdert ut fra titler og sammendrag. Atten referanser ble vurdert i fulltekst. Vi fant ingen studier, verken systematiske oversikter eller effektstudier, som tilfredsstilte de på forhånd fastsatte inklusjonskriteriene.

Dersom gravide med spiseforstyrrelse skal tilbys annen behandling enn ikke-gravide med spiseforstyrrelse, er det nødvendig at behandling for gravide blir undersøkt i effektstudier. Før slik dokumentasjon foreligger bør gravide med spiseforstyrrelse følges opp på samme måte som ikke-gravide med spiseforstyrrelse.

Vi fant noen få studier som hadde vurdert behandling av kvinner med bulimi som hadde født. Ettersom disse kvinnene ikke var gravide, ble ikke studiene inkludert i vår oversikt. Dessuten gav ingen av studiene pålitelig informasjon om effekter av behandlingene som ble tilbudt (kognitiv terapi, internettbasert gruppeterapi, video-feedback i måltider med små barn).

Å kartlegge gravide med spiseforstyrrelse  uten å tilby behandling er etisk problematisk. Det er behov for forskning som genererer kunnskap om effekter av tiltak for gravide med spiseforstyrrelser.

Vi fant ingen studier der effekter av behandlingstiltak for gravide med spiseforstyrrelse er evaluert. Spiseforstyrrelser kan være alvorlige tilstander, og gravide bør tilbys behandling under graviditet. Kunnskap om forekomst og prognose er ikke tilstrekkelig. Behandlingstiltak som er vist effektive for en del personer med spiseforstyrrelse (som gruppeterapi, familieterapi, kognitiv atferdsterapi, innleggelse) kan vurderes til gravide med spiseforstyrrelse.