Commonwealth Fund-undersøkelsen 2010: Resultater fra en komparativ befolkningsundersøkelse i 11 land

Innledning

I 2010 deltok Norge for andre gang i Commonwealth Funds sammenlignende internasjonale helsetjenesteundersøkelse. Målet med undersøkelsen er å innhente data om helsetjenesten på tvers av land. Det kan danne grunnlag for nytenkning om helsepolitikk og gi beslutningstakere nødvendig informasjon for å fatte informerte og ansvarlige beslutninger om helsetjenestesystemet i sitt land. Undersøkelsen ble gjennomført våren 2010 i elleve land: Australia, Canada, Frankrike, Tyskland, Nederland, New Zealand, Norge, Sverige, Sveits, Storbritannia og USA.

I 2010 var det den voksne befolkningen (18 år eller eldre) i de enkelte land som vurderte hvor godt helsetjenesten fungerer. Områder som ble vurdert var:

• generelt syn på helsevesenet
• tilgang til helsetjenester og ventetid
• bruk av spesialister
• sykehus og akuttmottak
• helseforsikring
• kostnader
• bruk av reseptbelagte medisiner
• medisinske feil   
• de intervjuedes egen helsetilstand
• hjelpelinje

Metode

I denne rapporten presenteres de norske resultatene og sammenlignes med andre land eller grupper av land. Undersøkelsen er gjennomført som telefonintervju våren 2010, og nettoutvalget i Norge består av 1 058 personer som er fra 18 år og eldre. Det norske utvalget er vektet på alder, kjønn, geografi og utdanning for å gi mest mulig landsrepresentative resultater. Vi har gjort en rekke tester av datakvaliteten i det norske materialet, og alt i alt ser det ut som om datakvaliteten er god. Det er imidlertid to særskilte problemer, nemlig lavt antall svarere på noen områder og manglende informasjon om datakvaliteten i de andre landene. Lavt antall svarere på noen områder fører til stor statistisk usikkerhet, for eksempel når det gjelder erfaringer med akuttmottak. Disse tallene må tolkes med forsiktighet. Manglende informasjon om datakvaliteten i de andre landene gjør det vanskelig å sammenligne Norge mot enkeltland fordi forskjellene kan skyldes metodiske forhold. Vi har derfor valgt å ha hovedfokus på sammenligning av Norges resultater mot snittet av de andre landene, noe vi også anbefaler brukerne av rapporten å gjøre. 

Resultater

Norges resultater er på de fleste områdene på nivå med gjennomsnittet av de ti andre landene som deltok i Commonwealth Fund-undersøkelsen i 2010. På en del områder er imidlertid Norges resultater dårligere enn gjennomsnittet, mens det er få områder Norge gjør det spesielt bra på. I Norge oppgir en stor andel at de har fast lege, og Norge gjør det også spesielt bra når det gjelder tilgang på helsehjelp utenom ordinær arbeidstid. Førstnevnte skyldes fastlegereformen, mens sistnevnte nok skyldes legevakttjenesten i Norge. De områdene som Norge skårer dårligst på relativt sett, gjelder vurderinger av respondentenes faste lege, omfanget av brukeropplevde medisinske feil samt vurderinger av sykehusene i forbindelse med sykehusopphold.

Et av hovedfunnene i rapporten er at Norge har dårligere resultater enn snittet av de andre landene når det gjelder brukernes vurderinger av sin faste lege. Det gjelder både kommunikasjon, medbestemmelse og om den faste legen tar seg nok tid i konsultasjonene. Mange respondenter i Norge rapporterer gode erfaringer med sin faste lege, men resultatene er signifikant dårligere enn snittet for de andre landene. At mange brukere rapporterer gode erfaringer med norske allmennleger, har vært dokumentert tidligere, men så vidt oss bekjent er det første gang nivået er sammenlignet med nivået i andre land i landsrepresentative undersøkelser. Commonwealth Fund-undersøkelsen viser derfor at norske faste leger har et forbedringspotensial når det gjelder brukererfaringer sammenlignet med andre land. Vi har gjort en rekke tester av datakvaliteten på dette området, og disse viser at målingen har god kvalitet. Undersøkelsen viser også at andelen som oppgir å ha fått legetime samme dag eller neste dag sist de var syke, var 45 % i Norge, mot 63 % for alle landene. Dette betyr at tilgjengeligheten til rask legetime er dårligere enn i andre land. I tillegg viser undersøkelsen at telefontilgjengeligheten til fastlegen i kontortiden skåres dårligere i Norge enn i andre land.

Et annet hovedfunn i rapporten er at Norge relativt sett har dårligere resultater når det gjelder pasientopplevd pasientsikkerhet. Omtrent 8 % av det norske utvalget oppgir å ha fått feil medisin eller dose de siste to årene, og 11 % oppgir at de har blitt utsatt for en feil i medisinsk behandling eller pleie. Tilsvarende tall for snittet for alle landene er 5 % og 7 %. I Norge er det omtrent 16 % som rapporterer at de har opplevd én eller begge typene feil, mot 10 % for snittet av de andre landene. Vi er ikke kjent med andre undersøkelser i Norge som har stilt de samme spørsmålene som i Commonwealth Fund-undersøkelsen. Vi har derfor ikke et sammenligningsgrunnlag for Commonwealth Fund-resultatene for Norge på dette området. Men kombinasjonen av god datakvalitet i det norske materialet og dårlige resultater relativt sett indikerer at pasientopplevd pasientsikkerhet er et forbedringsområde i Norge. På medisinområdet er det andre enkeltspørsmål som kan ses i relasjon til pasientopplevde feil. Norge har dårligere resultater når det gjelder medisinoppfølging ved pasientenes faste legekontor enn snittet i de andre landene: langt mindre andeler i Norge rapporterer at fastlegekontoret har:

• i)    gjennomgått medisinlisten sammen med dem
• ii)   forklart mulige bivirkninger av medisinene
• iii)  gitt pasientene en liste over deres reseptbelagte medisiner.

Det er ikke grunnlag for å knytte sammen disse svakhetene ved medisinoppfølgingen med de pasientrapporterte medisinfeilene i foreliggende undersøkelse, men både medisinrutiner ved fastlegekontorene og pasientrapporterte medisinfeil synes å være forbedringsområder i Norge.

Omtrent hver femte respondent oppga å ha vært innlagt på sykehus med overnatting i løpet av de siste to årene. På flere av spørsmålene som handlet om utskrivning fra sykehuset hadde Norge signifikant dårligere resultat enn snittet av de andre landene. Dette gjaldt spørsmål om informasjon om medisiner, om noen på sykehuset sørget for avtale om oppfølging hos en lege eller annet helsepersonell, og om man mottok skriftlig informasjon om hva man skulle gjøre når man kom hjem og hvilke symptomer man skulle være oppmerksom på. På disse spørsmålene er imidlertid antall svarere så lavt at det er betydelig usikkerhet ved resultatene. Vi understreker imidlertid at de nasjonale brukererfaringsundersøkelsene som Kunnskapssenteret gjennomfører, har vist at forberedelse til tiden etter utskrivning er et av de områdene som pasientene rapporterer dårligst erfaringer med etter å ha vært innlagt på sykehus. 

Undersøkelsen viser også at nesten 60 % i Norge oppgir å ha hatt time eller hatt behov for time hos legespesialist i løpet av de siste 2 årene. Dette er noe høyere enn snittet av de andre landene. Andel som opplevde lenger enn 4 uker ventetid på spesialist er vesentlig høyere i Norge (49 %) enn for snittet av de andre landene (39 %). På spørsmålet om ventetid er imidlertid antall svarere lavt, og dermed er det større statistisk usikkerhet ved resultatet. 

Konklusjon

De relativt entydige resultatene på noen av områdene indikerer at det er forbedringspotensial i Norge. Allmennlegene i Norge ser ut til å respondere dårligere enn i andre land på de ikke-medisinske behovene som pasientene har, inkludert kommunikasjon, medbestemmelse og tilstrekkelig konsultasjonstid. Tilgang på legetime raskt er også dårligere i Norge enn i andre land, samt telefontilgjengelighet i kontortiden til fastlegene. Pasienterfaringer er en viktig del av kvaliteten på helsetjenester, noe som er understreket både av Verdens helseorganisasjon, OECD, Nordisk råd og i ulike norske policy-dokumenter. Fjorårets Commonwealth Fund-undersøkelse viste at kun en liten andel norske allmennleger har systemer for å måle brukererfaringer. Derfor anbefales etablering av systemer for måling av brukererfaringer på ulike nivåer og oppfølging av slike resultater. Videre er den pasientopplevde pasientsikkerheten dårligere i Norge enn snittet for alle landene samlet. Det planlegges en nasjonal pasientsikkerhetskampanje med oppstart i januar 2011 i Norge. Kampanjen vil være et viktig tiltak for å imøtekomme utfordringene som denne undersøkelsen har avdekket.