Koronapandemien: Forskjeller i risiko for sykehusinnleggelse blant gravide i Europa
Forskningsfunn
|Publisert
I starten av koronapandemien var risikoen for sykehusinnleggelse blant gravide med covid-19 lavere i Norge, Finland, Island og Danmark enn i Storbritannia, Sverige og Frankrike. For eksempel var risikoen i Storbritannia nesten ti ganger høyere enn i Norge, ifølge en studie fra Folkehelseinstituttet.
Studien undersøkte mer enn 1,7 millioner fødsler i Europa de første ti månedene av pandemien, fra mars til desember 2020. I denne perioden var koronavaksinen ikke tilgjengelig.
– Nasjonale smitteverntiltak spilte sannsynligvis en viktig rolle for å beskytte gravide mot alvorlig sykdom i starten av pandemien, sier Hilde Marie Engjom, forsker ved FHI.
Engjom understreker at de fleste gravide som ble smittet hadde få eller milde symptomer og fødte friske barn til termin. I disse ti månedene var det over 47 000 gravide i Norge, og kun 10 av dem ble innlagt på sykehus på grunn av covid-19, noe som tilsvarer 0,2 promille av de gravide (se figur). Til sammenligning måtte 1147 av 608 050 gravide i England på sykehus, rundt 1,9 promille. Forskjeller i nasjonale smitteverntiltak forklarer antagelig variasjonen mellom landene.
Bekymring for underhandling av gravide
Studien avdekket en bekymringsfull underbehandling av gravide kvinner med moderat til alvorlig covid-19. For eksempel fikk få av kvinnene behandling med antivirale midler, eller kortikosteroider (kortisonbehandling) for pustevansker.
– Frykten for potensielle bivirkninger på fosteret førte til tilbakeholdenhet blant helsepersonell. Selv etter at studier hadde bekreftet at for eksempel kortikosteroider er trygge å bruke under graviditet, sier Engjom.
Også under tidligere epidemier, som svineinfluensaen, har mange gravide fått for lite behandling.
– Dette må helsevesenet lære av til fremtidige pandemier, sier hun.
Behov for raskere og bedre overvåking
Overvåkingen av gravide varierte mellom ulike europeiske land, og det var utfordringer med å samle og analysere data raskt nok til å lage behandlingsretningslinjer.
Engjom forklarer at Norge, sammen med flere andre land, iverksatte fortløpende overvåking av gravide gjennom nasjonale helseregistre og aktiv rapportering fra sykehus. Dette gjorde det mulig å følge med på hvor mange gravide som ble syke, hvilken behandling de fikk, og hvordan det gikk med både mor og barn.
Men det var utfordringer med å få godkjenning for datainnsamling, og med å skaffe tilstrekkelig finansiering og ressurser til å analysere og publisere dataene. Dette betydde at viktig informasjon ikke alltid var tilgjengelig i sanntid. Sanntidsdata kunne ha påvirket folkehelsetiltak og kliniske retningslinjer.
– I fremtidige pandemier trenger vi raskere og bedre overvåking av gravide. Slik kan vi sikre dem nødvendig beskyttelse og behandling, konkluderer Engjom.
Referanse
Engjom et. al - Pregnant women admitted to hospital with covid-19 in 10 European countries: individual patient data meta-analysis of population based cohorts in International Obstetric Survey Systems: BMJ Medicine 2024;3:e000733.
Catherine McLean Pirkle, Vivien Chen - Impact of national pandemic policies on maternal health: BMJ Medicine 2024;3:e001235.
