Stafylokokkinfeksjoner (inkl. MRSA-infeksjoner) – håndbok for helsepersonell

Om stafylokokkinfeksjoner

Stafylokokker er bakterier som finnes utbredt i naturen, hos dyr og mennesker og inndeles i mer enn 50 ulike arter. Mange stafylokokk-arter hører til menneskets normalflora på hud og slimhinner og regnes som opportunistiske patogene mikrober.  

På bakgrunn av morfologien blir stafylokokker tradisjonelt delt inn i gule og hvite stafylokokker, men begge gruppene er heterogene med mange ulike arter og sykdomsfremkallende potensiale. Gule stafylokokker kan gi infeksjoner både hos immunfriske og immunsvekkede, spesielt hud- og bløtdelsvevsinfeksjoner, men også invasive infeksjoner. Hvite stafylokokker forårsaker oftest infeksjoner hos immunsvekkede og pasienter med medisinske implantater. Den økende andelen pasienter i disse gruppene har bidratt til infeksjoner med stadig flere arter av hvite stafylokokker.

Noen av de viktigste humanpatogene artene er:

• S. aureus (gule stafylokokker): forårsaker spesielt hudinfeksjoner som f.eks. brennkopper, sårinfeksjoner inkl. postoperative sårinfeksjoner o.l, men også invasiv sykdom som bakteremi, endokarditt, osteomyelitt og septisk artritt, proteseinfeksjoner mm. Toksiner fra S. aureus kan også forårsake toksisk sjokksyndrom og matforgiftning, se Stafylokokkmatforgiftning.
• S. argenteus: hører inn under S. aureus komplekset og kan gi mange av de samme infeksjonene som S. aureus.
• S. lugdunensis (hvite stafylokker): kan gi mange av de samme infeksjonene som gule stafylokokker, og finnes hyppigst i sår- og bløtdelsvevsinfeksjoner.
• S. epidermidis (hvite stafylokokker): kan forårsake sykdom hos immunsvekkede og personer med innsatte fremmedlegemer, f.eks. proteser, hjerteklaffer og sentralvenøse katetre.
• S. saprophyticus (hvite stafylokokker): er en vanlig årsak til urinveisinfeksjon hos kvinner.

Om meticillinresistente gule stafylokokker (MRSA)

MRSA er gule stafylokokker som har utviklet resistens mot alle betalaktamantibiotika. Dette betyr at MRSA er resistente mot alle penicilliner (inklusive cloxacillin, piperacillin-tazobactam, amoxicillin-clavulanat), cefalosporiner (med få unntak) og karbapenemer. MRSA kan i tillegg være resistente mot flere andre typer antibiotika enn betalaktamantibiotika.

Forskjellen mellom meticillinsensitive (MSSA) og meticillinresistente (MRSA) gule stafylokokker er knyttet til følsomheten for antibiotika. Bakterienes resistens har dermed betydning for behandlingen av infeksjoner, mens bakterienes patogenisitet og virulens, inkludert spredningsevne og evne til å fremkalle sykdom, kan variere blant både antibiotikaresistente og antibiotikasensitive gule stafylokokker. Infeksjoner med MRSA kan være vanskeligere å behandle enn infeksjoner med MSSA, da førstelinjebehandling med betalaktamantibiotika ikke er virksomme ved MRSA. 

MRSA hos produksjonsdyr (LA-MRSA)

MRSA kan smitte mellom dyr og mennesker. Enkelte stammer av MRSA kan spres lett i besetninger av produksjonsdyr (spesielt svin) og kan smitte til personer i kontakt med dyra og videre mellom mennesker. Disse stammene omtales ofte som livestock-associated MRSA (LA-MRSA). I enkelte land med lav forekomst av MRSA i befolkningen utgjør LA-MRSA en betydelig andel av meldte tilfeller av MRSA hos mennesker. I Norge jobbes det aktivt med å forhindre at LA-MRSA etableres i svinebestanden og hos andre produksjonsdyr (storfe og småfe). Siden smitte initialt kan introduseres fra et menneske til dyreflokker, gjennomføres testing for MRSA av personer som skal arbeide i svine-, storfe- og småfebesetninger i Norge hvis de har vært i visse risikosituasjoner for smitte. Retningslinjer og regelverk for arbeid med produksjonsdyr kan angi andre indikasjoner for screeningprøve for MRSA utover de som er knyttet til kontakt med helsetjenesten. Mattilsynet kan kontaktes ved spørsmål om LA-MRSA, og mer informasjon finnes på deres nettsider. 

Om toksisk sjokksyndrom (TSS)

Toksisk sjokk syndrom (TSS) forårsakes av infeksjoner med toksin-produserende bakterier, i hovedsak S. aureus og Streptococcus pyogenes, som fører til rask utvikling av sjokk og multiorgansvikt. I 1980 ble det oppdaget at toksinproduserende S. aureus kunne forårsake TSS hos kvinner som brukte høyabsorberende tamponger som ikke måtte skiftes så ofte. Etter at denne typen tamponger ble trukket fra markedet og det ble innført informasjon om korrekt bruk i andre tampongpakninger, falt forekomsten kraftig. Sporadiske tilfeller av TSS forekommer fortsatt, bl.a. ved postoperative sårinfeksjoner og gjenglemte tamponger. 

Epidemiologisk situasjon

I Norge

Gule stafylokokker kan kolonisere hud og slimhinner, spesielt fremre del av nesen, hals/svelg og perineum. Hos noen kan MRSA også forekomme i tarm.

Studier av nasalt bærerskap av S. aureus viser tre hovedmønstre: ca 10-30% er permanente bærere av S. aureus i nesen, 10-47% blir sjelden eller aldri kolonisert, mens resten har et intermitterende bærerskap, der S. aureus kan kolonisere nesen periodevis.

Forekomsten av resistens for ulike antibiotika hos S. aureus isolert fra blodkulturer og sår i Norge rapporteres årlig i NORM/NORM-Vet-rapportene. Rapporten viser også andel blodkulturer med funn av gule og hvite stafylokokker.

Forekomsten av MRSA meldt til MSIS oppdateres jevnlig på FHI sine sider, se Forekomst av antibiotikaresistente bakterier og sopp. Forekomsten har økt etter Covid-19 pandemien, men er fortsatt lav i Norge. Ifølge NORM/NORM-VET rapporten for 2025 utgjorde MRSA henholdsvis 1,2 % av gule stafylokokker isolert fra blodkulturer og 2,0 % av isolater fra sårsekret. Nasjonalt referanselaboratorium for MRSA utgir årlige rapporter om forekomsten av resistens og molekylær epidemiologi for MRSA, inkludert antall meticillinresistente S. argenteus.

Forekomsten av andre stafylokokker er ikke meldingspliktig i MSIS. Stafylokokksepsis var nominativt meldingspliktig i MSIS i perioden 1977-87. I årene før meldingsplikten opphørte ble det årlig meldt 200-300 tilfeller av S. aureus-sepsis og 50-100 tilfeller av S. epidermidis-sepsis i MSIS. Toksisk sjokksyndrom (TSS) var meldingspliktig i perioden 1981-1995. I denne perioden ble det meldt 13 tilfeller i MSIS.

I 2014 ble et overvåkingsprogram for å identifisere MRSA positive svinebesetninger innført i Norge, med den hensikt å utføre smittesporing og sanering for å holde norsk svine-bestand fri for LA-MRSA. Veterinærinstituttet utgir årlige rapporter fra overvåkingen. Det er ikke påvist LA-MRSA i svinebesetninger i Norge i perioden 2019-2025.

I utlandet

Forekomsten av MRSA viser store geografiske variasjoner globalt, med lavest forekomst i Skandinavia og Nederland og høy prevalens i flere land i Asia, Afrika, Midtøsten og Amerika. Flere europeiske land har siden 2000-tallet observert fallende forekomst av MRSA i blodkulturer, muligens som følge av forbedret infeksjonskontroll, screening og restriktiv antibiotikabruk, men noen land rapporterer om en økning igjen de siste årene. Mer informasjon om forekomsten av MRSA i kliniske isolater i Europa finnes hos European Antimicrobial Resistance Surveillance Network (EARS-Net) og globalt på WHO sine sider (se Global Antimicrobial Resistance and Use Surveillance System).

Smittemåte

Den vanligste smittemåten er kontaktsmitte, enten direkte fra person til person, eller indirekte via kontaminerte overflater eller gjenstander.

Smitteoverføring i helsetjenester kan skje via kontaktsmitte direkte fra person til person, eller indirekte, f.eks. via forurensede hender hos helsepersonell, kontaminerte overflater eller medisinsk utstyr.

MRSA smitter på samme måte som andre S. aureus.  

Matforgiftning kan oppstå ved inntak av kontaminerte matvarer som inneholder ferdigdannet enterotoxin fra S. aureus.

Den viktigste smitteveien av MRSA fra dyr til mennesker er kontaktsmitte og ikke matsmitte.

Inkubasjonstid

Varierende.

Symptomer

Ulike stafylokokk-arter kan gi ulike infeksjonstilstander, som f.eks. brennkopper, sår- og bløtdelsvevsinfeksjoner, invasiv sykdom som bakteremi og sepsis med metastatiske abscesser i andre organer, endokarditt, osteomyelitt og septisk artritt, proteseinfeksjoner, toksisk sjokksyndrom mm. Symptomer vil avhenge av infeksjonstype.

For symptomer på matforgiftning, se Stafylokokkmatforgiftning.

Diagnostikk

Dyrkning fra infeksjonsfokus med resistensbestemmelse, eller påvisning direkte i prøvemateriale med genteknologiske metoder.

Prøvetaking ved screening for MRSA er beskrevet i Resistenshåndboka.

Nasjonale referansefunksjoner for MRSA er siden 2006 lagt til St. Olavs hospital i Trondheim. De utfører bl.a. referansediagnostikk, genotyping og helgenomsekvensering, samt slektskapsanalyser for isolater der det mistenkes utbrudd. Se egen liste over isolater som skal sendes til referanselaboratoriet på deres nettside. 

Behandling

For behandling av ulike infeksjonstilstander forårsaket av stafylokokker henvises det til relevante kliniske retningslinjer.

Valg av antibiotika bør følge gjeldende antibiotikaveiledere for hhv. primærhelsetjenesten, se Antibiotika i primærhelsetjenesten (Helsedirektoratet) og Antibiotika i spesialisthelsetjenesten (Helsedirektoratet). 

For sanering av MRSA, se kapittel om Sanering av MRSA-bærerskap i Resistenshåndboka. 

Forebyggende tiltak

Generelle forebyggende tiltak mot spredning av stafylokokker er bl.a. håndhygiene og rensing og tildekking av sår. I helsetjenesten er god etterlevelse av basale smittevernrutiner viktig, se Håndbok for basale smittevernrutiner.

Forebyggende tiltak for å hindre spredning av MRSA for ulike nivåer i helsetjenesten er beskrevet i Resistenshåndboka. I tillegg til basale smittevernrutiner inkluderer dette bl.a. screening og smitteverntiltak ved innleggelse i helseinstitusjoner, screening og tiltak for helsearbeidere med pasientkontakt i helseinstitusjoner og sanering for bærerskap. 

Tiltak ved enkelttilfelle eller utbrudd

Enkelttilfeller med stafylokokk-infeksjoner som ikke er meticillinresistente hos pasienter i helseinstitusjoner følges vanligvis ikke opp med smitteverntiltak som ved MRSA, men håndteres med god etterlevelse av basale smittevernrutiner.

Ved utbrudd, eller mistanke om utbrudd, med stafylokokker som ikke er meticillinresistente anbefales konferering med smittevernpersonell i hhv. sykehus eller kommunen.

MRSA i helsetjenesten

For pasienter med påvist MRSA iverksettes smitteverntiltak i helseinstitusjoner og øvrig helsetjeneste som beskrevet i Resistenshåndboka.

Tiltak for helsearbeidere som får påvist MRSA og arbeider med pasientkontakt i helseinstitusjoner er beskrevet i kapitlet MRSA screening og tiltak for helsearbeidere i sykehus og sykehjem i Resistenshåndboka.

Ved uventet funn, utbrudd eller mistanke om utbrudd av MRSA i sykehus, se kapittel Håndtering av uventet funn og utbrudd i sykehus, i Resistenshåndboka. Kapittel om håndtering av uventet funn og utbrudd i sykehjem og utenfor helseinstitusjon er under utarbeiding og vil publiseres i Resistenshåndboka når denne er klar. Ved uventet funn eller mistanke om utbrudd av resistente mikrober anbefales å kontakte kommuneoverlege for rådgivning. Kommuneoverlege kan kontakte Folkehelseinstituttet ved behov for videre rådgivning, se Smittevern i helsetjenesten ved fhi.no.

MRSA utenom helsetjenesten

Barn som har fått påvist bærerskap med MRSA kan gå i barnehage og på skole og delta i lek og fritidsaktiviteter som vanlig. Om barnet har sår bør disse være renset og tildekket med rene, godt heftende plaster eller bandasjer for å hindre smitteoverføring. Ved impetigo, se vurderinger vedrørende når barnet kan gå tilbake i barnehagen i lenke: Impetigo (brennkopper) – håndbok for helsepersonell for helsepersonell. Det er ikke nødvendig å informere barnehage eller skole om bærerskap. 

For helsearbeidere i helseinstitusjoner og for arbeidstakere som jobber med produksjonsdyr (svin, storfe eller småfe) er det behov for egne tiltak ved arbeidsplassen ved påvist bærerskap av MRSA, se Tips til legens oppfølging av pasienter med resistente mikrober i Resistenshåndboka. 

Ved andre arbeidssituasjoner kan man gå på jobb som vanlig. Det er i disse situasjonene ikke nødvendig å informere arbeidsgiver om påvist bærerskap.

Meldings- og varslingsplikt

Både bærertilstand og infeksjon med MRSA, meticillinresistente S. argenteus og linezolidresistente stafylokokker er meldingspliktige til MSIS, se Håndbok for meldingskriterier til MSIS.  

Nominativ meldingsplikt til MSIS for tilfeller av infeksjon med MRSA ble innført i 1995, og meldingsplikt for smittebærertilstand ble inkludert fra 2005. Meldeplikt for både infeksjon og bærertilstand med meticillinresistente S. argenteus og linezolidresistente stafylokokker ble innført i 2020.

For varsling av mistenkt eller bekreftet utbrudd i helseinstitusjon, se kapittel om Håndtering av uventet funn og utbrudd i sykehus i Resistenshåndboka. 

For mistenkt utbrudd utenfor helseinstitusjon, se Varsling av smittsomme sykdommer –håndbok for helsepersonell - FHI