Hepatitt D – håndbok for helsepersonell
Oppdatert
Hepatitt D-virus (HDV) er et inkomplett RNA-virus som bare forekommer samtidig med hepatitt B-viruset (HBV).
Om hepatitt D
HDV er et inkomplett RNA-virus som første gang ble rapport i 1977 hos en HBV-smittet person med alvorlig leversykdom. Viruset ble identifisert i 1986 og fikk da navnet deltavirus. Membranen består hovedsakelig av HBsAg (HBV surface antigen), og viruset forekommer derfor kun hos HBV-infiserte. Det er vist at HDV eksperimentelt i cellekultur og mus også kan benytte andre virus enn HBV for smitteoverføring, men store pasientundersøkelser taler så langt for at dette er svært sjelden eller ikke forekommende hos mennesker. Smitteoverføring av HDV skjer sammen med HBV (koinfeksjon) eller til personer som allerede er kronisk smittet med HBV (superinfeksjon). For mer informasjon om hepatitt B, se Hepatitt B - håndbok for helsepersonell.
Dagens situasjon
På verdensbasis forekommer hepatitt D i samme områder som hepatitt B. WHO regner med at nesten 5 % av personer med kronisk hepatitt B (dvs. ca. 12 millioner mennesker) har vært eksponert for HDV (1). Forekomsten har falt globalt fra 1980-tallet etter hvert som flere land har introdusert hepatitt B-vaksine i sine programmer. Det er store forskjeller regionalt og blant undergrupper av pasienter med kronisk HBV-infeksjon. Områder med høy forekomst inkluderer flere land i Sentral- og Vest-Afrika, Asia, Øst-Europa og Sør-Amerika (1).
Strategi for å eliminere virale hepatitter som folkehelseproblem
I tråd med FNs globale bærekraftsmål og WHO sin globale helsestrategi har Norge som mål å eliminere hepatitt B som folkehelseproblem. Helse- og omsorgsdepartementet lanserte en nasjonal strategi mot virale hepatitter i 2016, som ble videreutviklet i 2018. 2018-strategien varte frem til utgangen av 2023. 2016-strategien gjelder fortsatt. Arbeidet for å eliminere hepatitt B som folkehelseproblem vil også virke mot hepatitt D.
Smittemåte og smitteførende periode
Smitteveier for hepatitt D er stort sett de samme som for hepatitt B, dvs. først og fremst blodsmitte gjennom bruk av urene sprøyter og blodtransfusjon. Seksuell smitte og smitte fra mor til barn forekommer sjeldnere enn ved hepatitt B-smitte.
Inkubasjonstid
Antagelig 2 – 8 uker ved superinfeksjon.
Symptomer og forløp
Ved koinfeksjon med hepatitt B vil de fleste voksne kvitte seg både med HBV og HDV og ikke utvikle kronisk hepatitt. Smitte fra mor til barn forekommer sjelden. Ved superinfeksjon hos en med kronisk hepatitt B er sannsynligheten for utvikling av kronisk hepatitt D stor. Koinfeksjon eller superinfeksjon med HDV forårsaker vanligvis et alvorligere forløp enn isolert HBV-infeksjon, med økt risiko for fulminant hepatitt, cirrhose eller hepatocellulært karsinom (HCC). HDV-HBV koinfeksjon har 4 % årlig risiko for cirrhose og 3 % årlig risiko for HCC. WHO estimerer at rundt én av fem tilfeller av cirrhose eller HCC blant personer med kronisk hepatitt B skyldes infeksjon med hepatitt D (1).
Diagnostikk
Kun aktuelt hos pasienter med akutt eller kronisk HBV-infeksjon. Alle som diagnostiseres med kronisk HBV bør undersøkes for HDV-infeksjon med anti-HDV. Påvisning av anti-HDV indikerer HDV-eksposisjon, men kronisk HDV-infeksjon bekreftes med påvisning av HDV-RNA. Ved ikke påvisbart HDV-RNA i første prøve, tas kontrollprøve etter 3-6 måneder. Nasjonale referansefunksjoner for hepatitt D-virus er lagt til Folkehelseinstituttet som mottar prøver for utredning av HBV/HDV-koinfeksjon.
For flere detaljer, se:
Forekomst i Norge
Hepatitt D ikke er meldepliktig til MSIS og det foreligger begrenset data på forekomsten av HDV i Norge. Ved referanselaboratoriet for hepatittvirus ved Folkehelseinstituttet var i perioden 2016 – 2021 prevalens av anti-HDV 3,2 % i første undersøkte prøve fra personer med presumptivt kronisk HBV. Blant de anti-HDV-positive ble HDV-RNA påvist hos 28 %.
Oppfølging og behandling
Interferonbehandling kan ha effekt mot hepatitt D hos enkelte, men er beheftet med mye bivirkninger. Behandling av kronisk hepatitt B med nukleosid-/nukleotidanaloger har derimot ingen effekt mot hepatitt D. Bulevirtid er et nytt preparat som har godkjenning av det europeiske legemiddelverket (EMA), men er foreløpig ikke godkjent av Beslutningsforum ved de regionale helseforetakene. Alle med kronisk hepatitt D-infeksjon bør følges av spesialist med erfaring med slike pasienter. Den norske legeforening publiserte oppdatert faglig veileder for utredning og behandling av hepatitt B i 2022, som inkluderer et kapittel om utredning og behandling av HDV-infeksjon:
Betalingsordninger
Hepatitt D er i smittevernloven definert som en allmennfarlig smittsom sykdom. Folketrygden yter full godtgjørelse av utgifter til legehjelp ved undersøkelse, behandling og kontroll for allmennfarlige smittsomme sykdommer, dvs. pasienten betaler ikke egenandel. Dette gjelder også ved undersøkelse som ledd i smitteoppsporing, men ikke ved rutinemessige undersøkelser.
Behandling med legemidler mot hepatitt D finansieres av det regionale helseforetaket etter forskrift om helseforetaksfinansierte reseptlegemidler til bruk utenfor sykehus (h-reseptlegemidler). H-resept foreskrives av sykehuslege eller privatpraktiserende lege som er godkjent av RHF-ene.
Forebyggende tiltak
Forebyggende tiltak mot hepatitt B vil også beskytte mot hepatitt D. For mer informasjon om hepatitt B, se Hepatitt B - håndbok for helsepersonell.
Meldings- og varslingsplikt
Hepatitt D er ikke meldings- eller varslingspliktig til MSIS, men kronisk hepatitt B er meldingspliktig.