Hepatitt C - veileder for helsepersonell
Oppdatert
Hepatitt C er en sykdom forårsaket av hepatitt C-viruset (HCV). 55 – 85 prosent av de smittede utvikler et kronisk forløp som ubehandlet medfører risiko for utvikling av levercirrhose og leverkreft.
Informasjon om hepatitt C til befolkningen:
- Temaside om virale hepatitter
- Informasjonsark om hepatitt A, B og C rettet mot asylsøkere. På flere språk
Om hepatitt C
HCV er et virus i familien flaviviridae. 15 – 45 prosent av de smittede kvitter seg med viruset på egen hånd, de fleste i løpet av de første 6 månedene etter smitte. Den kroniske bærertilstanden kan være med få eller ingen symptomer, eller kan gi aktiv hepatitt med påfølgende leverskade.
Historisk bakgrunn
Det er antatt at over 90 prosent av de hepatitter som tidligere ble betegnet som non-A og non-B hepatitt var hepatitt C. I 1989 ble viruset identifisert for første gang og antistoffpåvisning utviklet. Behandling med interferon og ribavirin ble tilgjengelig på 1990-tallet, men gjennombruddet med forenklet og effektiv behandling av kronisk hepatitt C med direktevirkende antivirale legemidler kom i 2014.
I Norge har smitte med HCV hovedsakelig funnet sted i forbindelse med injisering av rusmidler. Enkelte som i dag får påvist kronisk HCV ble antagelig smittet gjennom injisering av rusmidler på 1970- og 1980-tallet. Noen pasienter ble også smittet gjennom kontaminerte blodprodukter før effektiv og sikker screening av blodgivere ble etablert i Norge i 1993. I dag er personer som injiserer rusmidler og innvandrere fra land med høy prevalens de viktigste risikogruppene for kronisk hepatitt C i Norge. Behandling for kronisk hepatitt C har vært gratis for alle smittede, uansett grad av leversykdom, siden 2018.
Dagens situasjon
Hepatitt C er en globalt ledende årsak til leverkreft og leversvikt. Verdens helseorganisasjon (WHO) estimerte at 58 millioner mennesker levde med en kronisk infeksjon i 2019, med 1,5 millioner nye personer smittet og 290.000 dødsfall samme år (1). Forekomsten av hepatitt C varierer i ulike deler av verden, og er ofte knyttet til urene sprøyter eller kirurgiske instrumenter i helsevesenet, og injisering av rusmidler. Forekomsten av kronisk hepatitt C er estimert til å være høyest (>1 %) i Sentral-Asia, Øst-Europa, og Oseania. Enkelte land i øvrige verdensdeler er også estimert til å ha en høyere prevalens, som Italia (2). Leverkreft er den kreftformen som er årsak til tredje flest kreftrelaterte dødsfall globalt (3), hvorav nesten 30 prosent skyldes hepatitt C (4). Verdens hepatittdag markeres hvert år 28. juli.
Prevalensen av kronisk HCV-infeksjon anses å være lav i den generelle befolkningen i Norge. Den viktigste risikogruppen for kronisk hepatitt C har gjennom mange år vært personer som har injisert rusmidler. Flere undersøkelser i denne gruppen fant en prevalens på 40 – 60 prosent før behandling ble tilgjengelig for alle smittede i 2018. Insidens av nysmitte og prevalensen av kronisk smitte er gått ned med 80 – 90 prosent blant personer som har injisert rusmidler siden den gang. Prevalensundersøkelser i lavterskeltilbud for personer med pågående rusmiddelbruk i Oslo og Bergen/Stavanger siden 2020 viste prevalens mellom 7 – 9 prosent. Den nest viktigste risikogruppen i Norge er innvandrere fra land med høy prevalens av hepatitt C. Det er usikkert hva prevalensen er i denne risikogruppen i dag. For flere detaljer om situasjonen for hepatitt C i Norge, se avsnittet Forekomst i Norge og statusrapporten om eliminasjon av hepatitt B og C som folkehelseproblem.
Strategi for å eliminere virale hepatitter som folkehelseproblem
I tråd med FNs globale bærekraftsmål og WHOs globale helsestrategi har Norge som mål å eliminere hepatitt C som folkehelseproblem. Helse- og omsorgsdepartementet lanserte en nasjonal strategi mot virale hepatitter i 2016, som ble videreutviklet i 2018, etter at behandling for hepatitt C ble tilgjengelig for alle smittede. 2018-strategien definerte to konkrete nasjonale målsettinger for hepatitt C: forekomsten skal reduseres med 90 prosent innen 2023, og ingen i Norge skal dø eller bli alvorlig syk forårsaket av hepatitt C. Det er utarbeidet nasjonale faglige råd for hvordan disse målene skal nås. Rådet omhandler i all hovedsak hepatitt C, men de forebyggende tiltakene som beskrives forebygger blodsmitte generelt. Planen skal hjelpe kommunene og helseforetakene til å gjennomføre sørge-for-ansvaret for å forebygge smitte, diagnostisere og behandle alle med kronisk hepatitt C. Norge er godt på vei til å eliminere hepatitt C som folkehelseproblem.
- Nasjonal strategi for arbeidet mot virale leverbetennelser (Helse- og omsorgsdepartementet, 2016)
- Nasjonal strategi mot hepatitter 2018-2023 (Helse- og omsorgsdepartementet, 2018)
- Hepatitt C – faglige råd (Helsedirektoratet)
Smittemåte og smitteførende periode
HCV overføres ved eksponering for infisert blod, som gjennom kontaminerte sprøytespisser ved sprøytedeling, stikkuhell og kontaminerte blodprodukter. Smitteoverføring ved deling av kokekar og filter i forbindelse med bruk av rusmidler er mulig. Risiko for smitte ved stikkuhell er lav (ca. 3 – 5 %). Det finnes også risiko for perinatal overføring fra smitteførende mor til barn under svangerskap og fødsel, (4 – 10 %). Smitte gjennom seksuell kontakt eller blodkontakt forekommer, men risikoen er svært lav. Seksuell smitte er blitt rapportert i homofile miljøer hvor seksuell praksis kan medføre slimhinneskader i rektum. Helsepersonell kan være utsatt for smitte ved stikk- og kuttskader. Alle er smitteførende i inkubasjonstiden. Smitte gir ikke varig immunitet, og reinfeksjon kan forekomme.
Inkubasjonstid
2 uker – 6 måneder, vanligvis 4 – 12 uker.
Symptomer og forløp
Den akutte infeksjonen er vanligvis asymptomatisk; bare 10 – 20 prosent utvikler milde til kraftige symptomer som influensaliknende plager, slapphet, mageplager og ikterus (gulsott). Kliniske tegn er forstørret lever, forhøyde leverenzymer, avfarget avføring og mørk urin.
15 – 45 prosent av de smittede vil spontant kvitte seg med viruset, vanligvis innen de første 6 månedene etter smitte. Resten utvikler en kronisk infeksjon. De fleste kroniske bærere er asymptomatiske, men enkelte kan ha uspesifikke symptomer som tretthet, anoreksi, kvalme og smerter under høyre costalbue. Ekstrahepatiske (utenfor leveren) manifestasjoner i form av ulike autoimmune sykdommer er beskrevet.
Komplikasjoner kronisk hepatitt C
De som utvikler kronisk infeksjon vil ha ulik grad av leverfibroseutvikling. Etter 20 år varierer cirrhoseprevalensen fra 3 – 20 prosent i ulike studier. Økt risiko for å utvikle komplikasjoner ses hos personer med høy alder ved smittetidspunktet, mannlig kjønn, høyt alkoholforbruk, diabetes type 2, non-alkoholisk steatohepatitt (NASH), HCV-infeksjon med genotype 3 og koinfeksjoner med hepatitt B-virus og ubehandlet hiv. Barn og unge kvinner synes å ha en langsommere progresjon. Risikoen for utvikling av hepatocellulært karsinom (HCC) ved ubehandlet HCV-cirrhose er 3 – 6 prosent per år. Vellykket HCV-behandling reduserer HCC-risikoen med 70 prosent, men det foreligger likevel en residualrisiko etter behandling på 2 prosent per år for pasienter med cirrhose og 0,5 prosent per år for pasienter med brodannende fibrose.
Diagnostikk
I cirka 80 prosent av tilfellene vil antistoff mot HCV kunne påvises 5 – 6 uker etter smitte, mens de resterende tilfellene vil være positive innen 12 uker. HCV-RNA kan påvises allerede 1 – 2 uker etter smittetidspunkt. Det anbefales at et positivt testresultat for antistoffer mot HCV (EIA-test) først suppleres med en nukleinsyreamplifiseringstest (HCV-RNA) for å kunne påvise om pasienten har en aktuell HCV-infeksjon, framfor å bekrefte antistoffpåvisningen med en immunoblottest. Har man tilgang på HCV-RNA hurtigtest kan denne benyttes uten først å teste for HCV-antistoffer. Dersom en prøve er negativ for anti-HCV og positiv for HCV-RNA tyder dette på nysmitte. Dersom en prøve er positiv for både anti-HCV og HCV-RNA tyder dette på nysmitte eller en kronisk HCV-infeksjon. Dersom en prøve er anti-HCV positiv både i primærtesten (EIA-testen) og i konfirmerende immunoblottest, men negativ for HCV-RNA, tyder dette på gjennomgått infeksjon eller lav viruskonsentrasjon under testens deteksjonsgrense. Ved nylig eksponeringsrisiko bør ny prøve tas av pasienten etter 3-6 måneder, og hvis HCV-RNA fortsatt er negativ foreligger ingen kronisk HCV-infeksjon, og man kan regne med at pasienten har kvittet seg med viruset og er smittefri. Videre oppfølging er ikke nødvendig.
Genotyping utføres hvis det er aktuelt med genotypespesifikk behandling. Nasjonale referansefunksjoner er lagt til Folkehelseinstituttet som mottar prøver til alternativ anti-HCV-test og genotyping / resistenstesting av HCV vha. helgenomsekvensering.
For flere detaljer, se:
Testing for hepatitt C
De fleste som har kronisk hepatitt C har ingen eller få symptomer. Det er derfor viktig at personer som kan ha blitt utsatt for smitte tilbys test. Dette gjelder særlig:
- personer som noen gang har injisert rusmidler
- personer som har sniffet rusmidler
- personer som får LAR-behandling og annen rusbehandling
- innvandrere fra land med høy forekomst av hepatitt C
- mottakere av blodprodukter før 1992 i Vest-Europa (inkl. Norge), Nord-Amerika, Japan, New Zealand og Australia, og mottakere av blodprodukter uansett tidspunkt i andre enn de nevnte landene
- personer som lever med hiv eller hepatitt B
- menn som har risikosex med menn
- personer som kan ha blitt utsatt for urene sprøyter eller kirurgiske instrumenter i helsevesenet
- personer som har vært utsatt for sprøytestikk ved uhell
- pasienter i dialyse
- personer som er i fengsel eller har vært fengslet *
- personer som har fått tatovering under utilfredsstillende hygieniske forhold
- pasienter som har fått tannbehandling, profesjonell barbering og lignende i land med høy forekomst av hepatitt C
- personer som har hatt sex med personer med HCV-infeksjon
- barn født av mødre med HCV-infeksjon
* Innsatte i fengsel er en kjent risikogruppe for HCV-infeksjon på grunn av den relativt høye andelen av innsatte som har injisert rusmidler.
Andre grupper som skal eller bør tilbys test inkluderer:
- alle donorer av celler og vev
- pasienter med vedvarende biokjemiske eller kliniske tegn på leversykdom
Testing av asylsøkere og andre innvandrere
Hepatitt C er utbredt i store deler av verden. Det er derfor viktig at personer som kommer fra område med høy forekomst av hepatitt C eller tilhører tradisjonelle risikogrupper for hepatitt C (f.eks. menn som har risikosex med menn eller personer som injiserer rusmidler) diagnostiseres tidlig, for å kunne tilby behandling og forebygge videre smitte. Testing bør tilbys innen 3 måneder etter ankomst til landet.
Folkehelseinstituttet har utarbeidet en liste over hvilke opprinnelsesland som bør medføre tilbud om hepatitt C-testing:
Hepatitt C og graviditet
Gravide som kan ha kroniske hepatitt C-infeksjon bør tilbys testing for hepatitt C-antistoff, etterfulgt av HCV-RNA hvis anti-HCV er positiv. Testen tas fortrinnsvis ved første svangerskapskontroll. Testing bør tilbys hvis den gravide tilhører en av gruppene nevnt i avsnittet ‘Testing for hepatitt C’. Ved nylig eksponering anbefales en HCV-RNA 3 – 6 måneder senere. Gravide med akutt eller kronisk hepatitt C-infeksjon bør henvises til spesialist for videre oppfølging.
Bakgrunn
Risiko for smitte fra en anti-HCV-positiv mor-til-barnet gjennom svangerskapet er 4 – 10 prosent. Viremi hos mor (dvs. påvisning av HCV-RNA) øker risikoen for smitte til barnet. Det er ikke vist at HCV-RNA- negative mødre smitter sine barn. Ved to negative HCV-RNA hos mor, er det ikke nødvendig med oppfølging av barnet. Ved positive HCV-antistoffer og/eller detekterbart HCV-RNA hos mor, følges barnet opp med HCV-antistoff ved 18 måneders alder.
Det er ikke dokumentert at behandling eller spesielle forholdsregler under graviditet eller forløsning kan redusere smitterisikoen til barnet. Amming gir ingen økt risiko for overføring av viruset.
Se også:
- Faglig veileder for utredning og behandling av hepatitt C (Norsk forening for infeksjonsmedisin)
- Hepatitt C og graviditet. En litteraturgjennomgang
Forekomst i Norge
Ulike undersøkelser og registerbaserte studier har funnet at prevalensen av kronisk HCV-infeksjon og forekomsten av HCV-relatert alvorlig sykdom er lav i den generelle befolkningen i Norge.
Den viktigste risikogruppen for kronisk hepatitt C i Norge er personer som har injisert rusmidler. Flere undersøkelser i denne gruppen fant en prevalens på 40 – 60 prosent. Behandling ble tilgjengelig for alle smittede i 2018. Insidens av nysmitte og prevalensen av kronisk smitte er gått ned med 80 – 90 prosent blant personer som har injisert rusmidler siden den gang. Prevalensundersøkelser i lavterskeltilbud for personer med pågående rusmiddelbruk i Oslo og Bergen/Stavanger siden 2020 viste prevalens mellom 7 – 9 prosent.
Nedgang i forekomsten av hepatitt C blant personer som har injisert rusmidler skyldes blant annet høy dekning av skadereduserende tiltak (som utdeling av rene sprøyter og inntak i legemiddelassistert rehabilitering (LAR)), høyt behandlingsopptak, og at de fleste som starter på behandling fullfører behandlingsforløpet.
Den nest viktigste risikogruppen for hepatitt C i Norge er innvandrere fra land med høy prevalens. Det forventes at dette blir den viktigste risikogruppen på sikt, dersom prevalensen fortsetter å gå ned blant personer som har injisert rusmidler. Foreløpig er det lite kunnskap om prevalensen av hepatitt C i ulike innvandrergrupper. Det er derfor spesielt behov for økt kunnskap om prevalensen av kronisk hepatitt C i denne gruppen.
Oppfølging og behandling
Alle HCV-RNA-positive pasienter bør tilbys behandling for hepatitt C, bortsett fra barn under 3 år og gravide. Behandling for hepatitt C varer i 8 – 12 uker, er effektiv i ≥95 % av pasienter og har få bivirkninger. Målene med HCV-behandling er å hindre utvikling av levercirrhose, redusere risikoen for komplikasjoner ved allerede etablert cirrhose, behandle ekstrahepatiske manifestasjoner av HCV-infeksjon, og hindre videre smittespredning. Erfaring med behandling av personer som injiserer rusmidler eller som er under LAR er gode.
Pasienten kan gjennomføre behandlingen gjennom et tradisjonelt løp i spesialisthelsetjenesten, men et forenklet løp er foretrukket hvis pasienten har vansker med å nyttiggjøre seg et tradisjonelt behandlingsløp. For de fleste er det ikke behov for rutinekontroller underveis i behandlingen. Resistenstesting før behandling med enkelte unntak er ikke nødvendig, og resistenstesting skal aldri stå i veien for rask oppstart av behandling.
Gravide skal behandles etter fødsel. Overgang av medikamentene til morsmelk er usikker, og på grunn av fare for bivirkninger hos barnet anbefales ikke behandling under amming. Behandling bør igangsettes når ammingen er avsluttet. Alle barn over 3 år bør tilbys behandling, og anbefales et tradisjonelt behandlingsløp.
- Faglig veileder for utredning og behandling av hepatitt C (Norsk forening for infeksjonsmedisin)
Etter behandling
Alle pasienter anbefales kontroll av HCV-RNA 4 – 12 uker etter behandlingsslutt for å dokumentere varig virusfrihet (SVR). Etter vellykket behandling vil antistofftesten fortsatt være positiv som uttrykk for gjennomgått infeksjon. Pasienten har ingen beskyttende immunitet og reinfeksjon kan forekomme. Pasienter som er i risiko for reinfeksjon bør derfor testes regelmessig for HCV-RNA etter gjennomført behandling.
Personer med rusavhengighet anbefales vaksine mot hepatitt A og B. Utredning og behandling av HCV kan være en anledning for vaksinering. Utgifter til vaksine for hepatitt A og B til pasienter med kronisk leversykdom og rusavhengige refunderes av Folketrygden.
Alle HCV-pasienter med etablert levercirrhose og enkelte HCV-pasienter med brodannende fibrose og tilleggsfaktorer bør tilbys HCC-overvåking med ultralydundersøkelse av leveren hver 6. måned, eventuelt kombinert med måling av alfa-føtoprotein.
- Faglig veileder for utredning og behandling av hepatitt C (Norsk forening for infeksjonsmedisin)
Behandling av kronisk hepatitt C i Norge
Ifølge data fra Legemiddelregistret (LMR) fikk cirka 500 – 700 personer behandling for hepatitt C per år mellom 2004 – 2014. Deretter økte antall personer til cirka 3000 i 2018. Data fra LMR viser også at cirka 90 prosent av alle som startet behandling for hepatitt C i Norge i 2018 fullførte behandlingsforløpet. Antall personer som får behandling har gått ned år for år etter 2018, sannsynligvis ettersom stadig færre personer trenger behandling for kronisk hepatitt C.
Folkehelseinstituttet startet overvåking av resistens mot antivirale midler brukt i behandling av HCV i mai 2022.
Betalingsordninger
Hepatitt C er i smittevernloven definert som en allmennfarlig smittsom sykdom. Folketrygden yter full godtgjørelse av utgifter til legehjelp ved undersøkelse, behandling og kontroll for allmennfarlige smittsomme sykdommer, det vil si at pasienten ikke skal betale egenandel. Dette gjelder også ved undersøkelse som ledd i smitteoppsporing, men ikke ved rutinemessige undersøkelser. Behandling med legemidler mot hepatitt C finansieres av det regionale helseforetaket etter forskrift om helseforetaksfinansierte reseptlegemidler til bruk utenfor sykehus (h-reseptlegemidler). H-resept skal være forskrevet av sykehuslege eller privatpraktiserende lege som er godkjent av RHF-ene.
Forebyggende tiltak
Personer som injiserer rusmidler
Utover behandling av kronisk smittede er det viktigste forebyggende tiltaket mot hepatitt C-smitte i dag at personer som injiserer rusmidler unngår å dele sprøyter og annet brukerutstyr, som for eksempel filter og kokekar. Skadereduserende tiltak som god tilgang på rene sprøyter og annet brukerutstyr, og LAR er derfor vesentlige forebyggende tiltak mot hepatitt C og annen blodsmitte i disse miljøene. I 2018 sendte Helsedirektoratet et brev til norske kommuner der kommunene med hjemmel i smittevernloven ble pålagt å gjøre sterile sprøyter og kanyler, samt røykefolie gratis og enkelt tilgjengelige for sprøytebrukere som bor eller oppholder seg i kommunen, samt tilby hepatitt B-vaksine til sprøytebrukere. Norge er i dag blant de europeiske landene med høyest dekning av skadereduserende tiltak blant personer som injiserer rusmidler
Det er viktig med informasjon om sykdommen og tilbud om testing for hepatitt C (og hepatitt A, hepatitt B og hiv) og vaksinasjon mot hepatitt B (og hepatitt A) til denne gruppen. Personer som injiserer rusmidler bør testes regelmessig for HCV-RNA, også etter gjennomført behandling.
I tillegg er det viktig med kondombruk ved seksuell omgang med personer som injiserer rusmidler. Ved tilfeldige seksualpartnere bør kondom brukes, uansett HCV-status.
Vaksinasjon
Det finnes ingen vaksine mot hepatitt C.
Blodgivning
Blodgivere har i Norge blitt testet for hepatitt C siden 1990, men først i 1993 var testene så pålitelige at man kan anse at det forelå en effektiv og sikker screening av alle blodgivere i Norge. Norske helsemyndigheter oppfordrer alle som fikk blodoverføring i 1993 eller tidligere til å teste seg hos sin lege for å utelukke at de kan være bærere av HCV. Blodgivere blir testet ved hver blodtapping.
Personer som har eller har hatt hepatitt C eller udiagnostisert hepatitt utelukkes permanent fra blodgivning. Personer som har eller har hatt seksuell kontakt med en person med hepatitt C eller en positiv test for sykdommen utelukkes fra blodgivning i minimum 6 måneder etter siste seksuelle kontakt. Vedkommende vil bli vurdert med tanke på risikoatferd og permanent utelukkelse fra blodgivning.
- Veileder for transfusjonstjenesten (Helsedirektoratet)
Stikkskader
Risikoen for smitteoverføring ved stikk med infisert kanyle er for hepatitt C 3 – 5 prosent. For oppfølging ved stikkskade, se artikkelen Stikkuhell på sprøyter og andre blodeksponeringer. Det er ikke grunnlag for å pålegge den eksponerte seksuelle restriksjoner mens oppfølgingen pågår.
Tiltak ved enkelttilfelle eller utbrudd
Tiltak og rådgiving ved påvist hepatitt C
Rask oppstart på behandling er et vesentlig mål ved påvist HCV-smitte. Den smittede må ikke være blodgiver eller donor av annet humant materiale og unngå at andre kommer i kontakt med eget blod. Personer som injiserer rusmidler må ikke dele sprøyter eller annet brukerutstyr som filtre og kokekar med andre (gjelder uansett HCV-status). Blodsøl skal desinfiseres med klorinoppløsning. Risiko for seksuell smitte bør tas opp med pasienten, ev. sammen med dennes partner, slik at de to sammen kan ta stilling til kondombruk i parforholdet. Seksualpartner bør undersøkes ved påvist anti-HCV positivitet. Smitteoppsporing kan være hensiktsmessig hvis man kan tidfeste smittetidspunkt, spesielt ved mistenkt seksuell smitteoverføring. Uansett HCV-status bør kondom brukes med tilfeldige seksualpartnere.
Tiltak ved utbrudd i risikoutsatte grupper
Ved lokale utbrudd i spesielle risikoutsatte grupper, som for eksempel personer som injiserer rusmidler eller menn som har risikosex med menn, bør kommunehelsetjenesten snarest mulig informere de relevante miljøene om utbruddet og aktuelle smittemåter og ev. sikre bedre tilgang på rene sprøyter.
Hepatitt C og yrke / idrettsaktivitet
Personer som har fått påvist bærerskap av HCV kan fortsette i alle typer yrke, inkludert håndtering av næringsmidler, med unntak av smittede helsearbeidere som utfører invasive inngrep hvor det kan forekomme stikkskader. Disse må vurderes av spesialister om de kan fortsette med de samme arbeidsoppgaver før de ev. er behandlet og har kvittet seg med viruset.
Personer med hepatitt C kan delta i kontaktidretter hvor det kan forekomme blodkontakt som for eksempel fotball eller kampsportidretter. I alle idrettsmiljøer skal det være innført generelle forholdsregler mot blodsmitte. Utøvere som skader seg med blødning, tas ut av aktivitet inntil blødningen er under kontroll og sår er plastret. I tilfeller hvor mindreårige er bærere, anbefales det at trener er informert om situasjonen. Slik informasjon gis i forståelse med barnets foresatte. Utover dette er det ikke grunnlag for å informere trenere eller andre idrettsutøvere. Enkelte særforbund kan ha egne regler for utøvere med kronisk hepatitt C. Det er svært strenge internasjonale regler for profesjonelle boksere med hensyn til testing av hiv og hepatitter og utstedelse av lisens for personer med påvist kronisk hepatitt C.
Hepatitt C og barnehager
Oppdatert kunnskap gir ikke grunnlag for å anta at barn med HCV-infeksjon i praksis representerer noen smitterisiko overfor andre barn eller voksenpersoner i sitt nærmiljø. HCV-smittede barn kan derfor gå i barnehage på linje med andre barn. I samråd med barnets foresatte bør barnehagens styrer og leder for den enheten der barnet skal gå informeres om barnets HCV-infeksjon slik at forholdene rundt barnet kan tilrettelegges på en trygg måte. Utover dette har ingen andre behov for informasjon om barnets HCV-status.
Tiltak i helseinstitusjoner
Basale smittevernrutiner.
Meldings- og varslingsplikt
Meldingspliktig til MSIS, gruppe A. Kriterier for melding er laboratoriepåvisning av:
- HCV nukleinsyre (HCV-RNA) eller
- HCV core antigen
Varsling til kommuneoverlege, Folkehelseinstituttet og andre instanser ved utbrudd, ved mistanke om smitte fra medisinsk utstyr eller blod eller ved påvist smitte hos blodgiver, se Varsling smittsomme sykdommer.