Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv

Denguefeber - veileder for helsepersonell

Publisert Oppdatert

Veiledere_liggende_Smittevern.png

Denguefeber er en virussykdom som overføres med mygg. Myggartene som overfører viruset, oppholder seg gjerne i og rundt tettsteder og byer og stikker også på dagtid.


Hopp til innhold


Har du funnet en feil?

Om denguefeber

Denguefeber-viruset er et arbovirus i slekten flaviviridae. Fire serotyper av viruset er kjent (DEN-1, DEN-2, DEN-3 og DEN-4). Infeksjon med en subtype gir livslang immunitet mot samme subtype, men ikke immunitet mot andre serotyper. Mennesker og aper er reservoar for dengueviruset.

Historisk bakgrunn 

Denguefeber ble første gang beskrevet i 1780 i Philadelphia i forbindelse med en større epidemi som rammet Afrika, Asia og Nord-Amerika. Myggens rolle som vektor ble først identifisert i 1906. I 1907 ble denguefeber den andre sykdommen i historien (etter gulfeber) hvor man påviste at sykdom var forårsaket av et virus. Viruset ble identifisert i 1936. Siste større utbrudd i Europa fram til 2012 var i Hellas i 1927-28. Fram til annen verdenskrig forekom denguefeber i all hovedsak i Sørøst-Asia, men har siden 1950-tallet spredt seg til alle verdensdeler, også siden 2010 med enkelte tilfeller i Sør-Europa. En mer alvorlig form av sykdommen (dengue hemoragisk feber, DHF) ble første gang rapportert under utbrudd på Filippinene og i Thailand på 1950-tallet. 

Vis alt

Global forekomst

Denguefeber har de siste årene vært på frammarsj i store deler av verden og er i dag den vanligste myggoverførte sykdom i verden. Endemiske områder sammenfaller i dag i stor grad med områder hvor det forekommer malaria. Sykdommen forekommer i dag endemisk i mer enn 100 tropiske og subtropiske land og er en helserisiko for ca. 50 % av verdens befolkning. Verdens helseorganisasjon beregner 96 millioner nye kliniske tilfeller årlig på verdensbasis. I de fleste endemiske områdene opptrer sykdommen i sykluser på 2-5 år. Vanligvis opptrer 2 eller flere serotyper i det samme området. Sykdommen opptrer oftest i regntiden og rammer hovedsakelig den lokale befolkningen, mest barn, i urbane områder. Grunnen til at flest barn rammes hos den lokale befolkningen er antagelig at de voksne er mer motstandsdyktig ved at man har blitt eksponert for sykdommen tidligere i livet. Urbanisering i fattige land med dårlig boforhold og vannforsyning samt problemer med avfallshåndtering er faktorer som øker myggpopulasjonen og overføring av sykdom. Avfallsprodukter som plastkanner og bildekk hvor regnvann samles er ideelle forhold for øking av myggbestanden.

Siden 2010 er det også meldt om enkelttilfeller med denguesmitte i Kroatia, Frankrike, Hellas og Spania. I perioden oktober til desember 2012 ble det rapportert et utbrudd av denguefeber på Madeira med 2182 mistenkte tilfeller, også blant noen norske turister. I 2016 ble det rapportert mer enn 2000 tilfeller i nordlige Australia. De senere årene har store utbrudd spesielt forekommet i Asia (særlig India, Malaysia, Pakistan, Vietnam, Bangladesh, Filippinene, Indonesia, Sri Lanka og Thailand), Karibia og Sør Amerika (spesielt Brasil, Honduras, Cuba, Mexico, Paraguay og Colombia). 

Dengue hemoragisk feber (DHF) og dengue sjokksyndrom (DSS) er samme infeksjon, men med hhv. blødninger, alvorligere sykdomsbilde og sirkulatorisk kollaps. 5-10% av denguefeber utvikler seg til DHF/DSS. DHF/DSS kan forekomme både ved primærinfeksjon og reinfeksjon med dengueviruset. Alle serotyper av denguefeber kan forårsake DHF/DSS, men subtype 2 er årsak til ca. 60% av tilfellene, særlig etter tidligere infeksjon med subtype 1. Flest tilfeller av DHF er rapportert hos barn i Sørøst-Asia, men utbrudd er også rapportert fra Cuba 1981, Venezuela 1989 og flere latinamerikanske land i 1995. DHF forekommer i de fleste land i Asia og Latin-Amerika og har blitt en viktig årsak til sykehusinnleggelser og dødsfall blant barn og voksne i disse regionene.

Mygg som kan overføre denguefeber

Denguefeberviruset overføres hovedsakelig med gulfebermyggen Aedes aegypti. Myggen stammer fra Vest-Afrika, men er i dag spredt over hele den tropiske og sub-tropiske verden. Utbredelsen i nord og sør avgrenses av en gjennomsnittstemperatur på +10 °C i årets kaldeste måned.  I de aller varmeste områdene er den aktiv hele året, men er mest vanlig om sommeren. I kaldere deler av dens utbredelsesområde er den bare aktiv om sommeren. Denne myggen finnes ikke lenger i Europa, med unntak av den portugisiske øya Madeira utenfor Afrika. I tidligere tider fantes den i Sør- og deler av Mellom-Europa, men forsvant av ukjente grunner. Nærmest Europa finnes den i dag nordøst for Svartehavet. I USA er den aktiv året rundt i Florida og det aller sørligste av Texas, mens den om sommeren er aktiv over deler av Sørstatene og sporadisk lengre nord.

Gulfebermyggen kjennes på en hvit, lyreformet figur på ryggsiden. Den er mest aktiv rett etter soloppgang og timene før solnedgang, men kan i motsetning til malariamygg også bite midt på dagen. De trives både utendørs og innendørs. De skyr kulde, og vil ikke trenge inn i rom som er luftavkjølt. Som for alle mygg er det kun hunnene som suger blod, da de må ha blod for å kunne legge egg. Ellers lever de som hannene av nektar i blomster. Gulfebermyggen er en art som trives godt nær mennesket, også i store byer. Vanntønner og andre ansamlinger av vann, som vannfylte blomsterpotter, bildekk, dreneringskanaler og vanskjøttede svømmebasseng, er ideelle steder for larvene å utvikle seg. Hunnen legger gjerne 100 til 200 egg av gangen, mengden avhenger av blodmåltidets størrelse. Opptil fem kull kan produseres i løpet av hunnmyggens levetid, hvert etter et nytt blodmåltid. De voksne myggene lever gjerne to til fire uker, avhengig av miljøet. Myggen har fått sitt navn for den kan spre den meget farlige sykdommen gulfeber. I tidligere tider ble den aktivt og med stort hell bekjempet både kjemisk og ved å fjerne utklekkingssteder for larvene. Dette var tids- og arbeidskrevende, og arbeidet ble stort sett avsluttet da man fikk en effektiv vaksine mot gulfeber.

Noen andre mygg i slekten Aedes, bl.a. asiatisk tigermygg (Aedes albopictus) kan overføre denguefebervirus. Tigermyggen utvikler seg raskere en gulfebermyggen, og har i store områder, bl.a. i USA, utkonkurrert den. Denne myggen finnes også i Sør-Europa.

Vis alt

Smittemåte

Vektorbåren smitte gjennom bitt av ulike arter Aedes-mygg, spesielt er Aedes egypti en effektiv vektor, i bystrøk, og Aedes albopictus på landsbygda. Perinatal smitte fra mor til barn kan forekomme, spesielt dersom moren har symptomer, og kan i sjeldne tilfeller forårsake tidlig fødsel eller lav fødselsvekt. En infisert person vil normalt ha virus i blodet i ca. 1 uke, og overføring gjennom blodoverføring eller transplantasjon kan da forekomme. Mygg blir infisert med virus ved stikk av infiserte mennesker eller aper. Denguefeber smitter ikke fra person til person.

Inkubasjonstid

2-14 dager, vanligvis 4-7 dager.

Symptomer og forløp

Akutt febril sykdom av 2-7 dagers varighet med minst to av følgende symptomer: hodepine, retroorbitale smerter, myalgi, arhtralgia, utslett, hemoragiske manifestasjoner, leukopeni. Lang rekonvalesenstid, ofte med depresjon og håravfall. Små barn utvikler vanligvis kun moderat feber og utslett. Ved DHF blødningstendens i form av nese- og munnblødninger, petekkier og utvikling av sjokk. Denguefeber er sjelden dødelig, mens DHF har en letalitet på opptil 30%.

Diagnostikk

Det er en hurtigtest på markedet som noen infeksjonsavdelinger og laboratorier i Norge benytter seg av. I serum kan det utføres påvisning av antistoffer, virusantigen eller viralt RNA (nukleinsyreamplifiseringstester, PCR), avhengig av tid siden debut av feber. Diagnostikk av denguevirus inngår ikke i en nasjonal referansefunksjon, men Folkehelseinstituttet utfører slike tester etter avtale med lokale laboratorier, se Veileder for mikrobiologiske laboratorieanalyser . Testing utføres også ved Haukeland universitetssykehus. Det er nødvendig for valg av analysemetode at første sykdomsdag oppgis, samt reiseanamnese, reisevaksinasjon og alle kliniske opplysninger. Påvisning av antistoffer mot dengue kan normalt påvises i mange år etter infeksjon. 

Forekomst i Norge

Denguefeber ble nominativt meldingspliktig til MSIS fra 1.7. 2012.  

Tabell 1: Denguefeber meldt MSIS 2. halvår 2012-2018 etter aldersgruppe

  2012* 2013 2014 2015 2016 2017 2018
Under 1 år 1 0 0 0 0 0 0
1-9 0 0 3 2 3 0 0
10-19 1 4 2 8 5 1 2
20-49 19 35 52 64 44 27 29
50 og over 9 18 16 24 12 7 20
Totalt 30 57 73 98 64 35 51

 * For 2012, kun siste halvår

Tabell 2. Denguefeber meldt MSIS 2. halvår 2012-2018 etter diagnoseår og smittested.

  2012* 2013 2014 2015 2016 2017 2018
Asia 17 38 47 62 38 23 34
Afrika 4 1 10 7 2 9 4
Amerikanske kontinent 5 8 11 14 17 1 5
Annen/ukjent 4 10 5 15 7 2 8
Totalt 30 57 73 98 64 35 51

 * For 2012, kun siste halvår.

Vanligst smittested i perioden 2. halvår 2012-2018 var Thailand (112 tilfeller), Indonesia (33), Filippinene (33), India (25), Brasil (18), Cuba (13), Vietnam (11) og Sri Lanka (11). 

Tabell 3. Denguefeber meldt MSIS 2.halvår 2012-2018 etter diagnoseår og reisens art.

  2012* 2013 2014 2015 2016 2017 2018
Turisme 22 37 53 62 35 15 36
Besøk tidl. hjemland 3 2 5 12 14 9 3
Arbeids, studie, langtidsopphold 2 4 4 5 6 3 4
Forretningsreise 2 3 4 4 1 4 0
Smittet før innvandring 0 0 1 2 1 0 0
Annen/ukjent 1 11 6 13 7 4 8
Totalt 30 57 73 98 64 35 51

* For 2012, kun siste halvår.

Tre tilfeller av dengue hemoragisk feber er rapportert i Norge (1996, 2006 og 2008). Tilfellet i 2006 var DEN-2 smittet i Mexico, tilfellet i 2008 var DEN-1 smittet i Thailand. I begge disse to tilfellene døde pasientene. 

Behandling

Symptomatisk behandling. Ingen spesifikk behandling.

Forebyggende tiltak

Reisende til områder hvor denguefeber er endemisk bør være svært påpasselig med å unngå myggstikk. Myggen stikker også på dagtid. Denguefeber forekommer i store deler av Sør- og Sørøst-Asia, Sør- og Mellom-Amerika, Karibia og Afrika. Populære reisemål hvor det er risiko for å pådra seg denguefeber er bl.a.: Thailand, India, Pakistan, Sri Lanka, Filippinene, Malaysia, Indonesia, Kambodsja, Vietnam, Brasil, Cuba, Mexico og Colombia.  

Myggstikk kan unngås ved påkledning, myggmidler og impregnerte myggnett. Barn som ennå ikke beveger seg rundt selv, kan effektivt beskyttes ved å sørge for impregnerte myggnett over seng, vogn, lekegrind osv. Babykurv bør fôres med myggtett stoff. Myggmidler må brukes med omtanke hos barn, og midler med dietyltoluamid (DEET) bør bare brukes på mindre hudområder, og det bør velges lavere konsentrasjoner enn det som anbefales til voksne. Myggen tiltrekkes av lys i skumringen. Lyset bør derfor ikke slås på før dører og vinduer er lukket. Hotellrom med klimaanlegg er vanligvis myggfrie. Myggen flyr sjelden høyere enn til annen etasje.

Det er utviklet en vaksine (Dengvaxia) mot denguefeber som første gang ble registeret i Mexico i 2015 for personer i alderen 9-45 år som bor i endemiske områder. WHO anbefalte i 2016 at høyendemiske land bør vurdere å introdusere vaksinen. Den ble godkjent av Det europeiske legemiddelbyrå (EMA) i november 2018. Vaksinen er ikke allment tilgjengelig i Norge.

Reise til dengue-strøk hvis tidligere smittet

Personer som tidligere har vært smittet med en serotype av dengueviruset, har økt risiko for å utvikle DHF dersom de senere blir eksponert for en annen serotype. Disse bør være særlig påpasselig med god beskyttelse mot myggstikk dersom de på nytt reiser til endemiske områder. Det er generelt ikke grunnlag for å fraråde personer som tidligere har vært smittet av én serotype mot å reise tilbake til endemiske områder.

Tiltak ved enkelttilfelle

Ingen spesielle tiltak i nærmiljøet ved importerte tilfeller.

Meldings- og varslingsplikt

Meldingspliktig til MSIS, gruppe A-sykdom. Kriterier for melding er laboratoriepåvisning av:

  • denguevirus i klinisk prøvemateriale ved isolering, antigen eller nukleinsyreundersøkelse eller
  • påvisning av spesifikke IgM-antistoffer mot denguevirus i serum eller
  • serokonversjon eller signifikant økning av spesifikke IgG-antistoffer mot denguevirus i serumpar.

Ved tolkning av serologi bør det tas hensyn til tidligere eksponering for flavivirus og relevant vaksinasjonsstatus for å vurdere mulig kryssreaksjon med andre flavivirus.

 

Swahili: dyenga (krampe). Latin: flavus (gul). Arbovirus: arthropod-borne viruses