Grevling
Oppdatert
Grevling (Meles meles) er lett gjenkjennelig på det svarte og hvite hodet og den raggete pelsen, og den forveksles ikke med noen andre arter i norsk natur. Normalt gjør den ingen skade, men den kan enkelte ganger ødelegge gressplener i sin jakt på meitemark og larver. Den kan også lage seg hi under bygninger, og på den måten forårsake materiell skade. Grevlingen er fredelig, og angriper ikke mennesker.
Utbredelse
Grevlingen er utbredt over hele Europa med unntak av de nordligste områdene samt noen øyer i Middelhavet. Hos oss finner vi de nordligste bestandene i Namdalen i Trøndelag (1). Grevlingen trives best i områder der man finner løvskog kombinert med åpne områder.
Kjennetegn (1)
Grevlingen er det nest største mårdyret i norsk natur bare slått av jerv. Den er kraftig bygd, med et lite hode. Kroppslengden er ca. 67 til 90 cm, mens halen bare er 11–20 cm lang. Vekten ligger vanligvis mellom 9 og 17 kg for hanner (helt opptil 22 kg er registrert). Hunnene er mindre, vanligvis mellom 6 og 14 kg. Vekten varierer imidlertid med årstiden, og om våren etter vintersøvnen kan dyrene være tynne og lette. Grevlingen er lett gjenkjennelig på det svarte og hvite hodet. Den er svart under, og har grå raggete pels på ryggen og på sidene. Beina er korte, og de har lange og kraftige klør som er effektive til graving. Det finnes tre hovedtyper av fargevariasjoner hos grevling; mørk (melanistisk), hvit (albino) og rødlig (erytristisk), men også flere mellomtyper.
Fotavtrykkene til grevling er også lett gjenkjennelige. De peker noe innover, og de er minst like brede som lange. Klomerkene er plassert i en bue.
Avføringen fra grevling plasseres i spesielle toalettgroper som kan være opptil 10 cm dype. Toalettgropene finnes utenfor hiet samt langs territoriets yttergrenser.
Livssyklus
Grevlinger blir kjønnsmodne når de er rundt ett år gamle. De fleste hunner får derimot ikke unger før de er to år gamle. Kullet består av 1–6 unger som fødes om vinteren i januar-mars. Paringen foregår tidlig vår, slik at grevlingen har forlenget fosterutvikling på opptil ti måneder.
Atferd
Grevlinger lever i sosiale grupper som forsvarer et territorium. Dyrene er nattaktive, og vandrer sjelden lenger enn et par kilometer fra hiet. Territoriet markeres med avføring som tilsettes lukt fra analkjertler. Om høsten går grevlingen i hi, og her ligger den frem til våren. Den ligger ikke i dvale slik som bjørner gjør, men den sover seg gjennom vinterhalvåret. Blir det varmt i været kan den våkne og ta seg en liten tur ut før den igjen finner veien tilbake til hiet for å sove videre. Grevlinghiet har vanligvis en stor jordhaug foran inngangshullet som er 30–35 cm i diameter. Denne jordhaugen mangler foran revehi.
Fødeopptak (2)
Grevlingen er altetende, og føden er variert og kan bestå av ulike insekter, fugleegg, snegler, larver, piggsvin og små pattedyr. Om våren spiser grevlinger spesielt mye meitemark. Om sommeren spiser den dessuten insekter, fugler og små pattedyr. Den spiser også plantekost, spesielt om høsten, og røtter, bær, frukt, korn og nøtter er viktige matkilder.
Grevling som skadedyr
Grevlingen gjør fra tid til annen skade på gressplener i sin jakt på meitemark og oldenborrelarver (en type billelarver). Den kan da lage utallige hull i plenen. Den kan også ta tilhold under hus og terrasser, noe som mange føler er ubehagelig. Det kan også bli en del skade på bygninger, spesielt uthus og garasjer, ved at den graver ut hiet sitt under disse byggene. Grevlingen har ofte såkalte sekundærhi eller soveplasser som benyttes i kortere perioder. Slike sekundærhi ligger ofte i tilknytning til bebyggelse.
Mange mennesker har en ubegrunnet frykt for grevlinger. En gammel myte er at grevlingen er hissig og biter, og at den ikke slipper taket før det knaser i bein. Dette er ikke tilfelle. Grevlinger er fredelige dyr, og hvis de blir forstyrret vil de flykte. Blir den derimot truet og presset opp i et hjørne kan den flekke tenner. Når faren er over stikker grevlingen av.
Forebygging og sikring
Det er ikke enkelt å forebygge mot grevling, men inngjerding kan holde dyrene borte fra bygninger og hager. Grevlingen er en veldig dyktig graver, og vil den inn i hagen så bruker den ikke lang tid på å grave seg under gjerdet. Oppdager du grevlinghi under terrassen eller under en bygning så ikke steng denne åpningen før du er sikker på at hiet er ubebodd. I verste fall kan du stenge grevlingungene inne i hiet hvis det er bebodd. Du kan også oppleve at skadene rundt bygningen blir enda større hvis hiet er bebodd og grevlingen graver seg inn igjen. Grevlinger kan rote rundt i søppelkasser så pass på at disse er godt lukket og utilgjengelig for dyrene. Det er også et godt tips å sikre kompostbinger, og fjerne nedfallsfrukt.
Bekjempelse
Forskrift om skadefelling, dødt vilt og bruk av vilt i oppdrett, forskning og dyrepark (viltforskriften, lovdata.no) gir regler for skadefelling. Skadefelling av grevling kan gjøres etter skadelidtes egen beslutning uten særskilt tillatelse hele året når det er nødvendig for å stanse eller avverge skade på avling, husdyr, tamrein, skog, fisk, vann eller annen eiendom. Den skadelidte skal uten ugrunnet opphold rapportere om uttaket til kommunen, med opplysning om antallet individer, art og hvilken skade som var grunnlag for uttaket. Et meget viktig poeng i forbindelse med eventuell skadefelling er at viltforskriften gir følgende vilkår som må være oppfylt før skadefelling starter:
- Skaden er eller kan bli av vesentlig økonomisk betydning
- Skadeforebyggende tiltak er i rimelig utstrekning forsøkt, vurdert ut fra hvilke verdier som skal beskyttes og kostnadene ved alternative tiltak
- Uttaket rettes mot skadegjørende individ
- Uttaket er egnet til å stanse eller vesentlig begrense skadesituasjonen
- Uttaket ikke truer bestandens overlevelse
Det er viktig å påpeke her at skader på plen eller blomsterbed, eller at grevlingen roter i kompostbinger eller søppelkasser, ikke er regnet som skade av vesentlig økonomisk betydning, og slike skader åpner derfor ikke for å felle grevlingen etter regelverket i viltforskriften. De få skadene som kan innfri kravet for skadefelling er hvis grevlingen har gravd hiet sitt under grunnmuren på et hus og dermed påfører skade på grunnmur eller fare for skade på grunnmur. Det er kjent at grevling har tatt høner i bur, og dette kan være en grunn for skadefelling, men det skjer svært sjeldent.
Felling av skadegjørende vilt skal følge de krav til ordinær jaktutøvelse som fremgår av viltloven med tilhørende forskrifter. Det er imidlertid ikke nødvendig å løse jegeravgift for å delta i en skadefelling. Innenfor tettbygd strøk er bruk av våpen i alminnelighet forbudt. Tillatelse må derfor innhentes fra politimyndighetene før felling foretas. Dyrevelferdsloven (lovdata.no) setter krav til at avliving av dyr og håndtering i forbindelse med avlivingen skal skje på dyrevelferdsmessig forsvarlig måte.
Man kan bruke både bås og fangstbur til grevling. Grevlingen søker til fangstredskapet lokket av åte i form av mat/lukt. Som åte for grevling kan man bruke de fødetyper den normalt spiser. Fangstredskapet kan også være konstruert som en felle som plasseres i grevlingens vandringsrute og som utløses når dyret passerer. Bås er et større, stasjonært fangstredskap som gjerne bygges av planker eller mures i stein. Fangstbur er i hovedregelen mindre enn båser og består av et rammeverk av tre eller stål kledd med netting. For bruk av bås skal melding om type fangstinnretning, nøyaktig stedsangivelse, og navn på ansvarlig jeger/fangstmann meldes til kommunen innen ti dager før fangsten starter jf. forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst (lovdata.no).
Den som setter ut redskaper som fanger viltet levende er ansvarlig for å hindre at redskapet er til fare for annet vilt, bufe og mennesker. Fangstredskaper skal heller ikke utplasseres i områder hvor alminnelig ferdsel medfører at det kan oppstå fare. Det er ikke tillatt å bruke levende lokkedyr i feller. Fangstredskap som er utplassert skal være merket med brukerens navn og adresse og eventuelt telefonnummer. Den som setter ut feller plikter å sette opp plakat som varsler om fangsten som foregår slik at fare for skade på mennesker og husdyr unngås. Kommunen kan etter nærmere fastsatte vilkår gi tillatelse til bruk av slagfelle til fangst av grevling.
Ved bruk av fangstredskap som fanger viltet levende er man pliktig til å føre tilsyn med fangstredskapet minst én gang hvert døgn. Fredet vilt eller vilt som ikke tillates fanget i vedkommende redskap skal straks slippes fri. Ved bruk av fangstredskap som avliver viltet, plikter man å føre tilsyn minst én gang hver uke. Ved levendefangst plikter brukeren straks å avlive innfanget vilt. Avlivingen skal skje sikkerhetsmessig forsvarlig og på en slik måte at viltet ikke utsettes for unødig lidelse. For avliving av grevling som er fanget i bås eller fangstbur kan salongrifle, revolver eller pistol i kaliber 22 LR nyttes. For ytterligere informasjon se Forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst (lovdata.no) samt tilhørende veileder.
Kjemisk kontroll ved bruk av gift er ikke tillatt. Det finnes utstyr som er laget for å skremme bort gnagere og andre pattedyr, f.eks. apparater som sender ut ultralyd, lavfrekvente lyder eller vibrasjoner. Det finnes ikke vitenskapelige undersøkelser som viser at disse er effektive, og vi kan derfor ikke anbefale bruken av disse. Kjemiske avskrekkingsmidler (repellenter) er heller ikke vist å være spesielt effektive mot grevling. Det er ingen biologiske bekjempelsestiltak som kan anbefales per i dag.
Det er ikke tillat å fange inn grevling levende for å flytte den til et annet sted etter kapitel 3 i viltforskriften. Innfangning av vilt går under kapitel 2 i viltforskriften (Innfangning av vilt), og det er beskrevet at vilt bare kan fanges inn fra naturen når dette følger av lov eller vedtak med hjemmel i lov. § 6-3 sier også Dersom annet ikke er bestemt, skal vilt som er innfanget i medhold av tillatelse etter kapittel 2, settes ut på samme sted som individet ble innfanget. Innfangning og flytting av vilt (grevling) istedenfor avlivning kan derfor ikke gjøres med hjemmel etter kapitel 3 i viltforskriften og krever tillatelse etter kapitel 2. Utsettingen er også et brudd på § 6-3 da innfanget vilt skal settes ut på samme sted som det er innfanget. Skal viltet flyttes kreves det tillatelse til dette. Faren for at ungene blir alene uten sine foreldre siden de er flyttet bort til et annet sted er en av grunnene til at det er strengt regulert når det kommer til innfangning og flytting. En annen grunn er at grevlingen er territoriell, og det fare for at man flytter grevlingen inn i territoriet til en annen grevling, noe som kan medføre til kamper mellom grevlingene. Skal det benyttes fellefangst på grevling, enten som jakt eller skadefelling, så skal grevlingen avlives når den blir fanget.
Finn informasjon om skadedyrhåndboka og generell informasjon om forebygging og bekjempelse i kapitlet Om skadedyrhåndboka og skadedyrkontroll.
