Faraomaur
Oppdatert
|Faraomauren er et skadedyr med tropisk opprinnelse som har spredd seg over hele verden. I Norge kan den kun overleve innendørs. Maurene er veldig små, rundt 2 mm lange, og holder gjerne til på skjulte steder. De bygger ikke strukturerte reir, men har mange reir i små hulrom. De vil ofte være spredt til mange rom i en bygning og byggomfattende bekjempelse er ofte nødvendig. Reir henger sammen i en større koloni. Faraomauren kan, foruten å være til sjenanse, gi astmatiske plager og spre smitte.
Utseende
Faraomaur (Monomorium pharaonis) er veldig små, brungule maur med en bakkropp som er litt mørkere enn resten av kroppen. Arbeiderne er bare 2-2,4 mm lange. Dronningene er omtrent dobbelt så lange med sine 4-5 mm. «Flygemaurene», det vil si dronninger og hanner, kan ikke fly selv om de har vinger.
Levested
Mauren er opprinnelig tropisk, men har spredd seg over hele verden (1). I Norge finnes faraoumauren kun på oppvarmede steder innendørs. Det er ikke uvanlig å finne faraomaur i hus, leiligheter eller næringsbygg. Den kan gjemme seg bort overalt hvor det finnes en liten sprekk eller et hulrom.
Biologi og levevis
Generelt sett har maursamfunn en kompleks struktur og biologien er beskrevet i detalj i en rekke bøker (1-4). Faraomauren lever ganske annerledes enn våre naturlig utelevende maur. Nye dronninger og hanner kan produseres når som helst på året. Paring foregår i reiret etter klekkinga, og hannene dør rett etterpå. Dronningen begynner så eggleggingen. De første 4-5 ukene legger dronningen 4-6 egg per dag, men deretter øker eggproduksjonen til 25-35 egg per dag. Totalt kan en dronning leve opptil 39 uker og legge omkring 4500 egg i løpet av sitt liv. Utviklingstiden på larvene er avhengig av temperatur og fuktighet, men lever de under gunstige forhold rundt 27-30 °C, tar det omkring 40 dager. Voksne arbeidere lever i 9-10 uker.
Faraomaur kan danne store kolonier med flere millioner arbeidere og flere tusen dronninger. En slik koloni består av mange reir som er forbundet med hverandre. Nye kolonier og reir opprettes ved det vi kaller for «knoppskyting». Det vil si at grupper av arbeidere bærer med seg yngel (egg, larver og pupper), vandrer ut fra kolonien og finner et nytt reirsted. Noen ganger tar utvandrerne med seg dronninger, men de kan også ale opp nye dronninger fra yngelen. Utvandrermaurene finner først et midlertidig reirsted som de bruker mens de leter etter noe mer permanent. I denne tiden har de ofte kontakt med opprinnelseskolonien og deler blant annet mat med denne. Faraomauren danner nye kolonier når de blir forstyrret, har for lite mat, eller blir utsatt for kjemiske bekjempelsesmidler.
Faraomauren kan anlegge reir nesten hvor som helst. Reirene er ustrukturerte (ikke bygget). Innendørs kan enhver sprekk eller hulrom anvendes som reirsted så sant det har riktig varme- og fuktighetsforhold. Faraomaur liker seg best når det er fuktig og temperaturen ligger mellom 27 og 30 °C. Kjøkken og baderom er derfor gunstige steder. Andre gode reirsteder er områder rundt varme rør, ovner, vasker, sluk eller toaletter. Når det er faraomaur i store deler av en bygning, vil også mindre gunstige områder bli tatt i bruk og mauren kan finnes omtrent over alt og i de fleste typer materiale.
Faraomauren er en alteter. Den spiser det meste som inneholder sukker, fett eller proteiner. Faraomaur lagrer mat i reiret og kan klare seg en god stund uten at arbeiderne går ut for å hente mat. Når faraomauren har lokalisert en matkilde, legger den raskt ut et kjemisk luktspor som de andre arbeiderne følger. Disse kjemiske stiene kan være mange meter lange. Stiene følger gjerne vegger eller kanter. Ofte er de skjult langs elektriske ledninger og rør inne i vegger, eller bak lister og karmer. Maurene er mest aktive på kveldstid, men de er ute på alle tider av døgnet. De tåler ikke lave temperaturer, og under 18 °C blir de sløve. Ligger temperaturene mellom 6-11 °C vil de fleste maurene dø innen en uke. Alle maurene dør ved temperaturer under frysepunktet.
Spredning og skade
Faraomaur har et stort spredningspotensiale. Nye kolonier dannet ved knoppskyting, kan holde til nærmest hvor som helst. Reir er blant annet funnet i folder av laken og klær, brettede aviser, inne i gardinstenger, i løse knivskaft og søppel av mange slag. Maurene kan derfor lett bli brakt med til nye steder. Flytting av gjenstander fra et infisert sted bør bare skje dersom en nøye kontrollerer at ingen maur følger med. Har en vært på ferie i leilighet eller hus med faraomaur er det tilsvarende viktig å passe på.
Den lille størrelsen gjør faraomauren lett å overse før angrepet har blitt omfattende. Da kan de imidlertid føles plagsomme. Allergiske reaksjoner på faraomaur kan forekomme, og som for de fleste andre insekter kan et høyt antall insekter i innendørsmiljøer bidra til astmatiske problemer (5).
Faraomaur kan være en mulig smittespreder. På grunn av den lille størrelsen kommer den til nesten over alt. I tillegg liker den seg på fuktige steder. Mauren tråkker for eksempel rundt sluk og toaletter, steder som gjerne har gode vekstmuligheter for bakterier, og sykdomsfremkallende bakterier har blitt isolert fra faraomaur (5). Når mauren attpåtil er funnet under bandasjer til pasienter, i intravenøst utstyr og i slanger med oksygentilførsel, sier det seg selv at et angrep av faraomaur på sykehus kan bli alvorlig.
Hvordan unngå faraomaur
Den eneste mulige forebygging mot faraomaur er å ha gode rutiner på behandling av gjenstander som tas inn i en gitt bygning. Spesielt gjelder dette butikker, fabrikker og andre typer næringsvirksomhet som stadig får varer inn fra utlandet. En bør være klar over at faraomauren også kan spres mellom bygninger i Norge.
Bekjemping av faraomaur
Bekjempelse av faraomaur er en omfattende jobb (6-12) og blir ofte mest effektivt utført hvis det overlates til godkjente skadedyrbekjempere. Bekjempelsen foregår ved hjelp av forgiftet spesialåte (se bilde). Bruk av sprøytemiddel eller pulver vil virke mot sin hensikt siden det fører til dannelse av nye kolonier og spredning av angrepet. For å lykkes med forgiftet åte er framgangsmåten viktig, og følgende punkter bør inkluderes:
Angrepets utstrekning fastslås gjennom en byggomfattende tilnærming. Det betyr at man ser hele bygningen som en bekjempningsenhet og at alle angrepne steder behandles samtidig. Det er liten vits i å bekjempe faraomaur i kun en leilighet dersom naboleiligheter også har maur. De vil da lett spre seg tilbake. Plantegninger av den infiserte bygningen er et godt utgangspunkt for å kartlegge utbredelsen av angrepet.
Hvis forholdene ikke tillater fri bruk av åte (sykehus, skoler, barnehager og lignende), registreres aktivitet ved hjelp av for eksempel peanøttsmør eller en søt gelé på en bit av hvit kartong. Deretter settes det ut giftig åte i alle rom hvor mauraktivitet blir registrert, samt i tilstøtende leiligheter eller rom. Åten sjekkes etter kort tid, gjerne et døgn etter utsettelse. For å oppnå god effekt av åten er det viktig å fjerne konkurrerende matkilder, og sørge for at matvarer, søppel og annet organisk materiale er så utilgjengelig for faraomauren som mulig.
Man trenger forgiftet åte i forbindelse med alle aktive maurstier for å lykkes. Faraomaur har stier på synlige og skjulte steder. Det er viktig å titte inni skap, kommoder, bak sofaer og så videre. Faraomaurene forflytter seg ofte langs elektriske ledninger og vannrør. Sikringsbokser, bak kontakter i vegger på kjøkken og bad, ved sluk og alle steder hvor rør går inn i vegger (fra varmtvannsbeholdere, toaletter og vasker) er viktige steder for utplassering av åte.
Den forgiftede åten sjekkes hyppig ettersom nye stier kan dukke opp, og det kan gå tomt for åte om maurene er mange. Målet er å holde på lenge nok til å få åte fordelt til alle individene i bygningen. Etter at selve bekjempelsen er over, bør stedet overvåkes for å stadfeste om mauren er bekjempet.
Det finnes flere kommersielt tilgjengelige åter til bruk mot faraomaur som, i tillegg til virkestoffet, inneholder en blanding av sukker, proteiner og fett. Virkestoffene som anvendes kan deles i to grupper: 1) larvemidler som hindrer at larvene skifter hud og derfor aldri blir til voksne maur, og 2) midler som tar livet av larver og voksne.
Ved bruk av larvemidler vil arbeiderne fortsette å hente åte for å fôre larver og dronninger til de dør. Resultatet blir at stoffet spres godt til hele kolonien. Ulempen er at bekjempelsen tar lang tid, for voksne arbeidere kan være til stede i opptil to måneder etter påbegynt bekjempelse. Bruk av midler som tar liv av alle maur gir en raskere reduksjon av arbeidere, men sannsynligheten for å måtte bekjempe flere ganger er større, da åten blir dårligere fordelt i kolonien.
