Skinkebiller
Oppdatert
Skinkebiller er 4-7 mm lange, har metallskinnende blå eller blågrønn farge og spredt, strittende behåring. Billene lever i all slags tørr, proteinrik mat, for eksempel tørket og røkt kjøtt, fisk, tørket kokosnøtt, dyrefôr og ost. Billene er vanlige i tropiske områder, men finnes over hele verden, og kommer til Norge med importerte varer.
Kjennetegn
Skinkebiller hører til familien maurbiller, Cleridae (underfamilien Korynetinae). Voksne skinkebiller er 4-7 mm lange, og fargen er metallskinnende blå eller blågrønn. Tre arter av slekten Necrobia dukker ofte opp her i landet. De kalles ofte koprabiller fordi de var vanlige i båter som fraktet kopra (tørket kokosnøtt). Rødfotet skinkebille (Necrobia rufipes) er den mest kjente arten i denne gruppen. Den er skinnende, mørkeblågrønn og har røde bein og antenner. Rødbrystet skinkebille (Necrobia ruficollis) likner veldig, men den er også rød på hode, halsskjold og fremste del av dekkvingene. Den siste arten, Necrobia violacea, er ensfarget blå med nesten svarte bein (1). En fjerde skinkebille, blågrønn skinkebille (Korynetes caeruleus), lever i gangene hos stripet borebille. Se egen artikkel om Blågrønn skinkebille - skadedyrhåndboka.
Larvene til skinkebillene kan bli opptil 10 mm. De er grå- eller gulhvite med brunt hode og tydelige blålige flekker på oversiden. I bakenden har de to mørke kroker (1).
Levevis
Skinkebiller er hovedsakelig av tropisk opprinnelse, men er spredt over hele verden gjennom handel av tørre, proteinrike matvarer. I verden er det registrert 26 slekter av familien skinkebiller, to av disse er representert i Norge. Både voksne og larver spiser røkt og tørket kjøtt, fisk, benmel, hundefôr, ost og andre tørre, animalske næringskilder. De kan nyttiggjøre seg åtsler som er for tørre for mange andre åtseletere. Museumsgjenstander kan angripes, og billene er funnet bla. i egyptiske mumier. I varmere land lever skinkebillen ute i naturen på tørre åtsler og dyrerester (1-3). Skinkebiller kan bli meget tallrike hvis næringstilgangen er god. Et stort antall rødfotet skinkebille ble for eksempel funnet i et oppvarmet hønsehus i Elverum. Rødbrystet skinkebille spiser hovedsakelig på skinn og bein av døde dyr og fisk. Necrobia violacea er den vanligste arten av skinkebiller i Norge, og den eneste som kan finnes i naturen der den lever på tørre åtsler. Innendørs er den blant annet funnet i museer i Oslo og Elverum (4). Skinkebiller liker ikke lys, og noen slipper ut en sterk lukt når de blir stresset (1).
Utvikling
Utviklingstiden fra egg til voksen varierer fra 36 – 150 dager og avhenger av mange ulike faktorer, som for eksempel næringskilde, temperatur og fuktighet (5). De voksne billene kan bli mer enn ett år gamle, og på den tiden kan hunnen legge 400-2000 egg på næringsmidlene til larven. Etter 4-5 døgn klekkes glatte og gjennomskinnelige egg på ca. 1 mm. Når eggene klekker, borer larvene seg inn i kjøttet og lever videre der mens de skifter hud 2-3 ganger. Fullvoksne larver oppsøker tørre sprekker i omgivelsene når de skal forpuppe seg. Finner de ikke passe hulrom, kan de gjøre skade ved å grave seg inn i treverk eller andre materialer. Puppen ligger i en papiraktig kokong (1). Utendørs vil det i vårt klima bare være én generasjon i året, og overvintringsstadiet er store larver.
Skade
I mange land er skinkebiller en stor utfordring for blant annet tørket og røkt skinkeindustri hvor kjøttet lagres udekket (2). Skinkebiller er derimot sjelden et problem i Norge, men de dukker opp av og til. De kan gjøre skade på røkt og tørket kjøtt og fisk, kraftfôr, dyrefôr, utstoppede dyr på museum og på andre animalske produkter (3). Larvene gjør mest skade på lagret kjøtt ved å bore hull inn i fettvevet og inn til beinet, mens de voksne spiser på overflaten av kjøttet. Finner man mange skinkebiller i en vegg, kan dette være tegn på at det ligger et dødt dyr i veggen (4).
Forebygging og bekjempelse
Utviklingen til skinkebiller er varmekrevende, og derfor kan oppbevaring av kjøtt og andre proteinrike, tørre matvarer kjølig være et godt forebyggende tiltak (1).
Som bekjempelsesmetode er kuldebehandling et godt alternativ, men temperaturen trenger å være -20 °C i en uke for å drepe skinkebillene. Infiserte matvarer kastes etter slik behandling. Hvis formeringsstedet er på døde mus eller andre dyr i vegger eller gulv, kan det vurderes om disse bør fjernes. Rengjøring rundt formeringsstedet for skinkebille er fordelaktig. Bekjempelse med pesticider er sjelden nødvendig i Norge.
