Hopp til innhold

Demens

Publisert Oppdatert

Mellom 80 000 og 100 000 lever med demens i Norge i dag. Antallet vil øke med økende antall eldre. Artikkelen tar også for seg risikofaktorer og beskyttende faktorer som er vesentlige for utvikling av sykdommen

Mellom 80 000 og 100 000 lever med demens i Norge i dag. Antallet vil øke med økende antall eldre. Artikkelen tar også for seg risikofaktorer og beskyttende faktorer som er vesentlige for utvikling av sykdommen


Demens innebærer hukommelsessvikt og blant annet problemer med å huske tid og sted. De fleste som rammes er over 75 år. Livsstilsfaktorer som forebygger hjertesykdom kan også redusere risikoen for demens. Illustrasjon: Folkehelseinstituttet/fetetyper.no
Demens innebærer hukommelsessvikt og blant annet problemer med å huske tid og sted. De fleste som rammes er over 75 år. Livsstilsfaktorer som forebygger hjertesykdom kan også redusere risikoen for demens. Illustrasjon: Folkehelseinstituttet/fetetyper.no

Hovedpunkter

  • Trolig er det mellom 80 000 og 100 000 som lever med demens i Norge i dag.
  • Beskyttende faktorer ser for en stor del ut til å være de samme som for hjerte- og karsykdommer: sunt kosthold, fysisk aktivitet, ikke-røyking og god kontroll av høyt blodtrykk og kolesterol. Et stimulerende miljø har også betydning. Diabetes er en risikofaktor.
  • Tiltak som rettes mot forebygging av hjerte- og karsykdommer og diabetes kan trolig også redusere antall tilfeller av demens.
  • Alder og gener spiller en vesentlig rolle for utvikling av demens.

Om demens

Demens er fellesbetegnelsen på flere hjernesykdommer som medfører kognitiv svikt og andre funksjonstap. De aller fleste demenstilfellene er knyttet til høy alder, se tabell 1.

Demens utvikler seg langsomt over tid og kan ikke kureres. Forverringen skjer raskere etter hvert. De fleste pasienter med demens dør i løpet av en tiårsperiode etter at diagnosen er stilt, enten av demens eller andre årsaker.  

Fakta: De ulike formene for demens

Alzheimers sykdom utgjør anslagsvis 60 prosent av all aldersdemens (Qiu, 2007). Sykdommen er knyttet til avleiring av stoffet beta-amyloid i hjernen. Denne avleiringen skader de omliggende cellene. Utviklingen av sykdommen går vanligvis gradvis.

Vaskulær demens utgjør rundt 20 prosent av tilfellene (Qiu, 2007) og skyldes manglende blodforsyning til deler av hjernen. Dette fører til at hjerneceller dør. Ofte er det gradvis tilstoppede blodårer eller gjentatte hjerneinfarkt (slag eller «drypp») som gir manglende blodforsyning. Denne formen for demens utvikler seg typisk mer sprangvis og brått sammenlignet med Alzheimers sykdom.

Andre former for demens er demens med Lewy-legemer og frontotemporallapps-demens.

Det er uklare skiller mellom de ulike demenstypene, blant annet fordi symptombildene for de ulike typene overlapper så sterkt at det er vanskelig å gi en sikker diagnose. Bruk av biomarkører og billeddiagnostikk gir mer presis diagnostikk. Det er svært vanlig at flere typer demens opptrer samtidig, særlig gjelder det Alzheimers sykdom og vaskulær demens (Jellinger, 2010). Les mer om demens hos helsenorge.no: Demens og Nasjonalforeningen for folkehelsen

Datagrunnlag

Vi har liten direkte kunnskap om utbredelse av demens i den norske befolkningen. Beregninger er basert på studier i andre land. Nyere beregninger fra et stort antall studier fra Vest-Europa viser at 6,9 prosent av personer over 59 år har demens (Prince, 2013). Anslag fra WHO viser at 7,3 prosent av personer over 59 år som ikke bor på institusjon, har demens (WHO/ADI, 2012).

Mellom 80 000 og 100 000 har demens i Norge i dag

Ved å bruke data fra studier i andre europeiske land har Alzheimer Europe kommet fram til at forekomsten av demens i Norge var i underkant av 80 000 personer i 2013 (Helsedirektoratet, 2017). Trolig er dette tallet for lavt fordi mange lever med udiagnostisert demens.

Basert på tallene fra WHO er det trolig mellom 80 000 og 100 000 personer som lever med demens i Norge i dag. Det er grunn til å tro at disse tallene er noe lave, både fordi levealderen har økt og fordi levealderen i Norge er noe høyere enn i Europa og Vesten for øvrig.

I Norge er det gode estimater for forekomsten av demens i sykehjem og blant hjemmeboende tjenestemottakere. I overkant av 80 prosent av de som har langtidsplass i sykehjem, har demenssykdom, og over 40 prosent av dem som er over 70 år og får hjemmetjenester, har demens. Ved å slå sammen disse tallene kan det anslås at det er om lag 71 000 personer med demens blant hjemmeboende tjenestemottakere og sykehjemsbeboere. I tillegg kommer de som ikke mottar hjemmetjenester eller er sykehjemsboere.

Alder

Andelen som har demens øker kraftig med alderen, fra anslagsvis 1,6 prosent i aldersgruppen 60-64 år til 43 prosent blant personer 90 år og eldre (Prince, 2013), se tabell 1. Nesten hver femte person med demens dør med sykdommen (Seshadri, 2006).

Et mindretall får demens før pensjonsalderen.  Det er sannsynligvis over 4000 personer under 65 år som har demens i Norge (Helsedirektoratet, 2017).

Tabell 1. Alders- og kjønnsspesifikke anslag for forekomst av demens (%) i Vest-Europa.

Kjønn

Alder

 

60-64

65-69

70-74

75-79

80-84

85-89

90+

60+

Menn

1.4

 2.3

 3.7

 6.3

10.6

17.4

33.4

 

Kvinner

1.9

 3.0

 5.0

 8.6

14.8

24.7

48.3

    

Alle

1.6

 2.6

 4.3

 7.4

12.9

21.7

43.1

7.3

Basert på Dementia. A Public Health Priority, WHO, 2012

Flere kvinner enn menn rammes

Flere kvinner enn menn blir rammet av demens, se tabell 1. Dette kan dels tilskrives at kvinner lever lengre enn menn, se kapittel levealder. Men det er også høyere utbredelse blant kvinner enn menn innen samme aldersgruppe. Den prosentvise kjønnsforskjellen øker med alderen. En europeisk undersøkelse viste imidlertid liten kjønnsforskjell fram til tidlig i 80-årsalderen, men bortimot 50 prosent høyere blant kvinner enn blant menn på samme alder etter 85 år (Lobo, 2000).

Dødelighet

Demenssykdommer er progressive og dødelige, og personer med demens lever betydelig kortere enn befolkningen ellers.

Beregninger som er gjort i Norge, basert på pasienter som er utredet for demens og kognitive symptomer i spesialisthelsetjenesten, viser at 75-åringer med demens lever i gjennomsnitt 5-6 år etter at de har fått diagnosen. Yngre personer som er diagnostisert ved 65 års alder, lever i gjennomsnitt 6-7 år. Til sammenlikning er forventet levealder i den generelle befolkningen om lag 12 år for 75-åringer og 20 år for 65-åringer, viser tall for 2016 (Strand, 2019).

I 2018 var det til sammen 2905 personer som døde av demens i Norge, de fleste var over 70 år. Tallene inkluderer Alzheimers sykdom, se Dødsårsaksregisteret. Fordi demens særlig rammer eldre som også har andre sykdommer, er disse tallene fra Dødsårsaksregisteret usikre.

Framtidig utvikling

Dersom aldersspesifikk forekomst ikke forandrer seg, vil økningen i forventet levealder i Norge medføre at antallet personer med demens mer enn dobles fra 2015 til 2050. Dette er basert på beregninger som har anslått en fordoblet forekomst i Vest-Europa i samme periode (ADI, 2015). På verdensbasis har det vært beregnet at antallet personer med demens vil tre-fire-dobles fra 2015 til 2050.

Disse anslagene er verstefallsprognoser. Resultatene fra flere studier viser imidlertid at det de siste 20 årene har det vært en viss bedring i kognitiv funksjon hos eldre (Llewellyn, 2009; Christensen, 2013) og redusert risiko for demens (Matthews, 2013;  Prince, 2016).

Økt utdanningsnivå, bedring i levevaner, som redusert røyking og sunnere kosthold, og bedre kontroll med risikofaktorer for hjerte- og karsykdommer, for eksempel blodtrykksbehandling, kan ha bidratt til å redusere risikoen.

Likevel er det liten endring i andelene innenfor ulike aldersgrupper som har demens. Den mest sannsynlige forklaringen på økt forekomst av demens i totalbefolkningen, er økt levealder generelt og flere eldre, og også at personer med demens nå lever lenger med sykdommen.

Sosioøkonomiske forskjeller i forekomst demens

Forekomsten av demens er høyere blant personer med lav utdanning enn blant personer med høy utdanning (Caamano-Isorna, 2006; Strand, 2014). Det ser ut til at høyere utdanning kan bremse utviklingen av demens, men at høyere utdanning ikke gir permanent beskyttelse mot utvikling av demens.

Forskjeller mellom utdanningsgrupper kan også skyldes forskjeller i levesett og forskjellig etterlevelse av forebyggende behandling for hjerte- og karsykdommer. 

Internasjonale forskjeller

Siden kunnskap om demensutbredelse i Norge i all hovedsak er basert på evidens fra andre land, er det foreløpig ikke mulig å demonstrere forskjeller eller likhet mellom Norge og andre land.

Internasjonalt ser utbredelsen ut til å være høyere i Amerika og Europa enn i Asia, og lavest i Afrika. De regionale forskjellene er sannsynligvis knyttet til forskjeller i levealder og tilgang til helsetjenester for diagnostisering (Qiu, 2007; ADI, 2015; Sosa-Ortiz, 2012). Det er få eller ingen holdepunkter for å anta at det er betydelige forskjeller i utbredelse mellom vestlige land.

Årsaksfaktorer og forebygging

Genetiske årsaker

Gener er litt viktigere enn samlede miljøfaktorer som forklaring på Alzheimers sykdom, viser tvillingstudier (Bergem, 1997; Gatz, 2006). Det finnes ikke tilsvarende forskningsresultater for andre demenstyper.

En spesiell variant av genet for apolipoprotein (ApoE4) er en sterk risikofaktor for Alzheimers sykdom. Anslagsvis 40 - 80 prosent av pasienter med Alzheimer har arvet denne varianten fra minst én av sine foreldre. Hvis genet er overført fra én av foreldrene, tredobles risikoen, og hvis genet er arvet fra begge foreldrene, 11-dobles risikoen (Schipper, 2011).

ApoE4 fører til stor ansamling av beta-amyloid i hjernen før Alzheimers symptomer oppstår (Polvikoski, 1995). Siden beta-amyloid primært knyttes til Alzheimer, og ikke til vaskulær demens, kunne man anta at ApoE4 i hovedsak forårsaker førstnevnte. Imidlertid ser det ut til at ApoE4 er en like sterk risikofaktor for demens som er diagnostisert som vaskulær demens (Liu, 2012). I tillegg til ApoE4-genet kjenner man mer enn 20 andre gener som øker risikoen for demens, men ingen med tilnærmet like sterk effekt (Lambert, 2013).

Miljøfaktorer og levesett

Det er mye usikkerhet omkring årsaks- og beskyttelsesfaktorer, og forsking er basert på epidemiologiske studier.

Risikofaktorene for Alzheimers sykdom og vaskulær demens er for en stor del sammenfallende. Ni risikofaktorer som vi kan påvirke, er definert og har ulik betydning i forskjellige faser av livet (Livingston, 2017). Fra barne- og ungdomsalderen er utdanning en viktig faktor, mens typiske risikofaktorer for hjerte-karsykdom er viktige senere i livet.

I tillegg har faktorer som har betydning for oppbygging og bevaring av hjerne-reserver, som hørsel, sosial og intellektuell aktivitet og fysisk aktivitet også betydning (Fratiglioni, 2000; Plassman, 2010). Se figur som viser mulige mekanismer for forebygging av demens (The Lancet, engelsk).

Se også andre kapitler i Folkehelserapporten:

Konsekvenser og utfordringer

Demens er en stor påkjenning og utfordring både for den som rammes, de pårørende, helse- og omsorgstjenestene og samfunnet.

 Tapet av kognitive og motoriske funksjoner, samt psykiske tilleggssymptomer som angst, depresjon og vrangforestillinger fører ofte til mye lidelse for dem som rammes av demens.

Også blant pårørende, spesielt ektefelle eller barn, kan sykdommen medføre store belastninger. Opplevelsen av gradvis å miste sin nærmeste er en smertefull og ofte langvarig prosess. I tillegg er selve omsorgsbyrden ofte tung og slitsom. Det finnes til enhver tid rundt 300 000 nære pårørende til demenssyke i Norge.

Kognitiv svikt og demens medfører utstrakt bruk av helse- og omsorgstjenester og vil utgjøre en økende samfunnsutfordring i årene fremover.

Det er i dag rundt 40 000 sykehjemsplasser i Norge (Gjøra, 2015). Rundt 80 prosent av beboerne, altså minst 32 000, er personer med demens (Selbæk, 2007; Bergh, 2012). De aller fleste som får demens dør på sykehjem.

For å møte de konsekvensene og utfordringene som demenssykdommer hos et økende antall i befolkningen gir, har det nylig blitt utarbeidet en nasjonal plan, Demensplan 2020, og en nasjonal faglig retningslinje om demens. Demensplan 2020 beskriver hva som bør være standard for omsorg og støtte til personer med demens og deres pårørende. Personsentrert omsorg er sentralt.

Den faglige retningslinjen fra Helsedirektoratet beskriver standard for utredning av personer med kognitiv svikt og demens i primærhelsetjenesten. Det gis blant annet anbefalinger om når pasienter med uavklarte og kompliserte sykdomsbilder bør henvises til spesialisthelsetjenesten.  Anbefalt behandling er rettet mot å oppnå bedre funksjon og livskvalitet.

Utfordringen for helse- og omsorgstjenesten er nå å sette planene i verk.

 

Referanser

Om denne siden