Hopp til innhold

Forebyggende tiltak på alkoholfeltet

Publisert Oppdatert

Hvilke virkemidler har vi til rådighet for å forebygge skadelig alkoholbruk og alkoholrelaterte problemer? Hvor effektive er disse virkemidlene? Her belyses disse spørsmålene.

Hvilke virkemidler har vi til rådighet for å forebygge skadelig alkoholbruk og alkoholrelaterte problemer? Hvor effektive er disse virkemidlene? Her belyses disse spørsmålene.


Hovedpunkter

  • Informasjons- og holdningsskapende tiltak har i beste fall liten og kortvarig effekt på alkoholbruk.
  • Høye priser og begrensninger på tilgjengeligheten av alkohol er de mest effektive virkemidlene.
  • Promillegrenser, kontroller og sanksjoner er i kombinasjon effektivt for å forebygge alkoholrelaterte trafikkskader.

Det at alkohol er en lovlig handelsvare gjør at samfunnet har en større virkemiddelpolitisk verktøykasse til rådighet, enn for illegale rusmidler. Det gjelder både på lokalt og på nasjonalt nivå. Det finnes omfattende forskningsbasert kunnskap om hvor effektive ulike virkemidler er med hensyn til å forebygge alkoholbruk og alkoholrelaterte problemer. Det eksisterer også en del kunnskap om hvordan tiltakene best kan iverksettes og opprettholdes. Tiltakene kan deles i fire grupper; - informasjons- og holdningsskapende tiltak, pris- og tilgjengelighetsregulering, tiltak i risikofylte kontekster, og hjelp og behandling.

Informasjons- og holdningsskapende tiltak

Denne gruppen forebyggende tiltak omfatter informasjons- og holdningskampanjer (f. eks i mediene), advarselsmerking på produkter og forebyggingsprogrammer i skoler og på internett. Informasjons- og holdningskampanjer har tradisjonelt vært populære tiltak. De er relativt enkle og billige å iverksette og retter seg mot hele befolkningsgrupper. Tanken bak slike kampanjer er at mer kunnskap om helsefarer og holdningsendringer vil kunne endre atferd. I all hovedsak finnes det ikke støtte for denne antakelsen når det gjelder alkoholbruk [1,2].

Advarselsmerking på produktemballasje er en annen måte å nå ut med informasjon til forbrukerne. En begrenset forskningslitteratur, hovedsakelig fra USA, har belyst mulige effekter av slik advarselsmerking. Denne litteraturen viser i all hovedsak at slik merking ikke synes å ha noen effekt på folks drikkevaner [2,3], heller ikke når de er rettet spesifikt mot alkoholbruk i svangerskapet [4].

Ungdom er særlig sårbare for virkningene av alkohol, og forebyggende programmer i skolen er svært utbredte og populære tiltak. Programmer rettet mot både foreldre og barn kan ha en forebyggende effekt på senere alkoholbruk [5,6]. Noen rusforebyggende programmer i skolen er mer lovende enn andre, men effektene er ofte små og kortvarige [2,7].  I praksis blir også mange slike programmer gjennomført i ‘light’-versjoner, noe som ytterligere reduserer mulige effekter på alkoholbruk [8].

I løpet av de siste par tiårene er det utviklet og evaluert ulike forebyggingsprogrammer på internett. Slike programmer synes å kunne ha en liten, og relativt kortvarig, effekt og redusere alkoholbruk i den allmenne voksne befolkningen, blant skolelever/studenter, og blant personer med høyt alkoholforbruk [9].

Pris- og tilgjengelighetsregulering

Høye priser på alkohol og begrensninger i tilgjengeligheten er regnet som de mest effektive tiltakene for å dempe alkoholforbruket i befolkningen og derved omfanget av de alkoholrelaterte skadene. Disse er universelle og kostnadseffektive virkemidler [10], som bidrar til å redusere det totale alkoholkonsumet i befolkningen og derved også omfanget av skader og problemer knyttet til alkoholbruk [2]. Disse virkemidlene er vist å ha god effekt også blant unge mennesker [11] og blant alkoholavhengige [12,13]. I artikkelen Priser og avgifter på alkohol ser du hvordan alkoholavgifter og alkoholpriser har utviklet seg i Norge.

Begrensninger i tilgjengeligheten omfatter blant annet regulering av antall salgs- og skjenkesteder og salgs- og skjenketider, og reduksjon av antall salgs- og skjenkesteder og av salgs- og skjenketider er vist å kunne redusere alkoholkonsumet og omfanget av alkoholrelaterte skader [2,10,14], også her til lands [13,15,16]. I Norge forvaltes reguleringen av salgs- og skjenkebevillingene på kommunalt nivå (se artikkelen Salgs- og skjenkebevillinger: kommunenes forvaltning av alkoholloven for mer informasjon).

Alkoholpolitikken omfatter også noen andre virkemidler som begrenser tilgjengeligheten av alkohol. Aldersgrense for kjøp av alkohol er et utbredt virkemiddel. Hvorvidt – eller i hvilken grad – en slik aldersgrense håndheves, varierer betydelig. Studier fra mange land med ulike aldersgrenser viser at mindreårige (de som er yngre enn aldersgrensen for å få kjøpt) likevel ofte får kjøpt alkohol, både i butikker og på skjenkesteder. Dette er også vist i norske studier [17-19]. Det å ha en aldersgrense i seg selv synes likevel å ha en effekt på alkoholbruk og alkoholrelaterte skader. Det er i første rekke studier av endringer i aldersgrenser i amerikanske delstater som har vist at å heve aldersgrensen reduserer alkoholbruk og skadeomfang [20,21].

Et statlig monopol for omsetning av alkohol, slik vi har i Norge, innebærer også en betydelig begrensning i tilgjengeligheten av alkohol. Dette dreier seg i første rekke om en begrensning i antall utsalgssteder, men i noen grad også om begrensning i salgstider. Studier om effekter av oppheving av monopol og effekter av butikk-tilgjengelighet og åpningstider, har beregnet sannsynlige konsekvenser for alkoholforbruket og omfanget av alkoholrelaterte skader ved en tenkt oppheving av monopolsystemet i Sverige [22]. Tilsvarende er det rimelig å anta at monopolordningen i Norge bidrar til å begrense alkoholforbruket og omfanget av alkoholrelaterte skader i betydelig grad.

Regulering av reklame og markedsføring av alkohol er et annet virkemiddel for å begrense tilgjengeligheten. I Norge ble det innført forbud mot alkoholreklame i 1975. Studier av hvilken effekt reklame har på alkoholforbruket, har vist noe sprikende funn. Nyere studier har vist at ungdom blir påvirket av alkoholreklame og markedsføring, ved at de både blir mer tilbøyelige til å begynne å drikke og drikker mer når de har begynt å drikke [2,23]. Regulering av reklame og markedsføring synes derfor å være et godt tiltak for å begrense alkoholbruk blant unge.

Tiltak i risikofylte kontekster

Mulige konsekvenser av alkoholpåvirkning er større og mer alvorlige i enkelte kontekster, som i trafikken (herunder også båttrafikk og luftfart). Alkoholbruk i slike sammenhenger er derfor strengt regulert. I Norge er promillegrensen 0,2 i veitrafikken (se også artikkelen Promillekjøring blant bilførere i Norge). Politiet utfører tilfeldige promillekontroller, og straffereaksjonene kan være betydelige ved promillekjøring. En kombinasjon av en relativt lav promillegrense, en viss kontrollvirksomhet og sanksjoner ved overtredelse, er vist å ha god effekt på omfanget av alkoholrelaterte trafikkskader [2,10,14].

Skjenkesteder og områdene rundt disse kan være betydelig belastet med fyll, bråk og vold. Mange land har iverksatt tiltak for å begrense overskjenking og forebygge vold på og ved skjenkesteder [24]. Opplæringstiltak av ansatte synes i liten eller ingen grad å forebygge vold, mens en kombinasjon av opplæringstiltak, kontroller og sanksjoner ved overskjenking kan ha en slik effekt [24]. Det er imidlertid en rekke eksempler på at slike tiltak ikke lykkes [25], og det er mange barrierer for å iverksette og opprettholde virksomme tiltak [24].

Hjelp og behandling

Noen virkemidler er rettet mot dem som er i faresonen for å utvikle et alkoholmisbruk og dem som har et kronisk misbruk. Virkemidlene er viktige for å forebygge ytterligere problemer og skader, både for brukerne selv og for deres omgivelser. Kartlegging av risikofylt alkoholbruk og korte motivasjonssamtaler i primærhelsetjenesten er tiltak som det er godt forskningsmessig belegg for at reduserer alkoholbruk, i hvert fall blant menn [26]. Både i Norge og i andre land er tiltaket imidlertid i liten grad systematisk implementert i primærhelsetjenesten [27].

Pasienter som har utviklet et alkoholproblem kan ha god nytte av behandling i spesialisthelsetjenesten. Ulike behandlingsformer tilbys; både samtaleterapi og medikamentell behandling i institusjon eller poliklinikk. Forskning viser at slik behandling kan redusere eller lede til opphør av alkoholbruk eller forebygge tilbakefall, men effekten er svak [2,28,29]. Pasienter med alkoholproblemer kan ha nytte av selvhjelpsgrupper, som f. eks Anonyme Alkoholikere, men effekten er usikker [30]. Barn og pårørende av alkoholmisbrukere har også egne selvhjelpsgrupper, som Al-Anon og Alateen [31].

En helhetlig politikk og virkemiddelprofil

I hvilken grad spesifikke tiltak har effekt, er ikke uavhengig av hvilke andre alkoholpolitiske virkemidler som tas i bruk. Størst potensial for effektiv forebygging av alkoholrelaterte problemer oppnås ved iverksetting av flere komplementære virkemidler med god evidens for effekt [2]. I den seneste stortingsmeldingen om rusmiddelpolitikk [32] var også helhetlig politikk et nøkkeltema.

Referanser