Historisk oversikt over tjenestetilbudet på rusmiddelfeltet 1900–2021
Oppdatert
Oversikt over hendelser og beslutninger med betydning for utvikling av tjenestetilbudet på rusmiddelfeltet.
1900–1949
1900
Lov om løsgjengeri, drukkenskap og betleri ble vedtatt. Loven trådte i kraft i 1907. Loven kom til å spille en viktig rolle i utviklingen av alkoholistomsorgen i de følgende 70 år. Loven ga bestemmelser om straff for beruselse på offentlig sted og for offentlig forstyrrelse i beruset tilstand. Loven innebar at det for mer «kronisk» løsgjengeri og personer som var «forfalt til drukkenskap», kunne idømmes opphold i tvangsarbeidshus eller kuranstalt.
1909
Det første kurstedet for alkoholmisbrukere ble opprettet av Blå Kors (Eina). Kursstedet ble opprettet da det var de mest langtkomne og sosialt utslåtte alkoholmisbrukerne som sto i fokus for den offentlige innsatsen. I årene som fulgte ble det også opprettet kursteder i regi av Lægeforeningen (Ørje 1910) og Hvite Baand (Jeløy for kvinner 1913).
1920
Staten overtar Ørje kursted fra Lægeforeningen.
Ordningen med herberger vokste fram. Herbergene ble opprettet for å gi husløse tak over hodet og ble etter hvert en kvantitativt viktig del av alkoholistomsorgen.
1926
Regjeringen oppnevnte et utvalg, Edruelighetskomitéen av 1926, som skulle vurdere oppbyggingen av en behandlingsorganisasjon for alkoholmisbrukere.
1928
Edruelighetskomitéen av 1926 avga sin innstilling.
1932
Edruskapsloven, som hadde sitt grunnlag i innstillingen fra det regjeringsoppnevnte utvalget fra 1926, ble vedtatt. Loven ga bl.a. hjemmel for opprettelse av kommunale edruskapsnemnder og anledning til å legge inn pasienter på kursted under tvang. En av edruskapsnemndenes oppgaver var å ta seg av alkoholmisbrukere og treffe bestemmelser om opphold på sykehus eller kursted.
1936
Statens edruelighetsråd ble opprettet som forvaltningsorgan for edruskapsloven.
1939
Edruskapsloven, vedtatt i 1932, trådte i kraft. Loven innebar bestemmelser om oppnevning av kommunale edruskapsnemnder som bl.a. hadde i oppgave å drive forebyggende arbeid for å bedre edrueligheten. Loven hjemlet også muligheten til å foreta tvangsinnleggelse i kuranstalt i inntil to år.
1947
Stortinget oppnevner en Alkoholistforsorgskomité.
1948
Anonyme Alkoholikere (AA) åpnet sin første poliklinikk i Oslo.
1949
Stillingen som overlege for alkoholistforsorgen ble opprettet. Overlegen avgjorde søknader om innleggelse på statens kursteder og private kursteder når søknaden kom gjennom edruskapsnemndene, utskrivinger og viktige saker angående disiplinærforseelser. Dette var avgjørelser som tidligere ble foretatt av Sosialdepartementet. Overlegen var samtidig styrer på Bjørnebekk kursted.
1950–1999
1951
Den første A-klinikk i regi av AA ble opprettet (Oslo). Klinikken tok sikte på medisinsk korttidsbehandling. Det kom etter hvert flere slike A-klinikker som var mer orientert mot en medisinsk behandling av alkoholmisbruk enn de tradisjonelle kurstedene. A-klinikkene ble lagt under Helsedirektoratet og fikk en høyere status enn kurstedene og tilsynshjemmene som var underlagt Sosialdepartementet.
1953
Det første tilsynshjemmet ble opprettet (Kameratheimen i Stavanger). Målet med tilsynshjem var å gi hjelp på et tidligere stadium enn hva gjaldt behandling i kursted. Klientene skulle helst være i arbeid. Tilbudet ble etter hvert mest brukt i ettervern etter klinikk-/kuropphold.
1959
En utvalgsinnstilling om den videre utbyggingen av alkoholistforsorgen understreket betydningen av virksomheten drevet av ideelle organisasjoner, men at dette ikke fritok staten for et overordnet ansvar (St. meld. 59 for 1959 Om den videre utbygging av alkoholistforsorgen).
1961
Statens klinikk for narkomane (SKN) beliggende på Hov i Søndre Land, ble opprettet. Klinikken ble etablert for å ta imot de såkalt «klassiske» narkomane. Dette var som regel personer som hadde utviklet misbruk av opiatholdige legemidler, som f.eks. morfin.
1969
Uteseksjonen i Oslo ble opprettet for å arbeide oppsøkende og forebyggende blant ungdom i de nye narkotikamiljøene. Etter hvert opprettet flere kommuner slike oppsøkende virksomheter (utekontakter).
1970
Stortinget vedtok vesentlige endringer i løsgjengerloven ved at §§ 16 og 18 ble opphevet. Dermed opphørte muligheten for tvangsanbringelse i det som ble kalt arbeidshus og det var ikke lenger forbudt å være beruset på offentlig sted. Gjennom endringene i løsgjengerloven ble ansvaret for såkalte løsgjengere overført fra Justisdepartementet til Sosialdepartementet. Det ble oppnevnt et «rådgivende aksjonsutvalg» (Birkelundutvalget – alkoholistomsorgsutvalget) som skulle utrede tiltak som burde settes i verk etter endringene i løsgjengerloven. For å møte den aktuelle gruppens behov for omsorgstiltak, ble det etter hvert opprettet avrusningsstasjoner og vernehjem. Landets første avrusningsstasjon ble opprettet i Oslo i 1970. Vernehjemmene var et tilbud til eldre hjemløse alkoholmisbrukere.
1971
Statens økende engasjement i alkoholistomsorgen fikk sin start.
Stillingen som overlege for alkoholistomsorgen ble overført fra Bjørnebekk kursted til Statens edruskapsdirektorat.
1972
Alkoholistomsorgsutvalgets hovedutredning ble lagt fram. Utvalget tok til orde for at det burde være en A-klinikk i de største byene, og at en etablerte poliklinikker i de 20 største byene/tettstedene. I tillegg til etablering av vernehjem og avrusningsstasjoner, ble det foreslått en utbygging av hybelhus og vernede boliger.
1975
St. meld. nr. 17 (1975-76) Om alkoholistomsorgen la opp til en integrering og utbygging av tilbudet utenfor institusjon. Samtidig ble institusjonstilbudet organisert slik at hvert fylke ble ansvarlig for å dekke sitt behov for institusjonsbehandling. Det ble også lagt opp til en satsing på poliklinikker, avrusningsstasjoner og andre former for korttidsbehandling som ikke fjerner pasientene for mye fra sine bo- og arbeidsmiljø.
1976
St. meld. nr. 66 (1975-76) Om narkotikaproblemer. Meldingen dannet blant annet grunnlag for en systematisk utbygging av de psykiatriske ungdomsteamene (PUT), som hadde begynt å vokse fram.
1979
St. prp. nr 138 (1978-79) Om plan for økt innsats mot narkotikaproblemer og om endringer i statsbudsjettet og trygdebudsjettet for 1979. Planen inneholdt en lang rekke tiltak som ble fulgt opp med økonomiske midler. Dette gjaldt eksempelvis styrking av Uteseksjonen i Oslo, nye behandlingsenheter i og utenfor institusjon.
1985
Fylkeskommunene fikk utvidet ansvar for alkoholistinstitusjonene (Ot. prp. nr 42 (1982-83) om lov om fylkeskommunalt ansvar for alkoholistinstitusjonene m.v). Bakgrunnen var uoversiktlige og kompliserte ansvarsforhold og finansieringsordninger. Ut fra at synet på rusmiddelskader og rusmiddelavhengighet hadde endret seg fra en helsefaglig til en mer sosialfaglig forståelse, ble det vedtatt at spesialinstitusjonene for personer med alkoholproblemer skulle defineres som sosialinstitusjoner. I prinsippet ble det delt mellom behandlings- og rehabiliteringsinstitusjoner på den ene siden og omsorgsinstitusjoner på den andre.
Det ble satt i gang et femårig prøvefylkeprosjekt i Nordland og Østfold med mål om å bygge ut funksjonelle hjelpetiltak for rusmiddelmisbrukere i et samarbeid mellom fylkeskommune og kommune.
1987
St. meld. nr. 17 (1987-88). Alkohol og folkehelse. Meldingen tok utgangspunkt i at forskning har gitt nye erkjennelser og mer viten om alkoholens skadevirkninger. Det blir framhevet at det særlig er forskning om skader som resultat av mer tilfeldig alkoholbruk som gir bakgrunn for ny vurdering av alkoholpolitiske tiltak. Det understrekes at det har skjedd en forskyvning i vektleggingen av årsakene til alkoholens skadevirkninger. Mens en tidligere la hovedvekt på kjennetegn ved brukeren, blir det nå lagt større vekt på forholdet mellom totalforbruk, antall storforbrukere, drikkemønsteret og skaderisiko (totalkonsummodellen). En reduksjon av totalforbruket med 25 prosent innen år 2000 i overensstemmelse med WHOs anbefaling, settes opp som viktigste mål.
Vektlegging av polikliniske behandlingstilbud framfor behandling i institusjon for personer med alkoholproblemer, blant annet for å nå en bredere målgruppe enn de mest langtkomne og synlige problemdrikkerne.
1988
Den såkalte AIDS-informasjonsbussen (sprøytebussen) i Oslo startet sin virksomhet. Etter hvert begynte flere kommuner å dele ut sprøyter og kanyler.
Sosialdepartementets handlingsplan mot stoffmisbruk – utvikling av behandlingskapasiteten 1988-1992 ble lagt fram. Med bakgrunn i at flere stoffmisbrukere ønsker hjelp og behandling som følge av angst for HIV-smitte, tar Regjeringen sikte på å opprette 300-350 nye heldøgnsplasser.
1992
St. meld. nr. 69 (1991-92) Tiltak for rusmiddelmisbrukere. Meldingen viser til den vedtatte sosialtjenesteloven og fastslår at særomsorgen for rusmiddelmisbrukere er avviklet. Grunnlaget er lagt for å utvikle et differensiert og helhetlig tiltaksapparat på fylkeskommunalt, kommunalt og lokalsamfunnsnivå. Det framheves at behandling av alle typer rusmidler bør ses i sammenheng. Hjelpe- og behandlingstiltakene bør differensieres etter oppgaver og behov knyttet til alder, forholdet til arbeidsliv, familie og sosialt nettverk.
1993
Lov om sosiale tjenester (sosialtjenesteloven) trer i kraft og erstatter lov om sosial omsorg, lov om edruskapsvern og lov om fylkeskommunalt ansvar for alkoholistinstitusjoner (Ot.prp. nr. 29 (1990-91) Om lov om sosiale tjenester m.v.).
Fylkeskommunen får dermed et samlet ansvar for behandlingsenheter for rusmiddelmisbrukere. Behandling i døgninstitusjon finansieres gjennom en delt betaling mellom kommune og fylkeskommune. Kommunen får ansvar for sosiale tjenester, herunder omsorgsbaserte boliger med heldøgns omsorgstjenester. Kapittel 6 omhandler særlige tiltak for rusmiddelmisbrukere. § 6-2 gir anledning til tilbakeholdelse i institusjon uten eget samtykke i inntil tre måneder. Sak om tilbakeholdelse uten eget samtykke skal fremmes av sosialtjenesten i kommunen og fremmes for Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. Grunnlag for å fremme sak om tilbakeholdelse: «dersom noen utsetter sin fysiske eller psykiske helse for fare ved et omfattende og vedvarende misbruk, og dersom hjelpetiltak etter § 6-1 ikke er tilstrekkelig, kan det vedtas at vedkommende uten eget samtykke kan tas inn i institusjon for undersøkelse og tilrettelegging av behandling, og holdes tilbake i opptil tre måneder». § 6-3 gir anledning til tilbakeholdelse i institusjon på grunnlag av eget samtykke i inntil tre uker.
De første (av til sammen syv) regionale kompetansesentrene på rusmiddelfeltet blir etablert.
1994
Det settes i gang et treårig forsøksprosjekt med substitusjonsbehandling med metadon med plass til 50 pasienter i Oslo.
1996
Sosialtjenesteloven § 6-2a, om tilbakeholdelse i institusjon uten eget samtykke av gravide inntil barnet er født, trer i kraft.
1997
Stortinget vedtar at substitusjonsbehandling med metadon (metadonassistert rehabilitering – MAR) skal etableres som et permanent landsdekkende tilbud.
1999
En arbeidsgruppe nedsatt av Sosial- og helsedepartementet la fram tre rapporter om hjelpe- og behandlingstilbudet til rusmiddelmisbrukere (de såkalt Nesvåg-rapportene).
2000–2020
2002
RUStelefonen, en bekymringstelefon der ungdom, pårørende og andre kan få råd og hjelp i risikosituasjoner, blir opprettet.
2003
Regjeringens handlingsplan mot rusmiddelproblemer 2003-2005. Blant de områder som omtales er tidlig intervensjon for rusmiddelproblemer, bedre behandlingstilbud samt omsorgs- og skadereduserende tilbud.
NOU 2003:4 Forskning på rusmiddelfeltet. Utredning fra en kommisjon nedsatt av Sosial- og helsedepartementet for å oppsummere kunnskapen på rusmiddelfeltet. Utredningen gir en oversikt over internasjonal og nasjonal forskning om effekter av forebyggende, behandlende og skadereduserende tiltak på rusmiddelfeltet.
2004
Rusreformen trår i kraft. Reformen innebar at behandling for rusmiddelmisbruk ble en del av den statlige spesialisthelsetjenesten under betegnelsen «tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk» (TSB). Reformen innebar at rusmiddelmisbrukere i behandling har rettigheter etter pasientrettighetsloven, noe som bl.a. innebærer at de som pasienter har rett til fritt å velge behandlingssted som inngår i de regionale helseforetakenes tilbud. Stortingets behandling av reformen hadde sitt utgangspunkt i to odelstingsproposisjoner (Ot. prp. nr. 3 (2002-2003) Om lov om endringer i lov 13. desember 1991 nr 81 om sosiale tjenester m.v. og i enkelte andre lover (statlig overtakelse av deler av fylkeskommunens ansvar for tiltak for rusmiddelmisbrukere) og Ot. prp. nr 54 (2002-2003) Om lov om endringer i lov 13. desember 1991 nr 81 om sosiale tjenester m.v. (Rusreform II og rett til individuell plan)). I den første proposisjonen foreslo Regjeringen overføring av sektoransvar fra fylkeskommune til stat for behandlingsenheter for rusmiddelmisbrukere som ble vurdert til å yte spesialiserte helsetjenester (Rusrefom I). I den andre foreslo Regjeringen at fylkeskommunens ansvar for behandlingsenheter som ble vurdert til å tilby spesialiserte sosiale tjenester og omsorg for rusmiddelmisbrukere, skulle overføres til kommunene (Rusrefom II). Stortinget ga sin tilslutning til Rusrefom I (jf. Innst. O. nr. 51 (2002-2003)), men gikk imot Regjeringens forslag til Rusrefom II (jf. Innst. O. nr. 4 (2003-2004)), og vedtok å overføre hele det fylkeskommunale ansvaret for behandlingsenheter for rusmiddelmisbrukere til staten ved de regionale helseforetakene.
Ved at behandlingsinstitusjoner ble hjemlet i spesialisthelsetjenesteloven, fikk pasienter rettigheter etter lov om tannhelsetjeneste ved opphold på minst 3 måneder.
Stortinget vedtar en midlertidig lov om forsøk med sprøyterom (Ot.prp nr. 56 (2003-2004) Om midlertidig lov om prøveordning med lokaler for injeksjon av narkotika og Ot.prp. nr. 8 (2004-2005) Om lov om endringer i midlertidig lov 2. juni 2004 nr. 64 om prøveordning med lokaler for injisering av narkotika).
2005
Regjeringens handlingsplan mot rusmiddelproblemer 2006-2008. De prioriterte områdene er: forebygging og tidlig intervensjon, helhetlig rehabilitering og behandling, forskning samt nordisk og internasjonalt samarbeid.
Oslo åpner landets første sprøyterom.
2006
Tilbudet om vederlagsfri offentlig tannhelsetjeneste ble utvidet til å gjelde klienter i kommunal rusomsorg.
2007
Det innføres en ventetidsgaranti for behandling for barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelproblemer (Ot.prp. nr. 53 (2006-2007). Om lov om endringer i pasientrettighetsloven m.m.).
2008
Opptrappingsplan for rusfeltet 2008-2010. Planen ble senere utvidet til å gjelde ut 2012. Heter her at regjeringens politikk på rusmiddelfeltet har som overordnete mål å redusere de negative konsekvensene som rusmiddelbruk har for enkeltpersoner og for samfunnet. Det overordnede målet deles opp i fem hovedmål: tydelig folkehelseperspektiv, bedre kvalitet og økt kompetanse, mer tilgjengelige tjenester og økt sosial inkludering, forpliktende samhandling, økt brukerinnflytelse og bedre ivaretakelse av barn og pårørende.
Helse- og omsorgsminister Bjarne Haakon Hansen tar til orde for at Norge bør vurdere heroinbehandling.
Tilbudet om vederlagsfri offentlig tannhelsetjeneste ble utvidet til å gjelde pasienter i legemiddelassistert rehabilitering.
2009
Regjeringen oppnevner Stoltenbergutvalget – som gis i mandat å komme med forslag om hvordan de mest hjelpetrengende rusmiddelavhengige skal få bedre hjelp, deriblant vurdere hvorvidt Norge bør sette i gang heroinbehandling.
Sprøyteromsloven blir gjort permanent (Ot. prp. nr. 59 (2008-2009) Om lov om endringer i midlertidig lov 2. juli 2004 nr. 64 om prøveordning med lokaler for injeksjon av narkotika (sprøyteromsloven) m.m.).
2010
Stoltenbergutvalget legger fram sin rapport (Helse- og omsorgsdepartementet, 2010). Rapporten inneholder 22 forslag, hvorav 21 er enstemmige. Når det gjelder forslag om å åpne for et tidsbegrenset forsøksprosjekt med heroin deler utvalget seg i et flertall på fem som er for og et mindretall på fire som er imot.
2011
Konsensuskonferanse i regi av Norges forskningsråd for å drøfte faglige, etiske og prioriteringsmessige sider ved forslaget om å tilby heroinassistert behandling (Forskningsrådet 2011). Etter konferansen oversendte Norges forskningsråd en konsensusrapport utarbeidet av et bredt sammensatt panel som konkluderte med at det ikke er godt nok grunnlag for å innføre heroinassistert behandling i Norge.
2012
Samhandlingsreformen (St. meld. nr. 47 (2008-2009) Samhandlingsreformen. Rett behandling – på rett sted- til rett tid) og ny helse- og omsorgstjenestelov (helse- og omsorgstjenesteloven) trer i kraft (Prop. 91 L (2010-2011) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m.). Den nye helse- og omsorgstjenesteloven erstatter den tidligere sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven. Tiltak for rusmiddelmisbrukere omhandles i ulike kapitler. Et eget kapittel 10 om tvangstiltak overfor rusmiddelavhengige (kap.6 i den tidligere sosialtjenesteloven).
Meld. St.30 (2011-2012) Se meg! En helhetlig rusmiddelpolitikk alkohol – narkotika – doping. I meldingen vektlegges følgende: 1) forebygging og tidlig innsats, 2) samhandling – tjenester som jobber sammen, 3) økt kompetanse og bedre kvalitet, 4) hjelp til tungt avhengige – redusere overdosedødsfall, 5) innsats for pårørende og mot passiv drikking.
Meldingen la grunnlag for etablering av legespesialitet i rus- og avhengighetsmedisin.
2013
Nasjonal kompetansetjeneste for TSB etableres. Tjenesten er tillagt Oslo Universitetssykehus.
2014
De regionale helseforetakene ble gjennom oppdragsdokumentet fra Helse- og omsorgsdepartementet bedt om å øke kapasiteten i TSB gjennom å kjøpe 200 nye døgnplasser.
Regelverk for legespesialitet i rus- og avhengighetsmedisin blir vedtatt.
2015
Prop. 56. L (2014-2015) Endringer i pasient- og brukerrettighetsloven og spesialisthelsetjenesteloven (fritt behandlingsvalg).
Prop. 15 S (2015-2016) Opptrappingsplanen for rusfeltet (2016 – 2020). Planen er i hovedsak innrettet mot personer som er i ferd med å utvikle eller allerede har et rusmiddelproblem.
Helsedirektoratet legger fram Nasjonal faglig retningslinje for behandling og rehabilitering av rusmiddelproblemer og avhengighet.
2016
Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) innlemmes i Folkehelseinstituttet.
Helsedirektoratet legger fram Nasjonal retningslinje for avrusning fra rusmidler og vanedannende legemidler.
Ny veileder om tvangstiltak overfor personer med rusmiddelproblemer etter Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 10.
Bergen kommune åpnet sprøyterom (medio desember)
Helsedirektoratet og Kriminalomsorgsdirektoratet ga ut Veileder rusmestringsenhetene
2017
Nye nasjonale godtgjøringssatser for utlevering av LAR legemidler fra apotek. Helsedirektoratet.
2018
Sprøyteromsloven ble i 2018 endret i henhold til Prop. 13 L (2018–2019). Lovendringen innebar at det kunne åpnes for inntak av flere narkotiske stoffer enn heroin i sprøyterom. Det ble også åpnet for at brukerne av ordningen skulle få opplæring i, og mulighet for å prøve ut mer skånsomme inntaksmåter enn injisering. Begrepsbruken i loven ble endret fra «sprøyterom/sprøyteromsordning» til «brukerrom/brukerromsordning». Både Oslo og Bergen har gjort endringer knyttet til sine sprøyterom slik at de nå fungerer som brukerrom.
2019
Stortinget vedtok i 2013 at det skulle utarbeides en nasjonal overdosestrategi. Helsedirektoratet fikk i oppdrag å utarbeide og gjennomføre den første Nasjonale overdosestrategien (2014 – 2017) som ble lansert i 2014. Målet var en gradvis reduksjon i overdosedødsfall med en langsiktig nullvisjon. Arbeidet ble videreført i 2018 og Helsedirektoratet utarbeidet en ny Nasjonal overdosestrategi (2019 – 2022) på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet. Den nye strategien ble lansert i mars 2019 og bygger på de tiltakene som ble vurdert til å ha god effekt i forrige periode samtidig som den tar for seg nye utfordringer, nye målgrupper og nye tiltak som vil kunne ha betydning for arbeidet.
Helsedirektoratet avholdt konsensuskonferanse om legemiddelassistert rehabilitering (LAR) og gravide. Rapporten fra konsensusutvalget dannet grunnlag for revidering av Nasjonal faglig retningslinje for gravide i LAR. Retningslinjene ble publisert i september 2019 og inneholder nye anbefalinger om bruk av prevensjon, nedtrapping/dosereduksjon og valg av substitusjonslegemiddel for gravide i legemiddelassistert rehabilitering.
Rusreformutvalget la fram sin innstilling som foreslo å avkriminalisere alle illegale rusmidler til eget bruk. Utvalgets innstilling («NOU 2019: 26. Rusreform – fra straff til hjelp» vakte betydelig debatt.
2020
Helse- og omsorgsdepartementet lanserte nasjonal alkoholstrategi (2020-2025) høsten 2020. Målet er å redusere skadelig alkoholforbruk i befolkningen med minst 10 prosent innen 2025 sammenliknet med 2010. Dette er en del av WHOs globale handlingsplan for forebygging og begrensning av ikke-smittsomme sykdommer.
Rusreformutvalgets innstilling lå til grunn for et forslag fra Regjeringen om å endre helse- og omsorgsloven og straffeloven for å avkriminalisere all bruk av illegale rusmidler.
2021
Regjeringens forslag til rusreform ble ikke vedtatt.
En forsøksordning med heroinassistert behandling etableres i Oslo og Bergen.
Skrevet av Astrid Skretting, Inger Synnøve Moan og Jørgen G. Bramness