PFAS og helseeffekter
Artikkel
|Oppdatert
|PFAS er en stor gruppe fluorerte stoffer. De er vann-, flekk- og fettavvisende og brukes "overalt".
PFAS-er er syntetiske stoffer. Flere av dem brytes svært langsomt ned i naturen, hoper seg opp i kroppen og kan være helseskadelige.
Den europeiske myndigheten for mattrygghet, EFSA, fastsatte i 2020 en ny tålegrense for summen av de fire PFAS-ene PFOA, PFNA, PFHxS og PFOS (EFSA, 2020).
Hva er PFAS?
PFAS (uttales: pefas) er forkortelsen for per- og poly-fluor-alkyl-stoffer som er en stor gruppe fluorholdige stoffer.
- PFOA er forkortelsen for perfluoroktan-syre (A-en står for acid=syre på norsk).
- PFNA er forkortelse for perfluornonan-syre.
- PFHxS er forkortelse for perfluorheksan-sulfonat.
- PFOS er forkortelse for perfluoroktan-sulfonat.
Det er per i dag mer enn 7000 PFAS-er, og de fleste av disse er det lite kunnskap om. PFOA, PFNA, PFHxS og PFOS er blant de PFAS-ene som er best undersøkt, og som vi derfor vet mest om. Dette faktaarket vil derfor hovedsakelig omhandle disse fire PFAS-ene. De er alle tungt nedbrytbare i miljøet og også i mennesker.
Figur 1: Strukturformel for PFOA (øverst) og PFOS (nederst). PFNA har samme strukturformel som PFOA, men har ett karbonatom med to fluoratomer (F) i tillegg. PFHxS har samme strukturformel som PFOS men med to færre karbonatomer og fire færre fluoratomer.
Som Figur 1 viser, består PFAS-stoffene av et karbonskjelett som fluoratomer er festet til. Dette er sterke bindinger som gjør stoffene vanskelige å bryte ned. Fluor i PFAS må ikke forveksles med fluor i tannkrem, der er fluor tilsatt i form av fluorid.
Historie og bruk
PFAS har blitt brukt i over 50 år i en rekke produkter, blant annet i matvareemballasje, slippbelegg i kjeler og stekepanner, impregneringsmidler for tekstiler, brannslukningsskum, rengjøringsprodukter, kosmetikk, maling, lakk og enkelte typer skismøring.
Det produseres ikke PFAS i Norge. Alt som omsettes er importert, enten i form av kjemisk-tekniske produkter eller som bestanddel i faste bearbeidede produkter.
PFAS er vidt spredt i miljøet. I kroppen til dyr på toppen av næringskjeden er det - større mengder av en rekke av disse stoffene enn hos dyr som er lengre ned i næringskjeden.
Hvordan får vi i oss PFAS?
De forskjellige PFAS-ene har ulike fysiske og kjemiske egenskaper, noe som gjør at det varierer hvordan vi får i oss disse stoffene.
Kilder for PFOA, PFNA PFHxS og PFOS:
- De fleste får i seg mest gjennom mat og drikke.
- Foster får overført stoffene via navlestrengen. Morsmelk er den største kilden for barn som ammes.
- Vi får også i oss noe fra luften inne og ute, fra støv og gjennom berøring av overflater eller produkter som inneholder PFAS.
- I spesielle områder i verden hvor det er høye konsentrasjoner av disse stoffene i drikkevann, er drikkevann den viktigste kilden.
Hvor mye får vi i oss fra mat og drikke?
Den europeiske myndigheten for mattrygghet, EFSA, publiserte i 2020 en risikovurdering av PFAS (EFSA, 2020). I forbindelse med denne vurderingen beregnet de hvor store mengder av 17 utvalgte PFAS-er vi europeere får i oss fra mat og drikke. Grunnlaget er 35 ulike europeiske kostholdsundersøkelser.
Sum av PFOA, PFNA, PFHxS og PFOS:
Av de 17 ulike PFAS-ene som EFSA undersøkte, utgjorde inntaket av PFOA, PFNA, PFHxS og PFOS cirka halvparten av det totale inntaket. Beregnet gjennomsnittsinntak av summen av PFOA, PFNA, PFHxS og PFOS varierte fra 3 til 85 ng/kg kroppsvekt per uke. Fisk, frukt og egg var de matvaregruppene som bidro mest.
Norske kostholdsstudier var ikke med i EFSAs beregninger, men i 2022 beregnet VKM at gjennomsnittlig inntak i Norge av de samme PFAS forbindelsene varierte fra 6.5 til 18 ng/kg kroppsvekt per uke (VKM 2022). Dette ble beregnet ved hjelp av matkonsum i norske kostholdsundersøkelser og PFAS-innhold i maten som i EFSA 2020.
Medianen er midtverdien og betyr at halvparten hadde høyere og halvparten lavere inntak enn denne verdien.
ng = nanogram. 1 ng = 0,000000001 gram (10-9 gram).
Hvor mye PFAS har vi i kroppen?
Fordi en del av disse stoffene finnes nesten overalt, har så og si alle mennesker PFAS-er i blodet. På grunn av at mange av stoffene brytes langsomt ned, tar det lang tid før de skilles ut av kroppen. PFOA, PFNA, PFHxS og PFOS har lang nedbrytningstid. Den mengden vi har av disse stoffene i blodet, gjenspeiler derfor hvor mye vi har fått i oss over tid, gjennom flere år.
I den nye risikovurderingen sammenstilte EFSA (2020) data på blodkonsentrasjoner av PFAS fra en lang rekke europeiske undersøkelser.
Hos voksne var blodkonsentrasjonen høyest for PFOS etterfulgt av PFOA. Hos barn var konsentrasjonene av PFOS og PFOA omtrent like. Både hos voksne og barn er konsentrasjonene av PFNA og PFHxS lavere enn konsentrasjonene av PFOA og PFOS.
Konsentrasjonene av PFOA, PFNA, PFHxS og PFOS utgjorde til sammen omtrent 90 prosent av innholdet av PFAS-ene som det var gjort beregninger for.
Tabell 1 viser mediankonsentrasjoner som ble funnet hos voksne og barn. Medianen er midtverdien og betyr at halvparten hadde mer og halvparten mindre enn denne verdien.
|
PFOS |
PFOA |
PFHxS |
PFNA |
|
|
Voksne |
7,7 ng/mL |
1,9 ng/mL |
0,67 ng/mL |
0,61 ng/mL |
|
Barn |
3,2 ng/mL |
3,3 ng/mL |
0,79 ng/mL |
0,60 ng/mL |
- Basert på EFSA 2020. ng/mL = nanogram per milliliter blodserum
Flere norske undersøkelser var med i den europeiske sammenstillingen, og blodkonsentrasjonene var på samme nivå som i de andre europeiske undersøkelsene.
I 2016-2017 samlet FHI inn blodprøver fra 659 norske barn og ungdommer i alderen 7-14 år som en del av Miljøbiobanken. Det ble målt en rekke PFAS i prøvene og mediankonsentrasjonene av PFOA, PFNA, PFHxS og PFOS var henholdsvis 1,46 ng/mL, 0,51 ng/mL, 0,53 ng/mL og 3,12 ng/mL (Paulsen et al., 2023). Prøvene fra 177 av ungdommene (de som var mellom 12 og 14 år) var del av en europeisk studie kalt HBM4EU som inkluderte tilsvarende prøver fra en rekke andre europeiske land. Nivåene av PFAS i ungdommer fra Nord-Europa (inkludert Norge) og Vest-Europa var noe høyere enn de var i Sør- og Øst-Europa (Richterova et al., 2022). De observerte trendene ser ut til å fortsette (FHI, 2023).
Utvikling over tid
De norske dataene viser også at PFAS-konsentrasjonene i blod gradvis har endret seg over tid (se figurene under), noe som stemmer godt overens med det som er observert i andre land.
Konsentrasjonene av PFOA, PFNA, PFHxS og PFOS økte fra 1970-tallet fram til omtrent år 2000. Etter dette har konsentrasjonene av PFOS og PFOA gått ned, mens konsentrasjonene av PFHxS og PFNA har vært stabile eller noe økende.
Figur 2-6: Trenddiagram for konsentrasjoner av de fire ulike ulike PFAS-ene i blod og for summer av de fire (øverst). Verdier fra utvalgte norske undersøkelser (Haug, 2009).
Helseeffekter av PFAS
Helseeffekter er best undersøkt for PFOS og PFOA, mens det fins mindre informasjon for andre PFAS-er.
Det er vist at PFOS og PFOA forstyrrer immunsystemet. De hemmer utvikling av antistoffer etter vaksinering både i forsøksdyr og mennesker. Dette er den mest følsomme effekten, det vil si den effekten som sees ved lavest eksponering både i forsøksdyr og mennesker.
En redusert antistoffdannelse etter vaksinering betyr ikke at man nødvendigvis blir syk, men det kan bety at man er mindre motstandsdyktig mot infeksjoner. Det er også studier som tyder på at PFOS- og PFOA-eksponering gir økt risiko for infeksjoner, men her er ikke resultatene like klare.
Fordi PFNA og PFHxS har struktur og egenskaper som likner på henholdsvis PFOA og PFOS, antas det at effekten er den samme.
Hemmet dannelse av antistoffer hos barn etter vaksinering er grunnlaget for at EFSA i 2020 fastsatte ny tålegrense for summen av PFOS, PFOA, PFHxS og PFNA.
PFOA ble nylig klassifisert som «kreftfremkallende i mennesker» (Gruppe 1) av IARC, mens PFOS ble klassifisert som «mulig kreftfremkallende i mennesker» (Gruppe 2B) (Zahm et al., 2023). PFOS og PFOA skader ikke arvestoffet DNA direkte, og ut fra strukturlikhet forventes heller ikke andre PFAS-er å skade DNA.
Flere PFAS-er kan hemme fosterutvikling. Eksperimenter på mus viser at en lav PFOA-eksponering på fosterstadiet og tidlig etter fødselen forstyrrer utvikling av melkekjertlene. Dette er ikke undersøkt for andre PFAS-er, og det er ikke klarlagt om tilsvarende kan skje i mennesker. Andre utviklingsforstyrrelser er undersøkt for flere PFAS-er og oppstår bare ved mye høyere eksponering.
Økning i levervekt er en effekt som sees i forsøksdyr ved relativt lav eksponering for alle PFAS-er som er undersøkt. På grunn av måten PFAS påvirker leveren på, og kjente forskjeller mellom forsøksdyr og mennesker, så er ikke denne effekten relevant for mennesker.
Levertoksisitet og forstyrrelser i fettomsetning i kroppen er effekter som kan være relevante for mennesker, men dette sees bare ved høy eksponering i dyr.
Mange PFAS-er reduserer stoffskiftehormonene T3 og T4 i forsøksdyr, men påvirker ikke nivået av tyreoidea-stimulerende hormon (TSH).
Effektene på lever og på stoffskiftehormoner skjer ved mye høyere eksponering enn den som påvirker antistoffdannelse eller som påvirker utvikling av melkekjertel i mus.
Mange befolkningsstudier har funnet sammenheng mellom eksponering for PFOS og PFOA og risikofaktorer for sykdom. Det er vist sammenheng mellom PFOS- og PFOA-eksponering og en liten økning av kolesterolnivåer hos voksne. Det er også vist sammenheng mellom eksponering og en liten økning i leverenzymet alanin transferase (ALT). Økning i ALT er et tegn på at leveren er belastet. For disse sammenhengene er det ikke klart om det er PFOS og PFOA som er årsaken til økningen, eller om sammenhengen er påvirket av individuelle forskjeller i utskillelse og reopptak av gallesyrer og PFAS.
Det er mulig at høye PFOS- og PFOA-nivåer hos mor i svangerskapet er årsak til noe lavere fødselsvekt hos barn, men denne reduksjonen er liten og foreløpig av uklar helsemessig betydning.
En lang rekke andre helseeffekter er undersøkt i befolkningsstudier. EFSA (2018 og 2020) fant at det ikke var tilstrekkelig grunnlag for å trekke konklusjoner om andre årsakssammenhenger enn de som er beskrevet ovenfor.
Tålegrense for PFOS, PFOA, PFHxS og PFNA
Tålegrenser er den eksponeringen man kan ha gjennom hele livet uten å risikere helseskader. EFSA fastsatte i 2020 en ny tålegrense.
Tålegrensen er oppgitt i nanogram per kg kroppsvekt per uke, for å ta hensyn til at stoffene hoper seg opp i kroppen over tid. Tålegrenser eller tolerabelt inntak per uke forkortes til TWI; tolerable weekly intake.
Tålegrensen er 4,4 ng/kg kroppsvekt per uke for summen av PFOA, PFNA, PFHxS og PFOS. Dette inntaket skal være trygt for alle grupper i befolkningen. Inntaket av PFAS hos spedbarn som ammes skal ikke sammenlignes med tålegrensen fordi spedbarna er beskyttet hvis mors eksponering er lavere enn tålegrensen (EFSA, 2020).
Dette er den første tålegrensen for PFAS som inkluderer flere enkeltstoffer. Den nye tålegrensen er vesentlig lavere enn de gamle som EFSA fastsatte for PFOS og PFOA i 2008. Den var 150 ng/kg kroppsvekt per dag for PFOS og 1500 ng/kg kroppsvekt per dag for PFOA (EFSA, 2008).
Den nye tålegrensen er også lavere enn de midlertidige tålegrensene for PFOS og PFOA som ble satt av EFSA i 2018, som var 13 og 6 ng/kg kroppsvekt per uke for henholdsvis PFOS og PFOA (EFSA 2018). Årsaken til endringene er nye studier av helseeffektene, nye opplysninger om hvordan stoffene fordeles og skilles ut av kroppen, og at stoffene nå vurderes samlet.
De fire PFAS-ene utgjør altså omtrent halvparten av mengden PFAS vi får i oss fra maten. Likevel utgjør de i sum cirka 90 prosent av PFAS i blodet. Det kommer av at en stor andel av de andre PFAS-ene vi får i oss fra mat, kommer fra perfluorobutan-syre (PFBA) og perfluorheksan-syre (PFHxA). Dette er stoffer som skilles relativt raskt ut av kroppen, og vi vet mindre om de toksiske egenskapene. Derfor ble disse stoffene ikke tatt med ved fastsettelse av tålegrensen for summen av PFOA, PFNA, PFHxS og PFOS.
Overskridelse av tålegrensen for summen av PFOA, PFNA, PFHxS og PFOS
Da EFSA beregnet inntaket av summen av PFOA, PFNA, PFHxS og PFOS fra kostholdsundersøkelser i Europa, fant de at gjennomsnittsverdiene varierte mye. I de fleste av undersøkelsene var gjennomsnittsinntakene høyere enn tålegrensene.
I den norske studien fra 2014 var medianinntaket av PFOA, PFNA, PFHxS og PFOS fra mat litt lavere enn tålegrensen. Mer enn en firedel av deltakerne hadde inntak som var høyere enn tålegrensen (Haug, 2011; Papadopoulou, 2017).
Det er usikkerhet i inntaksberegninger, men PFAS-nivåene i blodprøver bekrefter at eksponeringen i Norge er ganske lik den i resten av Europa.
Dette betyr at en betydelig andel av den norske befolkningen kan få i seg mer av PFOA, PFNA, PFHxS og PFOS enn tålegrensen.
Hvem får i seg mest PFAS?
De som spiser fisk og skalldyr: En tidligere norsk undersøkelse viste at de voksne som spiste mest fisk og skalldyr, fikk i seg størst mengde av flere PFAS-er (Haug, 2010). De som spiste mest fisk, hadde også de høyeste konsentrasjonene av disse stoffene i blodet. Dette ble senere bekreftet i en ny studie som inkluderte flere europeiske land (Papadopoulou et al 2019).
Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) har utført en nytte-risikovurdering av fisk i norsk kosthold. Til tross for at en økning av fiskeinntaket vil øke inntaket av PFAS og andre kontaminanter konkluderte VKM med at fordelene ved å øke inntaket av fisk fra nåværende inntak opp til to til tre middagsmåltider per uke (tilsvarende 300-450 gram, inkludert minst 200 gram fet fisk hos voksne) oppveier risikoen knyttet til miljøgifter.
Barn som ammes får i seg betydelig mer av flere PFAS-er per kilo kroppsvekt enn de fleste voksne, og for disse barna er morsmelk den viktigste kilden til disse stoffene. EFSA har tatt hensyn til dette ved fastsettelse av de nye tålegrensene, slik at også barn som ammes er beskyttet mot helseskader dersom inntaket hos mor er under tålegrensene.
Skismørere: Studier fra både Norge og Sverige har vist at profesjonelle skismørere fikk i seg betydelig mer PFOA og PFNA enn normalbefolkningen, fordi skismørerne brukte skismøring som inneholdt disse stoffene, og fordi de arbeidet uten tilstrekkelig verneutstyr.
Det samme vil også være tilfelle for ikke-profesjonelle som smører ski med tilsvarende skismøring og ikke beskytter seg med verneutstyr.
Hvordan kan man redusere inntaket av PFAS?
PFAS er stoffer som hoper seg opp i kroppen over tid, og det kan ta lang tid å redusere mengden PFAS som har samlet seg opp i kroppen.
Det er mulig å redusere inntaket av PFAS ved å endre kostholdet. Samtidig må man sikre at man får i seg viktige næringsstoffer. Ved omlegging til for eksempel vegetarkost er det sannsynlig at eksponeringen for noen PFAS-er blir lavere, mens man kan få i seg mer av andre PFAS-er.
Det kan bli aktuelt at myndighetene i EU- og EØS-landene innfører ytterligere nasjonale og internasjonale tiltak for å redusere eksponeringen for disse stoffene, i tillegg til de tiltakene som allerede er innført. Grenseverdier for PFAS i mat kan være et aktuelt tiltak for å hindre at mat med høye PFAS-nivåer tillates solgt. Dette tilhører EU-kommisjonens og Mattilsynets ansvarsområder.
Regelverk
PFOS: I EU har det siden 2008 vært forbud mot bruk av PFOS og enkelte stoffer som kan omdannes til PFOS. Gjennom Stockholm-konvensjonen er det også et internasjonalt forbud mot bruk av PFOS.
PFOA: Fra 2014 har PFOA og enkelte stoffer som kan omdannes til PFOA, vært forbudt i Norge. Fra juli 2020 trådte et tilsvarende forbud i kraft i hele EU. Det nye forbudet omfatter flere stoffer og har en lavere grenseverdi enn dagens norske grenseverdi.
- Forskrift om begrensning i bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier og andre produkter (produktforskriften)
- EU kommisjonens forordning om PFOA
Både for PFOS og PFOA er det noen unntak fra forbudene, og det er også satt en grense for hvilket innhold det kan være av disse stoffene uten at de omfattes av forbudene.
EU-kommisjonen har fastsatt grenseverdier for sum av 4 PFAS i en rekke matvarer
PFAS-er inkludert i EUs drikkevannsdirektiv, med en grenseverdi for 20 spesifiserte PFAS-er samt en grense for total PFAS
Videre har fem Europeiske land inkludert Norge foreslått en restriksjon for en lang rekke PFAS-er
Forskningsprosjekter ved Folkehelseinstituttet
Folkehelseinstituttet er involvert i mange forskningsprosjekter på fluorerte stoffer som kommer under betegnelsen PFAS. I studiene undersøker vi hvordan og i hvor stor grad vi eksponeres for PFAS. Vi ser også på sammenhengen mellom eksponering og forskjellige helseeffekter.
Flere av prosjektene benytter data fra Den norske mor og barn-undersøkelsen (MoBa), Miljøbiobanken og Den norske Morsmelkstudien (HUMIS). Pågående og tidligere PFAS prosjekter er:
- The impact of perfluorinated toxicants and the gut microbiome on vaccine responses in children (NonProtected)
- Advancing Tools for Human Early Lifecourse Exposome Research and Translation (ATHLETE )
- Partnership for the Assessment of Risks from Chemicals (PARC)
- Employing the population-based Janus Serum Bank as ‘Time Machine’, to explore kidney and testicular cancer and their relationship with exposure to PFAS ‘Forever Chemicals’
- Influences of Per- and polyfluoroalkyl substances (PFASs) on pubertal development and body composition among Norwegian children. The Bergen Growth Study 2 (BGS2)
- “HE-POP: Studying the Health Effects of Persistent Organic Pollutants, Using Mass Spectrometry, Organoids, and Organ-On-A-Chip”
- Joint Action Prevent NCD
- The Human Early Life Exposome (HELIX) project
- Human Biomonitoring for Europe (HBM4EU)
- Advanced Tools for Exposure Assessment and Biomonitoring (A-TEAM)
- Prenatal exposure to toxicants and childhood neurodevelopmental disorders and cognitive functions (NeuroTox)
- The CATCH-UP project: The impact of pre- and postnatal exposure to mixtures of environmental toxicants on catch-up growth, obesity and cardio-metabolic health in children
- Immunotoxic effects of prenatal and childhood exposure to perfluoroalkyl substances - PFAS-ImmTox
- Pulmonary toxicity of per- and polyfluoroalkyl substances (PFAS) - development of an in vitro screening procedure
I flere av disse prosjektene er det allerede publisert forskningsartikler og noen av disse finnes i referanselista. I de andre prosjektene vil forskningsartikler publiseres i fremtiden.
