Deponering og forbrenning - råd og føringer
Artikkel
|Oppdatert
Råd og føringer om avfallshåndtering i form av deponering og forbrenning.
Deponering
Deponering av avfall har den størst påvirkning på miljøet og kan gi utslipp av helse- og miljøfarlige stoffer i mange år. I dag deponeres ganske lite avfall i Norge, og nedgangen skyldes av strengere miljøkrav og et forbud mot å deponere biologisk nedbrytbart avfall fra 2009. I de senere årene har mengden avfall som deponeres gradvis økt fra 1.24 millioner tonn i 2013 til rundt 2,35 millioner tonn i 2021. Denne økningen skyldes at mer betong- og teglavfall har blitt deponert, og de senere årene også mer farlig avfall.
Det har vært en nedgang i antall deponier i Norge. Kravene til eksisterende deponier er strenge: Det kreves blant annet dobbel bunn- og sidetetting og sigevannshåndtering. Det kreves også at utslippene overvåkes. I Norge har man gått bort fra bruk av deponier til avfallshåndtering, og bruker heller metoder som avfallsforbrenning. Men det finnes fortsatt gamle deponier under bakken flere steder i landet, blant annet på Grønmo i Oslo hvor fortsatt. produseres klimagasser som kan brukes til energigjenvinning.
Påvirkning på miljø og helse
Deponering av avfall betyr ofte en overføring av miljøproblemer til kommende generasjoner fordi utslipp fra deponier strekker seg over svært lang tid; enkelte typer utslipp fortsetter i flere hundre år etter at deponiet er avsluttet. Både deponert avfall og tidligere tiders deponier med farlig avfall, forurenset grunn, forurensede sedimenter og forurensning fra nedlagte gruver er en viktig kilde til utslipp av klimagasser og helse- og miljøfarlige kjemikalier.
Miljøvirkningene har betydning for livskvalitet og helse for dagens generasjon. Deponering av avfall fører til utslipp av næringssalter og andre stoffer som bidrar til å redusere kvaliteten på lokale vannressurser og påvirker bruksmulighetene til friluftsformål som bading, fiske mv. Avfallsanlegg båndlegger arealer og forårsaker nærmiljøproblemer i form av lukt, støy, skadedyr mv. og legger beslag på betydelige arealer. Dårlig planlagt sluttbehandling av avfall forårsaker i beste fall forsøpling og dermed utrivelige omgivelser som reduserer velvære og livskvalitet.
Betydelige mengder helse- og miljøfarlige kjemikalier er opp gjennom årene blitt plassert i avfallsfyllinger eller tilført grunnen via lekkasjer og uhell fra offentlig og privat virksomhet. Problemene knytter seg først og fremst til gamle industriutslipp, men gjelder også avfallsdeponier som inneholder farlig avfall, eldre industritomter og annen grunn som er forurenset med miljøskadelige stoffer, forurensede sedimenter i havner, fjorder og vassdrag, og forurensede områder i forbindelse med nedlagte gruver. Slike forurensede lokaliteter kan være kilder til spredning av miljøforurensninger til jord, grunnvann og overflatevann, og dette kan medføre fare for akutt forurensning eller alvorlig langsiktig forurensning.
På noen områder kan forurensningene utgjøre en direkte helserisiko, forårsake uopprettelige miljøskader, og medføre at arealer ikke utnyttes på en ønsket måte i fremtiden.
Et deponi påvirker miljøet på mange måter. Biologisk nedbrytning (gjelder også avfall som i utgangspunktet ikke defineres som biologisk nedbrytbart) og kjemiske prosesser kan gi sterkt forurenset sigevann. Sigevann fra kommunale deponier har høye konsentrasjoner av organisk stoff, nitrogen, jern, enkelte andre metaller og uorganiske salter. Vannet inneholder også varierende konsentrasjoner av tungmetaller og organiske forurensninger. Forurensningskonsentrasjonene i sigevann er normalt langt høyere enn for kommunalt avløp (1).
Krav om system for oppsamling og analyseprogram for sigevann
Siden konsentrasjonene av forurensning kan være svært høye, kan påvirkningen av lokal mottaker bli alvorlig. Det stilles nå krav om at alle deponier skal ha systemer for oppsamling og analyseprogram for sigevann, og behovet for rensing skal dermed kunne vurderes fortløpende (mer om reglene som regulerer utslipp fra deponier (2)). De ulike rensemetodene for sigevann har ulik effekt på de meget forskjellige forurensingene, så en kvalifisert vurdering må ligge til grunn ved valg av rensemetode ved de forskjellige deponier. Miljødirektoratet har oppsummert dette (3).
Nedbryting av organisk materiale fører til at det dannes gasser. På deponiene foregår prosessen stort sett uten tilgang på oksygen, og gassblandingen består da vesentlig av klimagassen metan (CH4) og små mengder av endel andre gasser. Noen av disse kan gi betydelige luktproblemer i omgivelsene. Et særskilt problem med forurensning fra deponier er at utslipp til luft og vann kan fortsette i mange tiår, muligens mange hundreår etter at fyllingen deponiet er lukket. Det knytter seg ennå stor usikkerhet til dette utviklingsforløpet siden deponier - slik man kjenner dem i dag - ikke er stort mer enn 50 år gamle.
Forbud mot deponering av biologisk nedbrytbart avfall
Deponering av avfall reguleres av avfallsforskriften, for å sikre at deponeringen skjer på en forsvarlig og kontrollert måte (kapittel 9. Deponering av avfall; lovdata.no).
Fra 1. juli 2009 ble det forbudt å deponere biologisk nedbrytbart avfall som restavfall, papir/papp, trevirke og tekstiler av naturstoffer (ull og bomull). Avfallsforskriften (5) hadde fra før forbud mot deponering av våtorganisk avfall som slam og matavfall. Krav til oppsamling av deponigass og forbudet mot deponering av nedbrytbart avfall vil gi reduserte utslipp av klimagassen metan.
Forbudet mot deponering av biologisk nedbrytbart materiale reduserer utslippet av metan, som i tillegg skal samles opp og brennes (med eller uten energigjenvinning). Metangassutslippet er gått ned med siden 1990 pga. slike tiltak og fakling av metangassen. Utslippene fra avfallsdeponier utgjør i underkant av 2% av de samlede norske klimagassutslippene.
I tillegg, ble det forbud fra oktober 2022 å deponere avfall som er samlet inn separat for forberedelse til ombruk og materialgjenvinning.
Forbrenning
Forbrenning blir en stadig viktigere måte å håndtere avfall på. Ca. 3,1 millioner tonn avfall forbrent i 2021 og tilsvarer ca. 26 prosent av alt avfallet. Energiutnyttelsen i avfallsforbrenningsanleggene økte jevnt i 1990-årene, og har vært relativt stabil siden. Stadig flere forbrenningsanlegg utnytter varmen i fjernvarmeanlegg e.l.
Anlegg som brenner avfall, må ha tillatelse fra myndighetene. Kapittel 10 i avfallsforskriften (lovdata.no) regulerer all forbrenning av avfall og farlig avfall, uansett størrelse på anlegget eller mengden avfall som forbrennes.
Påvirkning på miljø og helse
Forbrenningsanlegg har strenge miljøkrav, men forbrenning av avfall kan likevel medføre utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier, støv og sure komponenter. Den mest alvorlige helse- og miljøfarlige kjemikalier ved forbrenning av avfall er utslipp av tungmetaller som kadmium, kvikksølv og bly, og av giftige organiske forbindelser som dioksiner. Utslipp av spesielt helseskadelige stoffer som dioksiner kan skade naturmiljøet over større områder, men her har utslippene gått ned med over 80 % de siste tjue årene.
Strenge miljøkrav har ført til at antallet avfallsforbrenningsanlegg er blitt redusert fra 48 anlegg i 1989 til om lag 20 anlegg i dag. De siste årene er det bygget nye forbrenningsanlegg med høy miljøstandard.
Alle gamle anlegg er enten oppgradert eller nedlagt, slik at utslippene av miljøforurensninger er redusert betydelig. Det er sju store kommunale avfallsforbrenningsanlegg i Norge, dvs. anlegg som forbrenner mer enn 100 000 tonn avfall per år.
Uten tilstrekkelig rensing vil forbrenning kunne medføre relativt store utslipp av miljøgifter, støv og stoffer som medvirker til sur nedbør og klimaendringer. Dette kan gi langsiktige og alvorlige miljøskader og påvirke folks helse. De alvorligste miljørisikoene ved forbrenning av avfall skyldes utslipp av tungmetaller som kadmium, kvikksølv og bly, og giftige organiske forbindelser som PAH og dioksiner.
Utslippene av dioksiner og tungmetaller er betydelig redusert de siste 10-15 årene. Reduksjonen har skjedd etter at myndighetene innførte strenge utslippskrav for alle avfallsforbrennings¬anlegg. Ny og bedre teknologi for forbrenning og rensing har gjort utslippsreduksjonene mulige.
Alle avfallsforbrenningsanlegg har røykgassrensing for å redusere utslipp til luft. Renseprosessen medfører at det oppstår restprodukter, som flygeaske og slam. I tillegg ligger slagg og bunnaske igjen i forbrenningsovnen etter forbrenning. Restprodukter fra forbrenningen er farlig avfall og skal legges på deponi for farlig avfall.
I tillegg til de kommunale avfallsforbrenningsanleggene finnes det anlegg for forbrenning av biomasse (bark, treflis, spon o.l.) i mindre skala på gårder, institusjoner etc., samt i stor skala for energiutnyttelse i industrien. Selv om dette i stor grad er avfall, er dette anlegg som ofte ikke omfattes av avfallsforskriftens kapittel 10 om forbrenning av avfall.
Det finnes ikke lenger dedikerte anlegg for sykehusavfall. Slikt avfall blir tatt imot av anlegg som også mottar kommunalt avfall.
Krematorier har tidligere vært en kilde til utslipp av kvikksølv fra amalgamfyllinger. Fra 2007 er det kommet et eget kapittel i forurensningsforskriften som regulerer utslipp fra krematorier. Det stilles nå rensekrav til utslipp av støv, kvikksølv og karbonmonoksid fra krematorier. Grenseverdiene er ulike for store og små anlegg. Det stilles også andre forbrenningstekniske krav som skal bidra til å hindre utslipp av forurensning. Rapporten Kartlegging av miljøgifter rundt avfallsforbrenningsanlegg: Norsk energi (2012) (pdf) indikerer at forbrenningsanlegg i dag forårsaket svært liten lokal forurensning (4).
Forbrenning og deponering av farlig avfall
Forbrenning og deponering av farlig avfall skjer i henhold til særskilte tillatelser (jfr. pkt. 5 under referanser). I tillegg eksporterer Norge avfall til andre land, spesielt de nordiske.
Ikke alt farlig avfall blir sluttbehandlet på forsvarlig måte. Noe av avfallet havner sannsynligvis direkte i naturen f. eks ved at det dumpes, graves ned, eller helles i kloakken. Denne type disponering kan innebære en alvorlig fare for miljøet, - for eksempel kan et halvt glass oljeavfall forurense 100 000 liter drikkevann, i form av uakseptabelt høye konsentrasjoner av olje i vannet.
Farlig avfall som blandes i det øvrige produksjons- og forbruksavfallet vil havne på vanlige deponier eller forbrenningsanlegg som ikke er beregnet for farlig avfall, og som derfor ikke har tilstrekkelig renseteknologi. Det er da fare for alvorlig forurensning.
