Generelt om avfall i Norge
Artikkel
|Oppdatert
Denne artikkelen beskriver negative helseeffekter av avfall, og hva som gjøres for å forebygge dette. Den inneholder også nøkkeltall, klassifisering, ansvar og regelverk for avfallsområdet.
Avfall utgjør en stor og uensartet gruppe. Både ved sitt innhold av skadelige stoffer og i kraft av de store mengdene som det er tale om, kan avfall føre til uheldige skader på helse så vel som på miljø.
Den sterke økonomiske veksten de siste generasjonene har ført til en tilsvarende kraftig økning i forbruket av varer og tjenester, ikke minst i Norge. Denne produksjons- og forbruksveksten har vært fulgt av en tilsvarende økning i avfallsmengdene. Dette stiller økende krav til kildesortering, gjenbruk og effektiv sluttbehandling.
Nøkkeltall om avfall
I 2019, ble det generert over 12 millioner tonn avfall i Norge: 2,4 millioner tonn fra husholdninger (20 %), 1,8 millioner tonn fra industrien (15 %), 3,2 millioner tonn fra bygge- og anleggsvirksomhet (26 %), 2,2 millioner tonn fra tjenesteytende næringer (18 %) og 2,5 millioner tonn fra andre eller uspesifisert næring (20 %). Bygge- og anleggsvirksomheten er den største kilden til avfall i Norge, mens avfallsmengden fra husholdningene er ganske stabil. Nær 71 prosent av det samlede avfallet (12 millioner tonn) ble gjenvunnet og cirka 41 prosent ble materialgjenvunnet.
Avfall påvirker helsen vår
De forskjellige bestanddelene i avfall kan skade helsen ved at de kan ha uheldige kjemiske egenskaper, ved at de kan avgi stråling, eller at de fører til spredning av bakterier og virus som kan gi sykdom. Direkte helseskader knyttet til avfall og avfallsbehandling kan være vanskelig å påvise.
Det er ikke grunnlag for å hevde at avfall og avfallsbehandling samlet sett fører til betydelige direkte helseproblemer. Utgangspunktet for helse- og forurensningsmyndighetenes innsats på avfallsfronten er risikoen for at store områder kan bli generelt forurenset med problemstoffer. PCB, dioksiner, kadmium og kvikksølv er eksempler på slike stoffer.
Hvor store miljøproblemer avfall fører med seg avhenger av:
- hvor mye avfall som oppstår
- sammensetning av avfallet
- hvor mye avfall som håndteres ulovlig
- hvor mye avfall som går til sluttbehandling
- standarden på anleggene som behandler avfallet
Miljøforurensning knyttet til avfall skyldes blant annet det store innholdet av næringssalter, lekkasje av tungmetaller og klimagasser fra avfallsdeponier, og utslipp av klorerte organiske forbindelser som dannes ved forbrenning under ikke-optimale forhold.
Negative helseeffekter
De forskjellige typene avfall medfører forskjellige typer helseproblemer og -effekter, for eksempel:
- Farlig avfall betyr et særskilt problem ved sitt innhold av potensielt miljø- og helseskadelige stoffer.
- Behandling av husholdningsavfall fører til hyppige belastningsskader blant renholdsarbeiderne, og til mulighet for stikkskader etc.
- Befolkningen kan være plaget av lukt fra avfall som er mellomlagret eller deponert.
- Deponering gir avrenning av forurensende komponenter og avgassing av metan.
- Forbrenning produserer røyk og forurensning som kan bli spredd over store områder.
- Produksjonsavfall båndlegger arealer, og deponering av slikt avfall kommer ofte i konflikt med friluftsinteresser.
- Spesialavfall er den avfallstypen som har potensielt størst betydning for helse.
Hva gjøres for å begrense negative helseeffekter?
Kommunene kan bidra til reduserte helse- og miljøproblemer fra avfall først og fremst ved sitt forebyggende helse- og miljøarbeid. Viktige arbeidsområder er å sikre tilfredsstillende forhold for innsamling, oppbevaring og sluttbehandling av farlig avfall, og å etablere gode systemer for kildesortering av husholdningsavfall. Utarbeidelse av kommunale avfallsplaner spiller en sentral rolle i dette arbeidet.
Behandling av husholdningsavfall er under omforming ved at det satses kraftig på kildesortering og gjenvinningsordninger. Andelen som ble sendt til materialgjenvinning har økt noe i perioden 2016 til 2019, og i 2019 ble cirka 40 prosent av avfallet gjenvunnet. Ordningene som innføres varierer fra kommune til kommune. Kommunale myndigheter har ofte meget god kompetanse både på de tekniske og hygieniske sidene av behandling av husholdningsavfall.
Miljøvernmyndighetene i Norge og i Europa for øvrig intensiverer arbeidet med spesialavfall. En sterkere innsats er også ventet når det gjelder avfall til avløp. Helse- og miljøproblemer fra spesialavfall som spres til vann og luft er ofte av global karakter. Dette stiller store krav til lokale myndigheters innsats for å motivere forbrukere og næringsliv, slik at man kan oppnå en mer fullstendig innsamling av spesialavfallet enn det som er tilfellet i dag. For lokale myndigheter blir oppgaven å legge til rette for gode innsamlingsordninger for spesialavfall.
Klassifisering av avfall og søppel
Avfall kan klassifiseres og inndeles på forskjellige måter, etter sin opprinnelse eller etter sin beskaffenhet. Forurensningsloven deler inn avfallet i følgende 3 grupper:
Husholdningsavfall
Avfall fra private husholdninger, herunder større gjenstander som inventar og lignende.
Næringsavfall
Avfall fra offentlige og private virksomheter og institusjoner.
Farlig avfall
Avfall som ikke hensiktsmessig kan behandles sammen med annet husholdningsavfall eller næringsavfall på grunn av sin mengde, eller fordi det kan medføre alvorlig forurensning eller fare for skade på mennesker eller dyr.
Avfall som ressurs
Det skjer mye positivt innen avfallsområdet. Bedre regelverk og økt materialgjenvinning og ombruk bøter på mange av de negative effektene av økte avfallsmengder.
Avfall kan være en ressurs hvis det kan gjenvinnes uten for store kostnader. Å ta godt vare på denne ressursen er et viktig element også for å redusere skadevirkningene. Dersom forholdene og rammebetingelsene legges til rette for det, kan avfall utnyttes som råvare til nye produkter eller som energikilde.
Avfall kan materialgjenvinnes, gjenvinnes eller sluttbehandles - helt eller delvis. Sluttbehandling utgjør både deponering og forbrenning uten energiutnyttelse. Avfall gjenvinnes gjennom materialgjenvinning, biologisk behandling som kompostering, eller forbrenning med energiutnyttelse.
Hvem gjør hva?
Klima- og miljødepartementet har det overordnede ansvaret for avfallspolitikken, men Miljødirektoratet forvalter regelverk på avfallsområdet og gir retningslinjer for hvordan det skal praktiseres.
Kommunene har ansvar for husholdningsavfall, mens næringslivet har ansvar for eget avfall. Forskrift om gjenvinning og behandling av avfall legger føringer for avfallshåndtering for begge parter.
Kommunens ansvar
Kommunene har ansvar for å samle inn og behandle husholdningsavfall. De har også et ansvar for at det eksisterer et tilbud for levering av farlig avfall i kommunen. Dette skal i første rekke være et tilbud for avfallsbesittere med mindre mengder farlig avfall, særlig husholdninger og mindre næringsvirksomheter. Kommunene har ulike løsninger - alt fra henteordninger til betjente mottak for farlig avfall, som ofte finnes i tilknytning til den kommunale avfallsplassen, miljøstasjoner og miljøbusser.
Kommunale avfallsplaner
Avfallsplaner skal utarbeides og danne grunnlag for å gjennomføre tiltak som sikrer kostnadsdekning og sortering/gjenvinning. Alle avfallstyper omfattes av planen; både husholdningsavfall, produksjonsavfall og spesialavfall.
Næringslivets ansvar
Næringslivet står fritt til å velge behandlingsløsning for eget avfall innen gjeldende regelverk. Noen industribedrifter har egne deponier eller forbrenningsanlegg. Det vanligste er imidlertid at næringsavfallet behandles av kommunale eller private avfallsanlegg, eller av gjenvinningsbedrifter.
Kommunene er oppfordret til å søke løsninger gjennom interkommunalt samarbeid.
Næringslivets ansvar
Næringslivet står fritt til å velge behandlingsløsning for eget avfall innen gjeldende regelverk. Noen industribedrifter har egne deponier eller forbrenningsanlegg. Det vanligste er imidlertid at næringsavfallet behandles av kommunale eller private avfallsanlegg, eller av gjenvinningsbedrifter.
Retningslinjer og regelverk
Det finnes retningslinjer og regelverk for avfallshåndtering som både kommuner og næringsliv må forholde seg til, for eksempel:
- forskrift om gjenvinning og behandling av avfall (Lovdata.no)
- regulering av deponering og forbrenning i henhold til EUs gjeldene regelverk
- sluttbehandlingsavgift for deponering og forbrenning uten energigjenvinning
- returordninger for EE-avfall, emballasje, biler, dekk, batterier, spillolje og PCB-holdige isolerglassruter
Normer, grenseverdier og standarder
Ansvar for å ta imot husholdningsavfall ligger hos kommunen, som også skal legge forholdene til rette for mottak av mindre mengder farlig avfall. Næringslivet er ansvarlig for sitt eget avfall.
Avfall er generelt regulert av forurensningsloven (sett inn lenke til loven) som blant annet definerer de forskjellige avfallstypene, og spesielt i forskrift om gjenvinning og behandling av avfall (sett inn lenke til forskriften) (avfallsforskriften) (1).
Denne forskriften regulerer blant annet hva som skal regnes som farlig avfall, hvordan det farlige avfallet skal oppbevares, og plikter for avfallsbesitter og avfallshåndterere.
Avløpsvann
Miljøverndepartementets avløpsregelverk gir en helhetlig og mer effektiv regulering av avløpsområdet. Regelverket omfatter alle utslipp av sanitært og kommunalt avløpsvann. Regelverket innebærer endringer for både Statsforvalterens og kommunens arbeid innen avløpsområdet. Statsforvalteren må håndheve nye rense- og kontrollkrav for avløpsanlegg i større tettbebyggelser. Kommunen får økt forurensningsmyndighet og må håndheve nye rense- og kontrollkrav for avløpsanlegg i mindre tettbebyggelser.
Krav i EUs avløpsdirektiv blir integrert i standardkravene i forurensningsforskriften. Det blir et generelt forbud mot utslipp av oppmalt matavfall til offentlig avløpsnett. Kommunen kan fastsette unntak fra forbudet ut fra forskriften.
Slam
Avløpsvann fra husholdninger og industri føres via det offentlige avløpsnettet til renseanlegg. I renseanlegget skilles det ut avløpsslam. Det organiske materialet, næringssaltene og forurensningene som trekkes ut av avløpsvannet under rensing, blir igjen i avløpsslammet.
Slam fra rensing av avløpsvann er en viktig og næringsrik ressurs. Slammet blir brukt til jordforbedring i jordbruket, på grøntarealer eller levert til jordprodusenter. Hvis avløpsslam ikke blir behandlet og disponert riktig, kan det forårsake forurensning. Dette kan skje i form av avrenning til vann, forurensning av jord eller utslipp til luft av lukt og klimagassen metan. Før slammet kan brukes, må smittestoffer og lukt fjernes. Vanlige behandlingsmetoder for slam er kompostering eller utråtning med produksjon av biogass.
Avløpsslam kan inneholde sykdomsfremkallende organismer og kan føre til forurensninger. Håndtering og bruk av avløpsslam er derfor regulert gjennom forskrift om gjødselvarer mv. av organisk opphav (sett inn lenke til forskriften). I forskriften er det blant annet stilt krav til hvor mye tungmetaller avløpsslammet kan inneholde. Forskriften begrenser også mengde avløpsslam som kan brukes per arealenhet når avløpsslam brukes i jordbruket. Myndigheten deles mellom Miljødirektoratet og Mattilsynet via de lokale jordbrukskontorene i kommunen.
Tungmetaller i avløpsslam
Tungmetallene i avløpsslam kommer fra ulike kilder. Industri vil ofte være den største enkeltkilden. Husholdningene bidrar også med betydelige mengder. For bly kan husholdningene bidra med så mye som 80 prosent og for kadmium 40 prosent av totalmengden i slammet.
Det er gjennomført en kartlegging av kildene til miljøgifter i avløpsvann og slam.
Det forventes at innholdet av miljøgifter i avløpsslam vil reduseres ytterligere når bruken av mange miljøgifter reduseres.
