Farlig avfall
Artikkel
|Oppdatert
Farlig avfall er definert som avfall som ikke hensiktsmessig kan håndteres sammen med forbruksavfall fordi det kan medføre alvorlige forurensninger eller skade på mennesker eller dyr.
Hva er farlig avfall?
I 2019 ble det levert inn i underkant av 1,6 millioner tonn farlig avfall. Det har vært en jevn økning i mengden fra år til år, og det er oljeholdig avfall som øker mest. Tungmetallholdig avfall og forurenset masse har økt kraftig siden år 2000.
Hva som skal betegnes som farlig avfall defineres i kapittel 11 i forskrift om gjenvinning og behandling av avfall (avfallsforskriften – lenke nederst i artikkelen). Listen over de forskjellige kategorier av farlig avfall er inndelt etter avfallets opprinnelse, se vedlegg 1 i Den europeiske avfallsliste (EAL), i ovennevnte forskrift (1).
- EAL er bygget opp slik at avfallstypene er sortert etter prosesser som beskriver hvordan avfallet oppstod. Dette betyr at en bestemt avfallstype kan gjenfinnes i flere ulike grupper avhengig av opprinnelsen eller at en bestemt industri kan gjenfinne de farlige avfallstypene de genererer i ulike kategorier. For andre avfallstyper finnes det såkalte speilinnganger, det vil si at avfallet er farlig "hvis det inneholder farlige stoffer", men ellers ikke.
- EU vedtok revidering av EAL og konsentrasjonsgrenser for farlig avfall i 2015. Endringen av selve avfallslista har ikke vesentlig betydning for Norge. Dette betyr også lavere grenseverdier for farlig avfall. Kjemikalieklassifiseringen er også i en overgangsfase i EU, og det norske regelverket tilpasses etter hvert.
Avfallsforskriften inneholder en rekke bestemmelser om merking, behandling og levering. Virksomheter har leveringsplikt for farlig avfall når mengden overstiger 1 kg. Farlig avfall skal ikke blandes med annet avfall.
Behandling av farlig avfall?
Kommunene har fått ansvar for å sørge for tilstrekkelige mottaksordninger for farlig avfall fra husholdninger og virksomheter som genererer mindre mengder farlig avfall (opptil 400 kg avfall per avfallsbesitter). Det finnes også innsamlere for farlig avfall over hele landet som i første rekke betjener næringslivet. Disse må ha tillatelse fra miljømyndighetene til å samle inn farlig avfall. I tilknytning til innsamlervirksomheten driver innsamlerne ofte et mottak eller mellomlager for farlig avfall. Her oppbevares og emballeres avfallet (emballasjen merkes tydelig med deklarasjonsnummer og type avfall) før det videresendes til sluttbehandling.
Det er egne innsamlingsordninger for en del farlig avfall, blant annet nikkel-/kadmiumbatterier, spillolje og PCB-holdige isolerglassruter. Andre avfallstyper er ikke nødvendigvis i seg selv direkte farlige for mennesker, men de kan inneholde helse- og miljøfarlige stoffer. Brukte elektroniske og elektriske artikler er eksempler på slikt avfall, og det er egne innsamlingsordninger også for dette. Private leverer til forhandlere eller kommunale avfallsstasjoner, mens det finnes godkjente returselskap som tar imot slikt avfall fra næring.
Det er ofte hensiktsmessig å ha internasjonal arbeidsdeling for å håndtere og gjenvinne farlig avfall, og Norge eksporterer og importerer derfor farlig avfall i likhet med andre land. Det er riktignok et forbud mot eksport av avfall til utviklingsland dersom man ikke er sikker på at mottaker har tilfredsstillende anlegg for håndtering. I 1990 forpliktet Norge seg til Baselkonvensjonen (en konvensjon under FNs miljøprogram (UNEP)), som regulerer grensekryssende transport av farlig avfall.
Norge har en nasjonal avfallsstrategi
Strategien tar også for seg avfall som inneholder spesielt farlige stoffer og tiltak for å håndtere og redusere dette avfallet. Blant disse avfallstypene er:
- Småelektronikk: inneholder blant annet bromerte flammehemmere
- Isolasjon fra bygg og anlegg: inneholder klimagasser og bromerte flammehemmere
- Bygg- og anleggsavfall med PCB: en av de mest potensielt farlige miljøforurensningene
- Utvalgte organiske løsemidler fra renseribransjen: inneholder tetrakloreten (PER)
- PFOS-holdig brannskum: inneholder polyfluorerte organiske forbindelser (PFCs)
- Impregnert trevirke: inneholder tjærestoffgruppen PAH, kopper, krom og arsen
- Oljeholdig avfall: såkalt slop som oppstår ved vask av tanker og bearbeiding av metall
Helseeffekter
Farlig avfall inneholder helse- og miljøfarlige stoffer som kan føre til alvorlige forurensninger eller skader på mennesker eller dyr. Helseeffektene kan variere alt etter hvilket stoff man utsettes for via luft (innånding), hudkontakt eller oralt (svelging).
En del viktige forurensningskomponenter er:
- Tungmetaller: Nikkel, krom, kadmium, kvikksølv, bly
- PCB
- Dioksiner
- PAH
- Plantevernmiddelrester
- Cytostatika
- Organiske løsningsmidler
- Smittsomme organismer: virus (HIV, hepatitt), bakterier
Stoffer og kjemikalier i blanding (cocktail-effekt) kan i visse tilfeller ha uventede totaleffekter på helsen. Det kan være meget vanskelig eller umulig å spore et helseproblem tilbake til én enkelt faktor. Eksemplet asbest er her et unntak: Asbest fører til lungehinnekreft (mesoteliom) dersom man utsettes for dette stoffet over lang tid. Denne kreftformen forekommer sjelden, men personer som får lungehinnekreft har så og si alltid vært utsatt for asbest. Siden selv meget lav eksponering er farlig, skal håndtering av asbestholdig avfall utføres ifølge egne forskrifter.
- Asbest (Arbeidstilsynet)
Håndtering av avfall gir en langt større risiko for eksponering i yrkesmessig sammenheng enn for befolkningen generelt. Bedrifter som produserer avfall skal ha klarlagt risikomomentene og lagt opp rutiner etter kravene i internkontrollforskriften. Renholdsarbeidere er spesielt utsatt. Dette er omfattende dekket i Arbeidstilsynets veiledninger og omtaler av hvordan risiko skal håndteres.
Anlegg for etterbehandling av farlig avfall kan være utsatt for ulykker. I 2007 eksploderte et tankanlegg for håndtering av oljeavfall i Gulen kommune, og over 300 personer ble utsatt for røyken fra brannen. De helsemessige virkningene var akutte betennelsesliknende reaksjoner, kvalme og ubehag, særlig knyttet til lukten (merkaptaner, hydrogensulfid, svoveldioksid). Alle symptomer var forbigående. Til tross for at eksplosjonen kunne ha inneholdt kreftfremkallende hydrokarboner, er det ikke grunn til å tro at ulykken har medført økt kreft- eller sykdomsrisiko for de eksponerte. To rapporter er tilgjengelig (3, 4).
