Fakta om koronaviruset SARS-CoV-2 og sykdommen covid-19
Oppdatert
Dette innholdet er arkivert og blir ikke oppdatert.
SARS-Cov-2 er navnet på viruset som forårsaker sykdommen covid-19. Viruset ble identifisert i januar 2020. Her finner du informasjon om smittemåte, hvor smittsomt viruset er, symptomer og hvordan sykdommen arter seg.
Om koronaviruset
Koronavirusfamilien omfatter mange ulike virus som kan gi luftveisinfeksjon. Mange koronavirus forårsaker lette forkjølelser, mens andre kan gi mer alvorlig sykdom og i noen tilfeller død.
Det nye koronaviruset SARS-CoV-2 ble identifisert i januar 2020. Det har visse genetiske likheter med SARS-viruset (Severe Acute Respiratory Syndrome) som også tilhører koronavirusfamilien. Viruset som forårsaker MERS (Middle East Respiratory Syndrome) er et annet koronavirus.
Koronavirus finnes også hos dyr. I sjeldne tilfeller kan koronavirus utvikle seg og smitte fra dyr til menneske, og mellom mennesker, slik man så under SARS-epidemien i 2002. Da kom smitten trolig fra flaggermus via sivettkatter og andre dyr. Dromedarer og kameler er smittekilder for sykdommen MERS som ble oppdaget i 2012.
SARS-CoV-2 kommer trolig fra flaggermus og smittet til mennesker i slutten av 2019, enten direkte eller via et annet dyr.
Ulike varianter av SARS-CoV-2
Som med andre virus, skjer det små endringer i arvematerialet (RNA) til SARS-CoV-2 når det formerer seg. Dette kalles mutasjoner. De fleste mutasjoner har liten eller ingen effekt på egenskapene til viruset, men av og til oppstår det mutasjoner som fører til endringer som kan ha betydning for virusets smittsomhet, evne til å skape alvorlig sykdom hos verten og evne til å unnslippe immunforsvaret etter vaksine eller etter gjennomgått infeksjon (immune escape).
Disse variantene overvåkes nøye da de kan få betydning for pandemiens utvikling. Så langt er det identifisert flere varianter av SARS-CoV-2 som overvåkes internasjonalt. Disse kalles VOC (Variants of Concern) og VOI (Variants of Interest). Se oversikt over disse på sidene til det europeiske smittevernet, ECDC. FHI følger nøye med på utviklingen av disse variantene og oppdatert informasjon kan finnes i våre risikovurderinger og i våre råd om påvisning og overvåkning av disse variantene.
Alle vaksiner som er godkjente i Norge gir god beskyttelse mot alvorlig sykdomsforløp ved alle virusvarianter som er kjent så langt, også de som er identifisert som VOC og VOI.
For mer informasjon:
Smittemåte
Smitte med SARS-CoV-2, skjer fortrinnsvis ved nær kontakt med en smittet person ved at man blir eksponert for små og store dråper som inneholder virus fra luftveiene. Personer med covid-19 er mest smittsomme i 1-2 dager før symptomstart (presymptomatisk periode) og i de første dagene etter symptomstart. Man kan være smittet med SARS-CoV-2 uten å utvikle sykdom (asymptomatisk), og likevel smitte videre. Personer som ikke utvikler symptomer, smitter trolig i noe mindre grad andre enn de som får symptomer.
Tradisjonelt har smittemåter for luftveissykdommer blitt delt i tre kategorier: kontaktsmitte, dråpesmitte og luftsmitte. De siste årene og under den pågående pandemien er det gjennomført mye forskning, ikke minst den romlige spredningen av dråper av ulike størrelser fra luftveiene. Det er også høstet mye erfaring fra hvordan SARS-CoV-2 i praksis smitter. Hva som har vært definert som dråpesmitte og luftsmitte er mer overlappende enn tidligere beskrevet. To viktige faktorer som har betydning for smitte, er dråpestørrelse og avstand til smittekilden. I stedet for å definere noe som dråpesmitte eller luftsmitte har de europeiske og amerikanske smittevernbyråene (ECDC og US CDC) begynt å beskrive smittemåtene for luftveissykdommer i tre kategorier:
- Innånding av små og mellomstore dråper som inneholder smittsomt virus. Risiko for smitte er størst nær en smittebærer, hvor konsentrasjonen av dråpene er størst.
- Avsetning av store og mellomstore dråper med virus på eksponerte slimhinner, eksempelvis dråper fra hosting og nysing som treffer øyne eller munn. Risiko for smitte er størst nær en smittet person.
- Kontaktsmitte: Berøring av slimhinner (øyne, munn, nese) med viruspartikler fra urene hender, for eksempel etter berøring av overflater som er forurenset med virus, direkte kontakt med smittebærer, eller deponering av dråper med virus på hender.
Personer med SARS-CoV-2-infeksjon kan skille ut dråper med virus fra munn og nese. Graden av dråpedannelse fra en person er både individ- og aktivitetsavhengig. Nysing, hosting, roping, synging og trening øker dråpedannelsen. I tillegg finnes det individer som av ukjente grunner produserer mer dråper enn andre (10-100 ganger mer). Mengden av virus i hver dråpe kan også variere gjennom infeksjonsforløpet og mellom personer.
Konsentrasjonen av dråper avtar med økende avstand fra kilden ettersom de store dråpene raskt faller til bakken, og konsentrasjonen av de mindre dråpene fortynnes i luften. Nåværende kunnskap tyder på at SARS-CoV-2 fortrinnsvis smitter ved innånding og avsetning av dråper ved nærkontakt. Små dråper kan holde seg i luften lenge (minutter til timer) og bevege seg over lengre avstand enn større dråper. Selv om generell smitterisiko avtar med økende avstand, kan smittespredning over lengre avstander forekomme ved spredning av virusholdige små dråper fra nese og munn hos en smitteførende person. Risiko for smitte med små dråper over lengre avstander øker med økende oppholdstid i rom med lavt luftvolum eller utilstrekkelig ventilasjon, og i forbindelse med aktiviteter som gir økt dråpedannelse. Massesmittehendelser har særlig forekommet etter innendørs sammenkomster med høy persontetthet og aktiviteter som gir økt dråpedannelse, som synging. Risiko for smitte generelt og for massesmittehendelser ser ut til å være mye mindre utendørs.
Kontaktsmitte kan foregå både via direkte kontakt med en smittsom person (for eksempel klemming og håndhilsning) eller indirekte via kontakt med andre overflater som er blitt forurenset med virus (for eksempel dørhåndtak, lysbrytere eller betalingsterminaler). Dråper med smittsomt virus kan dermed overføres fra luftveiene til overflater som blir forurenset og videre til slimhinner i nese, munn og øyne hos en mottakelig person.
Laboratorieundersøkelser tyder på at SARS-CoV-2 kan overleve på overflater fra få timer til flere dager, avhengig av virusmengde, type overflate, temperatur, sollys og luftfuktighet. Påvisning av levende virus på ulike overflater er imidlertid ikke det samme som evne til å forårsake infeksjon hos mennesker.
Det er ukjent hvor stor andel av de covid-19-syke som er smittet via de ulike smitteveiene, og i mange av studiene som er gjort er det også vanskelig å skille sikkert mellom de ulike smittemåtene. Nyere kunnskap tilsier at innåndingssmitte på kort avstand er den viktigste smittemåten. Det er også vist at innåndingssmitte over avstander på mer enn to meter kan forekomme under enkelte forhold.
Selv om kontaktsmitte er sannsynliggjort i en del tilfeller, er det fortsatt uavklart hvor viktig denne smitteveien er for SARS-CoV-2. Viruset er påvist i avføring, blod og urin, men det er så langt ikke kjent at noen er smittet ved kontakt med disse kroppsvæskene.
Selv med en annen inndeling av smittemåter og styrket kunnskap om at innåndingssmitte kan skje over avstander på mer enn to meter, vil vi foreløpig ikke anbefale endring i gjeldende rutiner og smitteverntiltak i befolkningen eller for helsetjenesten, inklusive laboratorietjenesten. Vi vil fortsatt tilrå strengere tiltak ved innendørs enn utendørs aktiviteter. Erfaringene fra Norge viser at smittevernrådene har fungert godt for å begrense spredning av SARS-CoV-2 når rutinene er fulgt (inkludert bruk av personlig beskyttelsesutstyr) i sykehus og andre helseinstitusjoner.
Smitte fra mat, vann og dyr
Det er ingen kjente tilfeller av smitte fra mat, vann eller dyr i Norge. Flere kunnskapsoppsummeringer har konkludert med at dette er en usannsynlig smittevei.
Det er påvist enkelte smittetilfeller fra menneske til dyr i andre land. Mink og andre arter i mårdyrfamilien ser ut til å være lett mottagelig for smitte, og det har forekommet smitte både fra menneske –til mink og fra mink –til menneske i Nederland og i Danmark. Det er viktig at personer som er smittet med SARS-CoV-2 og personer i karantene ikke går på jobb som røktere eller dyrepassere, eller har nærkontakt med mink.
Smitte fra dyr ser imidlertid ikke ut til å spille en sentral rolle i selve smittespredningen av viruset.
- Mattilsynets informasjon om covid-19 og dyr (Mattilsynet)
- OPINION of the French Agency for Food, Environmental and Occupational Health & Safety (kunnskapsoppsummering fra ANSES OPINION)
- ICMSF opinion on SARS-CoV-2 and its relationship to food safety (kunnskapsoppsummering fra International Comission on Microbiological Specifications for Foods)
- Spørsmål og svar om dyr og koronavirus (Veterinærinstituttet)
- Utbrot av koronavirus (Mattilsynet)
- Questions and Answers on the 2019 Coronavirus Disease (COVID-19) (World Organisation for Animal Health)
Når det gjelder bading i basseng, vil klorinnholdet i bassengvannet inaktivere både SARS-CoV-2 og andre virus. Nærkontakt mellom personer i garderober og ved bassenget i forbindelse med bading kan likevel forårsake smitte på lik linje med annen nærkontakt.
Hvor smittsomt er koronaviruset?
Beregninger anslår at én person som er smittet med koronaviruset i gjennomsnitt smitter 2–3 andre, mens én person med influensa smitte 1–2 andre. Sannsynligvis står under 20 prosent av de som er smittet med SARS-CoV-2 for 80 prosent av smitten. Dette tilsier at mange bekreftede syke ikke vil smitte videre, mens et mindretall vil smitte mange. Smittetallet vil være lavere enn 2–3 i Norge både pga. lav befolkningstetthet og pga. iverksatte smitteverntiltak.
Inkubasjonstid
Inkubasjonstiden er tiden fra man blir smittet til man får symptomer på sykdom. Inkubasjonstiden er vanligvis 4-5 dager. Basert på oppdaterte tall, vil 98-99,9% av smittede utvikle symptomer innen 10 dager, men noen få vil kunne utvikle symptomer senere.
Symptom og sykdom
Covid-19 kan gi alt fra ingen symptomer til alvorlig sykdom. I sjeldne tilfeller kan det føre til dødsfall. Vanlige symptomer ved covid-19 er luftveissymptomer og mer generelle symptomer som sykdomsfølelse, feber og muskelsmerter.
Symptomene er noe forskjellige ved de ulike virusvariantene. Ved omikronvarianten, som nå er dominerende i Norge, er de vanligste rapporterte symptomene rennende nese, hodepine, slapphet/energiløshet, nysing og sår hals. Sår hals og rennende nese ser ut til å forekomme hyppigere ved omikronvarianten enn ved deltavarianten. Andre vanlige symptomer er hoste, heshet og feber. Tap av luktesans og smaksans ser ut til å være mindre vanlige ved omikronvarianten enn ved deltavarianten. En oversikt over hyppighet av symptomer fra de to virusvariantene er vist i tabellen nedenfor. Andre symptomer kan også forekomme, alene eller i kombinasjon med andre, som for eksempel magesmerter, oppkast, diaré, og forvirring. Særlig barn og eldre kan ha atypiske symptomer. Forskjeller i symptomer hos vaksinerte og uvaksinerte med omikronvarianten finnes det så langt lite forskning på.
Symptomene som forekommer ved covid-19 er de samme som ved en rekke andre luftveisinfeksjoner. Det er derfor ikke mulig å skille covid-19 fra andre luftveisinfeksjoner basert på symptombildet alene.
|
Symptom |
Omikron |
Delta |
|
Rennende nese |
Vanlig |
Vanlig |
|
Hodepine |
Vanlig |
Vanlig |
|
Slapphet/energiløshet |
Vanlig |
Vanlig |
|
Nysing |
Vanlig |
Noen ganger |
|
Sår hals |
Vanlig |
Vanlig |
|
Vedvarende hoste |
Noen ganger |
Vanlig |
|
Feber |
Noen ganger |
Noen ganger |
|
Tap av luktesans |
Sjelden |
Noen ganger |
|
Kortpusthet |
Sjelden |
Noen ganger |
| Tilpasset fra The ZOE COVID Study (covid.joinzoe.com) | ||
Mange som blir smittet med SARS-Cov-2 utvikler ikke symptomer. Studier som har undersøkt tidligere virusvarianter, har vist at omkring 20-40 prosent av de smittede var uten symptomer. Tilsvarende tall for omikronvarianten er foreløpig usikre, men antas å være høyere.
Omikronvarianten er mer smittsom enn tidligere virusvarianter. Dette gjelder også de som er fullvaksinert. Vaksinerte er imidlertid fortsatt bedre beskyttet mot smitte enn uvaksinerte, og de har en betydelig lavere risiko for å bli innlagt med covid-19 og for å trenge intensivbehandling. Dødeligheten er også lavere.
Omikronvarianten ser ut til å gi mindre alvorlig sykdom enn deltavarianten i alle aldersgrupper. Risikoen for å bli lagt inn på sykehus er betydelig redusert, risikoen for å trenge intensivbehandling er redusert og oppholdstiden i sykehus er redusert. Sykehusinnleggelse er vanligst blant eldre og personer med underliggende sykdommer.
