Vaksiner i Norge
Oppdatert
|Vaksinasjonsprogrammene i Norge er viktige for å ha kontroll over alvorlige smittsomme sykdommer. Oppslutningen om vaksinasjon er avhengig av tillit i befolkningen, god organisering og at vaksinetilbud og informasjon er godt tilgjengelig for alle målgrupper.
Hovedpunkt
- Det er en stabilt høy oppslutning om vaksinene i barnevaksinasjonsprogrammet. Mer enn 9 av 10 barn tar de anbefalte vaksinene.
- Vaksineforebyggbare sykdommer som meslinger, røde hunder, difteri og polio forekommer nesten aldri i Norge lenger. Den høye vaksinasjonsdekningen gjør at vi er godt rustet mot at disse sykdommene vil spre seg her, selv om det blir påvist enkelte tilfeller.
- Når en stor del av befolkningen er vaksinert mot en sykdom, får også ikke-vaksinerte indirekte beskyttelse mot sykdommen (flokkbeskyttelse). God flokkbeskyttelse krever effektive vaksiner og høy vaksinasjonsdekning.
- Influensavaksinering av risikogrupper reduserer antall dødsfall og alvorlig sykdom relatert til influensa. I influensavaksinasjonsprogrammet er vaksinasjonsdekningen i risikogruppene økende, men fortsatt lavere enn målsettingen på 75 prosent.
- Koronavaksinasjonsprogrammet ble opprettet i 2020. De første koronavaksinene ble gitt i desember samme år. Mer enn 9 av 10 voksne er grunnvaksinert med 2 doser koronavaksine.
- For å oppnå og beholde høy vaksinasjonsdekning, kreves systematisk arbeid både på lokalt og sentralt nivå. Tiltakene må tilpasses målgruppene slik at alle får et likeverdig vaksinasjonstilbud.
Om vaksiner i folkehelsearbeidet
Vaksinasjon har to hovedmål; å forebygge sykdom hos enkeltpersoner og å redusere eller endre forekomst av sykdom. Vaksiner kan også bidra til redusert antibiotikabruk og dermed også til å forebygge resistensutvikling. Ved innføring av vaksiner i nasjonalt vaksinasjonsprogram er det som regel et mål å påvirke utbredelsen av sykdom i befolkningen. For å nå målene kreves kontinuerlig overvåkning og oppfølging. I Norge omfatter det nasjonale vaksinasjonsprogrammet:
- Barnevaksinasjonsprogrammet
- Influensavaksinasjonsprogrammet
- Koronavaksinasjonsprogrammet
Vaksinasjon er frivillig i Norge. Målgruppene skal settes i stand til å ta et informert valg om vaksinasjon for seg selv eller sine barn.
Flokkbeskyttelse
Når mange er vaksinert mot en smittsom sykdom, blir det mindre sykdom i samfunnet, og færre syke som kan smitte andre. På den måten kan også de som ikke er vaksinerte, eller ikke har effekt av vaksinen bli beskyttet. Dette kalles flokkbeskyttelse. For noen sykdommer vil smittestoffet slutte å sirkulere når tilstrekkelig mange er beskyttet. Det er mulig å oppnå flokkbeskyttelse - og i noen tilfeller utrydde sykdommer som bare finnes hos og smitter mellom mennesker - hvis man får høy vaksinasjonsdekning med effektive vaksiner.
Barnevaksinasjonsprogrammet
Det norske barnevaksinasjonsprogrammet er en integrert del av det forebyggende helsetilbudet til barn og unge gjennom kommunens helsestasjons- og skolehelsetjeneste (Forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten, 2018). Tilbudet er gratis og gjelder vaksinene som inngår i programmet og er anskaffet av og utlevert fra Folkehelseinstituttet for dette formålet (Forskrift om nasjonalt vaksinasjonsprogram, 2009).
Alle barn og unge som oppholder seg i Norge har tilbud om vaksinene som inngår i det norske barnevaksinasjonsprogrammet. Programmet omfatter vaksiner mot 12 forskjellige sykdommer: Rotavirussykdom, difteri, stivkrampe, kikhoste, poliomyelitt, Haemophilus influenzae type b (Hib)-infeksjon, hepatitt B, pneumokokksykdom, meslinger, kusma, røde hunder og humant papillomavirus (HPV). I tillegg inngår BCG-vaksine mot tuberkulose for barn med foreldre fra land med høy forekomst av tuberkulose.
De siste vaksinene som er innlemmet i barnevaksinasjonsprogrammet er rotavirusvaksine (2014), universelt tilbud om hepatitt B-vaksine (2017) og HPV-vaksine til gutter på 7.klassetrinn (2018). Fra 1.mai 2019 anbefales for tidlig fødte barn, født før svangerskapsuke 32, en ekstra dose kikhostevaksine ved alder 6-8 uker for å redusere risiko for alvorlig sykdom av kikhoste (Aronsson et al., 2018). Vaksinen gis som kombinasjonsvaksine mot difteri, tetanus, kikhoste, poliomyelitt, Haemophilus influenzae type b (Hib) og hepatitt B-infeksjon.
Den første vaksinen i barnevaksinasjonsprogrammet gis ved seks ukers alder og den siste på 10. klassetrinn. Dersom barn av ulike grunner ikke har fått en eller flere av programvaksinene til ordinær tid, har de rett på et gratis tilbud med vaksinene som inngår i barnevaksinasjonsprogrammet opp til alder 20 år.
| Alder | Vaksinasjon mot |
|
6 uker |
|
| 3 måneder |
|
| 5 måneder |
|
| 12 måneder |
|
|
15 måneder |
Meslinger, kusma, røde hunder (MMR) |
|
2. trinn (ca. 7 år) |
Difteri, tetanus, kikhoste, poliomyelitt |
|
6. trinn (ca. 11 år) |
Meslinger, kusma, røde hunder (MMR) |
|
7. trinn (ca. 12 år) |
Humant papillomavirus (HPV), 2 doser |
|
10. trinn (ca. 15 år) |
Difteri, tetanus, kikhoste, poliomyelitt |
Oppslutning om barnevaksinasjonsprogrammet
Tall fra Nasjonalt vaksinasjonsregister SYSVAK viser at det er en høy og stabil oppslutning om vaksinene i barnevaksinasjonsprogrammet i Norge. Programmet viste seg også å være robust under koronapandemien. I motsetning til mange andre land, hadde Norge i 2020 og 2021 en like høy vaksinasjonsdekning som tidligere år.
For alle vaksinene i barnevaksinasjonsprogrammet er dekningen over 90 prosent, se figur 1. Dette gjelder også HPV-vaksine som gis på 7.klassetrinn, hvor Norge er i verdenstoppen. Vaksinasjonsdekningen beregnes ved 16-årsalder, og jenter ligger nå over 90% for fullvaksinering (2 doser). Gutter har fått tilbud siden 2018, og vil inkluderes i statistikken det året de fyller 16 år (2023). Foreløpige tall viser at gutter også ligger på eller nær 90% for fullvaksinasjon.
Lavterskeltilbudet gjennom helsestasjons- og skolehelsetjenesten med dedikert vaksinasjonspersonell er godt etablert gjennom flere tiår. Dagens struktur og løsninger rundt organisering, økonomi og innkjøpsordninger, registrering, lovverk og fysisk tilgjengelighet anses som sentrale for den høye vaksinasjonsdekningen. Holdningsundersøkelser viser at foresatte har høy tillit til helsemyndighetene, de faglige vurderinger som ligger til grunn for vaksiner i barnevaksinasjonsprogrammet og til helsepersonellet som tilbyr vaksinene (Folkehelseinstituttet, 2019).
Når vi målene i barnevaksinasjonsprogrammet?
Vaksinasjon er et svært effektivt forebyggende tiltak mot mange sykdommer. For å ha kontroll på sykdommene vi vaksinerer mot i barnevaksinasjonsprogrammet, trengs det en vaksinasjonsdekning på 80–95 prosent, avhengig av sykdommens smittsomhet og hvor effektiv vaksinen er. I Norge er det høy vaksinasjonsdekning og generelt lav forekomst av sykdommene vi vaksinerer mot i barnevaksinasjonsprogrammet (Berild et al., 2021). Forekomst av kikhoste er omtalt nærmere i avsnittet under om immunitetsgjeld etter koronapandemien og i kapittelet om infeksjoner.
Dersom vaksinasjonsdekningen blir for lav, kan sykdommer vi i dag har kontroll over komme tilbake. I mange land og regioner i verden har vaksinasjonsdekningen i barnevaksinasjonsprogrammene falt under koronapandemien (Shet et al., 2022). Flere uvaksinerte eller undervaksinerte barn kan føre til utbrudd av smittsomme sykdommer. Det kan også føre til flere importtilfeller i Norge av for eksempel meslinger. Sannsynligheten for store utbrudd i Norge er likevel lav, på grunn av den høye vaksinasjonsdekningen.
Utryddelse av sykdommer
Etter at barnevaksinasjonsprogrammet ble etablert, har blant annet meslinger, røde hunder og difteri nesten blitt helt borte i Norge, og polio forekommer ikke lenger. Det mest ambisiøse målet for bruken av en vaksine i et vaksinasjonsprogram er å utrydde sykdommen. Dette er WHO sitt mål for polio (Global Polio Eradication Initiative (GPEI), 2021). I Europa er det også et mål å stoppe spredningen av (eliminere) meslinger og røde hunder (WHO Regional Office for Europe, 2018, 2021). Norge har sluttet seg til disse målene. For å kunne lykkes med dette globalt, er det viktig at alle land følger opp med vaksinasjonsprogram. Med omfattende reising mellom land er smittsomme sykdommer ei global utfordring.
Immunitetsgjeld for kikhoste etter koronapandemien
Kikhostevaksinen som brukes i barnevaksinasjonsprogrammet gir god beskyttelse mot alvorlig infeksjon, men dårligere beskyttelse mot smitte og smittespredning. Tross god vaksinasjonsdekning for kikhostevaksine har det i Norge før pandemien blitt påvist flere tusen tilfeller hvert år. Smitteverntiltakene mot koronasykdom førte også til en kraftig reduksjon av kikhoste og andre luftveisinfeksjoner i 2020 og 2021. Med normalisering av kontaktmønster og reiseaktivitet er det risiko for at den synkende trenden under pandemien vil snu og at vi vil se nye kikhosteutbrudd fremover. Det er særlig barn under 1 år som får alvorlig kikhostesykdom.
Mange høyinntektsland har innført vaksine mot kikhoste for gravide, for å forebygge alvorlig sykdom hos spedbarn før de er gamle nok til selv å bli vaksinert. Dette har vist seg å være en svært effektiv måte å hindre alvorlig kikhostesykdom hos barn i de første tre levemånedene. Det kan bli aktuelt i Norge dersom det kommer en økning i antall kikhostetilfeller etter hvert som samfunnet normaliseres etter pandemien.
- Barnevaksinasjonsprogrammet
- Kapittel om barnevaksinasjonsprogrammet - vaksinasjonshåndboka for helsepersonell
- Statistikk for barnevaksinasjon
- Barnevaksinasjonsprogrammet i Norge - Rapport for 2019 og 2020
Influensavaksinasjonsprogrammet
Vanligvis blir mellom fem og ti prosent av befolkningen influensasyke i løpet av en vintersesong, og i gjennomsnitt er influensa årsak til 5000 sykehusinnleggelser (Folkehelseinstituttet, 2017b) og 900 dødsfall hver sesong i Norge (Gran et al., 2010).
Influensa vil, i motsetning til mange av de andre sykdommene vi vaksinerer mot, ikke slutte å sirkulere, selv om vaksinasjonsdekningen blir høy. Dette er fordi influensavirus stadig endrer seg, og oppdaterte vaksiner må settes hvert år (Rydland et al, 2017). I tillegg er influensa en sykdom som også finnes hos dyr. Det er derfor ikke mulig å utrydde influensa.
Det nasjonale influensavaksinasjonsprogrammet er etablert for å redusere risikoen for alvorlig sykdom og død. Det blir hvert år gitt råd om influensavaksine til grupper som har risiko for en spesielt alvorlig sykdomsutvikling. I tillegg er det noen grupper som anbefales influensavaksine for å beskytte andre mot smitte, spesielt helsepersonell med pasientkontakt.
Risikogrupper for alvorlig influensa
Risikogruppene for alvorlig influensa utgjør omtrent 1,6 millioner mennesker i Norge. Risikogruppene omfatter personer over 65 år, beboere på sykehjem og i omsorgsboliger, samt flere grupper kronisk syke i alle aldre, inkludert barn. Det gjelder blant annet barn og voksne med hjerte- og lungesykdom, kronisk lever- eller nyresvikt, diabetes, nevrologisk sykdom, immunsvikt og svært alvorlig fedme.
Gravide i 2. og 3. trimester har økt risiko for alvorlig influensasykdom sammenlignet med andre kvinner på samme alder. Risikoen øker utover i svangerskapet, og varer også de første ukene etter fødselen. Ved å vaksinere gravide i 2. og 3. trimester vil man også beskytte barna etter fødsel. Beskyttelsen oppnås både ved overføring av antistoff fra mor til barn, og ved at det blir mindre sannsynlig at mor smitter barnet med influensa.
Fra høsten 2021 ble også prematurt fødte barn, i alderen 6 måneder til og med 5 år inkludert i risikogruppene. Risikoen er størst hos barn født før uke 32 i svangerskapet.
Immunitetsgjeld for influensa etter koronapandemien
To år med smitteverntiltak og begrenset reiseaktivitet under koronapandemien har resultert i minimalt med sirkulerende influensavirus og dermed rekordlav immunitet mot influensa i befolkningen. Dette kan føre til økt sykelighet og kraftigere epidemier inntil immuniteten er tilbake til normalt nivå (Folkehelseinstituttet, 2021a).
Oppslutning om influensavaksinasjonsprogrammet
Vaksinasjonsdekningen for influensavaksine har økt over flere år i alle risikogruppene, men er fortsatt lavere enn ønsket. Norge deler målsettingene til WHO og EU om å oppnå en vaksinasjonsdekning over 75 prosent i risikogruppene (European Centre for Disease Prevention and Control, 2014; SAGE Working Group on influenza vaccines and immunization, 2012).
Vaksinasjonsdekningen i målgruppene varierer etter alder og er høyest hos de eldste. I 2021/22-sesongen var vaksinasjonsdekningen for influensavaksine blant eldre i Norge over 65 år 64 prosent, ifølge SYSVAK-registeret. Dette er den høyeste vaksinasjonsdekningen for influensavaksine i denne risikogruppen hittil registrert.
Blant personer i risikogruppene mellom 18 og 64 år var vaksinasjonsdekningen i 2021/22-sesongen 39 prosent, ifølge beredskapsregisteret Beredt-C19 (Folkehelseinstituttet, 2022c). Bare 8 prosent av barna med forhøyet risiko var vaksinert i samme periode, til tross for økt oppmerksomhet både blant barneleger og i media. Dette viser at det er behov for ytterligere innsats både fra myndigheter og helsetjenesten for å beskytte yngre i risikogruppene gjennom vaksinering, og spesielt hos barn.
Finansiering av influensavaksinasjonsprogrammet har direkte innvirkning på muligheten for å opprettholde og øke vaksinasjonsdekningen i alle grupper framover (Lucyk et al., 2019; Mc Hugh et al., 2015; Nagata et al., 2013). Personer i risikogruppene måtte fram til sesongen 2019/20 betale for vaksine og vaksinering selv. Under koronapandemien fikk de imidlertid gratis vaksine med lav egenandel for vaksinering, noe som sannsynligvis bidro sterkt til den økte vaksinasjonsdekningen vi har sett i pandemisesongene.
Folkehelseinstituttet arbeider målrettet for å nå målet til WHO. En nærmere omtale av dette finnes i kapittel om Infeksjonar i Noreg i Folkehelserapporten.
- Temaside om influensavaksine
- Vaksinasjonshåndboka for helsepersonell, kapittel om influensavaksinasjonsprogrammet
- Vaksinasjonshåndboka for helsepersonell, kapittel om influensavaksine
- Vaksinasjonshåndboka for helsepersonell, kunnskapsgrunnlag for influensavaksinasjon
Koronavaksinasjonsprogrammet
Vaksinasjon mot covid-19 ble en del av det nasjonale vaksinasjonsprogrammet høsten 2020, og de første dosene ble satt i romjula samme år. Tilbudet er gratis og frivillig. Den overordnede målsettingen for vaksinasjonsprogrammet er å redusere risiko for alvorlig forløp og død, samt understøtte den overordnede målsettingen for håndtering av covid-19-epidemien (Folkehelseinstituttet, 2022a, 2022b).
Kommunene har ansvaret for vaksinetilbudet til personer i målgruppen som oppholder seg i kommunen, samt ansatte i primærhelsetjenesten. Helseforetakene har ansvar for vaksinasjon av ansatte og noen pasientgrupper i spesialisthelsetjenesten. Kommunene har lagt ned store ressurser i organisering av massevaksinasjonen mot korona i 2021 og 2022, og har fått overført særskilte statlige midler til dette arbeidet.
Rammene for gjennomføringen var koronavaksinasjonshåndboka for kommuner og helseforetak.
Risikogrupper og prioritering av vaksine
Risikogruppene for alvorlig koronasykdom er i stor grad overlappende med det som gjelder for influensa, men i mindre grad for barn. Risikogruppene for alvorlig koronasykdom inkluderer også gravide.
Frem til sensommeren 2021 var det knapphet på koronavaksiner, og vaksinene ble derfor tilbudt i prioritert rekkefølge til gruppene med størst behov. I en periode ble det også gjort en prioritering av vaksine til geografiske områder i Norge der smittetrykket var størst.
Oppslutning om koronavaksinasjonsprogrammet
Oppslutningen om vaksinene i koronavaksinasjonsprogrammet i Norge er generelt høy. Over 90 % av befolkningen over 18 år er grunnvaksinert med 2 doser koronavaksine. I enkelte grupper er vaksinasjonsdekningen lavere, dette omtales i avsnittet under om utfordringer i vaksinasjonsprogrammene.
Sentrale faktorer for den høye vaksinasjonsdekningen antas å være (Folkehelseinstituttet, 2021b):
- Kommunenes organisering av vaksinetilbudet nært målgruppene og tilpasset de lokale forholdene
- Gratis vaksine og vaksinasjon
- Høy tillit i befolkningen til helsemyndigheter, helsetjenesten og vaksinasjonsråd
- Grundige kunnskapsbaserte vurderinger knyttet til anbefalingene og åpenhet om usikkerheter og avveininger
- Tilgang på tilstrekkelig informasjon for befolkningen for å kunne gjøre informerte valg om vaksinasjon
- Fokus på fleksibelt, tilgjengelig og likeverdig vaksinasjonstilbud på alle nivåer, både fra sentrale helsemyndigheter, kommunene og frivilligheten
Fremtiden for koronavaksinasjonsprogrammet
Det er usikkert hvordan behovet for vaksinasjon mot koronavirus vil bli fremover. Immunitet i befolkningen, eventuelle nye virusvarianter og andre forhold kan påvirke risikobildet. Det er sannsynlig at i alle fall gruppene med størst risiko for alvorlig koronasykdom på sikt vil ha behov for flere oppfriskningsdoser. Det er for tidlig å si om det blir behov for årlig vaksinering slik som mot sesonginfluensa.
Les mer om koronavaksine og koronavaksinasjonsprogrammet:
- Temaside om koronavaksinasjonsprogrammet
- Vaksinasjonshåndboka for helsepersonell, kapittel om koronavaksinasjonsprogrammet kapittel om koronavaksinasjonsprogrammet
- Vaksinasjonshåndboka for helsepersonell, kapittel om koronavaksine
- Koronavaksinasjonshåndboka for kommuner og helseforetak
Forslag om vaksinasjonsprogram for voksne
Folkehelseinstituttet leverte etter oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet en utredning av voksenvaksinasjonsprogram i oktober 2018. Der ble det foreslått å etablere et vaksinasjonsprogram for voksne som blant annet kan inkludere vaksine mot influensa, pneumokokksykdom, samt oppfriskningsvaksinasjon til voksne mot difteri, tetanus, kikhoste og polio hvert 10. år. Det kan også inkludere grunnvaksinasjon til voksne som av ulike årsaker mangler det, som for eksempel voksne flyktninger og asylsøkere.
Erfaring fra de øvrige vaksinasjonsprogrammene viser at gratis vaksinetilbud, god organisering og tydelig fordeling av roller, ansvar og rettigheter, bidrar til effektiv gjennomføring, mer likeverdige tilbud over hele landet og økt vaksinasjonsdekning. Det er foreløpig ikke gjort noe politisk vedtak knyttet til anbefalingen.
Land som Sverige, Danmark og Nederland har etablert vaksinasjonsprogram knyttet til pneumokokkvaksiner til voksne, som et supplement til influensa- og koronavaksine. Et vaksinasjonsprogram for voksne vil aktualiseres ytterligere dersom det blir behov for jevnlige oppfriskningsdoser av koronavaksine.
Utfordringer i vaksinasjonsprogrammene
Flere faktorer påvirker vaksinasjonsdekningen (Folkehelseinstituttet, 2019). Tilgjengelighet, opplevd risiko av sykdommen, samt tillit til vaksinen og de som tilbyr den er sentralt (SAGE Working Group on vaccine hesitancy, 2014).
I Norge er det i hovedsak gode systemer rundt logistikk, finansiering og vaksinetilgang. Tilgjengelighet handler både om organisering og finansiering av selve vaksinasjonstilbudet, men også om tilstrekkelig og tilpasset informasjon. Eksempler på mulige barrierer er vaksinetilbud avgrenset til dagtid, timebestillingsløsninger som ikke er tilpasset personer uten digital kompetanse og kostnader. Enkel og gratis tilgang til vaksinasjon fremmer god oppslutning om vaksiner i vaksinasjonsprogrammene (Lucyk et al., 2019; Mc Hugh et al., 2015; Nagata et al., 2013). Per i dag er vaksiner og vaksinasjon gjennom barne- og koronavaksinasjonsprogrammet helt gratis, men ikke vaksiner og vaksinasjon gjennom influensavaksinasjonsprogrammet.
Den individuelle motivasjonen for å vaksinere seg eller sine barn handler ikke bare om faktakunnskap, men kan også være knyttet til andre forhold som erfaringer, sosial tilhørighet og ubevisste mekanismer (WHO Regional Office for Europe, 2019) For at personer i målgruppene skal ville ta vaksiner, må de oppfatte at fordelene ved vaksinasjon er større enn ulempene.
Grupper med lavere vaksinasjonsdekning
Oppslutningen i barnevaksinasjonsprogrammet er høy i hele landet og det er små geografiske forskjeller i dekningsgrad.
I influensavaksinasjonsprogrammet er vaksinasjonsdekningen blant personer over 65 år brukt som indikator for å se på geografiske variasjoner mellom fylker og kommuner. Det er en tydelig forskjell mellom fylker, og også mellom kommuner i samme fylke (figur 3). Dette kan uttrykke både forskjeller i faktisk influensavaksinasjon, men også i grad av registrering. Dialog med kommunene tilsier imidlertid at det er en reell forskjell i vaksinasjon. Vaksinasjonsdekningen har økt betydelig siden 2016, men forskjellene mellom fylker har stort sett vært konstant.
Mer informasjon finnes i Norgeshelsa statistikkbank og Kommunehelsa statistikkbank. Informasjon om vaksinasjon ligger under fanen Helsetilstand.
Selv om det i Norge generelt er en høy oppslutning om vaksinene i barnevaksinasjons- og koronavaksinasjonsprogrammet, er det forskjeller mellom grupper i befolkningen. Dette er særlig tydelig i koronavaksinasjonsprogrammet (Folkehelseinstituttet, 2021b., Kunnskapsdepartementet, 2021).
I 2021 publiserte Folkehelseinstituttet en studie av vaksinasjonsdekningen for meslingvaksine i barnevaksinasjonsprogrammet ved 2 års alder for barn født i Norge med foreldre født i utlandet (Jenness et al., 2021). Studien viste forskjeller i vaksinasjonsdekning ut fra landbakgrunn, se figur 4. Også for HPV-vaksine i barnevaksinasjonsprogrammet og i det tidligere vaksinasjonsprogrammet for unge kvinner er det funnet forskjeller i vaksinasjonsdekning basert på landbakgrunn og sosioøkonomiske variabler (Bjerke et al., 2021; Dong et al., 2021; Feiring et al., 2015; Hansen et al., 2015; Nagata et al., 2013).
Det kan være mange ulike årsaker til lavere vaksinasjonsdekning i enkelte grupper. Det er behov for å undersøke årsakene nærmere for å kunne målrette tiltak.
Forebyggingens paradoks
Effektive vaksiner gjør at mange infeksjonssykdommer ikke lenger synes, og kan dermed paradoksalt nok redusere motivasjonen for vaksinasjon. Vurderinger og valg rundt vaksinasjon baserer seg blant annet på den opplevde trusselen av infeksjonssykdommen på den ene siden opp mot oppfatningene av mulige ulemper ved vaksinen. Når flere av sykdommene ikke lenger er utbredt, kan det medføre økt fokus på bivirkninger og at både riktig og uriktig informasjon om bivirkninger av vaksinene tillegges større vekt.
Det er derfor viktig at foreldre og befolkningen generelt har tilgang på god og balansert informasjon om vaksiner og at det er tilstrekkelig ressurser til kunnskapsinnhenting om informasjonsbehov og til informasjonsarbeidet.
Tillit er sårbart
De fleste i befolkningen har ikke selv dyp kunnskap om vaksiner og sykdommene vi vaksinerer mot. Dermed er valget om å la seg selv eller sine barn vaksinere i stor grad også avhengig av at befolkningen har tillit til den informasjonen de får av helsepersonell og helsemyndigheter.
Data fra spørreundersøkelser og tall for vaksinasjonsdekning tyder på gjennomgående høy tillit i Norge til myndighetenes råd rundt korona- og barnevaksinasjonsprogrammet (Folkehelseinstituttet, 2021b; Folkehelseinstituttet, 2019). Å opprettholde dette krever kontinuerlig, kunnskapsbasert innsats. Internasjonalt har det vært økende bekymring for at vaksineskepsis kan true vaksinasjonsopptak og sykdomskontroll. I 2019 rangerte Verdens helseorganisasjon vaksineskepsis som en av de 10 største truslene mot den globale helsen (WHO, 2019). Også i Norge viser undersøkelser lavere tillit til helsemyndigheter i enkelte miljø (Steens et al., 2020). Myndighetsskepsis og vaksineskepsis henger ofte sammen.
Hvilke informasjonskilder befolkningen bruker og har tillit til er sentralt. Grupper med lav tillit til myndighetene og som henter mye av sin informasjon utenfor tradisjonelle norske medier og myndighetskanaler, kan være spesielt sårbare for desinformasjon. Informasjon i sosiale medier kan effektivt nå ut til mange. Algoritmene i sosiale medier kan imidlertid gjøre det vanskeligere for faktabasert myndighetskommunikasjon å nå fram til alle. Slike mekanismer kan bidra til å gi feilinformasjon om vaksiner større rekkevidde også i Norge (Rolfheim-Bye et al., 2021).
Holdningene til influensavaksinasjon har tradisjonelt vært mindre positive enn til vaksinene i barnevaksinasjonsprogrammet. En undersøkelse gjort av SSB fra 2017 viste at tilliten til effekt og sikkerhet av influensavaksinen lå nesten 30 % lavere enn for barnevaksinene, mens hele 11 % mente at influensavaksine stred mot deres verdigrunnlag (Folkehelseinstituttet, 2019). Skepsisen kan blant annet henge sammen med at effekten av influensavaksine er lavere enn for andre vaksiner (gjennomsnittlig 60 prosent) og varierer betydelig mellom sesonger og i ulike grupper. Det har også vært en utbredt oppfatning at influensavaksinen gir en del bivirkninger. Tilbakemeldinger fra publikum, samt nedgangen i forbruk av sesonginfluensavaksine etter pandemien i 2009, tyder på at holdningen til at influensavaksiner gir mye bivirkninger ble forsterket av narkolepsitilfellene etter bruk av pandemivaksinen Pandemrix.
Basert på spørreundersøkelse gjort sommeren 2021 (upubliserte data), ser det imidlertid ut til at holdningene til influensavaksinen har blitt mer positive i løpet av koronapandemien, noe som antagelig skyldes økt bevissthet rundt luftveisinfeksjoner og nytten av vaksiner.
Les mer om Tillit og vaksinasjon i Norge i Folkehelserapportens temautgave 2021: Folkehelsen etter covid-19
Likeverdig vaksinasjonstilbud
Både økonomiske og praktiske forhold kan stå i veien for et reelt likeverdig vaksinasjonstilbud til alle. I tillegg til kostnader knyttet til vaksinasjon, kan barrierer knyttet til mobilitet og reisevei, arbeidshverdag og familiesituasjon gjøre det utfordrende for enkelte. Videre er det stor variasjon i enkeltpersoners forutsetninger for å tilegne seg vaksineinformasjon, enten dette handler om språklige, sosiale eller kulturelle forhold. Slike barrierer kan forekomme i alle sosiale lag, men hindringene er ofte større blant grupper med lavere sosioøkonomisk status. Det er spesielt uheldig, siden det hos gruppene med lavest sosioøkonomisk status også er høyere utgangsrisiko for flere av sykdommene vi vaksinerer mot og høyere forekomst av risikofaktorene for alvorlig sykdom (Kunnskapsdepartementet, 2021; Klüwer et al., 2021).
På bakgrunn av data fra SSB ser det ut til at informasjonskampanjer og oppmerksomhet rundt influensa som en potensielt alvorlig sykdom kan øke vaksinasjonsdekningen for influensa i befolkningen generelt, og i risikogrupper spesielt. Dekningen ser imidlertid ut til å øke mer blant høyt utdannede når den som tar vaksine må betale selv. Når vaksine og vaksinering ble gratis økte dekningen også blant folk med lav utdanning (foreløpig upubliserte data). Det at dekningen øker ved finansiert vaksinering, spesielt i grupper med lavere sosioøkonomisk status, er noe man også har sett fra andre land (Lucyk et al., 2019; Mc Hugh et al., 2015; Nagata et al., 2013).
For å tilstrebe resultatlikhet i helseutfall og motvirke sosial skjevhet i hvem som får viktig sykdomsbeskyttelse gjennom vaksinasjon, må det legges spesielt til rette for noen grupper. Dette gjelder for all vaksinasjon, men har fått særlig fokus under koronapandemien og i koronavaksinasjonsprogrammet. Fremover er det viktig med et større fokus på dette også i de øvrige vaksinasjonsprogrammene. Det er nødvendig med mer kunnskap om hvilke grupper som har risiko for et lavere vaksineopptak, samt hva som fremmer og hemmer vaksineopptaket i ulike grupper av befolkningen (drivere og barrierer). Slik kunnskap gjør det mulig å skreddersy tiltak som motiverer og tilrettelegger for vaksinering i grupper som ellers vil bli undervaksinert.
Les mer: Verktøykasse for et likeverdig vaksinasjonstilbud (Vaksinasjonshåndboka for helsepersonell, FHI)
Kontinuerlig overvåking og vurdering
Oppdaterte registerdata er viktig både for å ivareta pasientsikkerheten på individnivå og for overvåkning på systemnivå av vaksinenes effekt og sikkerhet. De viktigste kildene til slik kunnskap er:
- Nasjonalt vaksinasjonsregister SYSVAK gir oversikt over vaksinasjonsdekningen. Det er meldeplikt for alle vaksinasjoner i og utenfor program. For influensavaksinasjon blir det i tillegg brukt data fra Statistisk sentralbyrå.
- Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS), overvåkningssystemet for influensa og internasjonalt overvåkningssamarbeid gir oversikt over sykdomsforekomst og smittesituasjonen.
- Bivirkningsregisteret (Direktoratet for medisinske produkter) inneholder både meldinger fra helsepersonell (BIVAK) og privatpersoner over mistenkte bivirkninger etter vaksinasjon.
I alle de tre vaksinasjonsprogrammene må Folkehelseinstituttet fortløpende vurdere om det er behov for endringer i hvordan vaksinene best brukes eller om vaksiner bør tas ut av programmet. De nasjonale overvåkingssystemene og helseregistrene listet opp over, samler hver for seg opplysninger for å oppfylle registrenes egne formål. For en rask og god oversikt over situasjonen, er det imidlertid behov for hyppig å trekke ut og sammenstille data fra flere datakilder.
For influensa- og barnevaksinasjonsprogrammet er kobling mellom ulike registre søknadsbasert for hver enkelt problemstilling.
Under koronapandemien har det vært spesielle muligheter for kobling mellom ulike helse- og befolkningsregistre gjennom Beredskapsregisteret for covid-19 (Beredt C19). Det har blant annet gitt mulighet til å raskt kunne få oversikt over grupper med lavere vaksinasjonsdekning og å kunne målrette spesielle informasjonstiltak og andre tiltak. Dette har gitt nye muligheter til å følge med på endringer i forekomst av ulike sykdommer hos koronavaksinerte og -uvaksinerte i befolkningen. Det har også hatt stor betydning i utredning av bivirkningssignaler for koronavaksine.
Les mer om betydningen av norske registerdata i Vaksinasjonshåndbokas kapittel om Bivirkninger etter vaksinasjon: Gode helseregistre har gitt oss nye muligheter.
Beskrivelse og vurdering av datagrunnlaget
I denne teksten er det hovedsakelig brukt data fra Folkehelseinstituttets egne registre, der ikke annet er oppgitt. Nasjonalt vaksinasjonsregister SYSVAK er hovedkilde til data om vaksinasjon i Norge. Det er meldeplikt for alle vaksinasjoner i og utenfor program, og kvaliteten på statistikk fra SYSVAK regnes som god, selv med en viss underrapportering av influensavaksineringer og vaksiner gitt utenfor program.