Dødelighet i Norge
Publisert
|Totaldødeligheten i Norge har gått ned over tid. Norge er i dag blant landene i verden med høyest forventet levealder og lavest dødelighet.
Hovedpunkter
- Dødeligheten i Norge og i resten av verden har gått ned over tid. Norge er i dag blant landene i verden med lavest dødelighet.
- Store hendelser, som for eksempel covid-19-pandemien, kan påvirke dødeligheten både direkte og indirekte, på kort og lang sikt. Det er derfor viktig å følge med på dødelighetsnivået i befolkningen fortløpende.
- Det er kjønns- og aldersforskjeller i dødeligheten. Dødeligheten er høyere blant menn, men denne forskjellen har blitt mindre de siste 30 årene.
- Dødeligheten varierer også mellom fylker. Mye av denne variasjonen kan forklares med ulik alderssammensetning i fylkene.
Hva er dødelighet?
Dødelighet angir hyppigheten av dødsfall i befolkningen. Når dødeligheten går ned, betyr det at forventet levealder går opp. Dødeligheten kan dermed også beskrives ved å måle forventet levealder ved fødselen, som omtales i kapittel om forventet levealder i Folkehelserapporten.
Dødeligheten i en befolkning og i grupper av befolkningen gir informasjon om folkehelsen, og utgjør et viktig kunnskapsgrunnlag for folkehelsearbeidet og forskning. FHI overvåker totaldødeligheten fra uke til uke og undersøker mer langsiktige endringer i dødeligheten. Våre analyser supplerer Statistisk sentralbyrå (SSB) sin offisielle befolkningsstatistikk over antall døde og forventet levealder.
I dette kapittelet omtales totaldødelighet. Det vil si den samlede dødeligheten av alle dødsårsaker i hele befolkningen. Mer informasjon om ulike dødsårsaker er tilgjengelig på Dødsårsaksregisteret sine hjemmesider, og i andre kapitler i Folkehelserapporten. Vi viser også til SSB sin offisielle dødsstatistikk.
For å beskrive dødelighet, brukes gjerne antall dødsfall i befolkningen per 100 000 bosatte i en gitt tidsperiode, kalt dødelighetsrate. For å kunne sammenligne dødelighet over tid eller mellom ulike geografiske områder, er det viktig å ta hensyn til at befolkningens størrelse og aldersfordeling kan endre seg over tid, eller være ulik mellom geografiske områder. Norges befolkning har for eksempel blitt større og eldre over tid, noe som påvirker dødeligheten. Ved å aldersstandardisere dødelighetsratene, fjernes de forskjellene i dødeligheten som skyldes at alderssammensetningen endrer seg over tid. Aldersstandardiseringen er basert på alderssammensetningen i en standardbefolkning. De aldersstandardiserte ratene er altså omregnede tall som gir et mål på hvordan dødeligheten ville vært dersom befolkningens størrelse og alderssammensetningen hadde vært lik over tid eller på tvers av ulike befolkninger.
I dette kapittelet omtales først status for totaldødeligheten. Deretter beskriver vi mer langsiktige trender i totaldødeligheten per år, og fordelt på kjønn, aldersgrupper og fylker. I tillegg er det i Norge, som i resten av verden, store forskjeller i dødelighet mellom grupper i befolkningen med ulik sosioøkonomisk status, som er omtalt i Folkehelserapportens kapittel om sosial ulikhet.
Les også:
Status for dødeligheten i dag
Å overvåke totaldødeligheten er en kjerneoppgave for FHI. Overvåkningen er viktig for å kunne oppdage og vurdere akutte hendelser som har betydning for folkehelsen, som influensapandemier eller andre store epidemier, men også for å kunne forstå mer langsiktige trender og årsaker til endringer i dødelighet.
FHI overvåker totaldødeligheten i den norske befolkningen, og publiserer status jevnlig i løpet av influensasesongen som en del av Statusrapporter om covid-19, influensa og andre luftveisinfeksjoner (oktober-mai). Resultatene som presenteres her for første halvår av 2024 er basert på disse beregningene. Resultater for hele 2024 publiseres i 2025.
Metode for å overvåke totaldødeligheten
For å kunne oppdage akutte avvik i dødeligheten, må den observerte dødeligheten sammenlignes med en forventet dødelighet. Den forventede dødeligheten referer til det dødelighetsnivået man forventer å se basert på tidligere trender, og er beregnet ved hjelp av historiske trender i dødeligheten fra de foregående 10 årene. Den historiske perioden man sammenligner med, kalles referanseperioden. Forventet dødelighet beregnes ved hjelp av en matematisk modell som tar hensyn til både langsiktige og sesongvarierende trender i dødeligheten, samt justerer for endringer i befolkningsstørrelse og alderssammensetning.
Under covid-19-pandemien var det flere perioder med unormale svingninger i dødeligheten. Det var færre dødsfall enn forventet i influensasesongen i 2020/2021, trolig delvis på grunn av de strenge smitteverntiltakene, og det var lengre perioder med forhøyet dødelighet fra siste halvdel av 2021 og gjennom hele 2022. For å unngå at disse avvikene påvirker beregningene av forventet dødelighet etter pandemien, er alle uker fra 2020 til 2022 utelatt fra referanseperioden. For 2024 inngår derfor alle uker i 2011-2019 og 2023 i referanseperioden. Det antas altså at dødelighetsnivået man så i denne perioden ville fortsatt inn i 2024, når man tar hensyn til at befolkningen har blitt større og eldre over tid.
- Modelltilnærming og begrunnelse for denne er nærmere beskrevet her: Overvåkning av totaldødelighet
Dødeligheten kan variere naturlig fra uke til uke. Derfor beregner vi et 95% prediksjonsintervall rundt estimatet. Hvis dødeligheten er innenfor dette intervallet, betyr det at den er innenfor den normale variasjonen i nivået for dødelighet. Vi kaller det normalt intervall, og viser det som et grått felt i figurene under. Det er viktig å huske på at det normale intervallet er basert på en beregning, og at ulike tilnærminger vil gi noe ulikt nivå for det normale.
I tillegg til egen overvåkning, deltar FHI også i et europeisk samarbeidsprosjekt som overvåker totaldødeligheten i alt 27 europeiske land eller subnasjonale regioner for å kunne identifisere perioder med overdødelighet (EuroMOMO-samarbeidet). FHI sender hver uke resultater for observert og forventet dødelighet for Norge til Statens Serum Institut i Danmark som koordinerer arbeidet med EuroMOMO. Alle resultater blir presentert ukentlig på EuroMOMO sine nettsider. Likheter og forskjeller mellom egen overvåkning og EuroMOMO er forklart på denne nettsiden.
Figur 1 viser observert aldersstandardisert totaldødelighetsrate (antall døde per 100 000) for første halvår 2024 (januar til og med juni måned). Dødelighetsraten beregnes ved bruk av ukentlige tall på antall døde, hentet fra Folkeregisteret, og befolkningstall per 1.1 fra SSB sin statistikkbank. I analysene brukes den ukentlige aldersstandardiserte dødelighetsraten de siste ti årene til å beregne et normalt intervall, der det er forventet at dødeligheten vil ligge innenfor dersom trendene sett de siste ti årene (der covid- 19-pandemien 2020-2022 er utelatt) hadde fortsatt inn i 2024 (se faktaboks). Aldersstandardiseringen er basert på Norges befolkning i 2024.
Med unntak av de første ukene i 2024, har dødeligheten ligget innenfor det normale intervallet alle uker, med noen topper i andre kvartal. Det kan tyde på at totaldødeligheten er på vei tilbake til et mer normalt nivå etter å ha ligget høyt i flere perioder fra og med høsten 2021. Samtidig har vi nå et nytt virus, koronaviruset, som påvirker dødeligheten i befolkningen. Dette kan gi topper i dødeligheten på andre tider av året enn det vi tidligere har sett. Dette er viktig å følge med på fremover.
- De nyeste tallene er tilgjengelig i Statusrapporter om covid-19, influensa og andre luftveisinfeksjoner.
Dødeligheten under covid-19-pandemien 2020-2023
Covid-19-pandemien var en global helsekrise, som også rammet Norge. Inngripende tiltak for å hindre spredning av koronaviruset ble innført 12. mars 2020, og samme dag ble det første kjente covid-19-assosierte dødsfallet i Norge registrert. De strenge smitteverntiltakene ble gradvis redusert fra midten av januar 2022 og fjernet helt fra 12. februar. Utover i 2022 var det en sterk økning i smitte, sykehusinnleggelser og dødsfall knyttet til koronaviruset.
Erfaringer fra Norge og ellers i verden viser at covid-19-pandemien påvirket dødeligheten i befolkningen også ut over de dødsfallene der covid-19 var registrert som underliggende eller medvirkende dødsårsak. For å få et riktig bilde av byrden av pandemien på folkehelsen måtte man derfor undersøke utviklingen i totaldødeligheten og ikke kun covid-19-assosierte dødsfall.
FHI har publisert to rapporter om totaldødelighet og overdødelighet under covid-19-pandemien; den første inkluderte årene 2020 til 2022 (Knudsen et al., 2023) og den andre inkluderte årene 2020 til 2023 (Knudsen et al., 2024). I begge rapportene ble de siste 10 årene før pandemien brukt som referanseperiode. Det vil si at observert dødelighet i årene 2020 til 2023 ble sammenlignet med forventet dødelighet dersom det ikke hadde vært en pandemi. Merk at modellene som ble brukt for å beregne forventet dødelighet i disse rapportene er noe ulik enn den som benyttes til overvåkning av totaldødelighet etter pandemien (nåværende tilnærming, se beskrivelse i faktaboks). Endringene er nærmere beskrevet på denne nettsiden.
Figur 2 viser observert og forventet ukentlig dødelighetsrate fra uke 1 2020 til og med uke 52 2023.
Forventet dødelighet er beregnet ved å bruke dødelighetstrenden observert i 2010 til 2019. For årene 2020 og 2021 som helhet var det totale antallet dødsfall innenfor det som var forventet gitt observerte trender i dødeligheten de siste 10 årene før pandemien (Knudsen et al., 2023). Hvis man ser nærmere på ulike deler av denne perioden, var imidlertid dødeligheten lavere enn forventet de første månedene av 2021, mens det var overdødelighet i andre halvdel av 2021 (figur 2). I 2022 var det langt høyere dødelighet enn forventet basert på utviklingen i dødeligheten før pandemien.
Totalt ble det beregnet en overdødelighet på 11,8 prosent dette året, noe som tilsvarer 4 827 flere dødsfall enn forventet (Knudsen et al., 2024). Covid-19 sto for en stor andel av disse ekstra dødsfallene.
Den 5. mai 2023 annonserte WHO at covid-19-pandemien ikke lenger utgjorde en global folkehelsekrise. Like fullt ble det også i 2023 sett høyere dødelighet enn forventet, beregnet til 2 313 ekstra dødsfall dette året sammenlignet med trender observert i perioden 2010 til 2019 (Knudsen et al., 2024). Covid-19 sto fremdeles for en betydelig del av overdødeligheten i 2023 (Strøm, Sveen, Raknes, Slungård, & Reistad, 2024).
Utvikling i dødelighet over tid
Figur 3 gir en historisk beskrivelse av dødelighetsraten i Norge fra 1735 og frem til i dag. Merk at dødelighetsraten vist her ikke er aldersstandardisert, det vil si at det kun er tatt hensyn til endringer i befolkningsstørrelse og ikke endringer i befolkningens alderssammensetning over tid.
Datagrunnlaget på 1700-tallet er svært usikkert, ettersom det var først i 1769 at den første folketellingen i Norge ble holdt. Fra og med 1815 ble det gjort folketellinger omtrent hvert tiende år noe som gir oss et sikrere datagrunnlag (Søbye, 2014). Til tross for jevnlige tellinger av befolkningen og antall døde utover 1800-tallet, var det likevel fortsatt mange dødsfall som ikke ble registrert.
I 1925 fikk SSB ansvar for å føre statistikk over dødsårsaker, og i 1951 ble Dødsårsaksregisteret etablert. Dette økte datakvaliteten betydelig, og statistikken for de siste 70 årene kan derfor regnes som nøyaktig og tilnærmet komplettt.Tykkelsen på linjen i figur 3 gir et grovt mål på datakvalitet der tykkere strek indikerer høyere datakvalitet. Siden 2014 har FHI hatt ansvar for hele driften av Dødsårsaksregisteret.
Tallmaterialet vi har viser at dødelighetsraten frem til 1800-tallet lå i gjennomsnitt på 2 500 til 3 000 per 100 000 befolkning hvert år, men med flere enkeltår med mye høyere dødelighet (figur 3). Den høye dødeligheten i enkeltår kan knyttes til år med dårlige avlinger, noe som gjorde befolkningen mer utsatt for infeksjoner og stadig tilbakevendende epidemier (Sandmo, 2024). Under Napoleonskrigene ble kornimporten til Norge blokkert, og landet opplevde alvorlig hungersnød i 1808-9 og 1813. Utover 1800-tallet falt dødeligheten og lå ved inngangen til nytt århundre på rundt 1 500 per 100 000.
På 1900-tallet fulgte flere tiår med fall i dødeligheten, og det med raskere fart enn sett tidligere. Viktige årsaker til dette var en reduksjon i spedbarnsdødeligheten, bedre levekår generelt i samfunnet, og en reduksjon av alvorlige infeksjonssykdommer som tuberkulose (Stene-Larsen, 2006; Vollset, 2012). Fallet i dødeligheten i mellomkrigstiden ble avbrutt av økt dødelighet, i hovedsak for menn, under andre verdenskrig, etterfulgt av en markant nedgang etter krigen og fram til midten av 1950-tallet. På midten av 1950-tallet stagnerte dødeligheten og begynte etter hvert også å øke. Denne økningen sammenfaller med en sterk økning i dødeligheten av hjerte- og karsykdom i samme periode. Denne økningen har blitt forklart med høy forekomst av røyking og kosthold med høyt innhold av helsefarlig fett (transfett og/eller animalsk mettet fett) (Vollset, 2012). Røykeslutt, forbedringer i kosthold, blodtrykk og kolesterol, samt bedre behandling av hjertesykdom bidro senere til et kraftig fall i dødeligheten utover 1990-tallet.
Til tross for en økning i dødeligheten under covid-19-pandemien, er dødeligheten fremdeles på et historisk lavt nivå. Samtidig er det klare forskjeller i dødelighet mellom befolkningsgrupper. I de neste avsnittene beskrives forskjeller i totaldødelighet mellom menn og kvinner, etter aldersgrupper og mellom fylker i Norge.
Dødelighet for kvinner og menn
Menn har tradisjonelt sett hatt høyere dødelighet enn kvinner. Figur 4 viser utviklingen i dødelighet for kvinner og menn i perioden 1900 til 2023 når vi justerer for forskjeller i aldersfordeling mellom kvinner og menn.
Frem mot midten av 1950-tallet falt dødeligheten betydelig for både menn og kvinner, kun avbrutt av enkeltår med høyere dødelighet, da særlig under første og andre verdenskrig. Deretter begynte dødeligheten å øke igjen for menn for så å flate ut. Også kvinner opplevde en noe utflating i dødeligheten, men på et senere tidspunkt enn menn. Denne forskjellen har blitt knyttet til at menn begynte å røyke og nådde røyketoppen tidligere enn kvinner (Borgan, 2016). Som en følge av dette økte dødelighet av hjerteinfarkt og lungekreft tidligere for menn enn for kvinner. Kvinner nådde røyketoppen senere, og følgelig kom også toppen i dødeligheten senere. De siste to tiårene har man sett en nedgang i dødeligheten både for menn og kvinner. Siden 1990 har man også sett at kjønnsforskjellen i dødeligheten har blitt mindre. Den er nå på et lavere nivå enn den var på tidlig 1950-tallet. Høy dødelighet i 2022 som en følge av covid-19-pandemien ga imidlertid økt dødelighet både for menn og kvinner dette året (Knudsen et al., 2024).
Menn dør i gjennomsnitt tidligere enn kvinner, og har lavere forventet levealder. Dette ser man ikke bare i Norge, men over hele verden (Patwardhan et al., 2024). Mens svangerskap og fødsel fremdeles utgjorde en betydelig risiko for tidlig død for norske kvinner på tidlig 1900-tallet (Børdahl & Hem, 2004), er det i dag svært få kvinner som dør i forbindelse med graviditet og fødsel i Norge (Nasjonal kompetansetjeneste for kvinnehelse, 2021). Kjønnsforskjellen i dødelighet i dag skyldes at menn i større grad rammes av dødelige sykdommer tidligere i livet, samt flere dødsfall som følge av ulykker, skader, vold, rus og selvmord (Knudsen et al., 2019). Dette har igjen blitt forklart med høyere forekomst av risikofaktorer blant menn, mer risikoatferd, biologiske forskjeller og at menn bruker helsetjenester mindre enn kvinner.
Dødelighet i ulike aldersgrupper
Figur 5 viser dødelighet i ulike aldersgrupper fra 1960 og frem til 2023. Dødeligheten har falt for alle aldersgrupper i denne perioden, men med større svingninger for noen av aldersgruppene. Disse svingningene er mer markert for yngre aldersgrupper der det i utgangspunktet er få dødsfall. Merk at utvikling over tid for hver aldersgruppe vil se noe ulik ut for menn og kvinner. Dette er ikke vist her.
Figuren viser at:
- På midten av 1950-tallet stagnerte dødeligheten og begynte etter hvert også å øke som en følge av en sterk økning i dødelighet av hjerte- og karsykdom. Denne utviklingen er tydeligst for aldersgruppen 40-64 år i figuren. Trenden snudde utover 1990-tallet med sterk fallende dødelighet, særlig tydelig i figuren for aldersgruppene 40-64 år og 65-79 år.
- Nedgangen i dødelighet siden 1960 har særlig vært markant blant barn under 1 år. Dødsfall i denne aldersgruppen har de siste tiårene primært skyldtes medfødte misdannelser og tilstander og sykdommer som oppstår rundt fødselen og infeksjoner (Pedersen, 2003). Bedret diagnostikk av alvorlige medfødte misdannelser under svangerskapet kan påvirke dødelighet som følge av bedre planlagt behandling, men også svangerskapsavbrudd. En forbedring i svangerskap- og fødselsomsorgen i denne perioden har bidratt til redusert dødelighet rundt fødsel. Forekomsten av plutselig spedbarnsdød (krybbedød eller SIDS) økte på 1980-tallet i en rekke land (Müller-Nordhorn et al., 2020). Imidlertid sank forekomsten fra starten av 90-tallet, etter at det ble anbefalt at spedbarn sover på ryggen, og det ble økt oppmerksomhet rundt andre risikofaktorer som røyking, alkoholbruk og manglende vaksiner (Øyen, 2007).
-
I aldergruppen 20-39 år økte dødeligheten på slutten av 1990-tallet. I denne perioden så man også en økning i antall overdosedødsfall for denne gruppen (Normann & Vollset, 2012; Ødegård, 2009).
- Under pandemien var overdødeligheten sett i siste halvdel av 2021 og gjennom 2023 først og fremst å finne i aldersgruppene over 40 år. I 2023 var det også forhøyet dødelighet i befolkningen under 40 år (Knudsen et al., 2024).
Forskjeller i dødelighet mellom fylker
Det er forskjeller i dødelighet mellom norske fylker. Figur 6 viser den ujusterte (venstre panel) og aldersstandardisert (høyre panel) dødelighetsraten for alle norske fylker i 2023. Den ujusterte raten gir høyest dødelighet i Innlandet, Telemark og Nordland og lavest i Oslo, Akershus og Rogaland. Mye av denne forskjellen skyldes ulik alderssammensetning mellom fylkene; forskjellene blir betydelig mindre ved bruk av aldersstandardiserte rate. Dødeligheten er da høyest i Finnmark, Innlandet og Telemark, og lavest i Akershus, Troms og Oslo. Merk at de fylkesvise forskjellene i dødelighet vil se ulik ut for menn og kvinner. For Finnmark fylke er det for ekempel menn som bidrar til høyere dødelighet, mens det for Innlandet er både menn og kvinner.
Alle norske fylker har opplevd en kraftig nedgang i dødeligheten siden 1990. Nedgang i risiko for tidlig død fra hjerte- og karsykdom og lungekreft har hatt størst betydning for dette (Clarsen et al., 2022). De absolutte forskjellene i dødelighetsraten mellom fylkene har også blitt mindre over tid ved at fylker med høyere dødelighet i 1990 har hatt en større nedgang enn fylker med lavere dødelighet i 1990.
Finnmark er det fylket som har hatt størst svingninger i den aldersstandardiserte dødelighetsraten fra år 2000 og frem til i dag. Samtidig er Finnmark fylket med klart færrest innbyggere noe som betyr at mindre endringer i antall dødsfall vil gi større utslag. I Norge er det klare forskjeller i helsetilstand og risiko for tidlig død etter sosioøkonomisk status.Forskjeller i andelen med høy inntekt og utdannelse mellom fylkene kan være viktige drivere til den observerte forskjellen i dødelighet mellom fylkene.
Internasjonale forskjeller i dødelighet
På 1950-tallet hadde Norge verdens høyeste forventede levealder, men de neste tiårene falt Norge på listen som følge av en sterk økning i hjerte- og kardødeligheten. Siden 1990 har Norge opplevd en betydelig økning i forventet levealder. Det samme har også skjedd globalt. Afrika er den regionen som har opplevd den mest positive utviklingen siden 1990, relativt til sitt utgangspunkt, og det er forventet at denne positive utviklingen vil fortsette (Atance, Claramunt, Varea, & Aburto, 2024).
Figur 7 viser at det likevel er store forskjeller i den aldersstandardiserte dødelighetsraten (per 100 000) globalt. I figuren indikerer mørk blå farge lav dødelighet, mens rosa og rød farge indikerer høyere dødelighet. Norge er blant landene med lavest dødelighet.
Blant de nordiske landene Norge, Danmark, Sverige, Finland og Island er det små forskjeller i det totale dødelighetsnivået. Dødeligheten er høyest blant danske menn og kvinner og finske menn, men forskjellen mellom de nordiske landene har blitt mindre over tid. Forskjeller i røyking og alkoholbruk bidrar mest til de observerte forskjellene mellom de nordiske landene (Knudsen et al., 2019).
Under covid-19-pandemien opplevde Sverige økt dødelighet i 2020, mens de andre nordiske landene opplevde høyere dødelighet senere i pandemien, fra siste halvdel av 2021 og gjennom store deler av 2022 (Forthun et al., 2024). Internasjonale sammnligninger viser at alle de nordiske landene klarte seg godt gjennom pandemien. Det er brukt ulike modeller for disse beregningene, noe som gjør at antall beregnede ekstra dødsfall vil variere mellom ulike kilder (Kepp et al., 2022).
Datakilder
Det er flere ulike kilder som publiserer data på dødelighet i Norge. I dette kapittelet er det benyttet data fra Folkeregisteret, SSB, Human Mortality Database (HMD) og det globale sykdomsbyrdeprosjektet; Global Burden of Disease (GBD) study. Datagrunnlaget som er brukt her fra SSB, HMD og GBD er offentlig tilgjengelig for alle på deres hjemmesider. Data som benyttes av HMD for Norge er bestilt fra SSB. Som nevnt over er datagrunnlaget usikkert tilbake i tid, særlig på 1700-tallet og tidlig 1800-tallet. Datakilder og -kvalitet for den norske dødsårsaksstatistikken er nærmere beskrevet i Søbye (2014).
SSB publiserer den offisielle statistikken om antall døde, etter alder, kjønn og geografi for alle bosatte i Norge. De mottar opplysninger om dette fra Folkeregisteret. Videre har Dødsårsaksregisteret en egen statistikkbank og utgir hvert år en rapport om dødsårsaker i Norge det foregående året.
Det globale sykdomsbyrdeprosjektet (GBD) er et internasjonalt ledende initiativ for å systematisk og vitenskapelig tallfeste helsetap og død for mer enn 350 sykdommer, skader og risikofaktorer etter alder, kjønn, geografisk område og over tid. Senter for sykdomsbyrde ved FHI har et tett samarbeid med GBD-prosjektet og lager fremstillinger og analyser basert på data fra dette prosjektet.
