Befolkningen i Norge
Oppdatert
|Det blir stadig flere eldre og innvandrere i den norske befolkningen. Fruktbarheten har falt, og det har vært store endringer i hvilke typer husholdninger vi bor i de siste tiårene.
Hovedpunkter
- Befolkningen i Norge fortsetter å øke og teller 5,4 millioner ved inngangen til 2022.
- Kvinner føder færre barn og er eldre enn tidligere når de får sitt første barn.
- Andelen innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre har økt kraftig gjennom de siste tiårene.
- Andelen eldre har økt og vil fortsette å øke i årene som kommer.
- Flere bor alene, men samtidig er det stadig flere av de eldste som bor med en partner.
- Flere barn bor med samboende foreldre, og mange opplever endring i familiestruktur i løpet av barndommen.
- Mens mange distriktskommuner opplever befolkningsnedgang, flytter flere til byer og tettsteder.
Befolkning og helse
Hvordan befolkningen er satt sammen, har mye å si for hvilke tiltak vi bør sette inn for folkehelsen. Om man bor sammen med noen, og hvem det er, kan ha innvirkning på ulike helsefaktorer for både voksne og barn. Her vil vi beskrive noen av trekkene ved den norske befolkningen som er viktige for folkehelsen.
Hovedtrekk i befolkningsutviklingen
Folketallet 1800 - 2022
1800: Det bodde 0,9 millioner mennesker i Norge.
1900: Folketallet har økt til 2,2 millioner.
1942: Folketallet passerer 3 millioner.
1975: Det bor 4 millioner i Norge.
2000: Videre økning til 4,5 millioner.
2012: Norge passerer 5 millioner innbyggere.
2022: Ved inngangen til 2022 hadde Norge 5,4 millioner innbyggere.
I 2021 vokste befolkningen med 0,6 prosent (SSB, 2022l). Befolkningsveksten har vært lavere de siste årene sammenlignet med årene rundt 2010, da befolkningen økte med rundt én prosent i året. Fallet i befolkningsveksten skyldes først og fremst nedgang i innvandringen, men også fall i fruktbarhet Innvandring fra Ukraina som følge av krigen medførte en uvanlig stor befolkningsøkning i 2. kvartal 2022 (SSB, 2022t).
Ca 60 prosent av veksten i 2021 skyldes at innvandringen var høyere enn utvandringen fra landet. Resten av befolkningsveksten skyldes at det var flere fødsler enn dødsfall.
Endringer i befolkningen
Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre
Antallet innvandrere er noe over tredoblet siden 2000. Veksten i denne gruppen har imidlertid avtatt de siste årene. Mens antallet innvandrere økte med rundt åtte prosent året i årene rundt 2010, har den de siste fem årene økt med to til tre prosent i året og med rundt én prosent i 2020. Den lave innvandringen i 2020 skyldtes først og fremst restriksjoner på grunn av koronapandemien. Innvandringen av ikke-nordiske statsborgere var i 2021 tilbake på samme nivå som før pandemien (SSB, 2022u).
Ved inngangen til 2022 var det ifølge SSBs statistikk registrert 819 356 innvandrere bosatt i Norge. Til sammen utgjør disse 15 prosent av befolkningen (SSB, 2022c, 2022g). 41 prosent av disse hadde bakgrunn fra EU og EØS-land, mens 44 prosent hadde bakgrunn fra Afrika eller Asia. Polen er det landet med flest innvandrere i Norge (SSB, 2022s) .
Ved inngangen til 2022 var det 205 819 norskfødte med innvandrerforeldre i Norge. Denne gruppa utgjør dermed fire prosent av befolkningen (SSB, 2022c, 2022g).
Andelen av innvandrere fra land utenom Norden som kommer på grunn av arbeid, har økt kraftig de siste årene, fra 11 prosent i 2000 til 44 prosent i 2021. Samtidig har andelen som flytter hit på grunn av familie falt, fra 40 prosent i 2020 til 30 prosent i 2021. Andelen som kommer som følge av flukt, varierer kraftig fra år til år, for eksempel med en topp i 2016 på grunn av krigen i Syria (SSB, 2022r).
Innvandrere har til dels andre helseutfordringer enn majoritetsbefolkningen, ofte avhengig av landbakgrunn, innvandringsårsak og botid i Norge.
Aldring
Etter en lang periode med stabil andel eldre over 67 år, har det vært en økning de siste årene. De i alderen 67 og over utgjør nå 16 prosent av befolkningen (SSB, 2022p). Dette skyldes at fødselskullene som har nådd 67 års alder de siste årene, er relativt store, og at det har vært fallende dødelighet (lengre levealder).
At befolkningen blir eldre, fører til økte helseutfordringer, selv om antallet friske leveår har økt kraftigere enn antallet år med sykdom.
- Les også: Helse blant eldre
Fruktbarhet
Samlet fruktbarhetstall er det antall barn kvinner vil få i løpet av livet hvis de på hvert alderstrinn får like mange barn som det som ble observert for kvinner på dette alderstrinnet i i det gitte året. I 2020 var samlet fruktbarhetstall 1,48, noe som var rekordlavt, med en nedgang fra 1,73 i 2015 og 1,95 i 2010. For 2021 gikk fruktbarhetstallet noe opp igjen til 1,55 (SSB, 2022b). Mens Norge de siste tiårene har hatt høy fruktbarhet sammenlignet med andre europeiske land, er fruktbarheten i Norge nå på linje med de fleste andre vest-europeiske land.
Samlet fruktbarhetstall gir et bilde av hvor høy fruktbarheten er i en periode, men gir ikke nødvendigvis et godt bilde av hvor mange barn hver kvinne vil ende opp med i gjennomsnitt etter sin fruktbare periode. Kvinnene født i 1976 endte i gjennomsnitt opp med 1,95 barn. Dette er en nedgang fra 2 blant kvinner født i 1970, og 2,1 blant kvinner født i 1960 (SSB, 2022q).
- Les også FHI-rapporten Fallende fruktbarhet i Norge
Barnetallet i Norge er likevel høyt nok til å skape et fødselsoverskudd, det vil si at antall fødsler er større enn antall dødsfall. Fordi vi har en forholdsvis ung befolkning, får vi et fødselsoverskudd selv om dagens unge kvinner får færre barn enn det som var vanlig for eksempel for 50 år siden, og selv om barnetallet ligger under reproduksjonsnivået på 2,07 i gjennomsnitt per kvinne. Reproduksjonsnivået er det antall barn som dagens kvinner må få for å opprettholde befolkningsstørrelsen på lengre sikt hvis det ikke er innvandring.
Det er også flere som aldri får barn. 14 prosent av kvinnene og 26 prosent av mennene født i 1975, var barnløse ved 45 års alder. Blant de født i 1960 gjaldt dette 12 prosent av kvinnene og 21 prosent av mennene. Samtidig har det vært en nedgang i andelen som får tre eller flere barn. Blant kvinner født i 1960 fikk 35 prosent minst tre barn, mot 29 prosent av de født i 1975 (SSB, 2022q).
Kvinners gjennomsnittsalder ved første fødsel har også vært stigende, fra 27,3 år i 2000, 28,1 år i 2010 til 30,1 år i 2021.Tilsvarende tall for menn er 30,1 år i 2000, 30,8 år i 2010 og 32,1 år i 2021 (SSB, 2022n).
Fruktbarhet og helse
Det er funnet sammenhenger mellom det å ha barn, antall barn og alder når man får barn, og helse. De som har barn, har lavere dødelighet enn de som ikke har barn. Videre har de som har to eller flere barn, lavere dødelighet enn de med ett barn (Grundy & Kravdal, 2008). Dette mønsteret blir funnet for de aller fleste dødsårsaker (Grundy & Kravdal, 2010). Også de som får første barn tidlig, har høyere dødelighet (Grundy & Kravdal, 2008, 2010). Det samme mønsteret har blitt funnet for bruk av antidepressiva. Barnløse, de med ett barn og de som fikk barn tidlig, hadde høyere sannsynlighet for å ha fått resept på antidepressiva (Kravdal, Grundy, & Skirbekk, 2017).
Det kan være ulike grunner til at barnløse og de med kun ett barn har høyere dødelighet og dårligere helse. For det første kan det være biologiske mekanismer knyttet til svangerskap og amming som virker beskyttende for kvinner. Å ha barn kan dessuten gjøre at man lever sunnere, for eksempel ved at man drikker mindre alkohol og ikke røyker. Studier har vist at mange slutter å røyke og reduserer alkoholbruken, i alle fall midlertidig, i overgangen til det å bli forelder (Görlitz & Tamm, 2020; Tran, Williams, Alati, & Najman, 2015). Hvor sterk endringen i slik adferd er, kan også avhenge av alderen når man ble forelder (De Genna, Goldschmidt, Marshal, Day, & Cornelius, 2017; Kerr, Capaldi, Owen, Wiesner, & Pears, 2011).
Samtidig kan helse eller helseatferd i tidlig voksen alder være med på å bestemme om man får barn og ved hvilken alder dette skjer. For eksempel er det vist at psykiske plager, høyt alkoholforbruk, vekt og fysisk form i tenårene er knyttet til hvor tidlig og om man får barn (Barclay & Kolk, 2020; Evensen & Lyngstad, 2020; Joy Jang, Patrick, & Schuler, 2018).
Parforhold
Fra 2005 til 2022 har andelen av befolkningen i privathusholdninger på 18 år og eldre som bor med en ektefelle, falt fra 48 prosent til 40 prosent. Det har kun vært en liten økning i andelen som ikke bor sammen med en partner fra 40 prosent til 41 prosent, mens andelen samboere har økt fra 12 prosent til 19 prosent (SSB, 2022i). Vi vil her se på hvordan parforhold har utviklet seg i tre aldersgrupper - unge voksne, voksne og eldre.
Unge voksne
Norge er et av de landene i Europa der unge voksne tidligst flytter ut fra foreldrehjemmet, og det har ikke vært særlig endring i alderen da man flyttet hjemmefra mellom årskullene født på 1930-tallet og de født tidlig på 1980-tallet (Billari & Liefbroer, 2010; Dommermuth, Noack, & Wiik, 2009).
En av de viktigst trendene blant unge voksne er at giftermålsalderen har steget kraftig. I 1975 var gjennomsnittlig alder ved første ekteskap 22,8 år for kvinner og 25,3 år for menn. Siden har det vært en jevn økning, og i 2020 hadde gjennomsnittsalderen økt til 34,1 år for kvinner og 36,7 år for menn (SSB, 2022f).
Det har derimot ikke vært noen økning i alder ved første samliv mellom de født på 1930-tallet til de født på begynnelsen av 1980-tallet (Billari & Liefbroer, 2010; Dommermuth, Noack, & Wiik, 2009). Den svekkede oppslutningen om giftermålet har i stor grad blitt oppveid av en vekst i uformelle samboerskap. Siden samboerskap er mindre stabile, og flere i senere årskull har erfaring fra flere samboerskap (Dommermuth & Wiik, 2014; Noack & Seierstad, 2003), er det imidlertid en større andel av unge voksne som ikke bor i et parforhold nå enn tidligere. I 2000 bodde 48 prosent av menn og 31 prosent av kvinner i alderen 25-29 ikke i et parforhold. I 2019 var dette økt til 58 prosent av menn og 43 prosent av kvinner (SSB, 2021).
Voksne
Også blant de i 40-årene har det også vært økning i andelen som lever i samboerskap, og nedgang i antall gifte. I 2000 var 68 prosent av menn og 72 prosent av kvinner i aldersgruppa 45-49 år gift. I 2019 hadde dette falt til 58 prosent av menn og 56 prosent av kvinner i denne aldersgruppa. Blant menn i aldersgruppa 45-49 år har økningen i samboerskap de siste 20 årene i stor grad kompensert for nedgangen i andelen gifte. Mens 19 prosent av mennene i denne aldersgruppa ikke levde i et samliv i 2000, gjaldt dette 20 prosent i 2019. Blant kvinner var tilsvarende tall 16 prosent i 2000 og 22 prosent i 2019 (SSB, 2021).
Skilsmisseratene har falt noe de siste årene. Dagens skilsmissetall peker mot at cirka 30 prosent av alle ekteskap vil bli oppløst. I 2010 var tilsvarende tall over 40 prosent. Figur 5a viser aldersspesifikke skilsmisserater blant menn i 2011 og 2021. Vi ser at skilsmisseratene er lavere blant dem i 30- og begynnelsen av 40-årene i 2021 enn i 2011. Figur 5b viser tilsvarende tall for kvinner. Vi ser en nedgang i skilsmisseratene blant kvinner, særlig mellom 25 og 45 år (SSB, 2022e).
Eldre
Andelen som lever i parforhold blant eldre, blir bestemt av flere faktorer som til dels virker i ulike retninger: Andelen som har giftet seg, andelen som lever alene etter samlivsbrudd, hvorvidt man har gått inn i et nytt samliv, aldersforskjell mellom partnerne og forskjellen mellom kvinners og menns levealder/dødelighet. Menns levealder har de siste årene økt noe mer enn kvinners, og forskjellen mellom kvinners og menns levealder er derfor nå mindre enn tidligere.
Mens det ikke har vært noen endring de siste årene i andelen menn 67+ som er gift eller samboer, har det vært en økning i andelen kvinner 67+ som lever i et samliv, fra 44 prosent i 2012 til 53 prosent i 2022 (SSB, 2022h). Også blant de eldste kvinnene (80+) har det vært økning i andelen som bor i et samliv, fra 21 prosent i 2012 til 27 prosent i 2022. Det har blitt færre kvinner i alderen 70+ som aldri har vært gift. I 2002 hadde 7 prosent av kvinnene i denne aldersgruppen aldri vært gift, men i 2022 hadde dette falt til 5 prosent (SSB, 2022a).
Samtidig har den mindre forskjellen i menns og kvinners levealder gjort at andelen enker i aldersgruppa 70+ har falt fra 55 prosent i 2002 til 36 prosent i 2022. Andelen skilte kvinner i denne aldersgruppa har derimot økt fra 5 prosent til 15 prosent (SSB, 2022a).
Parforhold og helse
De som er gift, har lavere dødelighet enn de som ikke er gift, og forskjellen har økt de siste årene (Kravdal, Grundy, & Keenan, 2018). Spesielt skilte og aldri gifte har fått en høy dødelighet sammenlignet med gifte (Berntsen, 2011). Dette kan henge sammen med at det er positive effekter på helse og helseatferd av å være gift, men det kan også være at de med dårligere helse og helseatferd i større grad ikke blir gift eller opplever skilsmisse. –
Å være gift kan ha positive helseeffekter gjennom å ha en partner som yter sosial støtte og hjelp. Partneren kan også være en kilde til sosial kontroll over helseatferd slik som kosthold, alkoholkonsum og trening (Lewis & Butterfield, 2007; Umberson, 1992). Dersom man blir syk, kan partneren være en pådriver til å søke medisinsk hjelp, finne beste behandlingstilbud og følge behandlingsopplegget. Å være gift har vist seg å ha betydning for overlevelse også blant de som allerede har utviklet en sykdom, slik som kreft (Kravdal, 2001). De som er gift, har ofte bedre råd enn de som bor alene (Wilmoth & Koso, 2002), noe som i seg selv kan ha positive helseeffekter.
Om man finner en partner, blir samboer og om man etter hvert gifter seg, har sammenheng med både helse og helseatferd. For eksempel har det blitt funnet at de som er overvektige og de med høyt alkoholforbruk har mindre sannsynlighet for å bli gift (Fu & Goldman, 1996). Samtidig er overgang til samboerskap eller ekteskap ofte forbundet med endringer i helseatferd slik som lavere alkoholkonsum (Duncan, Wilkerson, & England, 2006; Josefsson et al., 2018; Salvatore, Gardner, & Kendler, 2020; Staff, Greene, Maggs, & Schoon, 2014).
Helseatferd som røyking eller høyt alkoholkonsum er videre forbundet med høyere risiko for skilsmisse (Torvik, Gustavson, Røysamb, & Tambs, 2015; Torvik, Røysamb, Gustavson, Idstad, & Tambs, 2013). Samtidig kan stresset forbundet med å oppleve et samlivsbrudd føre til negative endringer i helse målt ved for eksempel økt bruk av antidepressiva (Metsä-Simola & Martikainen, 2013) og økt helsetjenestebruk (Reneflot, Øien-Ødegaard, & Hauge, 2020), iallfall på kort sikt.
Blant eldre har det å bo med en partner betydning for bruken av hjelpetjenester i hjemmet og hvorvidt man flytter til en omsorgsbolig (Førland & Folkestad, 2016; Grundy & Jitlal, 2007; Syse, Artamonova, Thomas, & Veenstra, 2021).
Barn, familier og oppvekst
Andelen barn som er født utenfor ekteskap, har økt sterkt. Den utgjør nå 62 prosent av alle fødte, og nesten 70 prosent av alle førstefødte. Derimot lever de aller fleste nye mødre i et samboerforhold. Kun 10 prosent av barna født i 2021 ble født av enslige kvinner (SSB, 2022d).
Selv om det har blitt flere samboere og færre gifte, har det ikke vært noen endring i andelen barn (0-17 år) som bor med begge foreldre de siste 20 årene. Både i 2001 og 2022 bodde 77 prosent av barn med begge foreldre (SSB, 2022k).
Barns familiesituasjon endrer seg derimot med barnets alder. Mens 92 prosent av ettåringene i 2022 bodde med enten gifte eller samboende foreldre, falt dette til 84 prosent av 5-åringene, 74 prosent av 10-åringene og 67 prosent av 15-åringene (SSB, 2022j).
Blant foreldre som ikke bor sammen, har det blitt vanligere med delt omsorg mellom foreldrene (Lyngstad, Kitterød, & Nymoen, 2014). I tillegg har samværet med den forelderen barnet ikke bor hos, økt (Lyngstad et al., 2014).
Foreldres samlivsbrudd og helse
Å oppleve at foreldrene går fra hverandre, har blitt knyttet til negative helseutfall blant barna både på kort og lang sikt. Det er observert høyere forekomst av angst og depresjon (Størksen, Røysamb, Moum, & Tambs, 2005) og bruk av tobakk, alkohol og ulovlige rusmidler (Breivik & Olweus, 2006; Gustavsen, Nayga, & Wu, 2016) blant tenåringer. Også studier som har sett på utfall inn i ung voksen alder har funnet at de som har opplevd foreldrenes samlivsbrudd, har dårligere psykisk helse og helseatferd slik som høyere forekomst av røyking og høyere alkoholkonsum (Auersperg, Vlasak, Ponocny, & Barth, 2019; Huurre, Junkkari, & Aro, 2006; Thuen, Breivik, Wold, & Ulveseter, 2015).
Det kan være mange grunner til de observerte forskjellene i helse og helseatferd. For det første fører samlivsbrudd ofte til mindre samvær med en av foreldrene. Konflikt mellom foreldrene før og/eller etter bruddet kan dessuten være belastende for barnet, og det at foreldrene nå må ha hver sin husholdning kan medføre dårligere økonomi. Det kan også være at foreldre som går fra hverandre, oftere har psykiske helseplager og dårligere helseatferd slik som høyere alkoholkonsum, og at dette påvirker barna direkte.
- Les også: Barn og unge: Oppvekst og levekår
Geografiske forskjeller
Norge har gjennom lang tid opplevd sterk sentralisering. Spesielt har det vært mye fraflytting fra Nord-Norge. Området rundt Oslofjorden og en del andre store byer og deres nabokommuner har derimot hatt netto tilflytting, både på grunn av flytting innenlands og innvandring.
I 2021 opplevde 168 av landets 356 kommuner en nedgang i folketallet. 204 kommuner hadde et fødselsunderskudd (flere dødsfall enn fødsler) og 158 kommuner opplevde nettoutflytting. Oslo hadde en nettoutflytting, men vokste på grunn av et fødselsoverskudd. Det fortsatte trenden fra 2020, som var første året Oslo hadde nettoutflytting siden 2020. På fylkesnivå hadde Nordland og Troms og Finnmark nedgang i folketallet i 2021 (SSB, 2022m).
Fra 2011 til 2021 har befolkningen økt med 16 prosent i Oslo,14 prosent i Viken, og 11 prosent i Rogaland. På samme tid økte befolkningen i Nordland med 2 prosent, i Innlandet med 2 prosent, og i Troms og Finnmark med 4 prosent (SSB, 2022m).
Det er også variasjoner i aldersfordelingen mellom kommuner. I Osen (Trøndelag), Rendalen (Innlandet), Beiarn (Nordland) og Ibestad (Troms og Finnmark) er nærmere en tredjedel av befolkningen 67 eller eldre. I Gjesdal (Rogaland) og Oslo er kun 11 prosent i denne aldersgruppa.
I Gjesdal, Hå (Rogaland) og Skaun (Trøndelag) er 26 prosent av befolkningen under 18 år, mens kun 12 prosent av befolkningen i Loppa (Troms og Finnmark) er under 18 år.
Det er også geografiske forskjeller i forventet levealder (Skaftun, Verguet, Norheim, & Johansson, 2018). Mye av, men ikke all, forskjellen i forventet levealder mellom kommuner kan forklares av sosiodemografiske forskjeller (Kravdal et al., 2015).
- Les også: Forventet levealder i Norge
Videre befolkningsutvikling
Statistisk sentralbyrå oppdaterer annethvert år befolkningsframskrivinger på nasjonalt og regionalt nivå.
I befolkningsframskrivingene i 2022 har SSB flere alternativer når det gjelder å beregne hvor stor befolkningen blir framover (Tømmerås & Thomas, 2022):
- Hovedalternativet: Her er det antatt at fruktbarheten vil stige gradvis fra dagens nivå fram til 2036 for deretter å ligge på 1,7, en økning i levealderen til 91 år for kvinner og 89 år for menn i 2060, og stabil nettoinnvandring på 10 000-12 000 per år. Ifølge denne framskrivingen vil folketallet øke til 5,9 millioner i 2040 og 6,1 millioner i 2060.
- Et framskrivingsalternativ med lavt barnetall, lav innvandring og lav levealder innebærer at folketallet vil synke fra 2035 og ligge på 5,2 millioner i 2060.
- Ett framskrivingsalternativ med høyt barnetall, høy innvandring og høy levealder gir en befolkningsøkning opp til 7,1 millioner i 2060.
Hvis hovedalternativet blir oppfylt, får vi følgende endringer i befolkningssammensetningen (Tømmerås & Thomas, 2022):
- Antallet innvandrere vil øke fra dagens nivå på 0,82 millioner til nesten 1,18 millioner i 2060. De vil da utgjøre 19 prosent av befolkningen i 2060. Andelen norskfødte med innvandrerforeldre i befolkningen vil mer enn doble i antall, og øke fra rundt 206 000 i dag til rundt 440 000 i 2060.
- Antallet eldre over 70 år vil mer enn doble seg fram mot 2065, og bestå av mer enn 1,6 millioner personer i 2100. Andelen eldre i denne aldersgruppa vil øke fra 13 prosent i dag til 22 prosent i 2060. Andelen i yrkesaktiv alder (20-66 år) vil avta. I 2060 blir det 2,3 yrkesaktive per person over 67 år. I dag er tallet 4,3.
- Gruppen eldre over 80 år vil bli nesten tre ganger så stor innen 2060, fra 240 000 personer i dag, til nesten 720 000 i 2060. Samtidig vil antallet personer som er 90 år eller eldre, nå 210 000 i 2060.
Ifølge «hovedalternativet» i Statistisk sentralbyrås regionale framskriving, vil det fram til 2050 være vekst i alle fylker utenom Nordland. Sterkest vekst ligger det an til i Viken (SSB, 2022m). Kommunene som ventes å vokse, er ofte bykommuner og områdene rundt byene.
145 av landets 356 kommuner ventes å oppleve lavere eller uendret folketall fram mot 2050 (SSB, 2022m).
Datagrunnlag
Alle tall er hentet fra statistikkbanken til Statistisk sentralbyrå (SSB) dersom ikke annet er eksplisitt nevnt. SSB har ansvar for å samle inn offisiell statistikk om befolkningen på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå.
Kilder til tall i figurer:
Figur 1: SSB: Endringer i befolkningen i løpet av året 1735 - 2022 og Personer, etter innvandringskategori og kjønn (F) 1970 - 2022
Figur 2: SSB: Samlet fruktbarhetstall, kvinner (F) 1968 - 2021
Figur 3: SSB: Foreldrenes gjennomsnittlige fødealder ved første barns fødsel 1961 - 2021
Figur 4: SSB: Gjennomsnittsalder ved giftermålet, etter kjønn. Ekteskap mellom ulike kjønn 1974 - 2020
Figur 5a og b: SSB: Skilsmisserater for menn og kvinner, etter ulike aldersgrupper. Skilsmisser mellom ulike kjønn 1981 - 2021
Figur 6: SSB: Sivilstand, alders- og kjønnsfordeling i fylker og hele landets befolkning (F) 1986 - 2021
Figur 7: Eurostat: Live births by mother's year of birth (age reached) and legal marital status
Figur 8: SSB: Endringer i befolkningen i løpet av året 1735 - 2021 og Framskrevet folkemengde 1. januar, etter kjønn, alder, innvandringskategori og landbakgrunn, i 15 alternativer 2020 - 2100.
.