Søvnvansker i Norge
Oppdatert
|Søvnvansker er vanlig i alle aldersgrupper i befolkningen. Insomni (søvnløshet) er den vanligste formen for søvnvansker. Insomni øker risikoen for utvikling av andre helseplager, frafall fra arbeidslivet og ulykker.
Hovedpunkter:
- 15-20 prosent av voksne har insomni. Forekomsten er enda høyere hos unge voksne, kvinner og eldre.
- Forekomsten av insomni i Norge har økt siden 2000.
- Én av fire norske ungdommer har insomni, og forekomsten er høyere blant jenter enn blant gutter.
- Ungdom sover i gjennomsnitt litt under 6,5 timer på hverdager, ca. 2 timer mindre enn anbefalt.
- Om lag en tredel av unge voksne kvinner har insomni. Insomni øker risikoen for utvikling av fysiske og psykiske helseplager, frafall fra arbeidslivet og ulykker.
Om søvn og søvnvansker
Søvn er viktig for god helse. I de siste årene har vi fått mer kunnskap om søvnens betydning for helse og folkehelse. Dårlig eller for lite søvn kan påvirke humør, konsentrasjonsevne og yteevne. Mens vi i dette kapittelet hovedsakelig bruker begrepet søvnvansker, bruker internasjonale diagnosemanualer gjerne begrepet søvnforstyrrelser eller søvnsykdommer som et samleuttrykk over ulike vansker, sykdommer eller forstyrrelser knyttet til søvnen.
Søvnforstyrrelser kan deles i flere undergrupper:
- Insomni er den vanligste søvnforstyrrelsen. Kjernesymptomene ved insomni er problemer med innsovning, hyppige oppvåkninger eller tidlig morgenoppvåkning, i tillegg til nedsatt dagtidsfunksjon. Les mer om insomni på helsenorge.no.
- Døgnrytmeforstyrrelser kjennetegnes av misforhold mellom kroppens døgnrytme og de sosiale omgivelsene. Den vanligste er forsinket søvnfaselidelse, som karakteriseres av store vansker med å sovne til vanlig tid. Les mer i avsnittet om ungdom nedenfor.
- Søvnrelaterte respirasjonslidelser, der den vanligste er obstruktiv søvnapné. Søvnapné kjennetegnes ved gjentatte pustestopp (apnéer) under søvn, ofte sammen med høy og intens snorking.
- Hypersomnier kjennetegnes av forhøyet søvnighet på dagtid. Narkolepsi er mest kjent, og er karakterisert av økt søvnighet og anfall med unormal søvntrang på dagtid.
- Parasomnier er en samlebetegnelse på søvnforstyrrelser med uønskede fysiske hendelser eller opplevelser under søvnen. Marerittlidelser er den vanligste typen.
- Søvnrelaterte bevegelsesforstyrrelser, der rastløse bein er den vanligste.
Søvn og søvnvansker hos voksne
Insomni (søvnløshet) – status og utvikling over tid
Undersøkelser fra en rekke land viser at nærmere en tredjedel av befolkningen har ukentlige søvnvansker, og norske tall viser at over halvparten av pasienter i primærhelsetjenesten har søvnvansker (Bjorvatn, 2017). Også halvparten av pasienter i psykisk helsevern rapporterer symptomer på søvnvansker (Reigstad, 2010; Shochat, 1999). Kun et fåtall blir fanget opp av helsepersonell (Sivertsen, 2010).
Tidligere studier har vist at i underkant av 10 prosent av den voksne befolkningen i den vestlige verden, inkludert Norge, oppfyller de diagnostiske kriteriene for insomni (Ohayon, 2002; Uhlig, 2014).
- Les om hvordan diagnosen stilles på helsenorge.no
Forekomsten av insomni blant voksne ser ut til å ha økt. En norsk undersøkelse viser en økning fra 11,9 prosent til 15,5 prosent i perioden 2001 til 2011 (Pallesen, 2014). Økningen var spesielt tydelig hos kvinner mellom 45 og 60 år, og gjaldt først og fremst problemer med innsovning, misnøye med søvnkvaliteten, og nedsatt funksjon på dagtid på grunn av dårlig nattesøvn. Nyere funn fra den syvende runden av Tromsø-undersøkelsen (2015-2016) viser at forekomst av insomni har økt ytterligere til 20% (Sivertsen, 2021d). Nye tall fra unge voksne (2018) tyder på en enda høyere forekomst i denne aldersgruppen (Sivertsen, 2019.
Til tross for økt forekomst av insomni, viser en internasjonal litteratursammenfatning at det ikke er holdepunkter for å hevde at den voksne befolkningen sover kortere i dag enn på 1960-tallet (Bin, 2012). Gjennomsnittlig søvnlengde blant deltagere i Helseundersøkelsen i Hordaland (voksne) var 6 timer og 52 minutter for menn og 7 timer og 11 minutter for kvinner (Ursin, 2005), noe som samsvarer godt med internasjonale tall.
Imidlertid er nordmenns døgnrytme endret siden 1980 og frem til år 2000. Vi legger oss senere på kvelden og står opp senere om morgenen (Sivertsen, 2011b). Trolig skyldes dette TV-tilbudet som ble betydelig utvidet i denne perioden.
Utvikling over tid for andre søvnforstyrrelser
Søvnapné: Forekomsten av søvnapné i Norge er mellom 8 og 16 prosent, avhengig av alvorlighetsgrad (Hrubos-Strom, 2011). Dette samsvarer med internasjonale funn (Young, 1993). Forekomsten er trolig stigende på grunn av økende overvekt/fedme i befolkningen.
Narkolepsi: Narkolepsi er en svært sjelden sykdom med en forekomst på cirka 2 per 10 000 (Heier, 2009). Etter svineinfluensavaksineringen med Pandemrix i 2009 utviklet flere titalls nordmenn narkolepsi. De fleste av disse var barn og unge (Heier, 2013; Trogstad, 2017).
Parasomni: En spørreundersøkelse blant 1000 nordmenn fra 2010 viste store forskjeller i forekomsten av ulike former for parasomni (Bjorvatn, 2010). De vanligste parasomniene (minst en hendelse siste 3 måneder) var mareritt (19 prosent), snakke i søvne (18 prosent) og såkalt «søvnrelatert grynting» (14 prosent). I tillegg regner man med at 20–30 prosent av befolkningen har gått i søvne minst én gang i løpet av livet, vanligvis som barn. Omtrent 1-2 prosent av den voksne befolkningen går i søvne av og til.
Forskjeller mellom menn og kvinner
Mens insomni og mareritt er vanligere blant kvinner, er søvnapne og narkolepsi vanligere blant menn. Det er få kjønnsforskjeller når det gjelder døgnrytmelidelser (Sivertsen, 2009a).
Søvn og søvnvansker hos unge voksne
Norske data basert på den nasjonale undersøkelsen Studentenes Helse og Trivsels-undersøkelse (SHoT) viser at forekomsten av insomni hos unge voksne er høy: 38 prosent av alle kvinnene tilfredsstilte de diagnostiske kriteriene for insomni, mens tilsvarende andel for menn var 26 prosent (Sivertsen & Johansen, 2022). Forekomsten av insomni blant studenter ble målt til sitt høyeste i 2021 (43 prosent for begge kjønn samlet), men gikk ned igjen i 2022 (34 prosent).
Samme undersøkelse viser også at det har vært en betydelig økning i søvnvansker fra 2010 til 2022 . Imidlertid oppnådde både menn og kvinner tilnærmet nok antall timer søvn (7:30 timer) i forhold til hva som er anbefalt både av internasjonale retningslinjer.
En annen artikkel basert på SHoT-dataene viser at selv om forsinket søvnfaselidelse frem til nå har blitt sett på som et ungdomsproblem, er lidelsen også et betydelig problem blant unge voksne (Sivertsen, 2021b). SHoT-data viser også at studenter med mentale eller somatiske/fysiske lidelser har betydelig økt forekomst av insomni og kort søvnlengde (Sivertsen, 2021c).
Samme undersøkelse viser at insomni er assosiert med en betydelig høyere risiko for både eksamensstryk og forsinket progresjon hos studentene (Vedaa, 2019).
En annen norsk longitudinell studie viser at forekomsten av insomni øker betydelig i overgangen fra ungdom til ung voksen, og samtidig at det er høy grad av stabilitet av søvnvansker blant dem som allerede sov dårlig i ungdomsalderen (Hysing, 2020).
Søvn og søvnvansker hos ungdom
Mange norske ungdommer ser ut til å få for lite søvn. Studier viser at:
- Ungdommer sover knapt 6,5 timer per natt i ukedagene (Hysing, 2013).
- 84 prosent av ungdommer får mindre søvn enn anbefalt (Saxwig, 2020).
- Det har vært en generell økning av innsovningsvansker blant ungdommer fra 1983 til 2005 (Pallesen, 2008).
- Én av fire norske ungdommer oppfyller de formelle kriteriene for en insomnidiagnose. Som hos voksne er insomni vanligere hos jenter enn gutter (Hysing, 2013).
Resultatene fra disse norske studiene er i samsvar med internasjonale funn som viser at søvnlengden hos 10-15-åringer har blitt redusert med 23-44 minutter i perioden 1985 til 2004, med senere leggetid som hovedårsak (Dollman, 2007).
Forsinket søvnfaselidelse
En del ungdommer og yngre voksne lider av forsinket søvnfaselidelse. Lidelsen skyldes at det indre døgnrytmen er forsinket i forhold til det ønskelige/omgivelsene. Dette innebærer at man har store vansker med å sovne til vanlig tid, gjerne ikke før etter klokka to om natten, og har store vanskeligheter med oppvåkning om morgenen (Solheim, 2014). Derimot har ungdommene få problemer med å opprettholde søvnen. Dersom de ikke vekkes, kan de sove til langt utpå dagen.
Mellom 3 og 8 prosent av ungdom har forsinket søvnfaselidelse, andelen er avhengig av hvilken definisjon som legges til grunn (Saxvig, 2012; Sivertsen, 2013). Til sammenlikning er forekomsten hos voksne under 1 prosent (Schrader, 1993).
Søvnvansker hos småbarn og barn
I sped- og småbarnsalderen er kort søvnlengde og hyppige oppvåkninger vanlige.
Resultater fra norske studier:
- Omtrent 70 prosent av seks måneder gamle barn har nattlige oppvåkninger, mens 27 prosent av barna har tilsvarende oppvåkninger når de er 18 måneder gamle. Dette viser data fra Den norske mor, far og barn undersøkelsen (55 000 barn) (Hysing, 2014).
- De fleste toåringer (54 prosent) våkner 1-2 ganger per natt, og 10 prosent av barna har en innsovningstid på mer enn en halv time, viser AHUS-undersøkelsen som omfatter 4000 mødre med barn (Hysing, 2016c).
- Én av fem fireåringer har søvnproblemer, viser undersøkelsen Tidlig Trygg i Trondheim (1000 barn). Insomni var klart hyppigst (16,6 prosent), mens andre søvnforstyrrelser var mer sjeldne: mareritt (2,2 prosent), hypersomni med økt søvnlengde (0,8 prosent), og søvngjengeri (Steinsbekk, 2013).
Forsvinner søvnvanskene med alderen?
Selv om de fleste barn vokser av seg søvnvanskene, strever mange med dårlig søvn over lang tid.
- En tredjedel av spedbarna som hadde nattlige oppvåkninger da de var seks måneder, våknet fremdeles hver natt ved 18 måneders alder (Hysing, 2014). Tilsvarende ser man at dersom barnet sover lite som spedbarn, er sannsynligheten stor for at barnet også vil sove mindre når det blir eldre (Hysing, 2014).
- En tredjedel av barna som hadde søvnvansker da de var 7-9 år, hadde fremdeles søvnvansker da de gikk på videregående skole (Sivertsen, 2016). Tilsvarende hadde barn som sov lite i tidlig skolealder fremdeles kort søvnlengde 10 år senere (Sivertsen, 2016). Barn som hadde søvnvansker både ved 7-9-årsalder og ved 11-13-årsalder, hadde fordoblet risiko for å tilfredsstille diagnosekriteriene for insomni i ungdomstiden (Sivertsen, 2016).
- Innsovningsvansker og kort søvnlengde i ungdomsalderen øker risikoen for slike søvnforstyrrelser i voksen alder (Hayley, 2015a; Hayley, 2015b).
Utvikling over tid blant barn og unge
Flere studier fra vestlige land viser at barn og unge sover mindre nå enn for noen tiår siden, og en hel time kortere enn for 100 år siden (Iglowstein, 2003; Matricciani, 2012; Thorleifsdottir, 2002).
Sosiale forskjeller
Hos voksne henger insomni sammen med utdanningsnivå og inntekt.
- Symptomer på insomni er mer enn dobbelt så vanlig blant personer med lav utdanning (cirka 20 prosent) som blant personer med universitets- eller høyskoleutdanning. Andelene er cirka 20 prosent mot cirka 10 prosent. (Sivertsen, 2009a).
- Insomni er vanligere blant barn fra familier med høy inntekt enn blant barn fra familier med lav inntekt. Andelene er 28 prosent mot 10 prosent. (Boe, 2012).
- Både insomni og kort søvnlengde er vanligere hos 16-19-år gamle ungdommer i familier der foreldre har lav utdanning, er arbeidsledige eller har lav inntekt enn blant ungdom fra familier med høyere utdanning og inntekt (Hysing, 2017); Sivertsen, 2017(ref).
Risikofaktorer for søvnvansker
Støy
Søvnproblem som har sammenheng med støy, omtales i kapittelet i Folkehelserapporten om støy.
Kronisk sykdom
Søvnvansker forekommer ofte sammen med andre helseplager. For eksempel har barn med kronisk sykdom, spesielt nevrologiske tilstander, mer søvnvansker enn friske barn (Hysing, 2009). Også hos voksne er forekomsten av insomni og kort søvnlengde betydelig vanligere hos personer med fysiske lidelser/sykdommer, for eksempel ulike muskel- og skjelettlidelser, migrene og hjertesykdom (Sivertsen, 2021c)
Psykiske vansker
Søvnvansker er svært vanlig blant ungdom (Sivertsen, 2014a) og voksne (Sivertsen, 2012; Sivertsen, 2021c) med psykiske vansker. Til tross for at søvnvansker er svært utbredt blant pasienter i psykisk helsevern i Norge, blir slike søvnvansker i liten grad diagnostisert (Kallestad, 2011).
Skiftarbeid
Personer som jobber skift- og nattarbeid er mer utsatt for søvnvansker og andre helseplager. Det ser spesielt ut til å være økt risiko for søvnvansker dersom turnusarbeidet inkluderer nattarbeid og kort pause mellom skiftene (Vedaa, 2016).
Graviditet
Søvnvansker er vanlig blant gravide kvinner (Dorheim, 2012), og det er ikke uvanlig at søvnen forblir dårlig i lang tid etter fødselen. Mens hele 6 av 10 kvinner tilfredsstilte kriteriene for søvnløshet (insomni) både i uke 32 av graviditeten og 8 uker etter fødselen, var det fortsatt 40 prosent som hadde problemer med søvn to år senere (Sivertsen, 2015d).
Koffein
Koffein er et sentralstimulerende stoff som har vist seg å ha stor påvirkning på vår søvn- og våkenhetsfunksjon. Selv om koffein i noen settinger kan virke positivt på oppmerksomheten vår, viser flere populasjonsbaserte studier at daglig koffeininntak er assosiert med forstyrret søvn og økt søvnighet på dagtid (Roehrs & Roth, 2008). I en nylig norsk studie av ungdommer ble det også demonstrert en tydelig sammenheng mellom inntak av koffeininnholdige energidrikker, og både innsovningsvansker og redusert søvnlengde (Kaldenbach, S., Leonhardt, M., Lien, L. et al., 2022).
Påvirkning av årstidene
Det er en vanlig antagelse at søvn varierer med årstider og endringer i dagslys, men det er ikke entydige holdepunkt for at forekomsten av insomni endres eller at søvnlengden varierer gjennom året (Friborg, 2012; Johnsen, 2012; Sivertsen, 2011a; ). Disse undersøkelsene viser heller ingen klare forskjeller i søvnlengde eller innsovningstid gjennom årstidene. (Sivertsen, 2021a).
Leggerutiner for barn
Hos de aller minste barna er høy grad av foreldreinvolvering ved barnets leggerutiner (f.eks. vugging av barnet til det sovner eller mating like før sengetid) relatert til søvnvansker, siden barnet da i mindre grad tilegner seg evnen til å regulere søvn og våkenhet på egen hånd (Sadeh, 2010).
Det å dele seng med barnet har vist seg å henge sammen med utviklingen av søvnvansker over tid, også etter at man hadde tatt høyde for barnets tidligere søvnvansker (Hysing, 2014). Jo lenger barnet deler seng med foreldrene, jo større er sjansen for kort søvnlengde og hyppigere oppvåkninger ved 18 måneders alder.
Skjermbruk
Den økte bruken av elektroniske gjenstander (mobiltelefon, nettbrett, videospill og lignende), spesielt i forkant av leggetid, henger tett sammen med søvnvansker (Hysing, 2015b). En studie blant norske elever viste at bruk av f.eks. nettbrett, smarttelefon og datamaskiner den siste timen før leggetid øker risikoen for kortere søvnlengde (Hysing, 2015b). Internasjonale studier viser også at skjermbruk er assosiert med dårlig søvn både hos småbarn (Janssen, 2020) og ungdommer (Carter, 2016).
Stress
Dårlig arbeidsmiljø på jobben henger også sterkt sammen med søvnvansker (Linton, 2015). Sosial støtte på jobben, kontroll over egen jobbsituasjon, og opplevd rettferdighet beskytter mot å utvikle søvnvansker (Linton, 2015). Derimot var høyt stressnivå, mobbing på arbeidsplassen og opplevd urettferdighet relatert til større risiko for å utvikle søvnvansker.
Arvelige faktorer
Både arv- og miljøfaktorer ser ut til å være viktig for å forklare utvikling av søvnvansker. Når det gjelder betydning av arv, finnes det fortsatt lite forskning på mulige genetiske årsaker til søvnvansker, selv om familie- og tvillingstudier har vist en opphopning av søvnvansker i noen familier (Gehrman, 2013). De fleste av disse studiene anslår graden av arveligheten til et sted mellom 25 prosent og 45 prosent, avhengig av definisjon og av type søvnvanske (Gehrman, 2013).
At forekomsten av søvnløshet (insomni) har økt betraktelig i Norge de siste ti årene tyder også på at miljøfaktorer og vaner kan spille en betydelig rolle i utviklingen av søvnvansker.
Forebygging av søvnvansker
Det er antatt at kunnskap og råd om søvnhygiene kan forebygge utvikling av søvnvansker (Yang, 2010). Det finnes imidlertid lite forskningsbasert kunnskap om forebyggende tiltak mot søvnvansker, med noen få unntak:
- Forebyggende tiltak hos små barn kan ha effekt (Paul, 2016)
- Det er støtte for at atferdsbaserte intervensjoner for insomni hos barn har positiv effekt (Meltzer, 2014).
- Undervisningsprogrammer om søvn blant ungdom har liten eller kortvarig forebyggende effekt (Cassoff, 2013; Chung, 2017).
- Ungdommer som får starte skoledagen senere om morgenen, sover lengre og fungerer bedre på skolen (Bowers, 2017).
De fleste med søvnvansker (cirka 80 prosent) har samtidige psykiske eller kroppslige plager. Det har derfor vært vanlig å se på forebygging av søvnvansker som en del av tiltakene i forbindelse med disse tilstandene. Selv om forebygging av for eksempel angst og depresjon også trolig vil ha en overførbar effekt på søvnvansker, er det likevel et stort behov for framtidige studier for å undersøke effekten av forebyggingstiltak som er mer spisset mot søvnvansker.
Les også om forebygging i kapittelet om støy.
Siden søvnvansker er svært vanlig, og konsekvensene kan være alvorlige, er det behov for å utvikle bedre kunnskap om hvordan søvnvansker kan forebygges og behandles.
Konsekvenser og utfordringer
Hos barn henger kort søvnlengde og nattlige oppvåkninger sammen med høyere nivå av emosjonelle vansker, atferdsmessige problemer og høyere risiko for å utvikle symptomer på psykiske problemer sammenlignet med barn som sover godt, selv etter å ha tatt høyde for andre årsaksforklaringer (Hysing, 2016c; Sivertsen, 2015c; Steinsbekk, 2013).
Når det gjelder søvnvansker hos ungdom, viser funn fra Norge at både insomni og kort søvnlengde er forbundet med økt risiko for:
- psykiske vansker (Hysing, 2016b; Sivertsen, 2014a; Sivertsen, 2015b),
- selvskading (Hysing, 2015c),
- rus- og alkoholproblemer (Sivertsen, 2015f)
- overvekt (Sivertsen, 2014c),
- høyt skolefravær (Hysing, 2015a; Sivertsen, 2013)
- dårlige skoleprestasjoner (Hysing, 2016a; Sivertsen, 2015a).
Hos voksne påvirker søvnvansker helsen på en rekke områder (Sivertsen, 2015e; Sivertsen, 2014b):
- Insomni øker risikoen for lavere smertetoleranse (Sivertsen, 2015e).
- Insomni henger tett sammen med økt forekomst av de aller fleste mentale lidelser i tillegg til flere fysiske lidelser/sykdommer (Sivertsen, 2021c.
- Insomni er assosiert med redusert arbeidskapasitet, og doblet risiko for å bli sykemeldt og uføretrygdet (Sivertsen, 2006; Sivertsen, 2009b).
- Insomni utgjør også en risiko for ulykker og død (Leger, 2010).
- Søvnapné er en betydelig risiko for kardiovaskulær uhelse (Wang, 2013).
Mange søker ikke hjelp
Nesten 60 prosent av de som lider av søvnløshet (insomni) oppsøker aldri hjelp for vanskene og forblir dermed ubehandlet (Morin, 2006). Dette er spesielt bekymringsfullt når vi vet at 70 prosent av personer med søvnløshet (insomni) fortsatt tilfredsstiller diagnosekriteriene ett år senere og 50 prosent etter tre år (Morin, 2009).
Samfunnsøkonomiske følger
I USA er de økonomiske kostnadene knyttet til insomni anslått å beløpe seg til over 90 milliarder dollar i året. Det inkluderer både direkte medisinske kostnader, og indirekte kostnader som søvnrelaterte ulykker og tapt arbeidskapasitet (Kessler, 2011). Det finnes ingen tilsvarende tall for Norge.
Behandling av søvnvansker
Medikamentell behandling er fortsatt mest benyttet i behandling av søvnløshet (insomni) (Sivertsen, 2010). Dette til tross for at ikke-medikamentell behandling som kognitiv atferdsterapi (KAT) har bedre og mer varig effekt (Morin, 1994; Pallesen, 1998). Ifølge American College of Physicians bør KAT være førstevalget ved søvnløshet (Qaseem, 2016).
KAT omfatter opplæring i hvordan søvn påvirkes av livsstilsfaktorer som fysisk trening, matinntak, alkohol, og hvorfor ulike miljøfaktorer som lys, støy og temperatur er av betydning. I tillegg inngår søvnrestriksjon, stimuluskontroll og avslapningsteknikker. Teknikkene er relativt enkle og kan i prinsippet benyttes av både psykologer, fastleger og annet helsepersonell.
Tilgangen til slik behandling begrenses av kapasiteten. Flere undersøkelser har vist at ulike former for selvhjelpsprogram, enten i form av en bok (Bjorvatn, 2011) eller via internett (Hagatun, 2017), kan gi god effekt. Internasjonale litteraturoppsummeringer konkluderer også med at nettbasert selvhjelp fungerer godt (Zachariae, 2015). En stor norsk undersøkelse viser at nettbasert selvhjelp mot insomni hjalp svært godt, og reduserte bruken av sovemedisiner (Vedaa, 2020).
I Norge foreskrives en rekke medikamenter som tiltak ved insomni. Selv om flere sovemedisiner (hypnotika) har godt dokumentert korttidseffekt og vil kunne være nyttig ved akutt søvnløshet (insomni) løser ingen av dem årsaken til søvnproblemet. I tillegg vet vi at mange med søvnløshet har ingen eller dårlig kunnskap om tilgjengelige behandlingsmuligheter, og mange benytter alkohol, alternative behandlingsformer og udokumenterte helsekostprodukter i forsøk på å bedre søvnen (Morin, 2006). I et folkehelseperspektiv vil et fritt tilgjengelig internettbasert behandlingsprogram mot insomni trolig være det tiltaket med best nytte i forhold til kostnaden (Vedaa, 2020).
Sovemedisiner
Om lag 450 000 personer brukte sovemedisiner i 2020, viser tall fra Reseptregisteret. Det er flest brukere blant eldre. Mens andelen brukere i den voksne befolkningen har vært relativt stabil de siste ti årene, har bruken av reseptbelagte sovemedisiner hos ungdom mer enn doblet seg i samme periode (FHI, 2021).
Det er vanlig å dele sovemedisiner inn i tre hovedgrupper: benzodiazepiner, benzodiazepinliknende preparater og melatoninpreparater. Benzodiazepiner (med virkestoffer som alprazolam, diazepam, klonazepam, midazolam, nitrazepam og oxazepam) har tradisjonelt vært mest benyttet for behandling av søvnvansker. Sammenhengende bruk er imidlertid forbundet med utvikling av bivirkninger, tilbakefall av symptomer, toleranseutvikling og avhengighet av medikamentet (Glass, 2005).
Nyere benzodiazepinlignende sovemidler med andre virkestoffer har vist seg å være like effektive som tradisjonelle benzodiazepiner for behandling av akutt insomni. Ved kortvarig bruk har de nye legemidlene også noe færre bivirkninger, og de endrer ikke søvnmønsteret i samme grad som de eldre legemidlene. Likevel er det i dag generell enighet om at denne typen sovemidler må benyttes med forsiktighet hos pasienter med kronisk søvnløshet, og at bruk utover tre-fire uker bør unngås (National Institutes of Health, 2005).
Medikamenter basert på melatonin er den nyeste typen sovemedisin som er blitt tilgjengelig i Norge. Utskillelsen av melatonin, også kjent som «mørkets hormon» eller «søvnhormonet», øker ved fravær av lys. Produksjonen av melatonin avtar med økende alder, og kan muligens bidra til å forklare hvorfor eldre har flere søvnplager. Melatonin har vært reseptbelagt i Norge og i de fleste andre land, men har blitt solgt som kosttilskudd noen steder. Fra 1. januar 2020 ble melatonin (stort sett 1 mg tabletter uten depotfunksjon) tilgjengelig uten resept i Norge, og en sterk markedsføring av disse i ulike kanaler fulgte. Melatonin brukes i hovedsak til behandling av døgnrytmeforstyrrelser, som forsinket søvnfaselidelse og jetlag (Herxheimer, 2002) og insomni (melatonin med depotfunksjon). Selv om melatoninpreparater har mindre bivirkninger og er assosiert med mindre fare for misbruk og avhengighet, har melatonin tidligere kun vært godkjent som sovemedisin for pasienter over 55 år.
Det har vært en økning i forskriving av melatonin med godkjenningsfritak i Norge for barn og unge de siste årene (Hartz, 2012; Steffenak, 2012). Økningen er størst hos barn og unge med psykiske vansker og utviklingsforstyrrelser, og pasientene bruker ofte medikamentet over lengre tid (Hartz, 2015). Dyrestudier har vist at melatonin kan påvirke kjønnsutvikling og fruktbarhet hos flere pattedyr. Selv om det ikke er påvist tilsvarende sammenheng hos mennesker, er det generell enighet om at spesielt unge kvinner bør være forsiktig med å bruke melatonin over tid, på grunn av mulig påvirkning på reproduksjonssystemet (Kennaway, 2015).
Det er pr 2021 flere godkjente melatoninpreparater for barn i Norge. Indikasjonen er behandling av insomni ved ADHD, autismespekterforstyrrelser (ASD) og/eller Smith-Magenis syndrom, hvor søvnhygienetiltak ikke har vært tilstrekkelig.
Andre preparater
I klinisk praksis ser man at også andre preparater ofte foreskrives for insomni, for eksempel antidepressiva (som mianserin og mirtazapin) , antihistaminer (som alimemazin og doksylamin), og antipsykotika (som klorprotiksen og kvetiapin) (Sivertsen, 2010). Selv om flere av disse medikamentene har en beroligende effekt, finnes det lite bevis for at medikamentene er effektive som sovemedisiner, og bivirkningene er ofte uttalte (Buscemi, 2007). En del av disse, som antipsykotika, er også pga. bivirkningsprofilen lite gunstige å bruke ved rene søvnplager. Preparatene frarådes til behandling av søvnløshet, med mindre søvnvanskene opptrer sammen med andre tilstander hvor slike medikamenter er anbefalt.
Foreskriving av alimemazin (antihistamin) til barn mellom 0 og 3 år er ikke uvanlig i Norge, til tross for betydelig risiko for bivirkninger (døsighet, hodepine og svimmelhet) og manglende dokumentasjon på effekt (Slordal, 2008). Bruk av sovemedisin hos voksne har også vist seg å være relatert til bruk av tilsvarende sovemidler hos deres sped- og småbarn, uavhengig av barnet helse (Holdo, 2013).