Oversikt over testmetoder

Oversikt over testmetoder

For diagnostikk og overvåkning av covid-19 finnes det både analysemetoder som gjøres på laboratoriet, og såkalte «hurtigtester» som gir raskere svar og kan gjøres pasientnært. Generelt er laboratoriebaserte tester mer pålitelige enn hurtigtester. Påliteligheten av alle analyseresultatene er avhengig av blant annet korrekt prøvetaking, og kliniske opplysninger er viktig for tolkningen av analyseresultatene.

Virus er enkle mikroorganismer, som hovedsakelig består av en nukleinsyre (også kalt virusets arvestoff/genom), som koder for de proteinene som er nødvendige for å lage en beskyttende kapsel, og maskineri for å kunne binde seg til og invadere celler, samt lage nye kopier av seg selv. Virus er i utgangspunktet inaktive partikler, da de mangler noen viktige bestanddeler for å formere seg, og de er derfor helt avhengige av en vertscelle for å aktiveres.

En virusinfeksjon oppstår når viruset har kommet seg inn i en vertscelle og har startet produksjon av nye viruspartikler. Etter hvert vil inntrengerne oppdages av kroppens immunsystem, og det immuncellene møter og reagerer på som fremmed kalles antigen (for eksempel deler av spike-proteinet). Immunsystemet setter da i gang produksjon av et forsvarsapparat bestående av både immunceller og forsvarsmolekyler.

Kroppens immunforsvar består blant annet av T-celler og B-celler, som produserer henholdsvis interferon-gamma og antistoff. Dette er forsvarsmolekyler som har mange ulike oppgaver. Blant annet kan antistoff binde seg til antigen og nøytralisere (uskadeliggjøre) viruset. For eksempel lages antistoff som binder og nøytraliserer spike-proteinet, slik at viruset ikke kan binde seg til celler i kroppen vår og invadere.

Påvisning av disse komponentene (virale nukleinsyrer, antigen, antistoff, interferon-gamma) kan brukes i diagnostikk og overvåkning av covid-19-sykdom.

Aktuell infeksjon: For å påvise en aktuell covid-19-infeksjon brukes primært tester som påviser selve SARS-CoV-2-viruset, altså nukleinsyre eller antigen. Nukleinsyreamplifiseringstester (NAT) er de mest pålitelige testene til dette formålet, og baserer seg på oppformering og deteksjon av en del av det virale genomet. Analysemetoden real-time revers transkriptase Polymerase Chain Reaction (forkortet PCR-test/RT-PCR/rt-PCR) er den som er mest brukt, men det finnes også andre NAT som regnes som likeverdige (for eksempel LAMP og TMA). De fleste av disse analysene blir utført på mikrobiologiske laboratorier. Nukleinsyrebaserte hurtigtester finnes på noen sykehus og legevakter. NAT er nærmere beskrevet i kapittelet “Molekylær diagnostikk”.

Antigentester påviser deler av viruspartikkelen. De er mindre sensitive og spesifikke sammenlignet med NAT, men likevel gode til å påvise infeksjon hos de individene som er mest smittsomme, spesielt i områder med mye smitte. I Norge brukes hovedsakelig antigen-hurtigtester, laboratoriebaserte antigentester brukes i liten grad.

Påvisning og overvåkning av virusvarianter: Tilfeldige endringer/mutasjoner i nukleinsyren gir opphav til nye virusvarianter, og dette undersøkes primært med sekvensering.

Til overvåkningsformål brukes helgenomsekvensering, en tidkrevende analyse hvor hele nukleinsyren kartlegges. Sanger-sekvensering er en raskere metode som kan påvise de fleste viktige virusvarianter ved å kartlegge mindre deler av nukleinsyren, for eksempel området som koder for hele eller deler av spike-proteinet. Ved ønske om å påvise en spesifikk virusvariant vi allerede kjenner til, kan det også lages målrettede PCR-tester.

Gjennomgått infeksjon/vaksinasjon: Noen dager til uker ut i sykdomsforløpet begynner kroppens immunforsvar å lage forsvarsmolekyler mot viruset, og disse kan etter hvert påvises i blod. Antistoffbasert diagnostikk og IGRA-tester kan være aktuelle for å påvise en gjennomgått infeksjon, eller for å undersøke kroppens respons på vaksinasjon. IGRA-testing er foreløpig ikke etablert.