Stykkprisfinansiering i primærhelsetjenesten: Utilsiktede bivirkninger for pasienter og samfunn?

Sammendrag

Rundt regnet 80 % av alle norske fastleger er selvstendig næringsdrivende og avlønnes hovedsakelig gjennom stykkprisfinansiering.

Stykkprisfinansiering er ment å øke fastlegenes produktivitet ved at legene belønnes økonomisk for antall konsultasjoner og utførte prosedyrer. Men en slik produktivitetsøkning kan også tenkes å føre til unødvendig bruk av helseressurser og i verste fall til økte helseplager og sykdom gjennom overdiagnostisering og overbehandling. Den vitenskapelige kunnskapen på feltet har vært begrenset og ikke entydig.

Fastleger har en viktig rolle som portvoktere på vegne av storsamfunnet. Portvokteroppgaver består blant annet i å regulere tilgang til antibiotika og avhengighetsskapende medisiner, og til sosiale velferdsordninger som sykmeldinger. Dagens stykkprisfinansieringsmodell gir insentiver til å ha et høyt antall konsultasjoner. Mange korte konsultasjoner kan tenkes å gå på bekostning av legens portvokterfunksjon, da det kan være raskere å imøtekomme et ønske om for eksempel sykmelding eller antibiotika enn å bruke tid på å finne andre løsninger.

Vi har utført både kvalitative og kvantitative studier av disse problemstillingene. I april 2025 offentliggjøres en rapport skrevet på oppdrag fra Helse- og Omsorgsdepartementet der vi finner at for næringsdrivende fastleger finnes det en sammenheng mellom inntjening og utførelse av portvokteroppgaver: Jo mer fastlegene tjener, jo mer får hver av deres pasienter forskrevet av antibiotika, vanedannende legemidler, sykefravær og henvisninger til MR-undersøkelser. Dette viser at insentivene i takstsystemet for næringsdrivende leger trekker i motsatt retning av faglige anbefalinger på disse områdene.

Når vi videre sammenligner næringsdrivende og fastlønnede fastleger, finner vi at pasientene til næringsdrivende leger får forskrevet betydelig mer antibiotika, vanedannende legemidler, sykepengedager og MR-henvisninger. Pasientene henvises også oftere til private legespesialister. Disse forskjellene gjelder også etter justeringer for egenskaper ved pasient og lege, slik som alder, kjønn, bosted (sentralitet) og legens erfaring.  Etter justering finner vi ingen forskjeller når det gjelder henvisning til spesialisthelsetjenesten i offentlige helseforetak.

Dette er et pågående forskningsprosjekt, og flere resultater vil publiseres.